Hvordan takle tidlig SA?

[Gjest carmabell]

Har en veldig tidlig SA i skrivende øyeblikk og selv om det er tidlig så er jeg helt knust. Jeg er ei som begynte å få symptomer svært tidlig og derfor tok jeg graviditetstester. Men så forsvant symptomene så jeg og samboer dro til lege hvor vi fikk konstanterer tidlig SA. Samboer er også lei seg og ønsker også å prøve på nytt snarest mulig. Men jeg tar det mye tyngre, kan ha noe å gjøre med at jeg også kjente graviditeten på kroppen.

i morgen drar vi på familieferie og familien fikk vite om graviditet + SA. Graviditet grunnet at jeg ikke kunne drikke og dermed også SA siden det måtte se jo nesten få vite da.

Faller helt sammen i gråt bare noen nevner det og gruer meg til ferie fordi jeg er redd for at siden jeg er så trist at det skal ødelege ferien. 

Noen som har noen tips til å takle en tidlig SA? 

Og spesielt mormoren min, hun er veldig omsorgsfull og ønsker nok å snakke med meg om det, men jeg ønsker helst at de rundt meg skal late som om det ikke har skjedd. OK å be de ikke nevne det? Eventuelt hvordan? Setter veldig pris på svar.

 

[AnonymBruker]

Jeg hadde sa i uke 5, og jeg gråt ukontrollert mye i 3-4 dager. Etter det var det verste over, men sårheten over å ha mistet lå der en stund til. Jeg pratet om det og fikk mye trøst, og for meg var deg viktig å anerkjenne at selv om det "var tidlig, sikkert noe feil med embryoet, sikkert mulig å bli gravid igjen" - og det selvsagt finnes langt verre ting i verden (miste senere, et barn osv), så var dette også vondt!!! Mange drømmer og planer som forsvant, og gleden ble til sorg da jeg mistet noe som vokste inni meg. Noe som skulle bli et barn og en del av familien. Og det var så rått, eller hva jeg skal si. Alt jeg gledet meg over bare forsvant ned i do, bokstavlig talt. Uverdig, på et vis. 

Men så slapp det taket. Og ved neste IVF gikk det bra, og barnet er nå ute i verden med oss:) aborten er nå bare "den gangen jeg aborterte" og gjør ikke vondt å tenke på. Det ble bare en erfaring rikere. Noe mange opplever, nå også jeg. 

Tidlig sa må få lov til å være så vond som den er for akkurat deg. Så blir det lettere igjen. Rasjonelt sett er jo ikke sa det verste man kan oppleve, men følelsesmessig må det være helt ok å gi det litt plass. Jeg gråt som sagt og fikk gode klemmer fra dem rundt. Mannen støttet meg (han var også trist, men hadde mye mer vondt av meg), og jeg fikk lov å si "dette er utrolig trist, mye verre enn jeg hadde trodd!!!" uten at andre sa "ja, men det var nok det beste mtp fosterfeil". For det visste jeg jo selv. Men følelser er ikke alltid tilgjengelig for rasjonell argumentasjon. Og det er helt ok en liten stund nå. 

Ta deg et glass vin og la tårene trille litt. Og så snakker du om noe annet, ler og koser deg, og så gråter du litt til. Det blir bedre snart. 

Anonymkode: 5bcda...241

[AnonymBruker]

9 timer siden, carmabell skrev:

Har en veldig tidlig SA i skrivende øyeblikk og selv om det er tidlig så er jeg helt knust. Jeg er ei som begynte å få symptomer svært tidlig og derfor tok jeg graviditetstester. Men så forsvant symptomene så jeg og samboer dro til lege hvor vi fikk konstanterer tidlig SA. Samboer er også lei seg og ønsker også å prøve på nytt snarest mulig. Men jeg tar det mye tyngre, kan ha noe å gjøre med at jeg også kjente graviditeten på kroppen.

i morgen drar vi på familieferie og familien fikk vite om graviditet + SA. Graviditet grunnet at jeg ikke kunne drikke og dermed også SA siden det måtte se jo nesten få vite da.

Faller helt sammen i gråt bare noen nevner det og gruer meg til ferie fordi jeg er redd for at siden jeg er så trist at det skal ødelege ferien. 

Noen som har noen tips til å takle en tidlig SA? 

Og spesielt mormoren min, hun er veldig omsorgsfull og ønsker nok å snakke med meg om det, men jeg ønsker helst at de rundt meg skal late som om det ikke har skjedd. OK å be de ikke nevne det? Eventuelt hvordan? Setter veldig pris på svar.

 

Hvor tidlig da? Og er du sikker på at du ikke mener MA? Siden du dro til legen fordi symptomene forsvant. Har du blødd sånn at du er ferdig eller pågår det enda? 

Anonymkode: d568b...026

[AnonymBruker]

Jeg mistet i uke 11 og det var veldig tungt, spesielt fordi det viste seg at det hadde sluttet å vokse i uke 6, så det hadde vært dødt nesten siden jeg fant ut at jeg var gravid. Første ukene klarte jeg ikke å snakke om det og min mann og mor måtte ta den vanskelige jobben med å fortelle alle at jeg hadde mistet. Jeg klarte ikke å snakke om det uten å gråte. Det som hjalp meg å komme over det var at jeg viste at det var en grunn til at jeg mistet, og jeg ville heller mistet så tidlig enn å føde et sykt barn. Og så fokuserte jeg på å prøve på nytt, nå hadde jeg blitt gravid, så det skulle jeg bli igjen. Tok 6 mnd før jeg ble gravid igjen og da visste jeg med en gang at det kom til å gå bra Så nå har vi ei nydelig jente på 1 år <3 

Anonymkode: 05fb9...e00

[Illy]

Jeg har hatt en veldig tidlig SA. Jeg hadde lite symptomer, men jeg hadde heller ikke lett etter dem og jeg tok en test noen dager etter det jeg mente var IKM. Den var positiv, og jeg ble så utrolig glad, mer enn jeg hadde regnet med. Men det gikk ikke lang tid fra testen til jeg begynte å blø kraftig. Mitt beste tips er å la seg selv få lov til å sørge og gråte. For det er vondt, også når det skjer tidlig. Jeg syns du har fått noen fine råd over her  For meg hjalp tanken på at dette betyr at jeg kan bli gravid, og å gjøre vanlige ting, men ikke stenge sorgen helt av. Jeg gråt masse da jeg satt alene i bilen på vei hjem fra jobb. Å gråte alene er ikke nødvendigvis det beste, folk er så forskjellige, men jeg syns det er godt.

Kan forstå at det blir litt ekstra vanskelig å skulle omgås familien. Men kan det også være en støtte? De vet om det, så du slipper å forklare, og jeg vil tro de har full forståelse for at du har det vanskelig.