Når jeg kommer hjem for godt.

[Lanista1984]

Har jeg kastet mine viktigste 11 år bort på guttestreker. Og jeg har ikke selvtillit eller ønske om å aktivt finne den som skal skape den familien jeg oftest drømmer om mellom 4 og 6 på morgenen, rett før jeg våkner et helt annet sted med ville hunder og ville fjell.

Den familien med en sønn og en datter et fredfullt sted. Der ikke alkoholen og våpnene styrer det som er gøy. Der vi alle har drept og er stolte av å tilhøre en spesiell del av gangen innerst i et hjørne på en base et sted langt fra folk.

Jeg drømmer så mye rett før jeg våkner. Jeg løper mot et hus med en plen så grønn og reddiker med sukkererter rundt. Men rekker aldri frem.

Jeg må forholde meg til et stikk fra en skolopender og bråvåkner. Jeg har normalt ikke problemer med smerte, men den svei ekstra. Så mye at det vare i 6 uker. Jeg prøver å sovne igjen. Men jeg hører vinden fra fjellet og at geitene har våknet.    

Noen klager over familien de har. Noen klager over å aldri få en familie. Noen kastet bort disse år et annet sted. Og jeg som er så snill og har så mye å gi? Jeg ligger igjen og prøver å sovne. Fjellene mellom to fattige land et sted i Asia, er så mektige at jeg skjelver fra vinden de skaper. Jeg sover mindre og skjelver lett.

Men er jeg redd min tid utenfor Norge ikke gjør meg til en mann som ikke har fulgt med og er gammeldags? Nei. Jeg har lært en afghansk gutt å strikke. Og ei afghansk jente å spikke.

En slange biter bare når den må. En edderkopp gir deg gift bare som en siste utvei. Verden er så i balanse uten oss mennesker. Allikevel finnes vi og vi kriger og bruker all energi på å skyte på hverandre. Jeg har våknet flere ganger av at noen ligger over meg for å få meg til å ikke skade andre. Eller meg selv. I søvne kan jeg være et monster. Bortsett fra rett før jeg våkner hvor jeg drømmer om den flotte familien.

En sønn og en datter på hvert kne. Mens vi gynger under noen enorme epletrær. Men når jeg våkner, og når jeg forhåpentligvis ikke har hatt et anfall i løpet av natten, drar jeg dit ingen mennesker skal dra. Hvor du aldri kommer hjem uten at sjelen er ødelagt. Og ingen familie bør skapes.

Mange morgener rundt 6 har jeg landet via helikopter. Andre ganger drar vi rundt 6. Alle ganger er noe mistet. Og anfall blir verre.

Og ingen familie vil han en slik ustabil mann. Det betyr ikke at jeg vil slutte å tenke på hun som aldri ble født og som trengte plaster på kneet.

Eller han som er noen år yngre eller eldre. Sammen heter de Michael og Malin. Deres mor har heldigvis alt møtt en annen før jeg lander bokstavlig talt.

Mener ikke å furte, men tenk litt før dere klager.

Jeg er ødelagt og fortjener i beste fall min dag i retten. Så finn plass til reddiker, sukkererter og poteter.  Å ha en familie er ingen rett man har. Det kreves mye arbeid fra deg for å få det til å fungere.

 

 

  

 

 

[Femme79]

Jeg vet ikke hva det var som gjorde det, men jeg ble glad av å lese dette. Syntes det var vakkert, poetisk nærmest. Jeg skjønte sikkert ikke hele budskapet ditt, men tenker at du sikkert kan treffe det som blir mamma'n til M og M du som er såpass ung og tilsynelatende reflektert. Du malte fram noen vakre bilder med ordene dine, iallfall.