Hadde jeg visst dette, ville jeg revurdert barn

[AnonymBruker]

Å få barn er altoppslukende! Jeg har et barn og der er den beste skapningen på jord! Hun er selvsagt verdens fineste. Vi har våre utfordringer som alle, deriblant føler jeg på slutten av dagen at jeg har vært litt vel streng og kjenner den dårlige samvittigheten komme. Jeg lurer på om det var nødvendig å være så streng, samt at jeg tenker at jeg kan være litt mer gøy mor innimellom.

Jeg er overveldet over bekymringer for om hun kommer til å få en fin barndom, gode venner, ikke bli mobbet, ikke bli en mobber, at hun skal ta uheldige veivalg og havne på skråplanet, og selvsagt verste bekymringen; at hun skal dø før meg. Det er noen ganger den frykten kommer å sparker meg hardt i magen. Og jeg kjenner pusten bare går ut av meg. Ingen bør oppleve at barnet dør før foreldre, men det skjer jo likevel. Ofte tenker jeg at der skjer jo ikke oss, men andre ganger tenker jeg at det skjer jo noen, hva om det skjer oss? Man hører om barn som dør i barnehagen og på skolen, og hjemme. Pga akeulykker, sykkelulykker, klatreulykker, bilulykker osv. Det hender jeg kan levere i barnehagen, og hvis det har gått litt trått hjemme og det har vært dårlig stemning, så kan en plutselig frykt for at jenta mi skal dø komme, og at dette er siste gang jeg ser henne levende. Disse tankene er forferdelig når de dukker opp. Om det skulle skje noe så utenkelig som at jenta mi blir borte fra meg så har jeg helt enkelt ikke noe mer å leve for. Fireåringen min er den eneste jeg har, og jeg kan av flere grunner ikke få flere. Mitt høyeste ønske er at ikke noe alvorlig skal skje henne. Og tilbake til tittelen, hadde jeg fått en forsmak på alle bekymringer for henne før jeg ble gravid så vet jeg neimen ikke hva jeg hadde valgt. Jeg elsker henne av hele mitt hjerte, og hun er så god og herlig! Men bekymringene for henne er ganske store.

 

 

 

 

 

Anonymkode: bee95...6c0

[AnonymBruker]

Høres ut som katastrofetanker og generalisert angst. Du burde søke hjelp, sånn at du ikke overbeskytter og/eller overfører frykten din til datteren din. Det er hjelp å få.

Anonymkode: a8b1f...c44

[AnonymBruker]

Dette er (heldigvis) ikke noe jeg tenker på hver dag, ei heller hver måned. Men i dag leste jeg en trist historie, og tankene kom for fullt.

Anonymkode: bee95...6c0

[AnonymBruker]

Da jenta mi var baby så hadde jeg det samme. Jeg så for meg at hun ble påkjørt, druknet, falt ned trappa, falt ut av verandaen og ble knust på asfalten under... masse slike fæle bilder.

Så begynte hun i bhg omtrent på den tiden Madeleine ble borte i Spania, og da gikk jeg og var redd for at noen skulle snappe henne opp når de i bhg ikke fulgte godt nok med.

Så begynte hun på skolen og jeg var redd for at hun skulle bli borte på skoleveien. Og der er jeg enda. Hvis hun ikke kommer hjem til rimelig tid etter at hun har sluttet for dagen så blir jeg engstelig og ser på klokka omtrent hvert minutt. 

Det er slitsomt. 

Men. Jenta mi vet ikke at jeg har det sånn. Hun vet jeg er hønemor og ønsker å vite hvor hun er og få beskjed om hun blir med noen venninner hjem osv. Men hun vet ikke hvor redd jeg er. 

Jeg har to eldre sønner, men jeg har aldri vært like redd for dem, selv om jeg var hønemor der også når de ikke var hjemme. Ikke i like stor grad som nå.

Jeg fortalte om denne bekymringen til helsesøster på helsestasjonen da hun var baby og hun sa at jeg skulle si ifra om det ikke ga seg så kunne jeg få noen å snakke med. Jeg gjorde aldri det. 

TS. Enten bør du få hjelp så du slipper å gå med det sånn jeg gjør, eller så bare fortsetter du som du har gjort til nå - bare vær forsiktig med å overføre det til jenta di. 

Anonymkode: ba442...65b

[AnonymBruker]

Jeg er rimelig sikker på at jenta mi ikke merker noe til dette. Hun får utfolde seg som barn skal, og får teste grensene sine. Mens mor sitter mer hjerte i halsen ;-)

Anonymkode: bee95...6c0

[Vival]

Jeg har det på samme måte i varierende grad. Det strider i mot alt jeg kjenner at jeg skal få ha noe så dyrebart som barnet mitt, uten at det skjer noe. Man blir helt dårlig og jeg kan bli så overveldet av følelsen jeg forestiller meg at jeg hadde fått om det hadde skjedd, så jeg kan begynne å gråte.

Men det som hjelper meg er å tenke at det er så lett å se og høre alle disse grusomme historiene, men det er jo mange flere av dem som lever og vokser opp! De som har en passe fin barndom med foreldre som elsker dem. Som blir sykepleiere, ingeniører, leger og butikkansatte. Statistisk sett er det mye større sannsynlighet for at dere faller under den gode katergorien enn den dårlige.

 

Det trøster meg, for det er fakta. 

[AnonymBruker]

Jeg har det også på samme måte. Er helt enig i overskriften. Det var et sjokk å bli mor, alle disse følelsene som plutselig dukket opp når man fikk barn, var bare noe jeg hadde hørt om og ikke trodde helt på. Men alt som ble sagt stemte og jeg har egentlig bare gått å ventet på at noe skulle skje, noe det heldigvis ikke har gjort og mest sannsynligvis ikke gjør. 

Anonymkode: c8de5...53a

[Gjest Jessica]

Det  virker slitsomt 💙  Jeg forstår deg ts 💛 Du er jo bare glad i barnet ditt 

Endret 19. februar 2016 av Jessica

[AnonymBruker]

Jeg har det overhodet ikke sånn og anser det ikke som normalt eller naturlig. Jeg anser det som hysteri og liten evne til å tenke rasjonelt eller skille fantasi fra virkelighet. Fryktelige tanker som oppstår bearbeides og blir dermed veldig svake.

Vi har da ingen å miste noen av oss. Vi kan ikke la være å knyte bånd av den grunn. 

Velger AB ettersom jeg får hatefulle svar på dette... ( av folk jeg anser som nevrotiske)

Anonymkode: 9174b...962

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det overhodet ikke sånn og anser det ikke som normalt eller naturlig. Jeg anser det som hysteri og liten evne til å tenke rasjonelt eller skille fantasi fra virkelighet. Fryktelige tanker som oppstår bearbeides og blir dermed veldig svake.

Vi har da ingen å miste noen av oss. Vi kan ikke la være å knyte bånd av den grunn. 

Velger AB ettersom jeg får hatefulle svar på dette... ( av folk jeg anser som nevrotiske)

Anonymkode: 9174b...962

Du kan godt kalle det hysteri, men det er veldig veldig vanlig. Fantasien kommer inn og man blir redd for å miste noen man er glad i. Selvfølgelig blir man redd. Kan du forklare: Hva mener du med oppstår bearbeides og blir dermed veldig svake?

Hva som avgjør om du skal skaffe hjelp er hvis disse tankene hemmer deg eller din datter. Hvis man feks velger å ikke la barnet gå i barnehage fordi man er redd for at det skal skje noe. 

Ofte er det en forklaring hvis man har disse tankene mer enn andre. Feks hvis man har opplevd krig, og levd med mye frykt og spesielt frykt for at noen du kjenner eller deg selv skal rammes av noe farlig.

Viktigste er som jeg har nevnt skaffe hjelp om dette her blir vanskelig for deg å takle i hverdagen, men det å være redd for at barnet ditt skal falle ned en trapp eller bli syk er ikke unormalt og sikkert også litt sunt. Man kjenner man er glad i barnet og man knytter seg til det, og vil beskytte det. 

 

Anonymkode: f688b...e7b

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan godt kalle det hysteri, men det er veldig veldig vanlig. Fantasien kommer inn og man blir redd for å miste noen man er glad i. Selvfølgelig blir man redd. Kan du forklare: Hva mener du med oppstår bearbeides og blir dermed veldig svake?

Hva som avgjør om du skal skaffe hjelp er hvis disse tankene hemmer deg eller din datter. Hvis man feks velger å ikke la barnet gå i barnehage fordi man er redd for at det skal skje noe. 

Ofte er det en forklaring hvis man har disse tankene mer enn andre. Feks hvis man har opplevd krig, og levd med mye frykt og spesielt frykt for at noen du kjenner eller deg selv skal rammes av noe farlig.

Viktigste er som jeg har nevnt skaffe hjelp om dette her blir vanskelig for deg å takle i hverdagen, men det å være redd for at barnet ditt skal falle ned en trapp eller bli syk er ikke unormalt og sikkert også litt sunt. Man kjenner man er glad i barnet og man knytter seg til det, og vil beskytte det. 

 

Anonymkode: f688b...e7b

Det var klumsete skrevet det du markerte...Jeg mente vel at alle kan få irrasjonelle tanker, men man må identifisere de og dermed forsvinner de jo. (kanskje like klumsete  Litt trøtt)

Overskriften er jo at TS ikke ville valgt barn om hun visse hvor tung belastning bekymringen er. Det synes jeg er ganske ekstremt. Helt OK i barsel, men så.....

I og for seg er jeg enig i vurderingen av når man skaffer hjelp.

Anonymkode: 9174b...962

[AnonymBruker]

Sånn katastrofetenkning er skadelig. Man påfører det barnet og alle rundt påvirkes~ kanskje særlig fedrene til barna.

Enig i at man viser høy grad av nevrotisme når det preger hverdagen slik. Nevrotisme kan man få hjelp til å roe.

Det er mulig det er vanlig, men jeg har kun truffet noen svært få som krisemaksimerer ethvert skritt barnet tar.

Anonymkode: daad1...388

[Ulrikke]

Jeg tror ikke det er helt vanlig å ha det sånn.

Jeg er selvfølgelig redd for å miste barnet mitt jeg også, og håper hun ikke skal ha det vondt eller påføre andre vondt osv. Men jeg blir ikke stresset av det, og vi lever et normalt liv allikevel!

Det som skjer, det skjer. Det er dumt å ta katastrofen 100 ganger. Skjer det en katastrofe, må man ta det der og da. Og da vil du vel helst se tilbake på livet og vite at dere hadde det gøy mens det sto på? Jeg er også streng, men det er nok fordi jeg har jobbet med barn så lenge og ser og opplever hvor frekke de er, hvor dårlig oppdragelse de har osv. Så jeg er streng på oppførsel. Oppfører man seg bra, kan man ha det gøy så mye man vil, nesten!

Jeg tror jeg ville oppsøkt fastlegen i første omgang om jeg var deg. Det virker som om redselen din hemmer deg i det daglige. Du er ikke den eneste, jeg vet det har vært flere sånne innlegg her inne. Gjør det for datteren din sin skyld! Hun fortjener en mamma som har det bra, og en som ikke "kveler" henne av frykt når hun blir eldre! Beste oppskrift på å skyve barnet vekk fra deg på sikt, tror jeg!

Lykke til! Skjønner at det ikke er noe godt, men jeg tror ikke du klarer å sortere tanker helt på egenhånd her!

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som katastrofetanker og generalisert angst. Du burde søke hjelp, sånn at du ikke overbeskytter og/eller overfører frykten din til datteren din. Det er hjelp å få.

Anonymkode: a8b1f...c44

Dette er helt normalt at småbarnsmødre har, og er ikke sykelig. Blir tullete om alle skal (mis)bruke helsetjenester av den grunn. Vi må tåle å være bekymret.

Anonymkode: 746af...f7b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette er helt normalt at småbarnsmødre har, og er ikke sykelig. Blir tullete om alle skal (mis)bruke helsetjenester av den grunn. Vi må tåle å være bekymret.

Anonymkode: 746af...f7b

Når bekymring grenser (?) til angst så bør man snakke ut om det.

Når man fylles med irrasjonell frykt så er vel det klassifisert som angst? Det kan plutselig bli verre når man mangler evnen til å tenke fornuftig.

 

Anonymkode: 9174b...962

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å få barn er altoppslukende! Jeg har et barn og der er den beste skapningen på jord! Hun er selvsagt verdens fineste. Vi har våre utfordringer som alle, deriblant føler jeg på slutten av dagen at jeg har vært litt vel streng og kjenner den dårlige samvittigheten komme. Jeg lurer på om det var nødvendig å være så streng, samt at jeg tenker at jeg kan være litt mer gøy mor innimellom.

Jeg er overveldet over bekymringer for om hun kommer til å få en fin barndom, gode venner, ikke bli mobbet, ikke bli en mobber, at hun skal ta uheldige veivalg og havne på skråplanet, og selvsagt verste bekymringen; at hun skal dø før meg. Det er noen ganger den frykten kommer å sparker meg hardt i magen. Og jeg kjenner pusten bare går ut av meg. Ingen bør oppleve at barnet dør før foreldre, men det skjer jo likevel. Ofte tenker jeg at der skjer jo ikke oss, men andre ganger tenker jeg at det skjer jo noen, hva om det skjer oss? Man hører om barn som dør i barnehagen og på skolen, og hjemme. Pga akeulykker, sykkelulykker, klatreulykker, bilulykker osv. Det hender jeg kan levere i barnehagen, og hvis det har gått litt trått hjemme og det har vært dårlig stemning, så kan en plutselig frykt for at jenta mi skal dø komme, og at dette er siste gang jeg ser henne levende. Disse tankene er forferdelig når de dukker opp. Om det skulle skje noe så utenkelig som at jenta mi blir borte fra meg så har jeg helt enkelt ikke noe mer å leve for. Fireåringen min er den eneste jeg har, og jeg kan av flere grunner ikke få flere. Mitt høyeste ønske er at ikke noe alvorlig skal skje henne. Og tilbake til tittelen, hadde jeg fått en forsmak på alle bekymringer for henne før jeg ble gravid så vet jeg neimen ikke hva jeg hadde valgt. Jeg elsker henne av hele mitt hjerte, og hun er så god og herlig! Men bekymringene for henne er ganske store.

 

 

 

 

 

Anonymkode: bee95...6c0

Dette er helt normalt. 

 

 

Anonymkode: 28937...0b4

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å få barn er altoppslukende! Jeg har et barn og der er den beste skapningen på jord! Hun er selvsagt verdens fineste. Vi har våre utfordringer som alle, deriblant føler jeg på slutten av dagen at jeg har vært litt vel streng og kjenner den dårlige samvittigheten komme. Jeg lurer på om det var nødvendig å være så streng, samt at jeg tenker at jeg kan være litt mer gøy mor innimellom.

Jeg er overveldet over bekymringer for om hun kommer til å få en fin barndom, gode venner, ikke bli mobbet, ikke bli en mobber, at hun skal ta uheldige veivalg og havne på skråplanet, og selvsagt verste bekymringen; at hun skal dø før meg. Det er noen ganger den frykten kommer å sparker meg hardt i magen. Og jeg kjenner pusten bare går ut av meg. Ingen bør oppleve at barnet dør før foreldre, men det skjer jo likevel. Ofte tenker jeg at der skjer jo ikke oss, men andre ganger tenker jeg at det skjer jo noen, hva om det skjer oss? Man hører om barn som dør i barnehagen og på skolen, og hjemme. Pga akeulykker, sykkelulykker, klatreulykker, bilulykker osv. Det hender jeg kan levere i barnehagen, og hvis det har gått litt trått hjemme og det har vært dårlig stemning, så kan en plutselig frykt for at jenta mi skal dø komme, og at dette er siste gang jeg ser henne levende. Disse tankene er forferdelig når de dukker opp. Om det skulle skje noe så utenkelig som at jenta mi blir borte fra meg så har jeg helt enkelt ikke noe mer å leve for. Fireåringen min er den eneste jeg har, og jeg kan av flere grunner ikke få flere. Mitt høyeste ønske er at ikke noe alvorlig skal skje henne. Og tilbake til tittelen, hadde jeg fått en forsmak på alle bekymringer for henne før jeg ble gravid så vet jeg neimen ikke hva jeg hadde valgt. Jeg elsker henne av hele mitt hjerte, og hun er så god og herlig! Men bekymringene for henne er ganske store.

 

 

 

 

 

Anonymkode: bee95...6c0

Jeg er heller mer bekymret for hva som skulle skje med ungene dersom vi foreldrene dør tidlig jeg da... Men man kan jo ikke gå rundt å tenke sånn. Hvis du plages mye av sånne tanker så bør du søke hjelp.

Anonymkode: 21ff0...de5

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er helt normalt. 

 

 

Anonymkode: 28937...0b4

Er det? Selvfølgelig bekymrer jeg meg for ungene innimellom,  men er det normalt å gå rundt med overveldende bekymringer om at barnet skal dø? Og i den grad at du tenker at det kanskje hadde vært bedre å ikke få barn? Syns det er litt i overkant.

Anonymkode: 21ff0...de5

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke hvordan noen av dere klarer å lese at dette påvirker livet til denne moren og barnet. Jeg har de samme tankene, men det er jo kun tanker og følelser, jeg handler ikke ut fra dem. (Bortsett fra at jeg som en rett over her skriver, også er bekymret for å dø fra barnet mitt, så jeg har begynt å bruke sikkerhetsbelte også på buss. Det gjorde jeg aldri før jeg fikk barn.)

Men bortsett fra det så lar jeg ikke disse tankene og følelsene påvirke eller hemme livet vårt, vi lever helt normalt og barnet mitt får gjøre det samme som andre barn, selv om jeg står med hjertet i halsen av og til. Og disse tankene er der jo ikke hele tiden, som HI også presiserer.

Anonymkode: 3ad5d...cc0

[AnonymBruker]

Jeg har det ikke sånn, men altoppslukende, det er det. Mange jeg kjenner har det sånn, og jeg forstår det ikke, jeg syns det er morbid og sykelig å tenke: "hva hvis barnet faller i skogen og får en pinne i øyet og blir blind?" Hva hvis hun faller ned fra garasjetaket der det er høyest og slår hodet og dør? Jeg tenker: hun faller sikkert ikke, og i verste fall brekker hun armen. At de skal dø en vanlig hverdag faller meg aldri inn. Mannen min er litt som deg. Det er fordi moren hans har foret ham med de aller verste scenarioene som kan skje ( ser du på sola blir du blind. Tusjer du deg på armen får du gift i kroppen og får kreft. Går du barbent kan du få blodforgiftning og må amputere. Osv). Han skremmer stadig barna våre ved å nevne slike ting, som for ham er sannheter. Mine foreldre derimot advarte meg ikke mot noe, og ja, jeg brakk armen. Men jeg har sett mye mot sola og sittet på kalde steiner hele mitt liv uten en eneste blærekatarr. Når barna har vondt i magen, foreslår jeg at de skal gå på do. Han frykter blindtarmbetennelse med dødelig utgang.

Så foreldres holdninger til farer og risiko vil påvirke barna i stor grad, og det kan være vanskelig å finne en balanse ( men: blir du påkjørt av en bil, dør du, jeg sier det. Trafikken er farlig. Men klatrer du i et tre, dør du ikke, det er å ta usannsynlige sorger på forskudd. Alle fremmede mennesker er ikke farlige, de skal ikke gå rundt og være redde). Jeg var et veldig tryggt barn, uvitende om mange farer, men har arr etter spikkekniver og har brent meg mang en gang. 

Jeg er mer redd for at de skal bli ulykkelige og ensomme, engestelige og få angst, ikke at de skal dø.

Anonymkode: e94b4...dbd