Forventer jeg for mye eller er hun en dårlig mamma/bestemor?

[AnonymBruker]

Hei. 

Lenge tenkt jeg skulle skrive innpå her for litt tips. Jeg ble mamma for første gang for 1.5 år siden og har nå en gladgutt uten like som gjør dagene til meg og samboer komplett. Mamma ble bestemor for første gang da han kom til verden. Jeg og mamma har hele livet hatt et godt forhold, pratet om alt og enda litt til. Før jeg fant ut at jeg var gravid hadde  jeg mine mistanker om at det kanskje var en liten spire i magen, så gikk derfor til mamma for å snakke med henne. Hun rådet meg da til abort og begrunnet det med at jeg enda var så ung og jeg studerer, du kommer jo ikke til å klare det. Jeg er 24 år og sannelig jeg klart å fortsette studiene mine både under graviditeten og etter, med god støtte fra samboer frykter dette innlegget kan bli langt, men håper dere tar dere tid til å lese.. 

Jeg ble litt paff av reaksjonen hennes, men siden jeg testet negativt så tenkte jeg ikke så mye mer over det. En liten mnd senere fant jeg ut at jeg var nødt til å få klarhet om jeg var gravid eller ikke, å det var jeg. Glad var vi også! Mamma gratulerte oss og har egentlig hele svangerskapet oppført seg normalt, kanskje litt mer tilbakeholden. Problemet i mine øyne kom da lilleputt kom til verden. Mamma og de kom på besøk på sykehuset samme dag som jeg hadde født og hun virket veldig oppslukt i den lille klumpen som lå i armene. Deretter hørte vi ikke så mye fra henne. Jeg var forferdelig sliten da jeg plagdes med melken, sendte flere meldinger til henne hvor jeg spurte om de ikke hadde lyst å komme på besøk å se barnebarnet. "Dårlig tid" eller "er dere ikke for sliten til det da?" Akkurat det som er poenget mitt. Som førstegangsmamma hadde det vært utmerket å fått litt hjelp hos sin egen mamma den første perioden. Forventet ikke at hun skulle være her døgnet rundt, men det hadde vært veldig ok å få litt hjelp av og til, ikke minst en middagsinvitasjon. 

Da gutten vårs var blitt rundt 3 mnd og mamma hadde kanskje vært her 1 gang sa jeg I fra til henne. Fortalte på en saklig og rolig måte at jeg ønsket å høre mer fra henne og skulle ønske hun tok mer intiativ til å treffes. Som oftest var det oss som måtte komme til dem og vi som måtte spørre. Hun gikk I veldig forsvarsporsisjon og det virket som hun ble fornærmet. Forklarte henne at det ikke var meningen å såre henne, men at dette ikke var enkelt for meg heller. Hun skyldte på mye å gjøre på jobb, å det forstår jeg selvsagt. Men når hun har tid til det ene og det andre, så tenker jeg at det er snakk om prioriteringer. Tar jeg helt feil? Blir litt forvirret.

Til dags dato er det enda ikke endret seg mye og jeg har på en måte godtatt det. På den andre siden synes jeg det er forferdelig trist for barnebarnet hennes som må "bli kjent" med henne hver gang de treffes fordi det er så sjeldent. De har aldri tatt han med seg noen plass, på besøk eller trilletur, ingenting. Samboer ønsket å ha en guttekveld her hjemme noe jeg syntes var helt greit. Jeg dro derfor til mamma for natten sammen med gutten min. Han var såpass stor på den alderen at han spiste jo det samme som oss. Tror du det var snakk om å kunne tilpasse middagstiden eller krydringen til hans beste? Nei. Blir fortvilt og lei meg, for jeg ser så store kontraster hos de to forskjellige besteforeldrene --> mamma kontra svigers. Sammenligner de ikke og forstår at ikke kan forvente samme forhold til begge, men nå er jeg lei. Hun spør alltid hvorfor han er så grinete når vi er der, siden han aldri vil til henne og bare vil henge oppå meg og pappaen.. er det så rart da? 

 

Håper på noen gode svar her og takker for at du har tatt deg tid til å lese alt! 

Hilsen fortvilet mamma/datter.. 

Anonymkode: 2d984...c49

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei. 

Lenge tenkt jeg skulle skrive innpå her for litt tips. Jeg ble mamma for første gang for 1.5 år siden og har nå en gladgutt uten like som gjør dagene til meg og samboer komplett. Mamma ble bestemor for første gang da han kom til verden. Jeg og mamma har hele livet hatt et godt forhold, pratet om alt og enda litt til. Før jeg fant ut at jeg var gravid hadde  jeg mine mistanker om at det kanskje var en liten spire i magen, så gikk derfor til mamma for å snakke med henne. Hun rådet meg da til abort og begrunnet det med at jeg enda var så ung og jeg studerer, du kommer jo ikke til å klare det. Jeg er 24 år og sannelig jeg klart å fortsette studiene mine både under graviditeten og etter, med god støtte fra samboer frykter dette innlegget kan bli langt, men håper dere tar dere tid til å lese.. 

Jeg ble litt paff av reaksjonen hennes, men siden jeg testet negativt så tenkte jeg ikke så mye mer over det. En liten mnd senere fant jeg ut at jeg var nødt til å få klarhet om jeg var gravid eller ikke, å det var jeg. Glad var vi også! Mamma gratulerte oss og har egentlig hele svangerskapet oppført seg normalt, kanskje litt mer tilbakeholden. Problemet i mine øyne kom da lilleputt kom til verden. Mamma og de kom på besøk på sykehuset samme dag som jeg hadde født og hun virket veldig oppslukt i den lille klumpen som lå i armene. Deretter hørte vi ikke så mye fra henne. Jeg var forferdelig sliten da jeg plagdes med melken, sendte flere meldinger til henne hvor jeg spurte om de ikke hadde lyst å komme på besøk å se barnebarnet. "Dårlig tid" eller "er dere ikke for sliten til det da?" Akkurat det som er poenget mitt. Som førstegangsmamma hadde det vært utmerket å fått litt hjelp hos sin egen mamma den første perioden. Forventet ikke at hun skulle være her døgnet rundt, men det hadde vært veldig ok å få litt hjelp av og til, ikke minst en middagsinvitasjon. 

Da gutten vårs var blitt rundt 3 mnd og mamma hadde kanskje vært her 1 gang sa jeg I fra til henne. Fortalte på en saklig og rolig måte at jeg ønsket å høre mer fra henne og skulle ønske hun tok mer intiativ til å treffes. Som oftest var det oss som måtte komme til dem og vi som måtte spørre. Hun gikk I veldig forsvarsporsisjon og det virket som hun ble fornærmet. Forklarte henne at det ikke var meningen å såre henne, men at dette ikke var enkelt for meg heller. Hun skyldte på mye å gjøre på jobb, å det forstår jeg selvsagt. Men når hun har tid til det ene og det andre, så tenker jeg at det er snakk om prioriteringer. Tar jeg helt feil? Blir litt forvirret.

Til dags dato er det enda ikke endret seg mye og jeg har på en måte godtatt det. På den andre siden synes jeg det er forferdelig trist for barnebarnet hennes som må "bli kjent" med henne hver gang de treffes fordi det er så sjeldent. De har aldri tatt han med seg noen plass, på besøk eller trilletur, ingenting. Samboer ønsket å ha en guttekveld her hjemme noe jeg syntes var helt greit. Jeg dro derfor til mamma for natten sammen med gutten min. Han var såpass stor på den alderen at han spiste jo det samme som oss. Tror du det var snakk om å kunne tilpasse middagstiden eller krydringen til hans beste? Nei. Blir fortvilt og lei meg, for jeg ser så store kontraster hos de to forskjellige besteforeldrene --> mamma kontra svigers. Sammenligner de ikke og forstår at ikke kan forvente samme forhold til begge, men nå er jeg lei. Hun spør alltid hvorfor han er så grinete når vi er der, siden han aldri vil til henne og bare vil henge oppå meg og pappaen.. er det så rart da? 

 

Håper på noen gode svar her og takker for at du har tatt deg tid til å lese alt! 

Hilsen fortvilet mamma/datter.. 

Anonymkode: 2d984...c49

Spørsmålet mitt blir vel da; forventer jeg for mye av moren min? Er jeg urimelig? Hvordan bør jeg gå frem for å få bedring på forholdet evt. bør jeg bare la henne være? 

Anonymkode: 2d984...c49

[AnonymBruker]

Virker nesten som hun er såret på en eller annen måte. 

Anonymkode: e96f4...28b

[AnonymBruker]

Om du forventer for mye?

Både og!

Man kan og bør forvente at besteforeldre er interessert i barnebarnet, at besteforeldrene ønsker å ha kontakt og være en del av barnebarnets liv. Og det er vel veldig naturlig at mormor kan gi datteren råd vedrørende fødsel og spedbarnstiden. Så jeg forstår godt at du er skuffet over din mor på de områdene. 

På den andre siden så er det DU og BARNEFAR som velger å få barn, ikke moren din. Det er derfor dere selv som må ha tenkt gjennom om dere er klare for å ta ansvaret. Det er fint om man har familie som kan hjelpe til, men det er ikke noe man kan forlange! Når jeg valgte å få barn, så tok jeg utgangspunkt i at alt ansvar var på meg, og at hjelp fra familie var bonus. Jeg har en mor med rygg- og hofteplager, så det var vanskelig for henne å ta stor del når barna var så små at de måtte bæres og stelles. Når de ble 3-4 år så kom bestemor til sin rett, og de har vært der både noen helger og de er fornøyde når bestemor er på besøk. 

Så....både og.

Anonymkode: 4068d...fe1

[AnonymBruker]

Slik jeg leser det kan det hende at hun selv har vanskelige minner  håndtere fra da hun selv ble mamma/var barn. Har du spurt henne om hun kanskje hadde noe fødselsdepresjon, eller har opplevd å bli "tvunget" til å ta abort selv? Var det veldig mange tunge tak for henne da hun ble mamma første gangen? Det er ikke sikkert hun ønsker barnepasser-rollen selv om hun er blitt besteforelder. Skjønner veldig godt at det føles sårt for deg, men det virker på meg som om at hun må få ta dette i sitt tempo.

Anonymkode: a245c...52d

[AnonymBruker]

Jeg var ikke helt i din situasjon, men jeg ble også skuffet over min mor. 

Vi hadde et godt forhold helt til barnet ble født. Da jeg sa at jeg var gravid tok hun helt av. Kjøpte masse gaver til oss, fortalte alle at hun skulle bli bestemor, snakket masse om hvordan hun gledet seg til å bli bestemor/passe barnet osv. 

Nå er barnet to år, og hun har sett det fire ganger. Hun jobber jo, men bor i nærheten og har vitterlig tid til alt annet - bare ikke oss.  Hun tar ikke kontakt lenger, og dukker bare opp når hun føler at hun MÅ, f.eks i dåpen og bursdager.  

Jeg føler at hun er skuffet over noe. Vi inviterer masse, men det er alltid nei. Det virker som det å bli bestemor ikke var slik hun trodde, eller som at hun er lei seg fordi hun ikke lenger er førsteprioritet eller noe? Jeg vet ikke hva. Vi fortsetter å invitere, og håper at det endrer seg på sikt. 

Anonymkode: 0333a...852

[AnonymBruker]

Jeg syns du er for kravstor. Det er du som har valgt å få barn, ikke hun.

Anonymkode: bd946...2f7

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slik jeg leser det kan det hende at hun selv har vanskelige minner  håndtere fra da hun selv ble mamma/var barn. Har du spurt henne om hun kanskje hadde noe fødselsdepresjon, eller har opplevd å bli "tvunget" til å ta abort selv? Var det veldig mange tunge tak for henne da hun ble mamma første gangen? Det er ikke sikkert hun ønsker barnepasser-rollen selv om hun er blitt besteforelder. Skjønner veldig godt at det føles sårt for deg, men det virker på meg som om at hun må få ta dette i sitt tempo.

Anonymkode: a245c...52d

TS her. 

Som jeg har skjønt det har hun ikke hatt noe depresjoner da hun fikk meg, men hun var alene. Hun fikk mye hjelp hos mine besteforeldre. Klart hun skal få ta det i sitt eget tempo, men jeg blir litt frustrert over hele situasjonen. Føler på en måte at hun ikke ønsker kontakt med barnebarnet sitt. Jeg tar kanskje feil, men det er det jeg sitter igjen med inni meg og det er sårt. 

Anonymkode: 2d984...c49

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om du forventer for mye?

Både og!

Man kan og bør forvente at besteforeldre er interessert i barnebarnet, at besteforeldrene ønsker å ha kontakt og være en del av barnebarnets liv. Og det er vel veldig naturlig at mormor kan gi datteren råd vedrørende fødsel og spedbarnstiden. Så jeg forstår godt at du er skuffet over din mor på de områdene. 

På den andre siden så er det DU og BARNEFAR som velger å få barn, ikke moren din. Det er derfor dere selv som må ha tenkt gjennom om dere er klare for å ta ansvaret. Det er fint om man har familie som kan hjelpe til, men det er ikke noe man kan forlange! Når jeg valgte å få barn, så tok jeg utgangspunkt i at alt ansvar var på meg, og at hjelp fra familie var bonus. Jeg har en mor med rygg- og hofteplager, så det var vanskelig for henne å ta stor del når barna var så små at de måtte bæres og stelles. Når de ble 3-4 år så kom bestemor til sin rett, og de har vært der både noen helger og de er fornøyde når bestemor er på besøk. 

Så....både og.

Anonymkode: 4068d...fe1

Vil bare legge til at det ikke er sikkert besteforeldre har lyst å være småbarnsmor eller småbarnsfar på nytt igjen. Det er kanskje besteforeldrenes privilegium å kunne ha kontakt med barna på sine premisser. Det vil si å gjøre artige og koselige ting med barnebarna, men ikke de tunge oppgavene som stell, nattevåking og den slags.

Anonymkode: 4068d...fe1

[AnonymBruker]

Jeg har inntrykk av at det er ganske vanlig at det er stor forskjell på hvor engasjerte besteforeldrene på de to sidene er. Sånn er det her også. Prøv å fokusere på hvor heldige dere er som har svigers, og prioriter de som er interessert.

Selv om jeg synes det er litt sårt med den manglende interessen fra den ene siden, så trøster jeg meg med at det virker som det ikke er uproblematisk der alle besteforeldrene er superengasjerte heller. Vi slipper f.eks. å passe på å fordele tiden rettferdig mellom besteforeldrene, siden de som "slipper" bare er glad til...

Anonymkode: d14be...da3

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om du forventer for mye?

Både og!

Man kan og bør forvente at besteforeldre er interessert i barnebarnet, at besteforeldrene ønsker å ha kontakt og være en del av barnebarnets liv. Og det er vel veldig naturlig at mormor kan gi datteren råd vedrørende fødsel og spedbarnstiden. Så jeg forstår godt at du er skuffet over din mor på de områdene. 

På den andre siden så er det DU og BARNEFAR som velger å få barn, ikke moren din. Det er derfor dere selv som må ha tenkt gjennom om dere er klare for å ta ansvaret. Det er fint om man har familie som kan hjelpe til, men det er ikke noe man kan forlange! Når jeg valgte å få barn, så tok jeg utgangspunkt i at alt ansvar var på meg, og at hjelp fra familie var bonus. Jeg har en mor med rygg- og hofteplager, så det var vanskelig for henne å ta stor del når barna var så små at de måtte bæres og stelles. Når de ble 3-4 år så kom bestemor til sin rett, og de har vært der både noen helger og de er fornøyde når bestemor er på besøk. 

Så....både og.

Anonymkode: 4068d...fe1

Nå er det ikke slik at jeg forventer barnepass eller hjelp med guttungen. Hadde håpet på at hun ville involvere seg mer da han kom til verden, noe hun ikke gjorde. Tenkte da at det gikk seg vel til med tiden, noe det heller ikke gjorde. Fullstendig klar over at det er jeg og samboer som har valgt å få barn og innlegget tar ikke utgangspunkt i at vi ikke får hjelp med gutten vårs. Trenger ikke barnepass. Utgangspunktet er at hun tar avstand og jeg føler hun ikke ønsker å være i livet til barnebarnet sitt, noe jeg sliter med å forstå. 

Anonymkode: 2d984...c49

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var ikke helt i din situasjon, men jeg ble også skuffet over min mor. 

Vi hadde et godt forhold helt til barnet ble født. Da jeg sa at jeg var gravid tok hun helt av. Kjøpte masse gaver til oss, fortalte alle at hun skulle bli bestemor, snakket masse om hvordan hun gledet seg til å bli bestemor/passe barnet osv. 

Nå er barnet to år, og hun har sett det fire ganger. Hun jobber jo, men bor i nærheten og har vitterlig tid til alt annet - bare ikke oss.  Hun tar ikke kontakt lenger, og dukker bare opp når hun føler at hun MÅ, f.eks i dåpen og bursdager.  

Jeg føler at hun er skuffet over noe. Vi inviterer masse, men det er alltid nei. Det virker som det å bli bestemor ikke var slik hun trodde, eller som at hun er lei seg fordi hun ikke lenger er førsteprioritet eller noe? Jeg vet ikke hva. Vi fortsetter å invitere, og håper at det endrer seg på sikt. 

Anonymkode: 0333a...852

Her må det jo ha skjedd et eller annet!? Ærlig talt, om du er så gammel at du er blitt bestemor, så kan man ikke oppføre seg som et barn og være fornærmet fordi man ikke får nok oppmerksomhet. Den dagen mine barn får familie og egne barn, så er det en selvfølge for meg at de har sitt liv å leve, og at jeg ikke skal være sentrum av det. 

Anonymkode: 4068d...fe1

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns du er for kravstor. Det er du som har valgt å få barn, ikke hun.

Anonymkode: bd946...2f7

Så fordi jeg har valgt å få barn, så skal man ikke involvere seg i livene til hverandre lenger?  Kom med litt mer konkrete svar hvis du i utgangspunktet skal svare. TS

Anonymkode: 2d984...c49

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Her må det jo ha skjedd et eller annet!? Ærlig talt, om du er så gammel at du er blitt bestemor, så kan man ikke oppføre seg som et barn og være fornærmet fordi man ikke får nok oppmerksomhet. Den dagen mine barn får familie og egne barn, så er det en selvfølge for meg at de har sitt liv å leve, og at jeg ikke skal være sentrum av det. 

Anonymkode: 4068d...fe1

Jeg har prøvd å spørre henne flere ganger, men hun svarer unnvikende. Mine søsken sier at hun oppfører seg helt som normalt med dem (de har ikke barn). Meg bekjent er det eneste  som har endret seg at jeg har fått barn. 

Anonymkode: 0333a...852

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vil bare legge til at det ikke er sikkert besteforeldre har lyst å være småbarnsmor eller småbarnsfar på nytt igjen. Det er kanskje besteforeldrenes privilegium å kunne ha kontakt med barna på sine premisser. Det vil si å gjøre artige og koselige ting med barnebarna, men ikke de tunge oppgavene som stell, nattevåking og den slags.

Anonymkode: 4068d...fe1

Forventer absolutt ikke at mamma skal trå inn med nattevåk (selvom han har sovet gjennom natten siden han var 3 mnd), stell eller noe. Men er liksom ingen ting av det du beskriver. 

Anonymkode: 2d984...c49

[AnonymBruker]

Har du spurt henne om det er en grunn til det?

Siden du skrev at hun fikk masse hjelp av sine foreldre, kan det hende at hun fikk dårlig samvittighet for at de måtte hjelpe så mye til? Eller at det ble for mye for dem, og hun mistet forholdet til dem?

Jeg tenker at det kanskje er en eller annen grunn til at det som det er.. Er jo ganske merkelig.

Anonymkode: d2651...dda

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var ikke helt i din situasjon, men jeg ble også skuffet over min mor. 

Vi hadde et godt forhold helt til barnet ble født. Da jeg sa at jeg var gravid tok hun helt av. Kjøpte masse gaver til oss, fortalte alle at hun skulle bli bestemor, snakket masse om hvordan hun gledet seg til å bli bestemor/passe barnet osv. 

Nå er barnet to år, og hun har sett det fire ganger. Hun jobber jo, men bor i nærheten og har vitterlig tid til alt annet - bare ikke oss.  Hun tar ikke kontakt lenger, og dukker bare opp når hun føler at hun MÅ, f.eks i dåpen og bursdager.  

Jeg føler at hun er skuffet over noe. Vi inviterer masse, men det er alltid nei. Det virker som det å bli bestemor ikke var slik hun trodde, eller som at hun er lei seg fordi hun ikke lenger er førsteprioritet eller noe? Jeg vet ikke hva. Vi fortsetter å invitere, og håper at det endrer seg på sikt. 

Anonymkode: 0333a...852

TS her. 

Noe av det samme ja. Mamma virker ikke fornærmet, hun har sine ting å gjøre noe jeg forstår. Men det er helt klart at det er sårt når din egen mor viser null interesse for barnet ditt! 

Anonymkode: 2d984...c49

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så fordi jeg har valgt å få barn, så skal man ikke involvere seg i livene til hverandre lenger?  Kom med litt mer konkrete svar hvis du i utgangspunktet skal svare. TS

Anonymkode: 2d984...c49

Det er jo innlysende at i det øyeblikket man får barn så forandrer livet seg og fokus blir på barnet og alt rundt det. Det er ikke alle som syns det er så veldig spennende og heller bruker tiden sin på andre mer stimulerende ting, som reiser, konserter, tid med venner, kurs mm.

Jeg kommer ikke til å gå tilbake til småbarnsperioden igjen selv om mine barn velger å få barn. Den tiden er jeg ferdig med og det er tydligvis moren din også og det må du respektere.

Anonymkode: bd946...2f7

[AnonymBruker]

Kanskje hun ikke liker at det ikke bare er deg og hun lenger? Virker merkelig at hun skal bli sånn. Jeg forventet ikke at foreldrene våre og søsknene våre skulle ta en stor del i livet til sønnen vår, fordi jeg så på han som vårt valg og vårt ansvar, men jeg skal love deg at han er midtpunktet i familien vår  Vi har ikke noe problem med å spørre etter barnevakt og når vi er på besøk hos familie, så tar de liksom over  

Anonymkode: eee21...3a5

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er det ikke slik at jeg forventer barnepass eller hjelp med guttungen. Hadde håpet på at hun ville involvere seg mer da han kom til verden, noe hun ikke gjorde. Tenkte da at det gikk seg vel til med tiden, noe det heller ikke gjorde. Fullstendig klar over at det er jeg og samboer som har valgt å få barn og innlegget tar ikke utgangspunkt i at vi ikke får hjelp med gutten vårs. Trenger ikke barnepass. Utgangspunktet er at hun tar avstand og jeg føler hun ikke ønsker å være i livet til barnebarnet sitt, noe jeg sliter med å forstå. 

Anonymkode: 2d984...c49

OK, da forstår jeg din frustrasjon bedre. Hvis din mor har tilbudet om å bare få være bestemor, uten småbarnsoppgavene, så støtter jeg deg fullt ut! Det bør man kunne forlange av besteforeldre. 

Har du noen anelse om hvorfor det er blitt sånn det er?

Anonymkode: 4068d...fe1