Svigerfamilien liker meg ikke, tror jeg

[AnonymBruker]

Jeg liker svigerfamilien min godt, selv om vi er forskjellige. Men nå sitter jeg med en ekkel og så følelse av at de ikke liker meg. Jeg vet ikke om jeg endelig oppfatter deres hint eller om jeg maler fanden på veggen. :-( Hjelp!

Mannen min kommer fra en annen landsdel og søsknene hans er bosatt der og gift med sambygdinger. Det har ikke alltid vært lett for meg å være der, kulturforskjellene mellom min og min manns familie er ganske store (arbeidsfordeling mann-kvinne, hva man snakker sammen om, hva man anser som viktig og riktig, klem vs. håndhilse osv.),

Jeg er outsideren i familien, men har prøvd å være en god svigerdatter/svigerinne/tante. Jeg er ikke lat, men det er vanskelig å slippe til hos mine svigerforeldre. De er veldig arbeidssomme mennesker med sine faste rutiner og det er ikke lett å få lov å gi en hjelpende hånd. Dessuten har jeg ofte blitt syk på ferier hos svigerforeldrene mine. Jeg tror det ofte har vært fordi jeg underbevisst har holdt meg frisk pga jobb og barn, og når jeg endelig kan slappe av og overlate skuta til noen andre har basiller og virus fått fri tilgang...

Det har hendt at vi har vært hele storfamilien på ukesferie sammen. Men når jeg de siste årene har prøvd å ta initiativ til noe lignende eller invitert tanteunger på ferie til oss, har responsen vært laber. Min manns søsken har feriert sammen uten å spørre om vi ville være med.

I sommer måtte jeg avlyse planlagt ferie hos svigerforeldrene, mannen dro dit alene med barna. Ikke én i svigerfamilien min sa noe slikt som "så synd du ikke kan komme, jeg hadde gledet meg til å se deg".

I januar spurte jeg i en fellesmelding om det passet å treffes i vinterferien, men også nå var tilbakemeldingene heller lunkne. Ingen av dem inviterte oss på besøk til seg eller foreslo en dag vi kunne treffes. Mannen min og jeg snakket om at vi ikke vil trenge oss på folk som ikke vil ha besøk av oss, men han skulle ringe søsknene sine for å sjekke hvor landet lå. Det gjorde han ikke (han er veldig treig til sånne ting og jeg blir lei av å mase på ham). En dag ringte storesøsteren ham og han fant ut at det passa bedre for dem enn vi hadde fått inntrykk av på melding, så vi bestemte oss for å dra. Jeg jobba da døgnet rundt og han skulle skaffe noen til å passe kjæledyrene våre.

Så oppdaga jeg at heller ikke dét hadde han gjort. Og i går sprakk det for meg. Sa at det virka som han ikke ønska at jeg skulle bli med siden han ikke gjorde noe for å få det til. At han (underbevisst) saboterte muligheten for at jeg kunne bli med. Og at jeg ikke lenger hadde lyst til å besøke familien hans. Så vi bestemte at han tar med én unge og jeg og den andre blir hjemme.

Jeg sendte beskjed til svigers i dag om at bare to av oss kommer. Svaret jeg får tilbake er ala "ok". Ikke noe "så synd, håper vi treffes snart" e.l.

Er svigerfamilien lettet for at de slipper meg? Kan jeg ha gjort noe som gjør at de ikke vil ha besøk av meg? Har jeg endelig skjønt hintene?

Eller er dette bare kulturforskjeller? Er de ikke vant med å gi uttrykk for at de gleder seg til å treffes eller skuffelse over ikke å treffes?

For meg er det rart å ikke si noe om at man gjerne vil treffe folk man faktisk har lyst til å treffe, så jeg tolker det at de ikke sier noe om det som at de ikke har lyst til å treffe meg.

Anonymkode: 46984...418

[Gjest Jessica]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg liker svigerfamilien min godt, selv om vi er forskjellige. Men nå sitter jeg med en ekkel og så følelse av at de ikke liker meg. Jeg vet ikke om jeg endelig oppfatter deres hint eller om jeg maler fanden på veggen. :-( Hjelp!

Mannen min kommer fra en annen landsdel og søsknene hans er bosatt der og gift med sambygdinger. Det har ikke alltid vært lett for meg å være der, kulturforskjellene mellom min og min manns familie er ganske store (arbeidsfordeling mann-kvinne, hva man snakker sammen om, hva man anser som viktig og riktig, klem vs. håndhilse osv.),

Jeg er outsideren i familien, men har prøvd å være en god svigerdatter/svigerinne/tante. Jeg er ikke lat, men det er vanskelig å slippe til hos mine svigerforeldre. De er veldig arbeidssomme mennesker med sine faste rutiner og det er ikke lett å få lov å gi en hjelpende hånd. Dessuten har jeg ofte blitt syk på ferier hos svigerforeldrene mine. Jeg tror det ofte har vært fordi jeg underbevisst har holdt meg frisk pga jobb og barn, og når jeg endelig kan slappe av og overlate skuta til noen andre har basiller og virus fått fri tilgang...

Det har hendt at vi har vært hele storfamilien på ukesferie sammen. Men når jeg de siste årene har prøvd å ta initiativ til noe lignende eller invitert tanteunger på ferie til oss, har responsen vært laber. Min manns søsken har feriert sammen uten å spørre om vi ville være med.

I sommer måtte jeg avlyse planlagt ferie hos svigerforeldrene, mannen dro dit alene med barna. Ikke én i svigerfamilien min sa noe slikt som "så synd du ikke kan komme, jeg hadde gledet meg til å se deg".

I januar spurte jeg i en fellesmelding om det passet å treffes i vinterferien, men også nå var tilbakemeldingene heller lunkne. Ingen av dem inviterte oss på besøk til seg eller foreslo en dag vi kunne treffes. Mannen min og jeg snakket om at vi ikke vil trenge oss på folk som ikke vil ha besøk av oss, men han skulle ringe søsknene sine for å sjekke hvor landet lå. Det gjorde han ikke (han er veldig treig til sånne ting og jeg blir lei av å mase på ham). En dag ringte storesøsteren ham og han fant ut at det passa bedre for dem enn vi hadde fått inntrykk av på melding, så vi bestemte oss for å dra. Jeg jobba da døgnet rundt og han skulle skaffe noen til å passe kjæledyrene våre.

Så oppdaga jeg at heller ikke dét hadde han gjort. Og i går sprakk det for meg. Sa at det virka som han ikke ønska at jeg skulle bli med siden han ikke gjorde noe for å få det til. At han (underbevisst) saboterte muligheten for at jeg kunne bli med. Og at jeg ikke lenger hadde lyst til å besøke familien hans. Så vi bestemte at han tar med én unge og jeg og den andre blir hjemme.

Jeg sendte beskjed til svigers i dag om at bare to av oss kommer. Svaret jeg får tilbake er ala "ok". Ikke noe "så synd, håper vi treffes snart" e.l.

Er svigerfamilien lettet for at de slipper meg? Kan jeg ha gjort noe som gjør at de ikke vil ha besøk av meg? Har jeg endelig skjønt hintene?

Eller er dette bare kulturforskjeller? Er de ikke vant med å gi uttrykk for at de gleder seg til å treffes eller skuffelse over ikke å treffes?

For meg er det rart å ikke si noe om at man gjerne vil treffe folk man faktisk har lyst til å treffe, så jeg tolker det at de ikke sier noe om det som at de ikke har lyst til å treffe meg.

Anonymkode: 46984...418

Husk at de ikke er deg da. De er egne mennesker med egne meninger og erfaringer , og det blir litt dumt å forvente en viss oppførsel eller svar fra dem. Jeg vil også råde deg til å ikke ta ting personlig. Ingenting av det andre sier, gjør eller ikke sier og gjør er pga deg. 

Er det noe du lurer på så spør dem. Da slipper du misforståelser og tolking av situasjoner. Jeg kan nesten garantere deg at ved å tolke dem slik så sender du ut tung energi noe som setter igang usikre tanker hos dem. Lykke til.  Du er nok ikke så ille som du tror 💜

[Gjest Sunflower-Delight]

Hva mener du med "kulturforskjeller"? Er du ikke norsk, eller mener du at du er byjente mens de er typisk bønder?

Det jeg tenkte på gjennom å lese dette var at siden alle søsknene til mannen din med familiene sine bor i samme sted som svigerforeldrene dine, at kanskje svigerforeldrene synes at det er dumt mannen din med sin familie ikke bor i samme bygda som dem alle sammen? At de innerst inne skulle ha likt å ha alle barna sine boende i samme bygd?

Det virker ikke noe hyggelig ut hvis du føler at de stenger deg ute. Synes ikke at de virker så engasjerte ut med å ville ha kontakt med deg og det å bli bedre kjent med deg.

[AnonymBruker]

26 minutter siden, Sunflower-Delight skrev:

Hva mener du med "kulturforskjeller"? Er du ikke norsk, eller mener du at du er byjente mens de er typisk bønder?

Det jeg tenkte på gjennom å lese dette var at siden alle søsknene til mannen din med familiene sine bor i samme sted som svigerforeldrene dine, at kanskje svigerforeldrene synes at det er dumt mannen din med sin familie ikke bor i samme bygda som dem alle sammen? At de innerst inne skulle ha likt å ha alle barna sine boende i samme bygd?

Det virker ikke noe hyggelig ut hvis du føler at de stenger deg ute. Synes ikke at de virker så engasjerte ut med å ville ha kontakt med deg og det å bli bedre kjent med deg.

Takk for innspill :-) Med "kulturforskjeller" mener jeg hvordan man er mot hverandre i en familie. Vi er begge norske og fra bygda og har en del felles med å ha vokst opp med gårdsarbeid, men der stopper likheten. I familien min snakker vi mye (i blant for mye) om følelser, hvordan vi har det sammen, hva vi vil i livet, vi deler sorger og gleder. Familien min er engasjert i politikk og samfunnets utvikling. I svigerfamilien snakker man mest om andre folk i bygda. De trives best med å holde vanskelige ting på avstand, mens min familie (over)analyserer det meste av livets irrganger. Jeg kommer fra en familie av klemmere, svigers foretrekker håndhilsing.

Når jeg har fortalt om triste ting (f.eks. da faren min fikk kreft) har reaksjonen vært litt sånn "åh ja, det var synd" og så snakker vi ikke mer om det. Men disse forskjellene på vår kultur/væremåte har jeg lært meg å leve med. Svigers er som de er og jeg er glad i dem uansett.

Svigerinnene mine er gode kjerringemner, de er typen som har bakt en kake og vaska opp før jeg har rukket å lese oppskriften. Jeg kommer til kort på de områdene!  Så lenge jeg er hjemme er jeg ganske fornøyd med den jeg er med mine styrker og svakheter, men er jeg "for lenge" hos svigerfamilien føler jeg at jeg ikke strekker til. Jeg har innimellom tenkt at det kan hende at de synes jeg ikke er bra nok for dem og at jeg "stjal" mannen min da vi bosatte oss i min landsdel. :-(

Anonymkode: 46984...418

[AnonymBruker]

44 minutter siden, Jessica skrev:

Husk at de ikke er deg da. De er egne mennesker med egne meninger og erfaringer , og det blir litt dumt å forvente en viss oppførsel eller svar fra dem. Jeg vil også råde deg til å ikke ta ting personlig. Ingenting av det andre sier, gjør eller ikke sier og gjør er pga deg. 

Er det noe du lurer på så spør dem. Da slipper du misforståelser og tolking av situasjoner. Jeg kan nesten garantere deg at ved å tolke dem slik så sender du ut tung energi noe som setter igang usikre tanker hos dem. Lykke til.  Du er nok ikke så ille som du tror 💜

Takk :-) Jeg tør ikke spørre dem direkte for jeg ser bare for meg to mulige situasjoner:

• Jeg har rett i mine bange anelser og det blir forferdelig å få dette bekreftet.
• Jeg tar feil og det blir kjempepinlig og de blir gående på tå hev i framtida.

Men godt mulig jeg er alt for pessimistisk nå!

Anonymkode: 46984...418

[ViljaH]

Det kan være de bare har blitt vant til at du er "sykelig" og/eller ofte ikke dukker opp likevel. Så de avventer til du faktisk er i bygda. Jeg har familie langt borte som jeg er litt sånn med. Jeg gidder ikke legge planer eller bli for engasjert før de har kjøpt flybilletter, ellers blir det for abstrakt og hvisderomatte og det blir ofte ikke noe av deres løse tanker om besøk. Jeg liker dem godt og vil gjerne treffes, det er ikke der det ligger.

[AnonymBruker]

Høres nøyaktig ut som min svigerfamilie - både mht kulturforskjeller og engasjement. I tillegg er vi også veldig forskjellig politisk og med hvilke verdier vi legger vekt på.

Nå skal jeg ikke male fanden på veggen for deg, men i mitt tilfelle så viste det seg at de ikke likte meg i det hele tatt. Som med deg så var det flere ganger jeg ikke kunne komme eller måtte melde avbud i siste liten og dette tok de nok som en personlig avvisning. Det kan jeg for så vidt skjønne. For de var det vanlig at hele familien (og da mener jeg alt som kan krype og gå) var tilstede ved alle bursdager, merkedager, ferier etc og stort sett hjemme. Jeg var mer vant til at folk var spredt for alle vinder med studier, jobber og at ting måtte planlegges i svært god tid i forveien og at hele familien gjerne kun ser hverandre et par ganger i året. Derfor tok jeg kanskje for lett på min svigerfamilies tradisjoner.

Syns også det var vanskelig å få i gang samtaler med de fordi de aldri var opptatt av noe spesielt annet enn kanskje hva naboene gjorde på eller hva "de rødgrønne hadde stelt i stand".

Når jeg etter hvert begynte å forstå at de ikke likte meg og tok opp om det var noe galt så var det selvølgelig ikke det i følge de, og de aaante ikke hva jeg snakket om. Senere kom det frem at de snakket bak ryggen min og var veldig misfornøyd med min samboer sitt valg av dame.

Kan bare råde deg til at du f.eks neste gang reiser selv med ene barnet og lar mannen blir hjemme sånn at du får prøve å bli litt mer kjent med de? Kanskje de føler at det er du som tar avstand?

Anonymkode: 04327...43b

[Gjest Sunflower-Delight]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for innspill :-) Med "kulturforskjeller" mener jeg hvordan man er mot hverandre i en familie. Vi er begge norske og fra bygda og har en del felles med å ha vokst opp med gårdsarbeid, men der stopper likheten. I familien min snakker vi mye (i blant for mye) om følelser, hvordan vi har det sammen, hva vi vil i livet, vi deler sorger og gleder. Familien min er engasjert i politikk og samfunnets utvikling. I svigerfamilien snakker man mest om andre folk i bygda. De trives best med å holde vanskelige ting på avstand, mens min familie (over)analyserer det meste av livets irrganger. Jeg kommer fra en familie av klemmere, svigers foretrekker håndhilsing.

Når jeg har fortalt om triste ting (f.eks. da faren min fikk kreft) har reaksjonen vært litt sånn "åh ja, det var synd" og så snakker vi ikke mer om det. Men disse forskjellene på vår kultur/væremåte har jeg lært meg å leve med. Svigers er som de er og jeg er glad i dem uansett.

Svigerinnene mine er gode kjerringemner, de er typen som har bakt en kake og vaska opp før jeg har rukket å lese oppskriften. Jeg kommer til kort på de områdene!  Så lenge jeg er hjemme er jeg ganske fornøyd med den jeg er med mine styrker og svakheter, men er jeg "for lenge" hos svigerfamilien føler jeg at jeg ikke strekker til. Jeg har innimellom tenkt at det kan hende at de synes jeg ikke er bra nok for dem og at jeg "stjal" mannen min da vi bosatte oss i min landsdel. :-(

Anonymkode: 46984...418

Ok. Ja, da skjønner jeg hva du mener med kulturforskjeller. Jeg synes da at det er veldig vanlig å oppleve dette i de fleste familier, sjølv om mange kan passe inn bedre etterhvert.

Leit at du føler du ikke er bra nok for svigerfamilien din og at det føles som om du stjal mannen din vekk fra dem. Du er bra nok slik du er. Du må bare fortsette gjøre alt med din tempo.

[Gjest Blomsterert]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg liker svigerfamilien min godt, selv om vi er forskjellige. Men nå sitter jeg med en ekkel og så følelse av at de ikke liker meg. Jeg vet ikke om jeg endelig oppfatter deres hint eller om jeg maler fanden på veggen. :-( Hjelp!

Mannen min kommer fra en annen landsdel og søsknene hans er bosatt der og gift med sambygdinger. Det har ikke alltid vært lett for meg å være der, kulturforskjellene mellom min og min manns familie er ganske store (arbeidsfordeling mann-kvinne, hva man snakker sammen om, hva man anser som viktig og riktig, klem vs. håndhilse osv.),

Jeg er outsideren i familien, men har prøvd å være en god svigerdatter/svigerinne/tante. Jeg er ikke lat, men det er vanskelig å slippe til hos mine svigerforeldre. De er veldig arbeidssomme mennesker med sine faste rutiner og det er ikke lett å få lov å gi en hjelpende hånd. Dessuten har jeg ofte blitt syk på ferier hos svigerforeldrene mine. Jeg tror det ofte har vært fordi jeg underbevisst har holdt meg frisk pga jobb og barn, og når jeg endelig kan slappe av og overlate skuta til noen andre har basiller og virus fått fri tilgang...

Det har hendt at vi har vært hele storfamilien på ukesferie sammen. Men når jeg de siste årene har prøvd å ta initiativ til noe lignende eller invitert tanteunger på ferie til oss, har responsen vært laber. Min manns søsken har feriert sammen uten å spørre om vi ville være med.

I sommer måtte jeg avlyse planlagt ferie hos svigerforeldrene, mannen dro dit alene med barna. Ikke én i svigerfamilien min sa noe slikt som "så synd du ikke kan komme, jeg hadde gledet meg til å se deg".

I januar spurte jeg i en fellesmelding om det passet å treffes i vinterferien, men også nå var tilbakemeldingene heller lunkne. Ingen av dem inviterte oss på besøk til seg eller foreslo en dag vi kunne treffes. Mannen min og jeg snakket om at vi ikke vil trenge oss på folk som ikke vil ha besøk av oss, men han skulle ringe søsknene sine for å sjekke hvor landet lå. Det gjorde han ikke (han er veldig treig til sånne ting og jeg blir lei av å mase på ham). En dag ringte storesøsteren ham og han fant ut at det passa bedre for dem enn vi hadde fått inntrykk av på melding, så vi bestemte oss for å dra. Jeg jobba da døgnet rundt og han skulle skaffe noen til å passe kjæledyrene våre.

Så oppdaga jeg at heller ikke dét hadde han gjort. Og i går sprakk det for meg. Sa at det virka som han ikke ønska at jeg skulle bli med siden han ikke gjorde noe for å få det til. At han (underbevisst) saboterte muligheten for at jeg kunne bli med. Og at jeg ikke lenger hadde lyst til å besøke familien hans. Så vi bestemte at han tar med én unge og jeg og den andre blir hjemme.

Jeg sendte beskjed til svigers i dag om at bare to av oss kommer. Svaret jeg får tilbake er ala "ok". Ikke noe "så synd, håper vi treffes snart" e.l.

Er svigerfamilien lettet for at de slipper meg? Kan jeg ha gjort noe som gjør at de ikke vil ha besøk av meg? Har jeg endelig skjønt hintene?

Eller er dette bare kulturforskjeller? Er de ikke vant med å gi uttrykk for at de gleder seg til å treffes eller skuffelse over ikke å treffes?

For meg er det rart å ikke si noe om at man gjerne vil treffe folk man faktisk har lyst til å treffe, så jeg tolker det at de ikke sier noe om det som at de ikke har lyst til å treffe meg.

Anonymkode: 46984...418

Du skriver at det ikke var lett for deg å være der fordi dere snakker forskjellig "språk". De merket kanskje det,og mulig de heller ikke syns det var så lett?

Så det med at du ofte har vært syk der. Hva har det resultert i,og hvordan syk? Sånt kan jo misforståes. Ikke er det ok å avlyse heller. At mannen din ikke ordnet pass til dyrene er jo feil,men om du virkelig ville blitt med,så kunne du jo prøvd selv? Av ønske om å treffe dem,og litt av respekt? 

Hvordan har du prøvd å være en god svigerdatter da? 

Bare tenker at dere er ulike,og mulig du har fornærmet dem,eller irritert dem. Men det er jo ikke dermed sagt at de misliker deg! Folk kan jo irritere meg og gjøre meg oppgitt,men jeg liker dem jo likevel selv om de ikke bare vekker positive følelser. 

Er det mulig at du selv ser deg fra deres ståsted og tror du i deres sted vil mislike deg?

Mitt råd er at du opptrer som om du er likt,og ikke lar mistanken styre deg. Det merker nemlig andre.

 

[Jolene]

3 timer siden, Blomsterert skrev:

Du skriver at det ikke var lett for deg å være der fordi dere snakker forskjellig "språk". De merket kanskje det,og mulig de heller ikke syns det var så lett?

Så det med at du ofte har vært syk der. Hva har det resultert i,og hvordan syk? Sånt kan jo misforståes. Ikke er det ok å avlyse heller. At mannen din ikke ordnet pass til dyrene er jo feil,men om du virkelig ville blitt med,så kunne du jo prøvd selv? Av ønske om å treffe dem,og litt av respekt? 

Hvordan har du prøvd å være en god svigerdatter da? 

Bare tenker at dere er ulike,og mulig du har fornærmet dem,eller irritert dem. Men det er jo ikke dermed sagt at de misliker deg! Folk kan jo irritere meg og gjøre meg oppgitt,men jeg liker dem jo likevel selv om de ikke bare vekker positive følelser. 

Er det mulig at du selv ser deg fra deres ståsted og tror du i deres sted vil mislike deg?

Mitt råd er at du opptrer som om du er likt,og ikke lar mistanken styre deg. Det merker nemlig andre.

 

Enig. Når noen konstant avlyser, ikke er med, alltid lager unnskyldninger og rett og slett "alltid" er syk, begynner man jo å lure. Hadde heller ikke likt dersom et familiemedlem var sånn.

[AnonymBruker]

10 timer siden, ViljaH skrev:

Det kan være de bare har blitt vant til at du er "sykelig" og/eller ofte ikke dukker opp likevel. Så de avventer til du faktisk er i bygda. Jeg har familie langt borte som jeg er litt sånn med. Jeg gidder ikke legge planer eller bli for engasjert før de har kjøpt flybilletter, ellers blir det for abstrakt og hvisderomatte og det blir ofte ikke noe av deres løse tanker om besøk. Jeg liker dem godt og vil gjerne treffes, det er ikke der det ligger.

Det er bare én gang før jeg har avlyst for min egen del (det var i sommer), men det er en eller to andre ganger vi hadde tenkt å komme og ikke kom noen av oss. Da var det pga været og fordi mannen min lider av beslutnings- og planlegginsvegring Men det er jo klart, de kjenner jo ikke til diskusjonene her i huset og kan jo tro at det er pga meg at ting i blant blir fram-og-tilbake med oss.

Takk for godt innspill, jeg ser nå at vi helt klart har en jobb å gjøre fra vår side. Skal prøve i framtida å sette ned foten tidligere og tydeligere for mannen og si at nå må vi ta en avgjørelse, holde oss til den og planlegge ut fra det (og ikke ha noen hvis-om-atter). Og så får jeg være den som ringer familien hans og hører hva som passer for dem og hva de har lyst til, siden gubben min er så utrolig treig til å gjøre slike ting. Jeg har kjent ham i snart tjue år, så burde jo ha gitt opp for lengst og ikke forvente at han plutselig skal bli en annen, få ut fingeren, vite hva han vil, si hva han vil og planlegge mer enn ett døgn fram.

Anonymkode: 46984...418

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Høres nøyaktig ut som min svigerfamilie - både mht kulturforskjeller og engasjement. I tillegg er vi også veldig forskjellig politisk og med hvilke verdier vi legger vekt på.

Nå skal jeg ikke male fanden på veggen for deg, men i mitt tilfelle så viste det seg at de ikke likte meg i det hele tatt. Som med deg så var det flere ganger jeg ikke kunne komme eller måtte melde avbud i siste liten og dette tok de nok som en personlig avvisning. Det kan jeg for så vidt skjønne. For de var det vanlig at hele familien (og da mener jeg alt som kan krype og gå) var tilstede ved alle bursdager, merkedager, ferier etc og stort sett hjemme. Jeg var mer vant til at folk var spredt for alle vinder med studier, jobber og at ting måtte planlegges i svært god tid i forveien og at hele familien gjerne kun ser hverandre et par ganger i året. Derfor tok jeg kanskje for lett på min svigerfamilies tradisjoner.

Syns også det var vanskelig å få i gang samtaler med de fordi de aldri var opptatt av noe spesielt annet enn kanskje hva naboene gjorde på eller hva "de rødgrønne hadde stelt i stand".

Når jeg etter hvert begynte å forstå at de ikke likte meg og tok opp om det var noe galt så var det selvølgelig ikke det i følge de, og de aaante ikke hva jeg snakket om. Senere kom det frem at de snakket bak ryggen min og var veldig misfornøyd med min samboer sitt valg av dame.

Kan bare råde deg til at du f.eks neste gang reiser selv med ene barnet og lar mannen blir hjemme sånn at du får prøve å bli litt mer kjent med de? Kanskje de føler at det er du som tar avstand?

Anonymkode: 04327...43b

Huff, så leit! Virkelig kjipt at de har snakket bak ryggen din og er misfornøyd med deg! Siden svigerfamilien min snakker om alt og alle rundt seg snakker de helt sikkert om meg også bak ryggen min, men jeg tror ikke de snakker virkelig ille om meg. Men vil tro at det er en del ved meg de finner underlig og snakker om dét.

Jeg kom på at jeg faktisk ikke kom i bryllupet til ene svogeren og svigerinna mi, men jeg sa fra i god tid. De var rett og slett litt seint ute med invitasjonen og jeg hadde allerede takket ja til en av mine beste venninners bryllup og lovt å hjelpe henne. Mulig at det ble tatt ille opp, men jeg har aldri hørt noe om det de ti årene etterpå, og har ikke tenkt på at det var et problem. Men mulig jeg valgte dumt da.

Det meg å reise alene var ingen dum idé. Kanskje jeg kan finne ut når svigermor har vårrengjøring e.l., ta med meg minstemann og hjelpe til med dugnadsarbeid :-)

Og du har helt rett, mulig at de føler at jeg holder avstand. Kanskje gjør jeg det også, hvis jeg blir utrygg eller ikke kan delta i samtalen (fordi den handler om folk eller ting jeg ikke har peiling på), så beskytter jeg meg sjøl ved å trekke meg unna. Takk for at du gjorde meg mer bevisst på dette.

Anonymkode: 46984...418

[AnonymBruker]

10 timer siden, Sunflower-Delight skrev:

Ok. Ja, da skjønner jeg hva du mener med kulturforskjeller. Jeg synes da at det er veldig vanlig å oppleve dette i de fleste familier, sjølv om mange kan passe inn bedre etterhvert.

Leit at du føler du ikke er bra nok for svigerfamilien din og at det føles som om du stjal mannen din vekk fra dem. Du er bra nok slik du er. Du må bare fortsette gjøre alt med din tempo.

Tusen takk, det hjalp!

Anonymkode: 46984...418

[Rosa Sitron]

Ville ikke brydd meg om det ok-et. Det kunne jeg funnet på å si også. =) 

Men om du trenger noen til å snakke om hvordan det er å ikke bli godtatt for den man er i svigerfamilien er det bare å kontakte meg. Jeg vet min svigermor ikke liker meg, hun har sagt det rett ut til mine familiemedlemmer, men ikke til meg.

[AnonymBruker]

4 timer siden, Blomsterert skrev:

Du skriver at det ikke var lett for deg å være der fordi dere snakker forskjellig "språk". De merket kanskje det,og mulig de heller ikke syns det var så lett?

Så det med at du ofte har vært syk der. Hva har det resultert i,og hvordan syk? Sånt kan jo misforståes. Ikke er det ok å avlyse heller. At mannen din ikke ordnet pass til dyrene er jo feil,men om du virkelig ville blitt med,så kunne du jo prøvd selv? Av ønske om å treffe dem,og litt av respekt? 

Hvordan har du prøvd å være en god svigerdatter da? 

Bare tenker at dere er ulike,og mulig du har fornærmet dem,eller irritert dem. Men det er jo ikke dermed sagt at de misliker deg! Folk kan jo irritere meg og gjøre meg oppgitt,men jeg liker dem jo likevel selv om de ikke bare vekker positive følelser. 

Er det mulig at du selv ser deg fra deres ståsted og tror du i deres sted vil mislike deg?

Mitt råd er at du opptrer som om du er likt,og ikke lar mistanken styre deg. Det merker nemlig andre.

 

Språk: Du har nok helt rett, kan ikke være bare lett for dem heller når jeg lander som en fremmed fugl midt i "andedammen" deres og ikke skjønner kodene og samtaleemnene.

Syk: Stort sett kraftige forkjølelser (halsbetennelse, influensa, bihuleinfeksjon) med feber. = Sengeliggende og kan ikke hjelpe til med noe, knapt ta meg av mine egne unger. :-(

Dyrene: Da jeg fikk hodet over vann på jobb og skjønte at gubben ikke hadde fått ut fingeren, sendte jeg meldinger og ringte, men de fleste reiser bort i ferien.

God svigerdatter: Høflig og hyggelig og takker for all hjelp, inviterer dem til oss, sier at jeg setter pris på dem, skryter av dem på FB og til andre, ber om å få hjelpe til når jeg er på besøk (eks. lage middag), ringer svigermor, lager personlige gaver. Men er egentlig mest forholdet til svigerinner og svogere som er vanskelig, og mulig jeg ikke har fulgt dem/tanteungene godt nok opp. Eller at de synes vi "belaster" foreldrene for mye når vi er der, fordi vi er gjester døgnet rundt. Skjønner at det kan bli litt intenst, men de som bor i bygda har jo glede av samvær og hjelp fra besteforeldre/foreldre nesten daglig året rundt.

Jeg skal følge rådet ditt. Være i god tro og mest mulig meg sjøl, men prøve å være mer bevisst på deres signaler/forventninger. Om jeg har fornærmet dem e.l. kommer de nok ikke til å si det, så jeg får bare prøve å gjøre det jeg måtte ha gjort galt godt igjen ved å være hyggelig, stille opp, svelge kameler osv.

Anonymkode: 46984...418

[AnonymBruker]

23 minutter siden, VinterSnø skrev:

Ville ikke brydd meg om det ok-et. Det kunne jeg funnet på å si også. =) 

Men om du trenger noen til å snakke om hvordan det er å ikke bli godtatt for den man er i svigerfamilien er det bare å kontakte meg. Jeg vet min svigermor ikke liker meg, hun har sagt det rett ut til mine familiemedlemmer, men ikke til meg.

Uff, det er kjipt! Ikke noen god følelse å bli baktalt og få vite at hun rett ut ikke liker deg. Jeg har heldigvis en god tone med svigermor og er etter hvert godtatt av svigerfar også tror jeg (sjøl om jeg er et dårlig kjerringemne), så tror ikke de har noe sterkt imot meg. Det er mer mannens søsken og deres ektefeller jeg ikke blir helt klok på.

Anonymkode: 46984...418

[Berit]

Men har du sagt til dem at det var synd dere ikke kunne sees, har du sagt at du gleder deg til å få være med dem osv? Kanskje de tenker at du ikke liker dem noe særlig?

Kan du ikke si at du gjerne vil være til hjelp, men vet ikke helt hvordan og om du er i veien, at du er usikker og be dem om å si om du kan gjøre noe?

[AnonymBruker]

TS her.

Tusen takk for alle innspill og gode råd. Dere har hjulpet meg å se ting fra flere sider og tenke på ting på en litt annen måte.

Etter at jeg startet denne tråden har to potensielle dyrevakter jeg ikke fikk tak i meldt seg, og sammen kan de passe husets firbeinte. Så nå kan vi være med, og siden dere har hjulpet meg å sortere tanker og følelser har jeg nå også lyst til å dra. Så nå tar jeg med meg tranflaska, masse pågangsmot og skal gjøre mitt beste for at vi alle får en fin ferie!

TAKK! KG ruler

Anonymkode: 46984...418

[AnonymBruker]

Nå ser jeg at det har ordna seg for deg, men jeg kjente meg så godt igjen i beskrivelsen av svigerfamilien din, at jeg har lyst til å gi et svar fra "den andre siden". 

Selv om jeg hadde gledet meg veldig til å treffe deg og blitt skuffet om du ikke kom, hadde det vært helt utenkelig å utrykke glede eller skuffelse over det.

Jeg er ikke vant til den type snikk snakk, small talk eller høflighetsfraser. Det er rett og slett ikke vanlig (eller nødvendig) i min ”kultur”. Kroppslige og fysiske plager kan vi snakke om, men følelser eller psykiske problemer, nei.

Håndhilsning har alltid vært standard (høflig) hilsemåte der jeg kommer fra. Klemming blir mer og mer vanlig, og jeg hater det! Det betyr ikke at jeg ikke liker folk. Jeg synes det er en merkelig og for intim skikk (Se for deg at du som er vant med klemming kommer til en kultur der tungekyss er den foretrukne hilsemåten).

Du skriver at det ikke er lett å få lov til å gi en hjelpende hånd. Kanskje de foretrekker å jobbe alene? Kanskje de har innarbeidet rutiner og det er enklere å jobbe alene enn å forholde seg til andre i tillegg? De setter sikkert pris på at du tilbyr deg å hjelpe, selv om de ikke gir uttrykk for det.

 

At svigerfamilien din ikke uttrykker følelser eller gir klemmer trenger absolutt ikke bety at de ikke liker deg. Fortsett å være den du er og la dem være som de er. Håper du får en flott tur!  

Anonymkode: d6ebd...08f

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere? Og hvor gamle er hans søsken?

Anonymkode: 2bd61...915