Ensomhet

[Anglofil]

Et dikt om min ensomhet, om den jeg opplevde før og den jeg opplever nå;

Å forstå

Mange har tydeligvis vanskelig for å forstå.

Forstå det som er utenfor deres fatteevne.

Enten fordi de ikke gidder å forstå,

eller fordi de simpelthen ikke vet hvordan de skal kunne forstå.

Mange skjønner seg ikke på ensomhet.

Mange frykter ensomheten.

Slik de frykter døden.

Men ensomheten er noe mer enn ensomhet.

Det er viktig å kunne være alene.

Å finne seg selv alene.

Det er viktig å kunne like sitt eget selskap.

På den måten vil man kunne like andres selskap bedre.

Folk skjønner ikke at ensomhet ikke alltid ensomhet.

Ensomhet finnes i mange former.

Det er viktig å huske på forskjellene.

Det er viktig å ikke blande dem sammen.

Det finnes to måter å være ensom på.

Den ensomheten man velger selv

og den man ikke velger selv.

Skillene kunne ikke vært større.

Mangelfull kunnskap om ensomhet skaper ofte ensomhet,

for ensomheten blir ikke ensom før det blir satt ord på den.

Det er bedre å være ensom alene,

enn ensom med mange.

Yvonne-04

Mvh Yvonne

[Gjest Ikke medlem enda..]

Hei!

Fine ord dette her..

Ensomhet kan va skremmende men også en nødvendighet. Jeg har, etter ett helt "vanlig" liv , plutselig fått diagnosen sosial angst..

Det er noe jeg måttet lære meg å leve med, å acceptere, men selvfølgeleig jobbe med.

Vet ikke helt om det er noe av det du mener her, men jeg pleier å si at jeg er ikke allene, men ensom..

[KalloRilla]

Det var et utrolig vakkert dikt. Det får meg til å tenke og det gir meg et stikk i hjertet. Jeg og vet hvordan det er å føle seg alene i verden både når en faktisk er alene og når en er sammen med andre.

Det hjelper alltid å sette ord på tingene og det hjelper ofte mange, som er i samme situasjon, at en legger ut sine egne tekster.

[Anglofil]

Hei!

Takk for fine ord. Diktet illustrerer vel kanskje ikke sosial angst, men det å føle at man hele tiden må forsvare sin ensomhet. Jeg er lykkelig med min ensomhet når jeg er alene, men jeg er ulykkelig med min ensomhet når jeg er med andre mennesker. For meg er det et valg om å kunne velge. Jeg har ingen problemer med å være ensom, eller ha det gøy i samvær med andre, men jeg ønsker ikke å bli satt i bås. Da jeg sa til en venninne på treninga at jeg ikke likte å feste, så hun dumt på meg og spurte om jeg ikke ble ensom? Det kunne da ikke være noe gøy? Vel, jeg ble stum, fordi det er vanskelig for meg å forklare.

Det hele bunner ut i det at jeg gjennom hele barneskolen ble mobbet, bare psykisk, men skulle ønske det heller skjedde fysisk. Da fikk jeg nemlig ikke lov til å velge om jeg ville være ensom alene eller ikke. Det ble til at jeg uansett ble holdt utenfor. I dag ser jeg på det å kunne være ensom alene som et deilig valg jeg ble fratatt som liten.

Jeg er også redd ensomheten, men bare den jeg ikke kan velge selv. Jeg ønsker meg en familie, barn, ektemann, hus, hund og bil, når jeg blir litt eldre, og min største frykt er å ikke få oppnå det i livet. Men jeg har ingen kjæreste, og det føles rimelig deprimerende, men jeg prøver ihvertfall å gjøre min ensomhet lykkelig. Det er vanskelig, fordi jeg alltid har hatt et behov for å dele følelsene mine med noen. Men jeg vil ha friheten til å kunne velge selv de valgene jeg har, og akseptere de valgene jeg ikke har. Jeg vil bare være den jeg er, og ønsker at vennene mine skal kunne forstå det.

Det var en annen venninne av meg som mente jeg ikke måtte være så desperat når det gjalt å finne meg en jeg er glad og kan dele livet mitt med. Problemet er vel at hun ikke forstår at det ikke handler om desperasjon, men et valg om å kunne være ensom på egne premisser eller ikke, om å være lykkelig eller ikke.

Mvh Yvonne