Det å ligge ute.

[Lanista1984]

Det var det man kalte det tidligere. På 16-1700-tallet fantes det ingen bondefamilier som ikke visste hva det å ligge ute betydde. Da var man i krigen. Med musketter og ingen lindrende medisiner ved skader.

Jeg har ofte tenkt på disse. Disse bondemennene som levde i slag hvor kniv og bajonett var det viktigste for å overleve. Selvfølgelig døde de fleste av sykdom. Slik det alltid var før antibiotika.

Jeg så på Anno. Fordi jeg er interessert i historie. Og jeg så hvordan de alle gråt når de mottok post. Bare etter noen få uker borte. Uten fare.

Det fikk meg til å tenke. Har jeg plutselig blitt laget av stein. Jeg har grått mye, det er ikke det. Men disse fremsto som om de var laget av krystall. Og representerer folket tror jeg. Jeg ønsker heller å være av krystall enn av stein.

Ofte tenker jeg på om jeg mister noe hver gang jeg drar. Jeg har en dum tendens til å se meg omkring og se på gulvet. Uten min sjel og min spesielle humor og empati er jeg en tinnsoldat.

Om noen få ganger drar jeg på noe som forhåpentligvis er min siste tur. Og jeg håper å få post. Jeg vil gå ned Karl Johan alene. Jeg vil ha sagt mine farvel til søstre, venner og mor før jeg spankulerer. Jeg liker de rare blikkene gjennom Karl Johan. Jeg trenger den tiden til å skifte ham.

På flytoget er jeg alt en annen person. Jeg er den andre. Men jeg viser alltid min høflighet. Begge mine personer viser det pluss empati. Når flyet går mot basen i Tyskland, er jeg meg selv. Men bare med en annen ham. En slags ham som er som et belegg jeg legger over meg når jeg til slutt drar til et sted hvor jeg vet folk jobber hardt for å finne meg og drepe meg. Ikke bare meg. Men det jeg står for.

Så det å motta post på Isegran i Anno, er sikkert følelsesmessig rart.

Jeg har åpnet noen brev på den andre siden og følt det samme. Jeg er en av de som ligger ute.

Så sånn går no dagan.

   

 

Endret 17. februar 2016 av Lanista1984

[AnonymBruker]

Ok?

Anonymkode: d1058...e7c

[Frida]

2 timer siden, Lanista1984 skrev:

Det var det man kalte det tidligere. På 16-1700-tallet fantes det ingen bondefamilier som ikke visste hva det å ligge ute betydde. Da var man i krigen. Med musketter og ingen lindrende medisiner ved skader.

Jeg har ofte tenkt på disse. Disse bondemennene som levde i slag hvor kniv og bajonett var det viktigste for å overleve. Selvfølgelig døde de fleste av sykdom. Slik det alltid var før antibiotika.

Jeg så på Anno. Fordi jeg er interessert i historie. Og jeg så hvordan de alle gråt når de mottok post. Bare etter noen få uker borte. Uten fare.

Det fikk meg til å tenke. Har jeg plutselig blitt laget av stein. Jeg har grått mye, det er ikke det. Men disse fremsto som om de var laget av krystall. Og representerer folket tror jeg. Jeg ønsker heller å være av krystall enn av stein.

Ofte tenker jeg på om jeg mister noe hver gang jeg drar. Jeg har en dum tendens til å se meg omkring og se på gulvet. Uten min sjel og min spesielle humor og empati er jeg en tinnsoldat.

Om noen få ganger drar jeg på noe som forhåpentligvis er min siste tur. Og jeg håper å få post. Jeg vil gå ned Karl Johan alene. Jeg vil ha sagt mine farvel til søstre, venner og mor før jeg spankulerer. Jeg liker de rare blikkene gjennom Karl Johan. Jeg trenger den tiden til å skifte ham.

På flytoget er jeg alt en annen person. Jeg er den andre. Men jeg viser alltid min høflighet. Begge mine personer viser det pluss empati. Når flyet går mot basen i Tyskland, er jeg meg selv. Men bare med en annen ham. En slags ham som er som et belegg jeg legger over meg når jeg til slutt drar til et sted hvor jeg vet folk jobber hardt for å finne meg og drepe meg. Ikke bare meg. Men det jeg står for.

Så det å motta post på Isegran i Anno, er sikkert følelsesmessig rart.

Jeg har åpnet noen brev på den andre siden og følt det samme. Jeg er en av de som ligger ute.

Så sånn går no dagan.

   

 

Jeg kan ikke annet enn å gjenta: Du skriver så bra!

[Lanista1984]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ok?

Anonymkode: d1058...e7c

Jeg vet. Hvorfor holder jeg ikke kjeft. Dette skrev jeg egentlig på natten når jeg ikke fikk sove og i et svakt øyeblikk la jeg det ut. 

[Lanista1984]

Jeg drar snart. Når jeg skal utenlands på ferie, så pakker jeg kjapt. Når jeg skal på jobb, bruker jeg lenger tid. Jeg sitter som en bestefar og finner sokker. Jeg finner minner jeg vil ha med. Sekundene går saktere. Ofte når søstrene er hjemme og prater og ler om menn de liker å le av eller med. Jeg skjønner ikke. Jeg liker bare støyen. Jeg pakker også ting jeg ikke trenger, men som er viktig for meg. Det er nesten slik at jeg kan høre en gammel klokke tikke.

Jeg legger meg ned på sengen og tenker over. Alt. Jeg burde være bedre på å gi klemmer. Og jeg tenker på om jeg har glemt noe. Jeg hører stemmene fra stuen og en tåre eller fire, renner ned på kinnene mine, når jeg er i denne modus av å pakke. Jeg strekker ryggen så langt jeg kan og kjenner jeg er fortsatt i form. Jeg pakker også et hjerte av sølv. Et lite smykke. rundt meg ser jeg bare eggeskall. Veggene slik de skal se ut i følge min mor. Min egen leilighet har jeg for lengst leid ut. Jeg lever her som en dust. På veggen er det et bilde av en gladiator. Mulig fordi min mor forelsket seg i Italia og i italienske menn. Har aldri spurt.

På bildet blir en gladiator tatt av en løve. I stuen hører jeg mine søstre og min mor. De ler og er uenige om noe. Hvorfor er begge mine søstre der? De burde ha viktigere ting å ta tak i enn å besøke sin mor. Jeg skjønner at de er der for meg. Og jeg pakker ferdig. Og går ut til dem. Men før jeg gjør det, gråter jeg noe voldsomt. Jeg går på badet og fikser det. Det er noe med å pakke for krig. Eller å huske alle ting. Jeg puster dypt inn etter å ha vasket ansiktet. Jeg går inn og får dem til å le enda mer. Jeg er litt gal og finner på så mye rart. Jeg er ingen verdensmester på å si adjø, men jeg kan sette folk ut og finne på mye gøy.

              

[Frida]

Du har en særegen "stemme" når du skriver, du har definitivt funnet din stil og den fungerer!

[Lanista1984]

22 timer siden, Frida skrev:

Du har en særegen "stemme" når du skriver, du har definitivt funnet din stil og den fungerer!

Det er litt vanskelig å komme fra et miljø hvor ingen deler noe med de på den "andre siden." Og samtidig være en veldig skriftlig og uttrykksfull person. Krigere skal ikke snakke. Punktum slutt. Jeg har aldri fått et godt svar på hvorfor.

For meg er uttrykk som "det snakker han ikke om," latterlig. Det er å la menn være menn uten at noen kvinner griper inn, er en feil.

For de kan fremstå som støe fjell, disse kara. Men jeg har sett de i en annen setting. Hvor de er alt annet, enn det. 

Endret 19. februar 2016 av Lanista1984
Skrivefeil!

[Frida]

Jeg kan bare dele mine tanker. 

Vil folk generelt vite om hvor grusomt og heslig krig er, kanskje er det greiest at noen drar og ordner opp så kan vi andre leve i lykkelig uvitenhet om blod, gørr, tårer, smerte, død, håpløshet, meningsløshet osv.  På samme måte som jeg har et inntrykk av at mange helst ikke vil vite noe særlig om det som er tungt i livet, vanskelig, ubehagelig, heslig og stygt.

Livet er kort, og vi vil fylle det med solskinn(shistorier). Live, love, laugh  som det så trendy skrives på vegger og alt annet det kan skrives på. Vi skal være optimister, se lyst på alt, lete etter det gode i alt og alle. Det er ikke noe galt i det, men av og til kan det bli et uutholdelig positivitetstyranni, tror jeg. 

Har hørt og lest om mange menn som ikke snakket om det de opplevde f.eks. i 2.verdenskrig. Noen hadde kanskje ikke evnen til å sette ord på det, andre var kanskje overbevist om at  illusjonen av normalitet ville sprekke og galskapen sette inn, om de begynte å snakke.  Atter andre prøvde kanskje så godt de kunne å leve opp til den tause, sterke mannen, og betalte en høy pris for det? 

Uansett tror jeg at vi mennesker prøver å leve opp til det vi oppfatter forventes av oss, så kanskje bør forventningene endres? Så blir det mer levelig her på jorda for oss alle?

Uansett er jeg glad for at det er rom et sted for disse karene til å legge av seg maska, håper det blir flere slike rom etterhvert. 

Fortsett for all del å skrive, kanskje kan det bli en bok av det en vakker dag? Jeg ville iallfall lest den!

[Gjest Blomsterert]

Den Wednesday, February 17, 2016 at 21.25, Lanista1984 skrev:

Det var det man kalte det tidligere. På 16-1700-tallet fantes det ingen bondefamilier som ikke visste hva det å ligge ute betydde. Da var man i krigen. Med musketter og ingen lindrende medisiner ved skader.

Jeg har ofte tenkt på disse. Disse bondemennene som levde i slag hvor kniv og bajonett var det viktigste for å overleve. Selvfølgelig døde de fleste av sykdom. Slik det alltid var før antibiotika.

Jeg så på Anno. Fordi jeg er interessert i historie. Og jeg så hvordan de alle gråt når de mottok post. Bare etter noen få uker borte. Uten fare.

Det fikk meg til å tenke. Har jeg plutselig blitt laget av stein. Jeg har grått mye, det er ikke det. Men disse fremsto som om de var laget av krystall. Og representerer folket tror jeg. Jeg ønsker heller å være av krystall enn av stein.

Ofte tenker jeg på om jeg mister noe hver gang jeg drar. Jeg har en dum tendens til å se meg omkring og se på gulvet. Uten min sjel og min spesielle humor og empati er jeg en tinnsoldat.

Om noen få ganger drar jeg på noe som forhåpentligvis er min siste tur. Og jeg håper å få post. Jeg vil gå ned Karl Johan alene. Jeg vil ha sagt mine farvel til søstre, venner og mor før jeg spankulerer. Jeg liker de rare blikkene gjennom Karl Johan. Jeg trenger den tiden til å skifte ham.

På flytoget er jeg alt en annen person. Jeg er den andre. Men jeg viser alltid min høflighet. Begge mine personer viser det pluss empati. Når flyet går mot basen i Tyskland, er jeg meg selv. Men bare med en annen ham. En slags ham som er som et belegg jeg legger over meg når jeg til slutt drar til et sted hvor jeg vet folk jobber hardt for å finne meg og drepe meg. Ikke bare meg. Men det jeg står for.

Så det å motta post på Isegran i Anno, er sikkert følelsesmessig rart.

Jeg har åpnet noen brev på den andre siden og følt det samme. Jeg er en av de som ligger ute.

Så sånn går no dagan.

   

 

Du kaster litt bort talentet ditt. Du vet det,men kan du ikke bare prøve?  Eller gi faren,og fortsette her,ditt valg. Men,Jeg håper du har et liv utenom KG. Da er det jo ok, Og tilmed interessant, 

[Lanista1984]

15 timer siden, Blomsterert skrev:

Du kaster litt bort talentet ditt. Du vet det,men kan du ikke bare prøve?  Eller gi faren,og fortsette her,ditt valg. Men,Jeg håper du har et liv utenom KG. Da er det jo ok, Og tilmed interessant, 

Hvilket talent. Hva mener du? Selvfølgelig har jeg et liv. Noe av det er beskrevet uten at jeg tvinger noen til å tro på det. Jeg har da ikke så mange innlegg totalt. Mener du skrivetalent? Jeg tror minst 25% av Norges befolkning skriver enormt mye bedre enn hva jeg gjør.

[Gjest Blomsterert]

6 timer siden, Lanista1984 skrev:

Hvilket talent. Hva mener du? Selvfølgelig har jeg et liv. Noe av det er beskrevet uten at jeg tvinger noen til å tro på det. Jeg har da ikke så mange innlegg totalt. Mener du skrivetalent? Jeg tror minst 25% av Norges befolkning skriver enormt mye bedre enn hva jeg gjør.

Du vet du, Stol på deg selv, OG meg: -D jobben min er å oppdage talenter. Blant annet.