Sosial angst og hjelp.

[AnonymBruker]

Min tenåring sliter med sosial angst, dette går veldig utover skolen. Skolen har vi et veldig godt samarbeid med, og de har tilrettelagt så godt de bare kan for henne. Men hun har fortsatt alt for stort fravær. Hun går og til Bup, men føler ikke det hjelper. Samtidig er hun nok der at hun vil ikke jobbe mye selv for å bli bra. Hun vil at noen skal komme med en tryllestav og fikse dette. Tror hun og liker den ekstra oppmerksomheten, omsorgen og tilretteleggingen hun får. Så vet ikke om hun egentlig vil bli så mye bedre.

Lurer på om det er noen som har erfaring med dette? Og vet om noe som kan hjelpe? Hva som helst. Begynner å bli litt desperat, jeg vil bare at hun skal ha et bra liv.

Anonymkode: f1b6e...8b3

[AnonymBruker]

Min mor er av samme ulla. Nyter oppmerksomheten og synes det er flott å ha en diagnose, så hun har noe hun kan bruke som argument når hun vil vri seg unna noe. Hun vil ikke bli bedre dessverre. Noen trenger omsorg og hjelp, andre trenger omsorg og hjelp samt et tupp i ræva - hjelp til selvhjelp og at det stilles krav. Min mor fikk ikke sistnevnte dessverre, noe hun sårt trengte. 

Anonymkode: 620e2...e64

[Sjay]

Problemet med psykiatri generelt er at de er mest opptatt av å finne fram til en tilstand av minst mulig ubehag. Dette tror de er mest effektivt, men på lang sikt er man nødt til å finne fram sannheten og grunnene bak angsten, man må se seg selv i hvitøyet og konfrontere det. Men det er ikke lett, og langt fra behagelig, spesielt ikke for en ungdom. Ikke alle psykologer skjønner dette, eller er villige til å konfrontere og spørre ut pasientene sine nok. Def følger helst sine skjemaer.

Men på generell basis så tror jeg ikke nødvendigvis det er de flinkeste behandlerne som jobber på bup.