Føler jeg sørger over savnet av datteren min som barn.

[AnonymBruker]

Datteren min er nå blitt hele 14 år. Hun er en veldig flott tenåring, står for sine egne meninger og er ikke en av de som "følger strømmen", og synes det er best at folk bare skal få være seg selv, og hun inkluderer alt og alle i sosiale sammenhenger. Så jeg er absolutt stolt av henne, på alle måter. og jeg er selvfølgelig ufattelig glad i henne.

Likevel føler jeg at jeg savner henne, sånn hun var som barn. Tenker da fra 3 års alderen og opp til 10-11 år. Hun var liksom så full av liv og glede, og så utrolig godtroende og naiv til verden. Men mest av alt savner jeg det båndet vi hadde. Det at vi kunne sitte og kose/klemme, at jeg kunne holde rundt henne når hun sov, og at jeg alltid var den hun kom til/ville være hos når det var noe. 
Jeg vet selvfølgelig at det er vanlig, og også sunt, at barna vokser opp og blir selvstendige mennesker, og jeg har alltid gjort så godt jeg kan for at hun skal vokse opp til å bli nettopp dette, men jeg savner virkerlig den nærheten vi hadde. Føler på en måte at jeg har "mistet" henne, selv om jeg fremdeles har henne.

Jeg vet ikke om dette gir noe mening, men jeg regner med at jeg ikke er den eneste foreldren som har følt på dette.
Er det noen andre som har hatt det på samme måten og kan komme med noen gode ord?

Anonymkode: 09831...dca

[AnonymBruker]

Min erfaring har vært at du bare skal være tålmodig. La henne være en tenåring, hun kommer tilbake. I begynnelsen kommer hun kanskje bare når hun virkelig trenger deg. For meg i mitt forhold til min mor, og min datters forhold til meg, så fikk vi i begge tilfeller etter tenåringstiden et veldig sterkt bånd som mor og datter, venninner, støtte, rådgiver, fristed og trøst. Selv den dag i dag, når jeg er på besøk hos min mor, og min far er på jobbreise, så hopper jeg og mamma opp i dobbelstsengen med masse godteri og snacks, film, og har en skikkelig "jentekveld" - akkurat slik som da jeg var en liten jente... Og min datter kommer ofte krypende opp i sofaen når hun er hjemme på ferie, og vil at jeg skal børste håret hennes eller flette henne.

Anonymkode: 1d5b0...40e

[AnonymBruker]

Jeg gjør det jeg også innimellom. Har fått vendt meg til at eldstemann har blitt voksen, mens yngstemann på 17 år har jeg fremdeles sånne øyeblikk der jeg kjenner jeg savner mitt "lille" barn. Det er nesten litt sårt at mine små barn ikke er de små barna mine, selv om det er utrolig deilig nå som de begynner å bli så voksne. Merkelige følelser dette, det er jo naturlig at barna våre blir voksne, men samtidig litt vemodig. Heldigvis er barna mine fremdeles sånn at de kan gi lange klemmer eller krølle seg inntil meg i sofaen, selv om det er blitt vesentlig mindre av det med årene. 

 

 

Hehe, kjente jeg nesten ble litt rørt av bare å skrive om dette...

 

Anonymkode: b043c...053

[AnonymBruker]

Søt tråd syns jeg. Gjorde at jeg fikk lyst til å klemme og kose litt ekstra på seksåringen min

Anonymkode: b597b...d73

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, AnonymBruker skrev:

Søt tråd syns jeg. Gjorde at jeg fikk lyst til å klemme og kose litt ekstra på seksåringen min

Anonymkode: b597b...d73

Det syns jeg du skal gjøre - plutselig er den lille seksåringen din en mann på 185 cm! Synes det gikk ufattelig fort fra han var seks år til han i dag er 17 år! 

Anonymkode: b043c...053

[kisskissbangbang]

Dette tror jeg er veldig vanlige forelder-tanker. Den tristheten og sårheten blanda med stolthet og takknemlighet. Jeg kan få de allerede, og gutta mine er bare 5 og 2 år. Tror det er en ganske naturlig del av foreldrelivet, jeg.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det syns jeg du skal gjøre - plutselig er den lille seksåringen din en mann på 185 cm! Synes det gikk ufattelig fort fra han var seks år til han i dag er 17 år! 

Anonymkode: b043c...053

Jeg håper ikke at den seksårige jenta mi blir en mann på 185, men jeg skjønner poenget ditt Hehe. Snart begynner hun på skolen, og jeg syns hun nettopp ble født..

Anonymkode: b597b...d73

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min erfaring har vært at du bare skal være tålmodig. La henne være en tenåring, hun kommer tilbake. I begynnelsen kommer hun kanskje bare når hun virkelig trenger deg. For meg i mitt forhold til min mor, og min datters forhold til meg, så fikk vi i begge tilfeller etter tenåringstiden et veldig sterkt bånd som mor og datter, venninner, støtte, rådgiver, fristed og trøst. Selv den dag i dag, når jeg er på besøk hos min mor, og min far er på jobbreise, så hopper jeg og mamma opp i dobbelstsengen med masse godteri og snacks, film, og har en skikkelig "jentekveld" - akkurat slik som da jeg var en liten jente... Og min datter kommer ofte krypende opp i sofaen når hun er hjemme på ferie, og vil at jeg skal børste håret hennes eller flette henne.

Anonymkode: 1d5b0...40e

Du er godt voksen og har en datter - 

 

men du hopper opp i sengen med din mor (bestemoren til piken) og har godteri i sengen??!!!!😱😱😮🤔😁😣

Anonymkode: e5445...1bf

[AnonymBruker]

Så godt å høre at det ikke bare er jeg som har følt/føler det sånn

Det gir jo egentlig litt mening når man tenker over det. Personen de var som barn er jo borte (altså, de er jo ikke BORTE borte, men de har jo forandret seg og blitt sin egen person), så det er kanskje ikke så rart at man da føler man har mistet noen, det er jo en tid man aldri får tilbake.

Jeg satt i dag og så på gamle bilder, og følte nesten hjertet mitt skulle briste av savnet av den lille klumpen som var så avhengig av meg. Tror jeg skal spør henne om hun vil se en film sammen med meg i kveld, eller noe sånt.
Så får jeg heller prøve å fokusere på at selv om den lille, skjønne jenta er "borte" så har jeg en ung, flott tenåring, som jeg forhåpentligvis klarer å få et godt vennskap med resten av livet  <3

Anonymkode: 09831...dca

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er godt voksen og har en datter - 

 

men du hopper opp i sengen med din mor (bestemoren til piken) og har godteri i sengen??!!!!😱😱😮🤔😁😣

Anonymkode: e5445...1bf

Først; hvor gammel tror du jeg og moren min er..? Ser du for deg to halvdøde skjeletter side om side i sengen, som får godteriet intravenøst?
Og dessuten, er det aldersgrense på å ha det gøy sammen med moren sin? Vi tre er på tur sammen hele tiden! For to år siden hoppet jeg og mamma i fallskjerm sammen, vi var på raftetur i september, vi var på shoppingtur i New York i desember - vi har det fantastisk gøy. I romjulen laget vi brownies, og så spilte jeg, mamma, datteren min og niesen min poker i senga, mens vi trykte i oss brownies. Lettjente penger, siden moren min er elendig i kortspill 

Det er ikke slutt bare fordi du runder 30-40-50-60! Man må ikke slutte å ha det gøy, bare fordi du blir eldre. Jeg synes det er trist hvis du føler at man ikke får ha samme kvailitetstid man hadde med familien sin i barndommen, bare fordi man er blitt "voksen". Hva er den magiske alderen for å slutte å være datteren til moren sin? Når går man over til å kun være en "voksen dame" eller mor? I min mening - ALDRI!  Jeg håper du ikke velger å være redd for å dyrke forholdet med din mor og evt. datter, for ellers går du glipp av mye moro med de menneskene som er deg nærmest. 
Mine to beste venninner er søstre, og de har samme forhold med sin mor. Og mannen min er stadig på guttetur med faren sin... Men vi er alle fra veldig små familier og slekter - kanskje det er mer vanlig for oss..?

Anonymkode: 1d5b0...40e

[Pås]

"Slipping through my fingers all the time..". Lytt og gråt en skvett, det har jeg gjort mange ganger! Det er vemodig når barna vokser opp, og som du sier spesielt når den lille jenten din ikke er så liten lengre! Men jeg sier som flere andre her: det kommer nok tilbake! Nå er yngste barnet mitt 21, og vi er svært nære! Det var en periode i tenårene da jeg merket at hun distanserte seg fra meg og faren, og det er jo riktig: barn skal fjerne seg fra foreldrene når de vokser opp. Men dette forhindrer dem ikke til å komme tilbake når de føler at de er trygge på sin "voksenrolle". Datteren min har nå en super samboer, men når hun er hjemme sier jeg at det er så koselig når babyen min kommer på besøk, og siden hun vet at hun er voksen og at jeg slett ikke behandler henne som en baby er det helt greit! Da er det snop og bøker i sengen ja! 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg håper ikke at den seksårige jenta mi blir en mann på 185, men jeg skjønner poenget ditt Hehe. Snart begynner hun på skolen, og jeg syns hun nettopp ble født..

Anonymkode: b597b...d73

Hehe, nå lo jeg godt her! Trodde det var en gutt, men tanken blir den samme. Min lille jente ble plutselig til en voksen dame

 

Eldstemann er 21 år, og forøvrig en jente - og det har gått veldig fort fra å være min lille seksåring med musefletter - via de vanskelige tenårene - til en voksen jente som bor i egen leillighet.... Ser fremdeles min lille seksåring i henne, selv om hun rager over meg, styrer sitt eget voksenliv og har blitt en flott dame! 

 

Anonymkode: b043c...053

[AnonymBruker]

Hva er alternativet? At barnet dør i ung alder, eventuelt få et utviklingshemmet barn som aldri blir voksent. 

Vær glad for at du har en frisk datter som utvikler seg normalt!

Anonymkode: 3fe23...7a0

[AnonymBruker]

Ens egen alderspanikk kan vel også spille inn her  

Anonymkode: 72c5a...063

[AnonymBruker]

Jeg er i førtiårene, og merket sist jeg var hjemme (ja, kaller det fortsatt barndomshjemmet for hjemme) at foreldrene mine var blitt så gamle (75 år, men nå plutselig slet de litt helsemessig for første gang). Tanken slo meg at hvis moren min dør, er det ingen, INGEN som kommer til å kalle meg "Veslejenta" og "Gullet mitt" lengre og mene det fra sitt innerste hjerte. Og at det ikke er spørsmål om "hvis", men "når". Merker jeg får lyst til å gråte av å tenke på den tanken. Videre ser jeg på min egen lille jente, og jeg håper håper hun vil alltid føle at hun er "Lillegullet" mitt, og at jeg får lov til å kalle henne det hele livet.
Faren min fikk forøvrig en akutt 70-års krise da jeg ("Veslejenta") fylte 40....  . Tror han følte seg gammel da ja.
Men da jeg var en 16-17, husker hvor irritert jeg var på at de ikke forstod hvor voksen, moden, selvstendig og flink jeg var. De var greie og ga meg frihet, og vi hadde et godt forhold da også, men de behandlet meg liksom litt for mye som...en tenåring, som barnet deres på en måte, var litt bekymret, kom med gode råd... Nå er det SÅ deilig når de viser omsorg slik.

Anonymkode: 5ecd1...080

[Gjest Juanita]

Det finnes en veldig fin sang om dette... ABBA, Slipping through my fingers....de hadde med litt av den i Mamma mia-filmen, selv om det handler om en mye yngre jente.

Endret 18. februar 2016 av Raven Emerald

[AnonymBruker]

Den sangen får meg til å gråte selv om jeg ikke har barn selv en gang.

Anonymkode: 7782f...5dc

[AnonymBruker]

 

 

Anonymkode: 7782f...5dc

[juliane]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Den sangen får meg til å gråte selv om jeg ikke har barn selv en gang.

Anonymkode: 7782f...5dc

Min er 5 mnd og tårene triller!  

[Elefantenirommet]

Åh, kjenner meg godt igjen i dette. Får innimellom en lett form for kjærlighetssorg hvor jeg savner barnet mitt som liten. 💔