Erfaring med katt og baby?

[AnonymBruker]

Hei. Er ute etter å høre andres erfaring med det å få baby i hus når man har katt?

Vi har plutselig fått oss katt uten at det var helt planlagt. Lang historie som jeg ikke orker å skrive akkurat nå, men å kvitte seg med katten er uaktuelt. Eventuelle allergier og sånt får vi ta som det kommer.

Det er snakk om en ung katt som ikke har fyllt året. Den er ganske spesiell og har hatt en hard start på livet. Ikke sosialisert med mennesker de 4 første månedene av livet sitt(sånn ca, tror vi), men vi har utrolig nok fått den rimelig tam. Men den er veldig redd mennesker den ikke kjenner. Men nå begynner jeg å bli litt nervøs med tanke på babyen som kommer innen 2 måneder. Og hvordan katten skal reagere. Vet jo at dette er svært individuelt, men greit å høre om andres erfaring så man ihvertfall kan forberede seg litt mentalt. 

Så, hvordan gikk det hos dere? Tips? Ting jeg bør være obs på?

Anonymkode: 3ac10...b16

[debattanten]

Vår katt er skeptisk til alle nye mennesker og har alltid vært det. Den skydde babyen og holdt seg på avstand til ungen var omtrent 1 år, nå er den tryggere. Når vi fikk unge nummer 2 for 4 uker siden gjorde den ikke noe av det. Hopper gjerne opp i fanget til mor når hun ammer osv, noe som ikke skjedde før. 

Kan sikkert variere, men for oss gikk det nokså smertefritt  Katten var 4 år gammel når vi fikk unge første gang. 

[AnonymBruker]

Uansett hvor mye du stoler på katten så la den aldri, aldri være alene med babyen eller barnet. 

Katter har en tendens til å legge seg der det er varmt, og ikke få katter har lagt seg over hodet på babyer og barn.

Anonymkode: 2735e...aee

[Million]

I mitt tilfelle gikk det ikke så bra med kombinasjonen katt og baby, dessverre.

Jeg var gravid, tidlig i svangerskapet, da jeg kjøpte meg en nydelig rasekatt, en Hellig Birma. Denne var en stor personlighet. Noen måneder senere ble babyen født. Jeg husker jeg kom inn hjemme etter å ha ligget på sykehuset for å føde, og la fra meg babyen på sofaen. Babyen ga fra seg noen klynk, og katten reagerte umiddelbart. Hun (katten) ble rasende. Freste, begynte å luske og snike og så ut til å ville hoppe på babyen. Jeg fjernet babyen.

I ukene som fulgte måtte jeg passe på som en smed. F.eks. kunne jeg sitte med babyen på fanget og hvis barnet da begynte å sutre eller ga fra seg lyd, ble katten helt lynforbannet. Hun kunne komme susende med labben hevet og klørne ute og fike til babyen i hodet. Flaks at det ikke ble kloremerker! Men jeg greide som regel å snappe babyen unna i siste øyeblikk.

Resultatet av denne krigen mellom katt og baby og kattens intense motvilje mot lyder fra ungen, var at jeg ikke kunne snu ryggen til et sekund. Skulle jeg ut på kjøkkenet f.eks, måtte jeg ta med babyen, hvis han lå i stua og katten var der. Eller jeg måtte finne katten, sperre den inne på soverommet og lukke døren, og så kunne jeg endelig f.eks. gå på do.

Denne evige anspentheten og frykten for at katten skulle greie å klore ut et øye på babyen, samt søvnløse netter med nattevåk og en baby som aldri sov mer enn en time eller maks to i slengen, gjorde meg helt utslitt. Jeg begynte å mislike katten intenst.

Etter en prat med svigermor, som hadde to perserkatter hjemme fra før, ble vi enige om at hun skulle overta katten vår. Hun bor i enebolig og hadde god plass til en katt til. Så etter tre måneder med denne kampen hjemme, kunne jeg endelig bli kvitt katten og slappe av litt og slippe frykten for at babyen skulle bli oppklort.

Katten "min" levde i beste velstand i mange år hos svigermor helt til hun (katten) døde.

Endret 16. februar 2016 av Million

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uansett hvor mye du stoler på katten så la den aldri, aldri være alene med babyen eller barnet. 

Katter har en tendens til å legge seg der det er varmt, og ikke få katter har lagt seg over hodet på babyer og barn.

Anonymkode: 2735e...aee

Kommer selvfølgelig ikke til å la babyen være alene med katten. Er ikke så veldig bekymra, siden katten er livredd både vogn, seng og andre ting som babyen skal sove i, men skal ikke være naiv

Vet at man aldri kan stole helt på dyr uansett hvor glad man er i de.

Anonymkode: 3ac10...b16

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Million skrev:

I mitt tilfelle gikk det ikke så bra med kombinasjonen katt og baby, dessverre.

Jeg var gravid, tidlig i svangerskapet, da jeg kjøpte meg en nydelig rasekatt, en Hellig Birma. Denne var en stor personlighet. Noen måneder senere ble babyen født. Jeg husker jeg kom inn hjemme etter å ha ligget på sykehuset for å føde, og la fra meg babyen på sofaen. Babyen ga fra seg noen klynk, og katten reagerte umiddelbart. Hun (katten) ble rasende. Freste, begynte å luske og snike og så ut til å ville hoppe på babyen. Jeg fjernet babyen.

I ukene som fulgte måtte jeg passe på som en smed. F.eks. kunne jeg sitte med babyen på fanget og hvis barnet da begynte å sutre eller ga fra seg lyd, ble katten helt lynforbannet. Hun kunne komme susende med labben hevet og klørne ute og fike til babyen i hodet. Flaks at det ikke ble kloremerker! Men jeg greide som regel å snappe babyen unna i siste øyeblikk.

Resultatet av denne krigen mellom katt og baby og kattens intense motvilje mot lyder fra ungen, var at jeg ikke kunne snu ryggen til et sekund. Skulle jeg ut på kjøkkenet f.eks, måtte jeg ta med babyen, hvis han lå i stua og katten var der. Eller jeg måtte finne katten, sperre den inne på soverommet og lukke døren, og så kunne jeg endelig f.eks. gå på do.

Denne evige anspentheten og frykten for at katten skulle greie å klore ut et øye på babyen, samt søvnløse netter med nattevåk og en baby som aldri sov mer enn en time eller maks to i slengen, gjorde meg helt utslitt. Jeg begynte å mislike katten intenst.

Etter en prat med svigermor, som hadde to perserkatter hjemme fra før, ble vi enige om at hun skulle overta katten vår. Hun bor i enebolig og hadde god plass til en katt til.

Katten "min" levde i beste velstand i mange år hos svigermor helt til hun (katten) døde.

Huffda, det hørtes veldig slitsomt ut. Skjønner godt at katten måtte få et nytt hjem da. Ser ikke for meg at katten her kunne reagert slik, uansett hvor redd eller irritert den har vært så har den aldri vært aggressiv. Og det til tross for at den var forvilla når den kom inn hos mennesker og moren har gått ute uten eiere i mangfoldige år. Søsknene til katten var så aggressive ovenfor mennesker at de ble avlivet. Er vel mer bekymret for at katten skal bli redd og flytte under sofaen eller inn skapet permanent. 

Anonymkode: 3ac10...b16