Gir opp

[lollip0p]

En liten utblåsning....

Er nå snart på tide å gi opp håpet om å få barn. 

Rundt meg blir "alle" gravide i hytt og pine, og jeg kjenner det svir SKIKKELIG.

Har så dårlige blodprøver. Nå gir jeg faktisk opp ...

 

Lykke til dere andre! 

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere prøvd å bli gravide? Skjønner det er sårt at folk rundt deg blir gravide.. Håper det klaffer for dere også ❤️

Anonymkode: fc17b...11b

[LempikasPromise]

 

[Cmilla]

Jeg føler det samme! Det at folk blir gravide gjør det enda vanskeligere  men man må bare prøve å ikke miste håpet, jeg har nå 4 veldig gode venniner som har termin i sommer og slutten av året. Jeg sliter hver dag, men prøver å ta meg sammen (det går ikke alltid så bra) men jeg prøver åtenke at, en dag når jeg også blir gravid så er det jo en drøm at mine gode venniner også har barn  skal sies at jeg sliter veldig assa, så det er absolutt ikke lett  

[lollip0p]

Vi har prøvd nå i snart 1 og et halvt år. Vet mange prøver mye lengre, men jeg kjenner at NÅ er det nok. Jeg må sette sluttstrek en eller annen plass, hvis ikke blir jeg gal.

Tenker på alle som er i samme situasjon, og sender dere en klem <3

[AnonymBruker]

Huff, vet hvor tungt det kan være å være prøver.  

Den måneden jeg bestemte meg for å gi opp, ikke være prøver lengre og bare legge hele prøvingen på hylla, ble jeg gravid  

Kanskje det ikke er en trøst akkurat nå, men det pleier å klaffe for de aller fleste, inkludert deg. 

Har dere vært til utredning? 

Ønsker deg masse lykke til videre!  

Anonymkode: 6be01...f63

[lollip0p]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huff, vet hvor tungt det kan være å være prøver.  

Den måneden jeg bestemte meg for å gi opp, ikke være prøver lengre og bare legge hele prøvingen på hylla, ble jeg gravid  

Kanskje det ikke er en trøst akkurat nå, men det pleier å klaffe for de aller fleste, inkludert deg. 

Har dere vært til utredning? 

Ønsker deg masse lykke til videre!  

Anonymkode: 6be01...f63

 

Tusen takk for fine ord. :-) Vi er under utredning ja. Men har PCOS, så det er nok det som er årsaken.

[AnonymBruker]

Kan hende det du trenger nå er at du ikke prøver. At dere bare har sex og koser dere. Ikke tenker på å spise noe spesielt, gjøre noe spesielt, regne, telle og teste. Er ikke noe garanti for at man blir gravid med å stresse mindre, men for hodet ditt vil det nok være mye mer behagelig. 

Lykke til 

Anonymkode: da508...f49

[AnonymBruker]

19 timer siden, lollip0p skrev:

Vi har prøvd nå i snart 1 og et halvt år. Vet mange prøver mye lengre, men jeg kjenner at NÅ er det nok. Jeg må sette sluttstrek en eller annen plass, hvis ikke blir jeg gal.

Tenker på alle som er i samme situasjon, og sender dere en klem <3

IKKE GI OPP. Jeg er nå gravid i uke 18 etter 4 år som prøver. Jeg har operert og hatt flere prøverørinsett. En annen venninne av meg ble gravid etter 3 år, en annen etter 5 og en annen etter 2.

Prøv heller å endre tankegangen din om prøvingen. I starten når vi holdt på var det beintøft. Mye fordi jeg ikke klarte å distansere meg, og fordi det tok over livet, men etterhvert som tiden gikk så ble det lettere. Prøvetid er berg og dalbane, men etterhvert så blir det flere gode dager enn dårlige dager og etterhvert nesten ingen dårlige dager i det hele tatt. Prøv å lev som før og prøv å la vær å tenke så mye over det. Plutselig så lykkes du

Anonymkode: 73615...a8b

[Havrekjeksen]

Ikke gi opp - bare endre fremgangsmåte. Jeg var i prosessen til å bestille legetimer for henvisning til IVF da vi endelig ble gravide. Det finnes løsninger, også for de med PCO. Har man PCO så har man ofte godt fungerende eggledere, god livmor, fin kvalitet på livmorslimhinner og god kvalitet på egg... men dårlige hormonnivåer slik at eggløsning ikke forekommer som det skal, og kanskje også at lutealfasen ikke fungerer som den skal. Men dette skal det kunne gå an å medisinere til, eller kanskje kombinasjon av medisinering og inseminering.

Ta deg en god pause, det trenger du nok. Men jeg håper du finner igjen litt håp og kampglød snart!

Endret 17. februar 2016 av Havrekjeksen

[AnonymBruker]

Stor  til deg. Skjønner godt at tankespinnet og negativiteten tar overhånd. Ja, det er mange som prøver lenger men 1,5 år føles veldig lenge det også når man prøver aktivt, og kanskje særlig når du er klar over at det kan bli vanskelig.

Nå vet jeg ikke noe om deres alder, men det kan hende du kan gi opp nå og heller ta opp igjen tråden hvis du føler for det senere? Med mindre dere har veldig dårlig tid kan det være lurt å ikke tenke "for alltid", men heller at du tar deg et hvileskjær nå uten å måtte bestemme deg for all fremtid... Og hvem vet, kan hende spiren plutselig sitter, nesten uten at det var planlagt?

Kanskje adopsjon er fullstendig uaktuelt for dere, men smak litt på den tanken også. Det er mye som skrives om hvor umulig det er å adoptere nå til dags, men faktum er at det er mange land med ganske kort venteliste. Inoradopt har for eksempel flere land med god kapasitet. Kjenner flere som har blitt foreldre på denne måten som er veldig glade for at de tok det valget, men som sagt, det kan hende det ikke er noe for dere.

Sender uansett mange gode tanker din vei. Det er tøft å ha det sånn, særlig når babyene spretter ut på alle kanter i vennekretsen.

Anonymkode: 0f9fd...2c1

[Gjest Sobril]

Vi mistet i dødfødsel da jeg var syv og en halv måned på vei. Dette er nå 3,5 år siden. 

Etter dette opplevde jeg å bli gravid og abortere tre ganger.

Da bestemte vi oss for å glemme prøvingen og heller fokusere på oss selv som par. Jeg hadde dessuten ikke alderen med meg, så det føltes like greit å gi opp drømmen. 

Vi giftet oss i fjor sommer. Hadde en skikkelig rotbløyte faktisk, og det viste seg i etterkant at jeg var gravid på bryllupsdagen.

Hadde ikke særlig trua, men nå ligger jeg her og slapper av i senga med verdens skjønneste tulle ved siden av meg. Hun er noen få dager gammel.

Tror det ordnet seg for meg den dagen jeg var mer mentalt balansert. Den dagen jeg fant ut at om vi fikk barn eller ikke så ville begge deler være ok - selv om det alltid ville være litt sårt. 

Det tok altså 3,5 år før vi fikk et levende barn. Så litt over året er ikke lange prøvetida i mine øyne.

Mitt råd er derfor å legge baby på hylla en periode. Det er tross alt DERE som vil bli foreldre, og dere må ikke glemme hverandre oppi alt sammen.

Lykke til!

P.s. Skjønner at ikke alle vil bli gamle mødre, men jeg fylte 42 for tre måneder siden. Det er altså fullt mulig å ha litt tid på seg.

Endret 17. februar 2016 av Sobril

[Gjest Sisti]

Hvis du veldig sterkt ønsker barn vil jeg anbefale deg å ikke gi opp ennå. Du sier du er under utredning - med andre ord er det en del som ikke er forsøkt ennå? Eggløsningspiller? Progesteronstøtte? Prøverør? Jeg tror at hvis man gir opp uten å ha fullført utredning, uten å ha forsøkt metodene som finnes, så er det stor fare for å angre senere.

Men det er lov å være lei, og det er lov å ta pause (og det er selvfølgelig lov å gi opp om det er det man vil). Men det er altså sjelden at PCOS alene fører til at man er barnløs for alltid, det bare varierer litt hva som skal til for å lykkes. 

[lollip0p]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan hende det du trenger nå er at du ikke prøver. At dere bare har sex og koser dere. Ikke tenker på å spise noe spesielt, gjøre noe spesielt, regne, telle og teste. Er ikke noe garanti for at man blir gravid med å stresse mindre, men for hodet ditt vil det nok være mye mer behagelig. 

Lykke til 

Anonymkode: da508...f49

Enig, tusen takk for fine ord! :-)

[lollip0p]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

IKKE GI OPP. Jeg er nå gravid i uke 18 etter 4 år som prøver. Jeg har operert og hatt flere prøverørinsett. En annen venninne av meg ble gravid etter 3 år, en annen etter 5 og en annen etter 2.

Prøv heller å endre tankegangen din om prøvingen. I starten når vi holdt på var det beintøft. Mye fordi jeg ikke klarte å distansere meg, og fordi det tok over livet, men etterhvert som tiden gikk så ble det lettere. Prøvetid er berg og dalbane, men etterhvert så blir det flere gode dager enn dårlige dager og etterhvert nesten ingen dårlige dager i det hele tatt. Prøv å lev som før og prøv å la vær å tenke så mye over det. Plutselig så lykkes du

Anonymkode: 73615...a8b

Først: gratulerer så mye med graviditeten! Det fortjener du etter fire lange år  

Jeg ser det kommer til å bli en utfordring å endre tankegangen, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal angripe det. Skal ivertfall prøve så godt jeg kan.  Men med det som føles ut som en "kamp" mot helsevesenet gjør at ting blir så veldig svartmalt for meg... 

 

[lollip0p]

1 time siden, Havrekjeksen skrev:

Ikke gi opp - bare endre fremgangsmåte. Jeg var i prosessen til å bestille legetimer for henvisning til IVF da vi endelig ble gravide. Det finnes løsninger, også for de med PCO. Har man PCO så har man ofte godt fungerende eggledere, god livmor, fin kvalitet på livmorslimhinner og god kvalitet på egg... men dårlige hormonnivåer slik at eggløsning ikke forekommer som det skal, og kanskje også at lutealfasen ikke fungerer som den skal. Men dette skal det kunne gå an å medisinere til, eller kanskje kombinasjon av medisinering og inseminering.

Ta deg en god pause, det trenger du nok. Men jeg håper du finner igjen litt håp og kampglød snart!

Er heldigvis kommet inn i karusellen med utredning, men det tar så aaalt for lang tid. Det er derfor jeg blir gal, gal av å vente, egentlig. Jeg presser på gyn.pol hele tiden, uten å få noen svar eller hjelp i noen retning, føles det ut som.  

Det er som du skriver, jeg trenger en pause! Tusen takk for fine ord. :-)

[Gjest Sisti]

1 minutt siden, lollip0p skrev:

Først: gratulerer så mye med graviditeten! Det fortjener du etter fire lange år  

Jeg ser det kommer til å bli en utfordring å endre tankegangen, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal angripe det. Skal ivertfall prøve så godt jeg kan.  Men med det som føles ut som en "kamp" mot helsevesenet gjør at ting blir så veldig svartmalt for meg... 

 

Har du forsøkt å gå privat? Det kan føles som en mindre kamp. For meg var det en lettelse å gå privat, plutselig gikk ting veldig raskt, og 3 mnd etter jeg oppsøkte privat gynekolog var jeg gravid vha prøverør. Da hadde jeg surret rundt med det offentlige i 7mnd uten at noe som helst skjedde ("la oss se det an", "nå er det ferie så vi må se det enda mer an", "oi, ja dere trenger tydeligvis hjelp, dere får ny time om 2 måneder"). 

[lollip0p]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Stor  til deg. Skjønner godt at tankespinnet og negativiteten tar overhånd. Ja, det er mange som prøver lenger men 1,5 år føles veldig lenge det også når man prøver aktivt, og kanskje særlig når du er klar over at det kan bli vanskelig.

Nå vet jeg ikke noe om deres alder, men det kan hende du kan gi opp nå og heller ta opp igjen tråden hvis du føler for det senere? Med mindre dere har veldig dårlig tid kan det være lurt å ikke tenke "for alltid", men heller at du tar deg et hvileskjær nå uten å måtte bestemme deg for all fremtid... Og hvem vet, kan hende spiren plutselig sitter, nesten uten at det var planlagt?

Kanskje adopsjon er fullstendig uaktuelt for dere, men smak litt på den tanken også. Det er mye som skrives om hvor umulig det er å adoptere nå til dags, men faktum er at det er mange land med ganske kort venteliste. Inoradopt har for eksempel flere land med god kapasitet. Kjenner flere som har blitt foreldre på denne måten som er veldig glade for at de tok det valget, men som sagt, det kan hende det ikke er noe for dere.

Sender uansett mange gode tanker din vei. Det er tøft å ha det sånn, særlig når babyene spretter ut på alle kanter i vennekretsen.

Anonymkode: 0f9fd...2c1

 

Tusen takk for klemmen <3  Tankespinnet tar så absolutt overhånd, og jeg kan ikke for å være sinnsykt lei og misunnelig på de som (det ser ut til) funker for med en gang! 

Vi er heldigvis unge, så tid har vi. Men det hjelper uansett ikke føler jeg, da ønsket har vært så stort i mange år. Selv om vi ikke aktivt har prøvd mer enn 1,5 år. 

Adopsjon er jeg ikke imot - men selvfølgelig, jeg ønsker mine egne barn. Løsningen kan være svært enkel med medisinering, men dette tar så utrolig lang tid. Fra en blodprøve er tatt, tar det mange måneder, kanskje opp til et halvt år før jeg får time på gyn. Å da er det en ny prøve som skal tas, og nye (mange) måneder å vente på behandling...

Tusen takk for gode ord, og gode tanker. Blir veldig glad over alle dere som tar dere tid til å skrive til meg, når jeg er sånn på randen...   

[lollip0p]

56 minutter siden, Sobril skrev:

Vi mistet i dødfødsel da jeg var syv og en halv måned på vei. Dette er nå 3,5 år siden. 

Etter dette opplevde jeg å bli gravid og abortere tre ganger.

Da bestemte vi oss for å glemme prøvingen og heller fokusere på oss selv som par. Jeg hadde dessuten ikke alderen med meg, så det føltes like greit å gi opp drømmen. 

Vi giftet oss i fjor sommer. Hadde en skikkelig rotbløyte faktisk, og det viste seg i etterkant at jeg var gravid på bryllupsdagen.

Hadde ikke særlig trua, men nå ligger jeg her og slapper av i senga med verdens skjønneste tulle ved siden av meg. Hun er noen få dager gammel.

Tror det ordnet seg for meg den dagen jeg var mer mentalt balansert. Den dagen jeg fant ut at om vi fikk barn eller ikke så ville begge deler være ok - selv om det alltid ville være litt sårt. 

Det tok altså 3,5 år før vi fikk et levende barn. Så litt over året er ikke lange prøvetida i mine øyne.

Mitt råd er derfor å legge baby på hylla en periode. Det er tross alt DERE som vil bli foreldre, og dere må ikke glemme hverandre oppi alt sammen.

Lykke til!

P.s. Skjønner at ikke alle vil bli gamle mødre, men jeg fylte 42 for tre måneder siden. Det er altså fullt mulig å ha litt tid på seg.

Så vondt å lese  Jeg bare MÅ legge babylaginga på hylla, selv om jeg ikke tror det blir lett. Med alle babybesøk, gravidmager og annonseringer rundt om klarer jeg bare ikke å la være å tenke tanken om at "jeg vil også!!". Tusen takk for gode ord, og veldig kjekt å lese at det ordnet seg for dere

[lollip0p]

21 minutter siden, Sisti skrev:

Hvis du veldig sterkt ønsker barn vil jeg anbefale deg å ikke gi opp ennå. Du sier du er under utredning - med andre ord er det en del som ikke er forsøkt ennå? Eggløsningspiller? Progesteronstøtte? Prøverør? Jeg tror at hvis man gir opp uten å ha fullført utredning, uten å ha forsøkt metodene som finnes, så er det stor fare for å angre senere.

Men det er lov å være lei, og det er lov å ta pause (og det er selvfølgelig lov å gi opp om det er det man vil). Men det er altså sjelden at PCOS alene fører til at man er barnløs for alltid, det bare varierer litt hva som skal til for å lykkes. 

Som jeg svarte på et annet svar her, så tar det så fryktelig lang tid fra en enkelt blodprøve/undersøkelse til jeg får time hos gyn igjen. Jeg tok en ny blodprøve nå, å så kommer jeg ikke inn til time igjen før langt utti året. Å sånn holder de på, uten å ville gi meg noe som helst. Og det skjønner jeg jo, at de må ha de undersøkelser de krever før de starter behandling. Men som som gyn selv sier, har jeg eggløsning sikkert bare noen ganger i året. 

Som du sikkert skjønner, er det ventetiden som tar knekken på meg. Jeg har bare innsett at jeg må prøve å glemme hele greia, frem til jeg evt får komme inn igjen til time. Håper jeg får til å legge fra meg dette her ...