Kjenner prøvere som isolerer seg helt...

[AnonymBruker]

Forstår det veldig godt, men samtidig forstår jeg ikke hvorfor de ikke vil være en del av livene til familien sin rundt, type søster, bror, nieser og nevøer. Noen andre refleksjoner og erfaringer rundt dette? 

Anonymkode: 5ed05...906

[Mearrasámi]

Det kommer jo an på hvor lenge enkelte har prøvd. Om du har fulgt med på enkelte tråder her så er det mange som sliter med sjalusi om at "alle andre får det til" mens de selv må slite. Det kan oppleves som svært urettferdig for mange og tilbaketrekking blir da en forsvarsmekanisme for å unngå å utsette seg for situasjoner der en møter gravide + barn. Å føle at en mislykkes på en så grunnleggende del av livet er svært tungt å takle for mange.

[AnonymBruker]

Hvis det er noen som gjør det, trenger de hjelp. Da har det gått for langt. Barn er overalt, og kan man ikke få barn så må man likevel videre i livet. Uansett hvor tøft det er, og det beste er å få hjelp. Så man slipper å gå igjennom det alene. 

Grunnen til at de ikke vil være en del av livet til folk som har lykkes er vel fordi det er for vondt. Det føles urettferdig, og smerten over å ikke få det til blir større enn å ville være en del av livet til folk rundt seg.

Håper alle som gjør noe sånt skjønner de trenger å få fikset opp i dette. Det å få barn er ikke hele livet, men du må leve hele livet med barn og foreldre rundt deg. Man har liksom ikke noe valg. 

Anonymkode: 98a60...fba

[AnonymBruker]

Huff, hva jeg skulle gjort for å kunne gitt bort min egen fruktbarhet til noen. Jeg blir gravid bare jeg er nær en mann og jeg vil ikke ha barn.

Anonymkode: acdb8...7a4