...jeg er redd for psykisk utviklingshemmede...

[AnonymBruker]

Det sitter langt inne å skrive noe sånt egentlig. For jeg ser jo at det høres helt absurd ut. Jeg er en voksen kvinne på 30 år, med god jobb og barn. Og apropos barn. Jeg er ikke redd psykisk utviklingshemmede barn. Det er de voksne som skremmer meg. Kanskje er det det uforutsigbare jeg frykter. Og de høye røstene mange har. I går satt jeg på bussen og det kom på en personlig assistent med tre utviklingshemmede brukere. Alle store, voksne menn. Den ene, den mest utrolige. Satt seg vedd siden av meg. Og jeg merket faktisk at jeg ble lammet, svimmel og frøs til. Var rett og slett redd. Og så merket jeg at jeg ble sint på assistenten. Som reiser alene med tre stykker. Og som ikke satt ved siden av han selv. Hadde bare lyst å rope ut at hun fikk ta litt ansvar.

Jeg har en bestefar som alltid har pratet litt nedlatende om utviklingshemmede.

Omtalt de som tilbakestående blant annet. dET kan jo være jeg er litt farget av synet hans bare på en annen måte. Men det er vondt å ha det sånn. Alle mennesker er verdt like mye. Og jeg føler meg fæl som føler dette. Hva vil en psykolog tenke om jeg ber om hjelp for redselen min?

Anonymkode: f0cf0...474

[AnonymBruker]

Slapp av. Om en assistent reiser med tre utviklingshemmede er det fordi de tre utviklingshemmede ikke er noen fare for seg selv eller omgivelsene.

Du får heller være bekymret om du møter en utviklingshemmed med tre assistenter 

Anonymkode: 84f59...9ec

[AnonymBruker]

Jeg jobber med psykisk utviklingshemmede. De jeg jobber med trenger man i alle fall ikke være redd for. De er kjempesøte og snille. 

Du bør heller være redd noen som liter av schizofreni eller noe sånt i stedet. Utviklingshemmede er i grunn bare "barn" i en voksen kropp.

Anonymkode: 0ce9b...db4

[Gjest sule]

Tror det er veldig naturlig å være redd for ukjente ting og mennesker og du virker som en grei person  du er klarover problemet og som du sier ser du hell ikke ned på dem. Kanskje åså skammen over å være redd for dem gjør problemet større.  Mange er nok nervøse for mennesker som ikke er A4 generelt   jeg er helt sikker på at en psykolog ikke synes det er rart og det er jo kjempe positivt at du arbeider med problemet!  

[AnonymBruker]

Liker ikke ordet "Psykisk utviklingshemmet". De er ikke handikappet å ikke har de downs syndrom heller.

Mange av de kan være helt normale men sliter med enkelte ting.

Anonymkode: 4599c...1c6

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg jobber med psykisk utviklingshemmede. De jeg jobber med trenger man i alle fall ikke være redd for. De er kjempesøte og snille. 

Du bør heller være redd noen som liter av schizofreni eller noe sånt i stedet. Utviklingshemmede er i grunn bare "barn" i en voksen kropp.

Anonymkode: 0ce9b...db4

Schizofreni her, ingen grunn til å være redd meg heller

Anonymkode: 9f214...28b

[AnonymBruker]

Jobber selv med psykisk utviklingshemmede. De som kan utagere, er vi alltid 2 assistenter på, hvis ikke flere. De som kan være krevende, men aldri gjøre noe skade på et annet menneske, de er vi en på. De som vi kan være en assistent på flere, de er jo veldig enkle og ha med å gjøre, og i hvert fall ikke noe å være redd for.

Anonymkode: 495cd...6dd

[Gjest Jessica]

Det var jeg også til jeg startet å jobbe i en bolig. Beste jobben ever og de beste minnene. Idag savner jeg den jobben 😊

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg jobber med psykisk utviklingshemmede. De jeg jobber med trenger man i alle fall ikke være redd for. De er kjempesøte og snille. 

Du bør heller være redd noen som liter av schizofreni eller noe sånt i stedet. Utviklingshemmede er i grunn bare "barn" i en voksen kropp.

Anonymkode: 0ce9b...db4

 

Her var det en stor mengde av manglende kunnskap i et kort innlegg gitt.

1) Hvorfor skal man være mer redd for en med schizofreni enn en med psykisk utviklingshemming? Det høres ut som om du vet like lite om schizofreni som TS vet om psykisk utviklingshemming, og da er det litt dumt av deg å spre usannheter, syns du ikke?

2) Utviklingshemmede er slett ikke "barn" i en voksen kropp. Det er voksne mennesker med mange ulike varianter av begrensninger, men på ingen måte "barn".

Anonymkode: d30dd...07c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Liker ikke ordet "Psykisk utviklingshemmet". De er ikke handikappet å ikke har de downs syndrom heller.

Mange av de kan være helt normale men sliter med enkelte ting.

Anonymkode: 4599c...1c6

Hæ?

Anonymkode: 4413c...68e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Her var det en stor mengde av manglende kunnskap i et kort innlegg gitt.

1) Hvorfor skal man være mer redd for en med schizofreni enn en med psykisk utviklingshemming? Det høres ut som om du vet like lite om schizofreni som TS vet om psykisk utviklingshemming, og da er det litt dumt av deg å spre usannheter, syns du ikke?

2) Utviklingshemmede er slett ikke "barn" i en voksen kropp. Det er voksne mennesker med mange ulike varianter av begrensninger, men på ingen måte "barn".

Anonymkode: d30dd...07c

Schizofreni er en alvorlig psykisk lidelse. Det er ikke psykisk utviklingshemning. De jeg jobber med som er utviklingshemmede er faktisk "barn" i en voksen kropp. De er blitt utredet som alle andre og legene sier også at noen er f.eks på et 5-årsstadie i hodet og noen er på f.eks 10-årsstadie i hodet. De har veldig mange likheter i sin oppførsel som barn og man må i mange situasjoner snakke til dem som om at de var barn fordi de ikke forstår "voksenting" som f.eks at vi er på jobb når vi er der, vi kan ikke være kjæreste med dem osv og de prøver oss ut akkurat sånn som barn gjør for å se hvordan vi reagerer. De vil også gjerne se på barne TV og at vi synger nattasanger. På samme måte som barn trenger de at vi som jobber der er trygge og gjerne også autoritære og ikke usikker. Er vi usikker blir de også usikre. 

Jeg har lest svært mye utviklingspsykologi, så jeg tror virkelig ikke du trenger å dra den med lite kunnskap  Det er nok lett å føle seg støtt hvis man selv har barn som er psykisk utviklingshemmede, men akkurat det bør faktisk ikke være mitt problem fordi jeg har ikke sagt noe stygt. 

 

Anonymkode: 0ce9b...db4

[Rumle]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Schizofreni er en alvorlig psykisk lidelse. Det er ikke psykisk utviklingshemning. De jeg jobber med som er utviklingshemmede er faktisk "barn" i en voksen kropp. De er blitt utredet som alle andre og legene sier også at noen er f.eks på et 5-årsstadie i hodet og noen er på f.eks 10-årsstadie i hodet. De har veldig mange likheter i sin oppførsel som barn og man må i mange situasjoner snakke til dem som om at de var barn fordi de ikke forstår "voksenting" som f.eks at vi er på jobb når vi er der, vi kan ikke være kjæreste med dem osv og de prøver oss ut akkurat sånn som barn gjør for å se hvordan vi reagerer. De vil også gjerne se på barne TV og at vi synger nattasanger. På samme måte som barn trenger de at vi som jobber der er trygge og gjerne også autoritære og ikke usikker. Er vi usikker blir de også usikre. 

Jeg har lest svært mye utviklingspsykologi, så jeg tror virkelig ikke du trenger å dra den med lite kunnskap  Det er nok lett å føle seg støtt hvis man selv har barn som er psykisk utviklingshemmede, men akkurat det bør faktisk ikke være mitt problem fordi jeg har ikke sagt noe stygt. 

 

Anonymkode: 0ce9b...db4

Det er litt spesielt, og ganske stigmatiserende og unødvendig at du faktisk oppfordrer folk til å heller være redd Schizofrene. 

[AnonymBruker]

Har aldri vært redd eller synest de er ekle, men frem til jeg begynte å jobbe med de kunne det være ukomfortabelt i nærværet. Enkelte har brå utbrudd, og noen tar mye kontakt med fremmede. Men som det sies, de som er med assistenter/ansatte i bofellesskap er bare som barn i toppen, og har tildels en oppførsel deretter. Kan det være noe mer, så vil det være flere mennesker med personen. Personlig synest jeg de har sin sjarm, og det er den koseligste jobben jeg har hatt.

Anonymkode: d6f65...795

[sjøhest]

Jeg jobber med gruppen og skjønner Ts. Men du får tenke at de tar ikke med noen som er farlige på bussen. I hvert fall ikke 3 stk med et personal. Og de må nesten få ferdes ute i samfunnet, hvis ikke blir de jo bare verre. 

[AnonymBruker]

Vet du hva, TS, du har like mye rett til og tenke som du gjør, som jeg har. Personlig har jeg ingenting i mot utviklingshemmede, og jeg syns faktisk de er utrolig morsomme (når de ikke utagerer eller andre ting). Allikevel vet jeg at noen kan være svært vanskelige, og noen ganger voldelige. Men de er mennesker, og fortjener et verdig liv.

Hva med å besøke et hjem for utviklingshemmede? Kanskje du kan få litt mer kunnskap om det, istedetfor å bli redd hver gang du ser en med Downs Syndrom (for jeg antar at det er de du er mest redd for).

Anonymkode: 1c97b...9ef

[Peter007]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det sitter langt inne å skrive noe sånt egentlig. For jeg ser jo at det høres helt absurd ut. Jeg er en voksen kvinne på 30 år, med god jobb og barn. Og apropos barn. Jeg er ikke redd psykisk utviklingshemmede barn. Det er de voksne som skremmer meg. Kanskje er det det uforutsigbare jeg frykter. Og de høye røstene mange har. I går satt jeg på bussen og det kom på en personlig assistent med tre utviklingshemmede brukere. Alle store, voksne menn. Den ene, den mest utrolige. Satt seg vedd siden av meg. Og jeg merket faktisk at jeg ble lammet, svimmel og frøs til. Var rett og slett redd. Og så merket jeg at jeg ble sint på assistenten. Som reiser alene med tre stykker. Og som ikke satt ved siden av han selv. Hadde bare lyst å rope ut at hun fikk ta litt ansvar.

Jeg har en bestefar som alltid har pratet litt nedlatende om utviklingshemmede.

Omtalt de som tilbakestående blant annet. dET kan jo være jeg er litt farget av synet hans bare på en annen måte. Men det er vondt å ha det sånn. Alle mennesker er verdt like mye. Og jeg føler meg fæl som føler dette. Hva vil en psykolog tenke om jeg ber om hjelp for redselen min?

Anonymkode: f0cf0...474

Du er dessverre ikke alene. Mange et redde for det som er annerledes. Ikke alle mennesker er A4 født. De minner oss på hvordan livet egentlig er. De utviklingshemmede er vanligvis friske og ikke smittebærere som noen tror. Der er  mange myter ute og går. 

Vi har alle godt av å se  hvordan de opplever verden. Ta det med ro og gi de et smil. Ikke bli sint om de tar kontakt. Ønsker du ikke kontakt kan du avvise de høflig. De som tar kontakt oppfatter ikke sin henvendelse som feil. De har forøvrig ikke gjort noe galt. 

Din bestefar er av en genrasjon da mennesker som dette kunne bli gjemt bort I Norge. Det er land i verden der utviklingsjenere lever som bur-høns. Holdningen lever I beste velgående desverre noen steder. 

Kanskje du kan melde deg som støttekontakt og begynne I det små med noen få timer I mnd. Dette med den aldersgruppen du ikke er engstelig for I dag. Kontakt kommunens- hjelpetjenester der du bor. 

Du vil lære og se de har gleder I livet som du kan ta med deg. Du har noe å lære av denne gruppen hva gjelder verdier og menneskesyn. 

Lykke til

 

[AnonymBruker]

Godt å høre at jeg ikke er alene! Jeg fryser rundt personer med f.eks. Downs, og klarer ikke å fungere ordentlig. Til tross for at jeg ofte var med min mor på jobb som ung  hun jobbet som lærer for det som den gang var "spesialklassen".. Kjenner også at jeg må konsentrere meg for å oppføre meg uaffektet om det er folk som har tydelige fysiske avvik som jeg må interaktere direkte med.

Dette er ikke noe jeg synes er verken greit eller ok, men hva skal man gjøre a?

Anonymkode: b2e64...222

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Schizofreni er en alvorlig psykisk lidelse. Det er ikke psykisk utviklingshemning. De jeg jobber med som er utviklingshemmede er faktisk "barn" i en voksen kropp. De er blitt utredet som alle andre og legene sier også at noen er f.eks på et 5-årsstadie i hodet og noen er på f.eks 10-årsstadie i hodet. De har veldig mange likheter i sin oppførsel som barn og man må i mange situasjoner snakke til dem som om at de var barn fordi de ikke forstår "voksenting" som f.eks at vi er på jobb når vi er der, vi kan ikke være kjæreste med dem osv og de prøver oss ut akkurat sånn som barn gjør for å se hvordan vi reagerer. De vil også gjerne se på barne TV og at vi synger nattasanger. På samme måte som barn trenger de at vi som jobber der er trygge og gjerne også autoritære og ikke usikker. Er vi usikker blir de også usikre. 

Jeg har lest svært mye utviklingspsykologi, så jeg tror virkelig ikke du trenger å dra den med lite kunnskap  Det er nok lett å føle seg støtt hvis man selv har barn som er psykisk utviklingshemmede, men akkurat det bør faktisk ikke være mitt problem fordi jeg har ikke sagt noe stygt. 

 

Anonymkode: 0ce9b...db4

 

Vel, det er mulig du har lest mye utviklingspsykologi, men det forhindrer deg åpenbart ikke i å spre feilaktig informasjon (og etter mitt skjønn svært dårlige holdninger). Du svarer meg med å skrive at schizofreni er en alvorlg lidelse, det er korrekt, men hvilken sammenheng har det med at TS burde være redd for mennesker med schizofreni, og mer redd disse menneskene enn mennesker med PU? For det første, hvorfor støtter du opp under generaliseringen av en gruppe mennesker som ikke har annet til felles enn en lidelse? For det andre, hvis du mener det å behandle psykisk utviklingshemmede mennesker som barn (eller på samme måte som du behandler barn) er tilstrekkelig så devaluerer du ditt eget fagfelt veldig. 

Jeg mistenker at denne frykten TS har for mennesker med PU, og den frykten du sprer (og har selv?) for mennesker med schizofreni handler om å ha frykt for noe dere ikke kjenner, noen som ikke reagerer på en måte som dere ikke er vant med, og som dermed er uforutsigbare. Det er ikke synonymt med at de per definisjon er farlige.

Mange sitter med en frykt for disse menneskene. Grunnen til at jeg reagerer så kraftig på det du skriver er at jeg forventer mer av en som jobber med mennesker med psykisk utviklingshemming eller psykiske lidelser, enn spredning av frykt for disse menneskene.

Anonymkode: d30dd...07c

[sjøhest]

Det stemmer jo at NOEN psykisk utviklingshemmede fungerer ganske likt som barn. Du må ned på barne-nivå på hvordan du forklarer ting osv. Det står ofte i brukerens personlige mappe hvilket kognitivt nivå de er på. Dette er legens ord. Jobber selv med brukere ned i 2-års alder mentalt, selv om de er godt voksne i antall år. Deres sorger og gleder er som et lite barns. Får de ikke pinne-is er det å legge seg på gulvet og hyle for eks. Sånn er det bare.

[Gjest ISeeYouCreep]

w

Endret 15. november 2023 av Nasse Nøff ❤