Deprimert prøver

[Gjest blomkvisten]

Hei,

Hadde en MA for 3 mnd siden. Var ganske langt på veg (15 uker), har slitt en del etter dette. Tok det helt greit når vi oppdaga det men sorgen min kommer alltid på etterskudd. Jeg vil bare bli gravid fort som mulig igjen men vi har jo prøvd i 2 PP nå og får det ikke til… Blir så utålmodig da det skjedde på første forsøk sist gang. Legen min sier at jeg kommer til å slite med å bli gravid så lenge jeg er deprimert, stemmer dette? Vet det kan påvirke det men at det stopper helt opp pga. at jeg er så langt nede høres jo litt rart ut. Noen av dere som har blitt gravide mens dere var deprimerte? Gjør alt jeg kan for å få orden på dette. Går og får profesjonell hjelp så håper virkelig det kommer seg snart. Vel og merke har jeg opplevd mye annet negativt på dette tidspunktet i livet. Det er ikke bare MA’en som spiller inn på depresjonen.

 

Hadde satt stor pris på om noen ville dele sin erfaring/mening

[Havrekjeksen]

Så nå tenker du at det er din feil som ikke blir gravid, fordi du er deprimert. Det hjelper nok neppe på hverken depresjonen eller samvittighet. Jeg tror ikke depresjon kan påvirke fertilitet i stor grad, litt som stress. I små marginer kan nok humør, stress og livssituasjon påvirke stabiliteten av hormoner, men ikke nok til å hindre graviditet. Igjen - det er min synsing.

Sånn som jeg forstår det ble du gravid PP1, mistet og nå er du snart i PP3 på nytt forsøk? Det er nok en mager trøst, men det høres vanlig ut. Jeg forstår at det er ekstra slitsomt når du har mistet, og så sent som i uke 15 også. 

Jeg forsøkte å bli gravid i nesten 15 mnd på kalenderen. Uten at jeg fulgte med hele tiden, så tror jeg kanskje vi traff skikkelig bra blink i minst 10 av de månedene, så la oss si at det var PP10 som satt for oss. Og jeg er nå i PP2 for å prøve på andremann. Første gang var jeg stresset på slutten, og ville ha hjelp og utredning. Jeg var "dum" nok til å si til legen at vi ikke var sikre på om vi hadde gjort alt vi kunne alle månedene, så han mente vi måtte prøve i 12 måneder før utredning. Jeg spurte om ikke mitt stress (og etterhvert var jeg mye trist og humørsyk og sliten mentalt av prøvingen) kunne påvirke negativt, og han mente bestemt nei. 

Gjør det du kan, ditt beste. Få svar hos legen på ting du lurer på. Om du føler for en sjekk etter MA, så be om henvisning til gynekolog for å sjekke nettopp det. Du må ikke vente et år for å få IVF bare for å få svar på "ser alt bra ut"?. Ta tilskudd, forsøk å hold deg sunn. Plag mannen din med at han ikke få ta badstu eller varme bad, eller ha på trange boxere... Og drikk mye vann. Og forsøk å ikke ha for mye pliktsex, men nyt nærheten, om du klarer. 

Min situasjon (første prøvingen min) og din har en forskjell: Jeg stresset med en sorg of frykt over å ikke kunne bli gravid, men jeg mistet ikke. Du sliter med sorg etter MA, men vet at du kan bli gravid. Jeg tror nok at din situasjon er verre enn min, men der og da... så føltes min situasjon også veldig tung å bære. Og jeg klarte det, helt naturlig. Du vil klare det du også - igjen. Og det blir en levende og skjønn baby ut av det.

Lykke til!

[Gjest blomkvisten]

2 timer siden, Havrekjeksen skrev:

Så nå tenker du at det er din feil som ikke blir gravid, fordi du er deprimert. Det hjelper nok neppe på hverken depresjonen eller samvittighet. Jeg tror ikke depresjon kan påvirke fertilitet i stor grad, litt som stress. I små marginer kan nok humør, stress og livssituasjon påvirke stabiliteten av hormoner, men ikke nok til å hindre graviditet. Igjen - det er min synsing.

Sånn som jeg forstår det ble du gravid PP1, mistet og nå er du snart i PP3 på nytt forsøk? Det er nok en mager trøst, men det høres vanlig ut. Jeg forstår at det er ekstra slitsomt når du har mistet, og så sent som i uke 15 også. 

Jeg forsøkte å bli gravid i nesten 15 mnd på kalenderen. Uten at jeg fulgte med hele tiden, så tror jeg kanskje vi traff skikkelig bra blink i minst 10 av de månedene, så la oss si at det var PP10 som satt for oss. Og jeg er nå i PP2 for å prøve på andremann. Første gang var jeg stresset på slutten, og ville ha hjelp og utredning. Jeg var "dum" nok til å si til legen at vi ikke var sikre på om vi hadde gjort alt vi kunne alle månedene, så han mente vi måtte prøve i 12 måneder før utredning. Jeg spurte om ikke mitt stress (og etterhvert var jeg mye trist og humørsyk og sliten mentalt av prøvingen) kunne påvirke negativt, og han mente bestemt nei. 

Gjør det du kan, ditt beste. Få svar hos legen på ting du lurer på. Om du føler for en sjekk etter MA, så be om henvisning til gynekolog for å sjekke nettopp det. Du må ikke vente et år for å få IVF bare for å få svar på "ser alt bra ut"?. Ta tilskudd, forsøk å hold deg sunn. Plag mannen din med at han ikke få ta badstu eller varme bad, eller ha på trange boxere... Og drikk mye vann. Og forsøk å ikke ha for mye pliktsex, men nyt nærheten, om du klarer. 

Min situasjon (første prøvingen min) og din har en forskjell: Jeg stresset med en sorg of frykt over å ikke kunne bli gravid, men jeg mistet ikke. Du sliter med sorg etter MA, men vet at du kan bli gravid. Jeg tror nok at din situasjon er verre enn min, men der og da... så føltes min situasjon også veldig tung å bære. Og jeg klarte det, helt naturlig. Du vil klare det du også - igjen. Og det blir en levende og skjønn baby ut av det.

Lykke til!

Fantastisk!! Tusen takk for et utfyllende og flott svar. Må helt ærlig si at du fikk meg over på veldig mye bedre tanker. Har bestilt time hos gynekolog nå. Vi har nok hatt litt for mye "pliktsex" også. Fra min side... Det er vel egentlig ikke helt greit. Kun fordi jeg stresser hele situasjonen opp på en måte. Gleder meg til det en dag blir min tur til å sitte med en liten baby i armene. Glad det klaffet for dere også og lykke til med nytt forsøk :-) 

Stor klem til deg. 

[AnonymBruker]

Jeg føler veldig med deg. Det er ikke noe hyggelig å oppleve.

Dette bilde jeg får i hodet av denne øvelsen har hjulpet meg:

Se for deg at du skal bære et brett med mange glass fra et sted til et annet der det viktigste er å ikke knuse noen. Hvilken måte ville du valgt å frakte glassene? Ville du sprunget for å komme raskt til målet, eller ville du stresset ned og tatt det med ro?

Det jeg, og de fleste andre ville ha valgt er å stresse ned og ta det med ro. Det betyr ikke at grunnen til at du kommer deg fra det ene stedet til andre med glassene er fordi ikke stresset. Det er mange ting som spiller inn for at du skal lykkes. Du må ha stryken til å frakte glassene, du må ha balansen, fokus osv.

Jeg tenker at det å bli gravid er litt på samme måte. Jeg tror ikke at du ikke blir gravid fordi du stresser eller er deppa, men at kroppen og hodet må jobbe sammen. Det som skjer i kroppen påvirker hodet og motsatt. Det du har opplevd kan være traumatisk og svært vondt. Jeg tror du må bare finne noe svært hyggelig ting i livet ditt, og prøve å komme ovenpå med energi og glede igjen. Jeg sier ikke at en ting vil gjøre deg gravid, men en frisk kropp som samarbeider har nok større sjanse. Kanskje fokus skal være på å bli et helt menneske igjen som er klar for prøve, og ikke tvinge kroppen til noe før den er klar. Med kropp mener jeg både den fysiske kroppen og hodet ditt.

Lykke til 

Anonymkode: 8e599...250