Kjære alle som er foreldre til/jobber med barn med ADHD/ADD

[AnonymBruker]

Kjære alle foreldre til, og andre som har omsorg for eller jobber med barn med ADHD/ADD. 

Vil bare avklare først og fremst at denne tråden ikke vil handle om hvorvidt diagnosen "er ekte eller oppkonstruert". Alle slike kommentarer vil bli rapportert som avsporinger, i tillegg til annet irrelevant. 

Dette er ikke ment som en ytring av negative holdninger til dere som har eller jobber med disse barna. Det finnes drøssevis av flinke folk der ute. Samtidig vet jeg at det finnes mange usikre foreldre og andre der ute, og håper at det kan bety noe å høre en ytring fra en som har vært et slikt barn selv. Samtidig er dette et lite hjertesukk fra et barn som ikke ble forstått. 
Jeg skrev dette innlegget i en annen tråd, og kjente på et behov for å prøve å nå ut til flere foreldre og andre som jobber med barn med en slik diagnose: 

Mange har fremdeles i dag en oppfatning om at barn med ADHD/ADD trenger sterke grensesettinger og irettesettelser. Grensesettinger er kanskje noe man har stor felles enighet om at er viktig for alle barn. Og for mange barn med uro i kroppen og konsentrasjonsvansker, vil det ofte være særlig viktig å ha klare og tydelige rammer rundt seg. Men for et barn med ekstra utfordringer kan man ikke kompensere oppførselen med ekstra kjeft, ekstra irettesettelser og ekstra negativitet. Klare og tydelige rammer er ikke synonymt med dette. 

Det verste man kan gjøre mot et barn som har ADHD/ADD er å ikke anerkjenne dem for de de er. Jeg er ikke noen fagperson, men jeg vet av erfaring at det kan få barnet til å rette sinnet innover, skylde på seg selv og hate seg selv. Oppførselen til barn med ADHD er ikke noe de selv klarer å kontrollere uten hjelp til å lære hvordan man håndterer ulike situasjoner. 

Jeg har selv aldri fått slik hjelp og jeg hater meg selv den dag i dag. Jeg fungerer generelt dårlig sosialt og mangler strategi på mitt eget reaksjonsmønster, ofte kan jeg ikke styre mitt eget temperament og skulle så gjerne ha fått hjelp til "verktøy" å forholde meg til i hverdagen. Jeg skulle bare ønske at det var en mer utbredt forståelse for mennesker med ADHD og utfordringene disse har, ikke bare en utenfra-forståelse. 

Diagnosen har vært til hjelp, men dessverre også delvis fungert som unnskyldning fra mine foreldres side på at jeg "var vanskelig". Hvordan jeg selv som barn hadde det, var det vel egentlig bare jeg selv som forstod. 

(Hvis du føler for trangen til å vri og vende på det jeg skriver her eller rakke ned på det jeg skriver, værsågod. Jeg er godt kjent med KG-trollene nå. Men husk at du aldri kan forandre på hvordan andre menneskers situasjon faktisk har vært, og blitt opplevd.)

Alle med diagnose ADHD/ADD er like ulike som mennesker generelt. Andre kan ha opplevd helt andre ting enn meg. Men det viktiste for et barn er å bli anerkjent for den de er. Barn med ekstra utfordringer trenger ikke kjeft, men hjelp. Det er jo til syvende og sist tross alt dem selv alt er verst for og ikke de som står rundt. 

 

Jeg jobber selv med barn og vet godt at det ofte kan være til hjelp å høre ytringer fra de som har "vært der selv". Hvis dere lurer på noe, vær så snill å spørre, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan! 

Anonymkode: 16809...2e3

[Gjest Genevieve]

Følger denne. Veldig interessant innlegg og innsikt du har TS.

[Fiberhusk]

Her i huset er vi to med ADD og har begge familiemedlemmer og venner med ADHD. Kanskje litt OT, siden vi ikke har barn med diagnosene, men er personer med det selv. 

Føler bare at det er så enormt stor forskjell på "oss" med ADD og de andre i familien ed ADHD, på den måten at vi ikke trengte like klare rammer som det de med ADHD trengte, da vi egentlig var ganske rolige og ikke reagerte på ting like "ekspolsivt". Vi var ukonsentrerte og slet på skolen, men veldig forståelsesfulle og hadde stor respekt for de voksne og reglene som ble satt. 

Alle jeg kjenner som har ADHD (det er mange!) som fikk diagnosen på papiret enten som barn eller voksen, var stikk motsatte. Fullstendig blottet for hemninger og utagerende mye, fysisk. Voldelige situasjoner og rus er noe samtlige av de har vært igjennom en hel del.

Ingen av oss to her hjemme fikk diagnosene våre før etter fylte 20. Men vi vet at vi har strevd med dette hele livet. 

[AnonymBruker]

Jeg er mor til to ADHD barn og er enig med deg på mange måter.

Har du snakket ut med foreldrene dine om hvordan du føler det?

Jeg har nemlig et barn som er veldig utagerende, han trenger hjelp, men vi får ikke den rette hjelpen. Det vanker nok mer irettesettelse på han enn mange andre. Men vi er tross alt 4 mennesker som skal leve i denne familien, det betyr at han ikke kan gjøre som han vil hele tiden. Spør du han vil du nok få til svar at vi er teite og bare kjefter. Han har dessverre null innsikt i sin egen rolle i situasjonen. Kanskje får han det aldri, men jeg håper at når han blir voksen at det går an å snakke ut om hvordan og hvorfor ting har vært som de har vært.

som forelder kan man ikke gi annen hjelp enn det man tror er riktig. Av og til blir det helt feil, dessverre.

Anonymkode: 1e3e0...aec

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg, TS, og er enig i mye av det du sier. Samtidig kan jeg ikke annet enn å underskrive det siste taler sier.

Vi har fire barn, ett med AD(H)D (ADHD uoppmerksom type), og jeg håper han skjønner hvor glade i ham vi er og hvor stolte av ham vi er. Jeg prøver å fortelle det hver dag, og passer på at han møtes på sine områder- kanskje mer enn søsknene. Samtidig er det ikke til å komme fra at han får en del mer negativ tilbakemelding også. Det er ikke mulig å unngå. Jeg skulle gitt høyre arm for å slippe, og jeg vurderer konstant hva det gjør med selvfølelsen hans at det blir såpass mye "kjeft" (i mangel av bedre ord. Grensesetting, mas, det tar forskjellige former men har det negative til felles), men når han har den oppførselen han har er jeg nødt til å gjøre det også. HAN opplever det jo som blodig urettferdig og kanskje også som hakking eller at jeg ikke forstår ham, men ja, det blir gjort forskjell på han som slenger alle skolebøkene rundt i stua hver eneste dag og lillebror som rydder etter seg. Som forelder føler jeg at jeg står i en evig skvis, og håper bare at resultatet ikke blir altfor ille.

Men takk for et tankevekkende innlegg.

Anonymkode: 46501...2aa

[Gjest Jessica]

Den Sunday, February 14, 2016 at 20.01, AnonymBruker skrev:

Kjære alle foreldre til, og andre som har omsorg for eller jobber med barn med ADHD/ADD. 

Vil bare avklare først og fremst at denne tråden ikke vil handle om hvorvidt diagnosen "er ekte eller oppkonstruert". Alle slike kommentarer vil bli rapportert som avsporinger, i tillegg til annet irrelevant. 

Dette er ikke ment som en ytring av negative holdninger til dere som har eller jobber med disse barna. Det finnes drøssevis av flinke folk der ute. Samtidig vet jeg at det finnes mange usikre foreldre og andre der ute, og håper at det kan bety noe å høre en ytring fra en som har vært et slikt barn selv. Samtidig er dette et lite hjertesukk fra et barn som ikke ble forstått. 
Jeg skrev dette innlegget i en annen tråd, og kjente på et behov for å prøve å nå ut til flere foreldre og andre som jobber med barn med en slik diagnose: 

Mange har fremdeles i dag en oppfatning om at barn med ADHD/ADD trenger sterke grensesettinger og irettesettelser. Grensesettinger er kanskje noe man har stor felles enighet om at er viktig for alle barn. Og for mange barn med uro i kroppen og konsentrasjonsvansker, vil det ofte være særlig viktig å ha klare og tydelige rammer rundt seg. Men for et barn med ekstra utfordringer kan man ikke kompensere oppførselen med ekstra kjeft, ekstra irettesettelser og ekstra negativitet. Klare og tydelige rammer er ikke synonymt med dette. 

Det verste man kan gjøre mot et barn som har ADHD/ADD er å ikke anerkjenne dem for de de er. Jeg er ikke noen fagperson, men jeg vet av erfaring at det kan få barnet til å rette sinnet innover, skylde på seg selv og hate seg selv. Oppførselen til barn med ADHD er ikke noe de selv klarer å kontrollere uten hjelp til å lære hvordan man håndterer ulike situasjoner. 

Jeg har selv aldri fått slik hjelp og jeg hater meg selv den dag i dag. Jeg fungerer generelt dårlig sosialt og mangler strategi på mitt eget reaksjonsmønster, ofte kan jeg ikke styre mitt eget temperament og skulle så gjerne ha fått hjelp til "verktøy" å forholde meg til i hverdagen. Jeg skulle bare ønske at det var en mer utbredt forståelse for mennesker med ADHD og utfordringene disse har, ikke bare en utenfra-forståelse. 

Diagnosen har vært til hjelp, men dessverre også delvis fungert som unnskyldning fra mine foreldres side på at jeg "var vanskelig". Hvordan jeg selv som barn hadde det, var det vel egentlig bare jeg selv som forstod. 

(Hvis du føler for trangen til å vri og vende på det jeg skriver her eller rakke ned på det jeg skriver, værsågod. Jeg er godt kjent med KG-trollene nå. Men husk at du aldri kan forandre på hvordan andre menneskers situasjon faktisk har vært, og blitt opplevd.)

Alle med diagnose ADHD/ADD er like ulike som mennesker generelt. Andre kan ha opplevd helt andre ting enn meg. Men det viktiste for et barn er å bli anerkjent for den de er. Barn med ekstra utfordringer trenger ikke kjeft, men hjelp. Det er jo til syvende og sist tross alt dem selv alt er verst for og ikke de som står rundt. 

 

Jeg jobber selv med barn og vet godt at det ofte kan være til hjelp å høre ytringer fra de som har "vært der selv". Hvis dere lurer på noe, vær så snill å spørre, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan! 

Anonymkode: 16809...2e3

Dette var veldig interessant innlegg og jeg har noen spørsmål. Skriver du til meg ts?

[AnonymBruker]

Den 14.2.2016 at 20.01, AnonymBruker skrev:

Kjære alle foreldre til, og andre som har omsorg for eller jobber med barn med ADHD/ADD. 

Vil bare avklare først og fremst at denne tråden ikke vil handle om hvorvidt diagnosen "er ekte eller oppkonstruert". Alle slike kommentarer vil bli rapportert som avsporinger, i tillegg til annet irrelevant. 

Dette er ikke ment som en ytring av negative holdninger til dere som har eller jobber med disse barna. Det finnes drøssevis av flinke folk der ute. Samtidig vet jeg at det finnes mange usikre foreldre og andre der ute, og håper at det kan bety noe å høre en ytring fra en som har vært et slikt barn selv. Samtidig er dette et lite hjertesukk fra et barn som ikke ble forstått. 
Jeg skrev dette innlegget i en annen tråd, og kjente på et behov for å prøve å nå ut til flere foreldre og andre som jobber med barn med en slik diagnose: 

Mange har fremdeles i dag en oppfatning om at barn med ADHD/ADD trenger sterke grensesettinger og irettesettelser. Grensesettinger er kanskje noe man har stor felles enighet om at er viktig for alle barn. Og for mange barn med uro i kroppen og konsentrasjonsvansker, vil det ofte være særlig viktig å ha klare og tydelige rammer rundt seg. Men for et barn med ekstra utfordringer kan man ikke kompensere oppførselen med ekstra kjeft, ekstra irettesettelser og ekstra negativitet. Klare og tydelige rammer er ikke synonymt med dette. 

Det verste man kan gjøre mot et barn som har ADHD/ADD er å ikke anerkjenne dem for de de er. Jeg er ikke noen fagperson, men jeg vet av erfaring at det kan få barnet til å rette sinnet innover, skylde på seg selv og hate seg selv. Oppførselen til barn med ADHD er ikke noe de selv klarer å kontrollere uten hjelp til å lære hvordan man håndterer ulike situasjoner. 

Jeg har selv aldri fått slik hjelp og jeg hater meg selv den dag i dag. Jeg fungerer generelt dårlig sosialt og mangler strategi på mitt eget reaksjonsmønster, ofte kan jeg ikke styre mitt eget temperament og skulle så gjerne ha fått hjelp til "verktøy" å forholde meg til i hverdagen. Jeg skulle bare ønske at det var en mer utbredt forståelse for mennesker med ADHD og utfordringene disse har, ikke bare en utenfra-forståelse. 

Diagnosen har vært til hjelp, men dessverre også delvis fungert som unnskyldning fra mine foreldres side på at jeg "var vanskelig". Hvordan jeg selv som barn hadde det, var det vel egentlig bare jeg selv som forstod. 

(Hvis du føler for trangen til å vri og vende på det jeg skriver her eller rakke ned på det jeg skriver, værsågod. Jeg er godt kjent med KG-trollene nå. Men husk at du aldri kan forandre på hvordan andre menneskers situasjon faktisk har vært, og blitt opplevd.)

Alle med diagnose ADHD/ADD er like ulike som mennesker generelt. Andre kan ha opplevd helt andre ting enn meg. Men det viktiste for et barn er å bli anerkjent for den de er. Barn med ekstra utfordringer trenger ikke kjeft, men hjelp. Det er jo til syvende og sist tross alt dem selv alt er verst for og ikke de som står rundt. 

 

Jeg jobber selv med barn og vet godt at det ofte kan være til hjelp å høre ytringer fra de som har "vært der selv". Hvis dere lurer på noe, vær så snill å spørre, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan! 

Anonymkode: 16809...2e3

Kjenner meg igjen.

Gikk på spesial skole,jeg hatet det/var flau over. For en nogelunde normal person, hvordan tror det føltes å gå på en skole spykisk tilbakestående elever, det var meg og 1 til som var normale,men hadde adhd, de hadde heller ikke nok kunskap eller fikk ikke nok pengestøtte til å kunne LÆRE meg og oppføre meg, som da på den tiden ved undersøkelser i usa viste at var det beste løsningen,her var det medisiner etter medisiner år etter år, (står i raportene,av forskjellige leger-ble oversett glatt) lite til ingen virkning, jeg følte meg dårlig kontanst etter når jeg var 14 nektet jeg ta de lengre, da jeg ble slått ut, spiste ikke (måtte veies hver dag), ble såpass deprimert at jeg prøvde å ta livet  mitt (aldri skjedd før eller senere, er godt voksen), likevel var det JEG som var VANSKELIG når jeg nektet ta medisiner lengre??

 

Og dette er noen år siden-og nå er det mindre lærer med spesial pedogikk og mindre støtte til spesial undervisning og en god del skoler som har nedlagt. Jeg skal ikke ha barn, Gerd Strand mener fortsatt at alle med skal gå på medisiner og overser de store tallene som viser at det ikke helller, alle. Ja vi adhd kan ha utbytte av medisiner,men ikke BARE medisiner.,

Og det er også undersøkelser fra den tiden til nå,som viser til at de som ikke har sterk adhd,så virker ikke medisiner slik de skal- meg -og da etter 5-6 år (8-9 til 14) med haugvis av forskjellige medisiner med null til ingen bivirkninger med haugvis av bivirkninger, noen faktisk ganske alvorlige bivirkinger, på tide på å prøve noe annet? Istendenfor få meg til føle ut som ett stort problem man bare ville kvitte seg med.

 

helt utrolig at ekspertene selv ikke klarer å se dette:

Alle med diagnose ADHD/ADD er like ulike som mennesker generelt.

Barn med ekstra utfordringer trenger ikke kjeft, men hjelp. Det er jo til syvende og sist tross alt dem selv alt er verst for og ikke de som står rundt.

Anonymkode: 90300...cce

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg igjen.

Gikk på spesial skole,jeg hatet det/var flau over. For en nogelunde normal person, hvordan tror det føltes å gå på en skole spykisk tilbakestående elever, det var meg og 1 til som var normale,men hadde adhd, de hadde heller ikke nok kunskap eller fikk ikke nok pengestøtte til å kunne LÆRE meg og oppføre meg, som da på den tiden ved undersøkelser i usa viste at var det beste løsningen,her var det medisiner etter medisiner år etter år, (står i raportene,av forskjellige leger-ble oversett glatt) lite til ingen virkning, jeg følte meg dårlig kontanst etter når jeg var 14 nektet jeg ta de lengre, da jeg ble slått ut, spiste ikke (måtte veies hver dag), ble såpass deprimert at jeg prøvde å ta livet  mitt (aldri skjedd før eller senere, er godt voksen), likevel var det JEG som var VANSKELIG når jeg nektet ta medisiner lengre??

 

Og dette er noen år siden-og nå er det mindre lærer med spesial pedogikk og mindre støtte til spesial undervisning og en god del skoler som har nedlagt. Jeg skal ikke ha barn, Gerd Strand mener fortsatt at alle med skal gå på medisiner og overser de store tallene som viser at det ikke helller, alle. Ja vi adhd kan ha utbytte av medisiner,men ikke BARE medisiner.,

Og det er også undersøkelser fra den tiden til nå,som viser til at de som ikke har sterk adhd,så virker ikke medisiner slik de skal- meg -og da etter 5-6 år (8-9 til 14) med haugvis av forskjellige medisiner med null til ingen bivirkninger med haugvis av bivirkninger, noen faktisk ganske alvorlige bivirkinger, på tide på å prøve noe annet? Istendenfor få meg til føle ut som ett stort problem man bare ville kvitte seg med.

 

helt utrolig at ekspertene selv ikke klarer å se dette:

Alle med diagnose ADHD/ADD er like ulike som mennesker generelt.

Barn med ekstra utfordringer trenger ikke kjeft, men hjelp. Det er jo til syvende og sist tross alt dem selv alt er verst for og ikke de som står rundt.

Anonymkode: 90300...cce

At ekspektene ikke klarer å se

Det verste man kan gjøre mot et barn som har ADHD/ADD er å ikke anerkjenne dem for de de er. Jeg er ikke noen fagperson, men jeg vet av erfaring at det kan få barnet til å rette sinnet innover, skylde på seg selv og hate seg selv. Oppførselen til barn med ADHD er ikke noe de selv klarer å kontrollere uten hjelp til å lære hvordan man håndterer ulike situasjoner

og ikke bare der og da,men i flere år etterkant. med stoor virkning på voksenlivet. Dessverre.

Anonymkode: 90300...cce

[pompdelux]

Bra! innlegg. 

 

Jeg har to barn med add/adhd, og støtter det du skriver fult ut.

[Zienna]

Godt innlegg.  Når jeg leser dette tenker jeg at du har hatt det, og har det, som moren til mine barnebarn.  Hun fikk også diagnosen i godt voksen alder, og har vokst opp med roping og kjefting.  Utagerende ungdomstid, rus og mange kjærester var hennes bakgrunn da hun ble mor.  Vi trodde det var en ungdomsgreie, en livsstil som var tilbakelagt.  Det gikk bra lenge, men etter hvert tok alt av.  Sønnen min forsto at noe var helt galt, og forlangte at hun gikk til psykolog.  Diagnosen forklarte alt, og hun fikk medisin.  Min sønn øynet håp.  Men for å gjøre en lang historie kort, det ble mye verre.  Hun brukte diagnosen som forklaring, og flippet fullstendig ut.  Bruddet var et faktum. 

Jeg forteller dette fordi vi er mange som forstår hvorfor.  På den andre siden må enhver ta ansvar for seg, og min sønn visste at både barna og han ville bli ødelagt, om ikke hun flyttet ut.  Heldigvis ser det ut til at de to små ikke har arvet ADHD fra sin mor.