Skjeiv balanse i vennskap

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har en situasjon med en venninne som jeg er litt usikker på hvordan jeg skal håndtere.

Jeg vet ikke hvorfor dette er et problem eller hvorfor det stresser meg sånn, men greia er at hun opplever meg som sin aller nærmeste venninne, mens jeg ikke føler helt det samme tilbake (høres ut som en kjærlighets-problemstilling, men det er det altså ikke ). Jeg er veldig glad i henne, vi har kjent hverandre lenge og jeg setter stor pris på å ha henne i livet mitt (det er altså ikke sånn at jeg er ute etter å fjerne henne fra livet mitt). Vi er begge i midten av 20-årene.

Det begynte vel egentlig at vi flyttet til samme by for å studere. Vi er fra samme sted og har vært venner/bekjente i mange år, men ikke veldig nære (heller en del av samme omgangskrets). Vi begynte på forskjellige skoler/studieretninger og jeg fikk etterhvert mange venner på mitt studie i tillegg til at jeg allerede kjente en del som bor i denne byen og har et stort nettverk. De siste årene har jeg også hengt en del med denne venninnen ved siden av (og sammen med) andre venner.

Min venninne er stort sett sosialt oppegående og veldig kjekk å være sammen med, hun har dessuten en hyggelig samboer som kommer godt overens med min samboer, og hun går fint sammen med mine venner, selv om hun ikke kjenner/omgås de utenom meg. Man skulle altså tro at alt var kjempefint.

Problemet er at jeg opplever denne venninnen som litt masete. Hun spør meg alltid om hva jeg skal i helgene og prøver alltid å overtale meg til å bli med på ting f.eks. jentetur oss to til en storby, dra på kino, teater og alt mulig annet av ting. I det siste har jeg merket at det blir litt for mye for meg. Jeg er ikke så alt for sosial av natur, liker å trene, ha rolige helger uten mye planer og være med kjæresten, familien eller andre bekjente. Har jeg planer med andre venner hvor det ikke er like naturlig at hun er med (f.eks. fest med gjengen fra studiet) hinter hun alltid om å få bli med.

Jeg vet selvfølgelig at jeg kan si nei, og det gjør jeg også ofte, men jeg får også dårlig samvittighet fordi jeg merker at det er viktig for henne at jeg blir med. Hun kan f.eks. lett legge om sine planer for at det skal passe meg, selv om jeg sjeldent gjør det samme for henne. Hun hinter også veldig mot at jeg er hennes beste venn og at hun forventer/tror at hun er min beste venn, f.eks. legger hun opp til samtaler om hypotetiske situasjoner hvor vi er hverandres forlovere eller bestevenner på gamlehjem.

Summa summarium så føler jeg meg som en veldig kjip person når dette luksusproblemet faktisk er et problem. Men det begynner å slite ganske mye på meg. Føler meg låst i en situasjon hvor jeg enten må prioritere henne foran alle andre venner eller være kjip og avvisene.

Jeg vet ikke helt hva jeg ser etter av råd eller tips, men først og fremst lurer jeg kanskje på om noen har erfaringer med denne typen relasjon? Er jeg fryktelig sær og egoistisk som ikke takler at noen vil være venn med meg? Jeg klarer ikke å se at det finnes noen fin måte å ta det opp direkte på uten at alt blir kleint og selv om hun er oppegående sosialt sett ellers, så virker det ikke som om hun tar hintene.

Anonymkode: c5ea5...f92

[AnonymBruker]

Ingen?

Anonymkode: c5ea5...f92

[AnonymBruker]

Kanskje du kan introdusere henne til flere av dine venner slik at hun får flere venner å dele livet sitt med? Høres ikke ut som om hun har så mange. Jeg ville fortsatt som før, men la henne få bli med på noen fester med studievenner og slikt hvis det ikke blir alt for upassende. 

Anonymkode: 1b6a6...dd2

[AnonymBruker]

Kanskje du kan oppmuntre henne til å bli med i en forening eller noe, da får man ofte nye venner og samtidig en ny hobby å drive med.

Anonymkode: a378c...1e0

[AnonymBruker]

Si rett ut at du ikke er så veldig sosial og at du trenger å bare slappe av med samboeren din, så du har ikke mulighet til å være så mye med henne som hun ønsker. 

Anonymkode: b2c6a...6d8

[AnonymBruker]

Tror også du må være mer tydelig enn du har vært. Slik den over beskriver.

Anonymkode: a378c...1e0

[Gjest Blomsterert]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg har en situasjon med en venninne som jeg er litt usikker på hvordan jeg skal håndtere.

Jeg vet ikke hvorfor dette er et problem eller hvorfor det stresser meg sånn, men greia er at hun opplever meg som sin aller nærmeste venninne, mens jeg ikke føler helt det samme tilbake (høres ut som en kjærlighets-problemstilling, men det er det altså ikke ). Jeg er veldig glad i henne, vi har kjent hverandre lenge og jeg setter stor pris på å ha henne i livet mitt (det er altså ikke sånn at jeg er ute etter å fjerne henne fra livet mitt). Vi er begge i midten av 20-årene.

Det begynte vel egentlig at vi flyttet til samme by for å studere. Vi er fra samme sted og har vært venner/bekjente i mange år, men ikke veldig nære (heller en del av samme omgangskrets). Vi begynte på forskjellige skoler/studieretninger og jeg fikk etterhvert mange venner på mitt studie i tillegg til at jeg allerede kjente en del som bor i denne byen og har et stort nettverk. De siste årene har jeg også hengt en del med denne venninnen ved siden av (og sammen med) andre venner.

Min venninne er stort sett sosialt oppegående og veldig kjekk å være sammen med, hun har dessuten en hyggelig samboer som kommer godt overens med min samboer, og hun går fint sammen med mine venner, selv om hun ikke kjenner/omgås de utenom meg. Man skulle altså tro at alt var kjempefint.

Problemet er at jeg opplever denne venninnen som litt masete. Hun spør meg alltid om hva jeg skal i helgene og prøver alltid å overtale meg til å bli med på ting f.eks. jentetur oss to til en storby, dra på kino, teater og alt mulig annet av ting. I det siste har jeg merket at det blir litt for mye for meg. Jeg er ikke så alt for sosial av natur, liker å trene, ha rolige helger uten mye planer og være med kjæresten, familien eller andre bekjente. Har jeg planer med andre venner hvor det ikke er like naturlig at hun er med (f.eks. fest med gjengen fra studiet) hinter hun alltid om å få bli med.

Jeg vet selvfølgelig at jeg kan si nei, og det gjør jeg også ofte, men jeg får også dårlig samvittighet fordi jeg merker at det er viktig for henne at jeg blir med. Hun kan f.eks. lett legge om sine planer for at det skal passe meg, selv om jeg sjeldent gjør det samme for henne. Hun hinter også veldig mot at jeg er hennes beste venn og at hun forventer/tror at hun er min beste venn, f.eks. legger hun opp til samtaler om hypotetiske situasjoner hvor vi er hverandres forlovere eller bestevenner på gamlehjem.

Summa summarium så føler jeg meg som en veldig kjip person når dette luksusproblemet faktisk er et problem. Men det begynner å slite ganske mye på meg. Føler meg låst i en situasjon hvor jeg enten må prioritere henne foran alle andre venner eller være kjip og avvisene.

Jeg vet ikke helt hva jeg ser etter av råd eller tips, men først og fremst lurer jeg kanskje på om noen har erfaringer med denne typen relasjon? Er jeg fryktelig sær og egoistisk som ikke takler at noen vil være venn med meg? Jeg klarer ikke å se at det finnes noen fin måte å ta det opp direkte på uten at alt blir kleint og selv om hun er oppegående sosialt sett ellers, så virker det ikke som om hun tar hintene.

Anonymkode: c5ea5...f92

Skjønner dilemmaet ditt! Du kan kanskje nevne andre venninner for henne,sånn på en naturlig og uskyldig måte. Som feks: -Anne er som en søster for meg,er så glad jeg har henne i livet mitt. Dette må jo komme naturlig da.så finn et samtale-emne hvor det er naturlig å si det. Si pene ting om andre venninner sånn at hun forstår at du har(andre)nære venner du er glad i. Du må ikke glemme å si pene ting eller vise at du setter pris på denne venninnen heller da:-). Poenget er at du også har andre. 

Normalt vil venninner syns det bare er hyggelig,så hun vil jo innse at hun må godta og akseptere. Hvis du foreslår noe,og hun vil avlyse planer,så insister på at det ikke er så viktig. At dere heller kan finne på noe en annen dag. Ellers trenger du ikke ha dårlig samvittighet for å si nei noen ganger. Du virker som en god venninne uansett.

[hjertesukka]

Har vært borti samme problemstilling, og jeg følte at det blei altfor tett og klamt. Men min erfaring er at det er du som må sette begrensningene. Det er helt greit å si at det ikke passer av og til. Syns også den ideen om å introdusere henne for andre venner, er god. Hun må ha flere bein å stå på, rett og slett, og ikke bare deg.

[Gjest O.G.]

Hun trenger flere venninner, introduser henne for ei som du ikke er så nær og håp på at de finner tonen.