Min datter og venner

[AnonymBruker]

Jeg har en datter på 11 år som er rolig, godhjertet, stille av seg og har en spesiell tiltreknings kraft for dyr. 

Dyr av alle sorter blir rolige når hun kommer bort, og eigere av diverse hunder står bare å måper når hun setter seg ned ved siden av deres aggressive/nervøse hunder for å hilse på. De blir rolige å glade.

Jenta mi liker å være med venner, men hun blir så sliten av det. Jeg føler nesten at jeg må tvinge henne til å komme seg ut med venninner, men så vet jeg at hun har det så morsomt når hun er med de også.

I går da jeg hentet henne og ei venninne fra fri bading, så satt hun bare å såg ut av vinduet. Etter jeg hadde kjørt venninna hjem så sa hun- jeg er så sliten mamma, nå har jeg vært med noen 3 dager denne uken,  denne helgen vil jeg slappe av å ikke være med noen.

Det er selvfølgelig helt greit, svarte jeg og innså at min datter er helt lik meg.. Noe jeg egentlig ikke ønsket da jeg

Av egen vilje nå sitter nesten "venneløs" siden jeg ikke har orket å følge opp vennskapene. Venner skal jo gi energi, men vi blir tappet.

Mitt spørsmål til dere er Hvordan kan jeg hjelpe henne til 

å ikke bli som meg? 😌

For noen ganger hadde det vært veldig bra å hatt noen bestevenninner der, ikke bare omgangs venner (selv om de er gode å ha) 😊

Anonymkode: ba00e...750

[RC]

Jeg kjenner meg veldig igjen i datteren din i forhold til når jeg selv var på den alderen. Det virker som hun er introvert

Det kan være en litt vanskelig situasjon, og da spesielt i oppveksten, med tanke på hvilken ekstrovert-verden vi lever i. Alle skal synes og høres hele tiden, og alle skal være supersosiale for å ikke skille seg ut, osv.

For min egen del hadde jeg et par venninner på min alder som hadde det på samme måten som meg, så vi ble fort knyttet og er bestevenner den dag i dag. Ellers har det kommet og gått både venner og kjærester i livet mitt, men kjernen fra barndommen/videregående på 6-8 stykker har jeg fortsatt i dag. Så håpet er jo ikke ute! Kanskje datteren din kan være med på f.eks. en 4H-gård hvis dere har noe slik der dere bor, så får hun jobbe med dyr i tillegg til mennesker med felles interesser? Det kan være greit å pushe henne ut til tider (for man mister fort perspektivet selv), men det må også være greit for henne å være alene når hun trenger det for å lade opp batteriene. For min del er naturen en terapisone i seg selv, hvor jeg virkelig trives og får ladet opp, og det samme gjelder samvær med dyr. Å f.eks. ha hatt en hund i livet har hjulpet meg mye (man får en loyal "kompis", man kommer seg ut og får treffe folk osv).

Endret 13. februar 2016 av RC

[Sjay]

Er du selv bevisst hvorfor du er som du er, har du lært verktøy for å forstå deg selv?

Hvis ikke ville jeg sjekket opp i bøker om høysensitivitet og det å være introvert, samt snakket med datteren din om disse tingene. Det kan skape negativitet og selvhat hvis man ikke forstår seg selv, og føler seg betraktelig annerledes og rar ifht "alle andre". Derfor er det viktig at hennes "annerledeshet" ikke blir et problem i seg selv.

Dere kan feks snakke om at hun ikke trenger å ta inn alt, eller bruke all tankekraften sin på å få med seg alt rundt seg-at hun har et valg. Lære henne teknikker om å bli tilstede i seg selv og la ting rundt henne passere. Vet ikke om det er akkurat disse tingene som er relevante for din datter, eller hva hun reagerer på spesielt. Men ville startet med en åpen dialog med henne der hun selv setter ord på tingene, og samtidig støttet meg på bøker om temaene jeg nevner over, for å se om det samsvarer og kan knyttes sammen. 

Endret 13. februar 2016 av Sjay

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en datter på 11 år som er rolig, godhjertet, stille av seg og har en spesiell tiltreknings kraft for dyr. 

Dyr av alle sorter blir rolige når hun kommer bort, og eigere av diverse hunder står bare å måper når hun setter seg ned ved siden av deres aggressive/nervøse hunder for å hilse på. De blir rolige å glade.

Jenta mi liker å være med venner, men hun blir så sliten av det. Jeg føler nesten at jeg må tvinge henne til å komme seg ut med venninner, men så vet jeg at hun har det så morsomt når hun er med de også.

I går da jeg hentet henne og ei venninne fra fri bading, så satt hun bare å såg ut av vinduet. Etter jeg hadde kjørt venninna hjem så sa hun- jeg er så sliten mamma, nå har jeg vært med noen 3 dager denne uken,  denne helgen vil jeg slappe av å ikke være med noen.

Det er selvfølgelig helt greit, svarte jeg og innså at min datter er helt lik meg.. Noe jeg egentlig ikke ønsket da jeg

Av egen vilje nå sitter nesten "venneløs" siden jeg ikke har orket å følge opp vennskapene. Venner skal jo gi energi, men vi blir tappet.

Mitt spørsmål til dere er Hvordan kan jeg hjelpe henne til 

å ikke bli som meg? 😌

For noen ganger hadde det vært veldig bra å hatt noen bestevenninner der, ikke bare omgangs venner (selv om de er gode å ha) 😊

Anonymkode: ba00e...750

Synes du skal la henne få være seg selv, og la det være bra nok.

Er hun som deg, ja så er hun som deg.

Anonymkode: 6780d...0ae

[AnonymBruker]

Det er helt greit og fint å være sensitiv. Hun er nok intelligent og sender/tar inn mye! M

Da kan man fort bli sliten av å være sammen med andre! 

Det beste er LITT sosialt og mest mulig alenetid. Det er så mange inntrykk overalt så en sensitiv må hente seg inn.

Forøvrig leste jeg i Harvard Business Review at litt introverte mennesker er ypperlige ledere fordi de er flinke til å få andre til å jobbe bra sammen i team. De fremhever ikke seg selv.

Anonymkode: d06aa...f51

[AnonymBruker]

Men hun er jo ikke venneløs? Hun har jo vært med venner 3 dager denne uken! La jenta være seg selv og la henne bestemme dette litt selv. Kanskje hun kan være med venner ca 1-2 ganger i uken? 

For min del er det nok å være med andre enn familien maks 1 eller 2 dager i uken. Jeg blir sliten av å være med andre mennesker og trenger å hente meg inn igjen. Ser ut til at dere er på samme viset, og når jenta enda er et barn så kan du jo pushe på så hun klarer å beholde vennskap, men ikke så mye at hun blir så veldig sliten av det. Å være med venner skal jo være koselig, ikke en konstant energityv. 

Anonymkode: af753...665

[Gjest Blomsterert]

Hun er jo ikke venneløs,så la henne styre dette selv,hun er 11 år og bør bli hørt. Å være alene er ikke det samme som å være ensom,og slett ikke når det er selvvalgt.

Og så bør ikke eiere av aggressive hunder eller du tillate at hun får sette seg ned hos dem. Aggresive hunder skal ikke i nærheten av barn,uansett hvilke evner barnet har! Uvettige folk.

[Peter007]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en datter på 11 år som er rolig, godhjertet, stille av seg og har en spesiell tiltreknings kraft for dyr. 

Dyr av alle sorter blir rolige når hun kommer bort, og eigere av diverse hunder står bare å måper når hun setter seg ned ved siden av deres aggressive/nervøse hunder for å hilse på. De blir rolige å glade.

Jenta mi liker å være med venner, men hun blir så sliten av det. Jeg føler nesten at jeg må tvinge henne til å komme seg ut med venninner, men så vet jeg at hun har det så morsomt når hun er med de også.

I går da jeg hentet henne og ei venninne fra fri bading, så satt hun bare å såg ut av vinduet. Etter jeg hadde kjørt venninna hjem så sa hun- jeg er så sliten mamma, nå har jeg vært med noen 3 dager denne uken,  denne helgen vil jeg slappe av å ikke være med noen.

Det er selvfølgelig helt greit, svarte jeg og innså at min datter er helt lik meg.. Noe jeg egentlig ikke ønsket da jeg

Av egen vilje nå sitter nesten "venneløs" siden jeg ikke har orket å følge opp vennskapene. Venner skal jo gi energi, men vi blir tappet.

Mitt spørsmål til dere er Hvordan kan jeg hjelpe henne til 

å ikke bli som meg? 😌

For noen ganger hadde det vært veldig bra å hatt noen bestevenninner der, ikke bare omgangs venner (selv om de er gode å ha) 😊

Anonymkode: ba00e...750

Hva er det du gjør ned jenta?  Hun trenger ikke  være sammen med venner hver dag. Hun er på skolen ovs. og treffer folk der. 

Du virker stresse hele greia.en kan bli sliten av å lese innlegget ditt. Husk noe trenger tid alene, eller være sammen med dyr. 

Ja kanskje et kjele-dyr har vært noe for jenta? 

Men ikke mas på henne om at hUn mååååå være med venner hele tiden 

Endret 13. februar 2016 av Peter007

[drikkerbrushverdag]

3 dager i uka høres egentlig veldig "passelig" ut, og absolutt ikke for lite. Å gå på skole er mer sosialt krevende enn å gå på jobb, så noen barn får "dosen" der. 

[AnonymBruker]

Jeg klarer ikke å se noe problem med dette!

Anonymkode: e413c...615

[Cambria]

Jeg synes ikke tre ganger i uka er lite jeg. Du må ikke glemme at hun også er med venner på skolen  

Jeg synes du skal følge flere av tipsene du har fått her jeg. Derimot synes jeg ikke du skal snakke om dette med din datter før hun eventuelt begynner å lure selv. Du trenger ikke få hun til å tenke på dette som et problem om hun ikke ser det selv  

[AnonymBruker]

Introvert? Er helt greit å være det, og tror helt ærlig at det er lite du kan gjøre med den hun er som person. Hun velger jo ikke å bli sliten av for mye vennetid, det er jo bare sånn hun er. 

Det kan jo tenkes at hun utvikler et sterkere vennskap til noen en gang, som en bestevenninne for eksempel, men det er jo ikke noe du trenger å pushe på henne så lenge hun ikke føler noe behov for det. Men samtidig syns jeg det er bra at du får henne litt ut i uka med venner, for at hun ikke blir helt isolert og dermed ekskludert fra det sosiale, det er jo bare sunt å ha litt. Men sånn som 2 - 3 dager i uka med venner også er hun sliten, det tenker jeg er helt greit, da har hun jo vært sosial de dagene og sier ifra at hun trenger tid for seg selv de andre dagene. 

Anonymkode: 89a41...e88

[AnonymBruker]

Hvor mye er hun med vennene utenom skoletid?

Da jeg vokste opp var det sjelden jeg ble med eller hadde med andre på besøk. Lekte mye alene og tenkte ikke over at det var en negativ ting. Trives fortsatt med mye alenetid og få venner. Faktisk ser ikke jeg vennene mine tre ganger i uka heller, mer 1 gang i måneden.

Anonymkode: 95c26...096

[bib_84]

Det høres ut som både du og datteren din er høysensitive. Foreningen for Høysensitive har en del fokus på høysensitive barn, du kan jo se om de har lokallag der du bor, melde deg inn og delta på møter eller lignende. Ser for meg du kan få mange gode råd der  Men ellers så er mitt råd å ikke se på det som et handikap, og bare godta at hun er som hun er. Jeg tror også det kan være lurt å snakke med henne om det. Selv har jeg slitt mye med følelse av skyld og annerledeshet oppigjennom, uten helt å skjønne hvorfor. I voksen aldre ser jeg at mye av det skyldes at jeg har slitt med å passe inn og "henge med" uten å bli utslitt.