Vet ikke hva å gjøre med hunden min...

[AnonymBruker]

Hei.

Hunden vår fikk vi da hun var 5mnd gammel, og hatt henne i 8-9 mnd.

Vi har hatt vanvittig mange utfordringer når det kommer til trygghet hos jenta, men jobbet/er hue av oss for å reparere det. 

Altså, betydningen av ''trygghet'' var helt fremmed for henne da vi fikk hun.  Hun ante ikke hva trygghet var for fem øre i noen som helst situasjon. Dette er noe som vi har greid å håndtere, og ALT er perfekt utenom utryggheten på mennesker. Vi trener bare med positiv trening, og det har tatt oss fra dag 1 til pr dags dato å komme dit vi er idag hvor hun ikke lenger er redd, usikker og nervøs konstant. Hun er en drøm å ha, så kjærlig og god, lærevillig og ikke ett snev av aggresiv.

Likevel er det et problem som gjenstår:  mennesker , og nærkontakt med mennesker.

Hun kan gjerne gå forbi mennesker, være i samme landskap som de, men ikke i samme bygg. I begrenset område (ikke naturen) fungerer ingenting. Vi har jobbet med dette siden vi fikk henne, fra dag 1 da vi så dette problemet. Lest at det gjerne ligger litt permanent i hunden, og noe av det vanskeligste å få bort. Vi kan altså ikke få besøk og ikke ta henne med på besøk når som helst, relativt sjeldent faktisk. Hun takler ikke å være tett innpå mennesker andre enn oss. Vi har prøvd alt fra å ha henne i bånd når vi har besøk, lære henne å ligge rolig på plassen sin, gjester ignorerer så hun får tilnærme seg i sitt tempo, godbiter, leker, men ingenting fungerer. Hun blir helt hysterisk fordi hun er så redd (klynk, hyl og bjeffing). Desverre er bakgrunnen ukjent ang sosialisering da de  i ''adopsjonsbyrået'' ikke visste noe selv... Begynt å tenke at det er bare sånn hun er, vi kan ikke gjøre noe..

Nå skal vi kanskje flytte grunnet studier, inn til storbyen. Jeg er utrolig glad i jenta da hun har så vanvittig godt utviklingspotensial, men usikker på hvordan hun vil klare seg i storbyen? Vi har nesten ikke noe sosialt liv grunnet frøkna da vi nå bor så øde, og alle vi kjenner krever 1-2 t reisetid. Utrolig kjipt å ikke kunne motta besøk og ta henne med. Det ''lammer'' oss ganske mye, og tankene vandrer på om det er noe vi kan fortsette med. Det er jo aldri krav å ha besøk hjemmme sånn sett, men trist å ikke kunne ha familie på besøk, eller venner pga hunden... Stiller ofte meg selv spørsmålet '' har vi kompetansen for henne, til tross for alt vi har kommet oss igjennom?''.  Jeg og samboer trener altså mye som jeg har skrevet over, men desverre ikke likt. Jeg har sagt så tydelig det går at vi MÅ ha samme treningsmetode, fordi hun trenger noe ''fast'' å forholde seg til. Også for å unngå forvirring og usikkerhet. Han er helt enig, men det skjer aldri fordi '' husker det ikke '' elller '' tenkte bare ikke på det...''. Altså føler jeg at vi har sluttet å gå framover, men står ''stille'' i treningen pga dette. Vi greier ikke lenger samarbeide om hvordan å trene henne. Det kjipe er at jeg sitter med følelsen  av at jeg invisterer mest tid i treningen da jeg leser om evt løsninger hver dag, aldri hørt han ta opp en treningsmetode, han leser ikke om hvordan å løse problemene, ville nesten ikke høre på hundetreneren på kurs fordi ''jeg vil gjøre det på min måte først''. Sinnsykt teit, men fikk han jo til å høre på treneren til slutt, noe som også ga resultater. Den følelsen jeg sitter med er at det er JEG som bryr meg mest, og det er tungt... Snakket med han om dette, men jeg vet bare ikke om jeg takler det alene i storbyen med studier, og om hun vil ''gave'' på det. For all del , jeg ønsker at hun skal klare dette med mennesker, men jeg vet ikke om vi har kompetansen til henne, og hvor lenge vi skal la dette gå. Om hun vil få det bedre med noen som faktisk kan dette med hunder og atferdsproblemer? Føler meg så lost....

Kan også avklare at da vi adopterte frøkna stod det i rapporten at hun bare var ''fin og skjønn''. Litt satt på spissen, men ingenting av det vi har jobbet med kom fram i rapporten. De hadde ingen negative opplevelser av henne, noe som er veldig merkelig. Men, vi har hatt henne i snart ett år, og klart oss jævlig fint. Vi har bare kommet til et punkt fult av forvirring og fortvilelse, og vet ikke hva å gjøre. 

Tar imot alle tips, og vil gjerne slippe negative tilbakemeldinger , alt jeg/vi ønsker er råd og veiledning! 
Sorry for langt innlegg, blir fort slik i fortvilelse ....

 

Anonymkode: c603e...953

[Gjest StripeyPanda]

Kontakt adferdsspesialist. Dere har prøvd de fleste "allmenne" triks, gjerne også kontakte veterinær og få igang et samarbeid med trening med spesialist og evt. beroligende/angstdempende medisiner. 

[Reveenka]

Er dette en rescue fra utlandet? Det kan høres slik ut og noen ganger er disse hundene dessverre så skadet og traumatisert at de aldri vil fungere normalt. Det håper jeg dere fikk informasjon om da dere adopterte den. Alle hunder kan dessverre ikke reddes. Jeg sier ikke at hunden deres ikke kan bli trygg rundt mennesker, men da må dere være samkjørte og dere må oppsøke profesjonell hjelp. Og dere må være trygge på at det ubehaget dere kommer til å utsette hunden deres for vil være verdt det - for hunden og for dere. Det er hjerteskjærende å lese at hunden er så livende redd fremmede mennesker - for det er vondt å være redd.

Denne hunden har vært heldig som har kommet til dere, men det er viktig at dere er realistiske. Om dere ikke er samkjørte nå i treningen, hvordan skal det gå når dere flytter til byen? Og det er heller ikke realistisk at dere skal leve som eremitter resten av hundens liv. Nå høres jeg kanskje brutal ut, men her må dere gjøre opp regnskap. Kan hunden bli trygg (nok) rundt mennesker innen rimelig tid? Og hvor mye skal det koste hunden og deg og partneren din for å nå målet med en trygg og fornøyd hund rundt mennesker?

[AnonymBruker]

15 minutter siden, StripeyPanda skrev:

Kontakt adferdsspesialist. Dere har prøvd de fleste "allmenne" triks, gjerne også kontakte veterinær og få igang et samarbeid med trening med spesialist og evt. beroligende/angstdempende medisiner. 

Takk for svaret! Tenkt på det, og allerede kartlagt hvilke tilbud vi har i området. En problemstilling vi har er økonomien; vi skal operere feilstilte øyne for 10.000,- nå i februar,  så flytte og starte studier rundt juli-august. Jeg har en 10% stillings jobb m/ ekstravakter, og samboer er fulltidsansatt. Det går akkurat rundt nå, og jeg er på utkikk etter mer arbeid, men jeg vet bare ikke om vi har råd akkurat nå til terapi selvom det blir '' det endelige forsøk''. Det er jo vanvittig dyrt over tid, og vi trenger penger til flytting oppi alt dette... :/ 

TS  

Anonymkode: c603e...953

[Gjest StripeyPanda]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svaret! Tenkt på det, og allerede kartlagt hvilke tilbud vi har i området. En problemstilling vi har er økonomien; vi skal operere feilstilte øyne for 10.000,- nå i februar,  så flytte og starte studier rundt juli-august. Jeg har en 10% stillings jobb m/ ekstravakter, og samboer er fulltidsansatt. Det går akkurat rundt nå, og jeg er på utkikk etter mer arbeid, men jeg vet bare ikke om vi har råd akkurat nå til terapi selvom det blir '' det endelige forsøk''. Det er jo vanvittig dyrt over tid, og vi trenger penger til flytting oppi alt dette... :/ 

TS  

Anonymkode: c603e...953

Ingen problem. Det er nok det eneste alternativet her for dere siden dere som sagt har prøvd alt. Det er synd at noen omplasserings-hunder kommer med slik bagasje og at det ikke opplyses om det, kjenner til noen slike tilfeller selv.. Men dere har søren meg jobba på! Det skal dere ha.

Spesialist og medisiner er nok det eneste gjenværende alternativet her ja. Siden dere har kort med penger, så ville jeg nok kontaktet veterinær, hatt en time der og kartlagt situasjonen og begynt medisiner først da, for å se om det kan hjelpe frem til økonomien tillater å hente inn en spesialist. En del veterinærer har også tatt fordypning eller kurs i hundeadferd og kan være behjelpelige i tillegg til angst-dempende medisiner  Uansett så gjør dere alt rett så langt det lar seg gjøre fra dere

[AnonymBruker]

29 minutter siden, Neontetra skrev:

Er dette en rescue fra utlandet? Det kan høres slik ut og noen ganger er disse hundene dessverre så skadet og traumatisert at de aldri vil fungere normalt. Det håper jeg dere fikk informasjon om da dere adopterte den. Alle hunder kan dessverre ikke reddes. Jeg sier ikke at hunden deres ikke kan bli trygg rundt mennesker, men da må dere være samkjørte og dere må oppsøke profesjonell hjelp. Og dere må være trygge på at det ubehaget dere kommer til å utsette hunden deres for vil være verdt det - for hunden og for dere. Det er hjerteskjærende å lese at hunden er så livende redd fremmede mennesker - for det er vondt å være redd.

Denne hunden har vært heldig som har kommet til dere, men det er viktig at dere er realistiske. Om dere ikke er samkjørte nå i treningen, hvordan skal det gå når dere flytter til byen? Og det er heller ikke realistisk at dere skal leve som eremitter resten av hundens liv. Nå høres jeg kanskje brutal ut, men her må dere gjøre opp regnskap. Kan hunden bli trygg (nok) rundt mennesker innen rimelig tid? Og hvor mye skal det koste hunden og deg og partneren din for å nå målet med en trygg og fornøyd hund rundt mennesker?

Tusen takk, setter pris på å høre at vi gjør ting riktig her hjemme

Det stemmer at det er en rescue- hund fra utlandet  Vi fikk desverre ikke informasjon om noe som helst negativt, bare positivt faktisk. Vært i kontakt med adopsjonsbyrået, men de kan ikke gjøre så mye annet enn å evt hjelpe med omplassering igjen. 
Vi var forberedt på bagasje, men ikke så mye som vi har vært igjennom... Det gjør ingenting egentlig, at vi fikk dobbelt opp å jobbe med,  for vi har fått muligheten til å utvikle oss enormt sammen med henne! En opplevelse med ekstrem verdi for videre hundehold. 

Ja, det er skikkelig vondt å se henne slik hver dag. Vi bor i leilighet så hun må konfrontere folk så å si daglig. Det har gått mye framover, men ja, vi har '' stoppa opp''. Jeg er enig i at vi ikke kan leve som eremitter, men vi har vanvittig vondt for tanken på å ''gi opp'', selvom tanken allerede har begynt å surre (daglig hos meg)... Har diskutert dette med samboer, om hvor mye vi skal ofre. Samboer nekter å gi henne fra seg fordi vi har påtatt oss et ansvar, noe jeg er forsåvidt enig i. Men jeg vil ikke se henne ha så vondt heller, og lurer på om hun kan få en ''bedre sjanse'' hos noen med mer erfaring enn oss. Jeg vil virkelig hennes ALLER beste... og om jeg/vi ikke kan gi henne det til det fulle, vil jeg ikke la henne slite med oss heller  Vi blir nok ikke samkjørte på treningen på 123 heller, for det har utviklet seg til et personlig problem mellom oss. Derav sliter vi med å kommunisere ordentlig, og krangler en del nå. Vet ikke om vi får det samkjørt og sjanse for å bedre det ''innen rimelig tid''...

Jeg er ekstremt usikker på hvordan hun vil klare seg i byen, veldig skummelt igrunn, for økonomien vår blir ikke bedre av flyttingen... Det blir dyrere å bo, jeg blir å leve 50/50 på jobb og lån. Det blir et helt NYTT miljø for henne å tilvenne seg, noe som krever en del arbeid i seg selv mtp på ''bakgrunnen'' hennes. Vi er jo alt hun har nå... det knekker meg skikkelig at vi ikke kommer framover mer, og jeg vet ikke hvor lenge vi har råd til terapi for at det skal egne seg.

Prøver å ta opp dette litt med samboer for å se på mulighetene, men jeg føler meg skikkelig ussel som legger fram teori om at vi kanskje ikke kan ha henne mer slik det er blitt... Han blir skikkelig opprørt av det. 

Takk for svaret, forresten!  

Anonymkode: c603e...953