Hvor mye kan man kreve av et familiemedlem?

[AnonymBruker]

Dvs din utkåre/ektefelle/samboer... Når den ene parten sliter psykisk, hvor mye kan man forvente av den andre parten? Ift å stille opp, lytte, ta hensyn etc. 

Skal kjæresteforholdet kun være overfladisk, og så tar man opp de dype problemene med psykolog og "sliter aleine" når man kommer hjem? Skal det være rom for å ta opp slikt i et forhold? Hva synes du?

Bakgrunnshistorien for innlegget er at jeg opplever at partneren ikke stiller opp, at hn ignorerer meg, og er uinteressert med mindre det er snakk om film, middag eller sex. Psykologen er ute av bildet, er langtidssykemeldt. Øvrige familiemedlemmer driter fullstendig i meg så har i realiteten ingen. Bare meg selv og alt det vonde psykisk

Anonymkode: b84a0...e07

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dvs din utkåre/ektefelle/samboer... Når den ene parten sliter psykisk, hvor mye kan man forvente av den andre parten? Ift å stille opp, lytte, ta hensyn etc. 

Skal kjæresteforholdet kun være overfladisk, og så tar man opp de dype problemene med psykolog og "sliter aleine" når man kommer hjem? Skal det være rom for å ta opp slikt i et forhold? Hva synes du?

Bakgrunnshistorien for innlegget er at jeg opplever at partneren ikke stiller opp, at hn ignorerer meg, og er uinteressert med mindre det er snakk om film, middag eller sex. Psykologen er ute av bildet, er langtidssykemeldt. Øvrige familiemedlemmer driter fullstendig i meg så har i realiteten ingen. Bare meg selv og alt det vonde psykisk

Anonymkode: b84a0...e07

Å bruke kjæresten som psykolog er å be om at forholdet går til helvete. Å være pårørende er beinhardt. Å være behandler i tillegg er altfor mye å be om. 

Få deg en ny psykolog.

Anonymkode: 19fff...5e2

[Gjest Balian de Ibelin]

Du kan ikke kreve noe som helst.
 

[Sapientia]

Jeg synes man kan forvente ganske mye, men samtidig må man vise vilje til å endre eget tankemønster.  Vise en viss fremgang.  passe på og også gi til den andre parten. Det skal være et samspill og gjensidighet i et forhold. Ikke ensidig fokus på den ene eller andre parten over tid.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å bruke kjæresten som psykolog er å be om at forholdet går til helvete. Å være pårørende er beinhardt. Å være behandler i tillegg er altfor mye å be om. 

Få deg en ny psykolog.

Anonymkode: 19fff...5e2

Det er ikke snakk om å be en pårørende om å være psykolog, spørsmålet (for de som behøver teskje) er hvor mye en kan kreve og hvor falskt et forhold skal være før det blir usunt. 

Anonymkode: b84a0...e07

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Balian de Ibelin skrev:

Du kan ikke kreve noe som helst.
 

Så du mener at i et forhold, har man ikke et ansvar for at begge parter har det bra? Hva mener du et forhold er da, ut og inn og pikk og fitte og sånn?

Anonymkode: b84a0...e07

[Frida]

Jeg ville anse det for normalt at det er rom for å snakke om slike ting i et forhold, absolutt. Ta hensyn er en selvfølge, samt å stille opp i rimelig grad. Hva som er rimelig vil nok variere. 

Men jeg synes ikke at det skal snakkes ubegrenset om problemene, det har hverken den syke eller partneren godt av. Sammen må det vel gå an å få til en slags "avtale" om hvor mye, når og så videre. Det er nå min mening. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Frida skrev:

Jeg ville anse det for normalt at det er rom for å snakke om slike ting i et forhold, absolutt. Ta hensyn er en selvfølge, samt å stille opp i rimelig grad. Hva som er rimelig vil nok variere. 

Men jeg synes ikke at det skal snakkes ubegrenset om problemene, det har hverken den syke eller partneren godt av. Sammen må det vel gå an å få til en slags "avtale" om hvor mye, når og så videre. Det er nå min mening. 

Ja, det er det jeg lurer på. Hvordan finne balansen? For her er det nulltoleranse, og jeg føler ikke at det er greit. Særlig ikke når jeg ofret 5 år av livet mitt (da jeg var frisk!) til å få partneren på rett kjøl. JEG har hjulpet til med å gi vedkommende jobb, lappen, et liv. Og så får jeg avføring slengt tilbake når jeg selv blir syk

Anonymkode: b84a0...e07

[Frida]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er det jeg lurer på. Hvordan finne balansen? For her er det nulltoleranse, og jeg føler ikke at det er greit. Særlig ikke når jeg ofret 5 år av livet mitt (da jeg var frisk!) til å få partneren på rett kjøl. JEG har hjulpet til med å gi vedkommende jobb, lappen, et liv. Og så får jeg avføring slengt tilbake når jeg selv blir syk

Anonymkode: b84a0...e07

Det høres slett ikke ut som noe sunt forhold på noen måte. Jeg hadde ikke orket å leve slik. 

[AnonymBruker]

 Kommer vel ann på hvor syk man faktisk er da?

 Det finnes vel fleire forskjellige grader av psykisk sykdom..

Anonymkode: 1a012...be1

[AnonymBruker]

Skal man ha et godt forhold så skal man ta hensyn og ikke minst ha respekt for hverandre. Man kan ikke kreve at en person skal være slik eller slik, men man kan som et par jobbe for å komme frem til en enighet. Altså man kan finne ut hvor mye hensyn man skal ta. Si at man lever med en som har sosialangst. Da kan man ikke kreve at partnere aldri kan ha besøk, men man kan bli enig om at man kan ha besøk i helgene, men ikke ukedagene. Jeg mener man kan ikke leve med noen som ikke kan gi deg trygghet og ikke forstår dine behov. Det betyr selvfølgelig ikke at man kan kreve og kreve, men man finner ut ting sammen.

Har du psykiske problemer må du finne noen som tar hensyn, men samtidig kan du ikke diktere livet deres fordi du er syk. Så må finne ut av ting sammen. Hvis du har bare et overfladisk forhold til kjæresten så får du finne ut om det er verdt å bruke livet sitt på dette forholdet.

Anonymkode: 76033...8e5