Bestevenninnen min er ufrivillig barnløs, jeg har 4..

[AnonymBruker]

Min bestevenninne siden ungdomsskolen og mannen hennes har prøvd å få barn i 10 år. I løpet av de 10 årene har jeg fått 4 barn.. Jeg kjenner så veldig på urettferdigheten, og det tror jeg hun også gjør da hun har trekt seg mer og mer bort fra meg. Jeg savner henne og de gangene vi er sammen nå har vi det veldig koselig sammen. Vi prater om alt og ingenting og jeg passer på å ikke prate så alt for mye om barna, noe blir det jo selvfølgelig, men hun spør jo om de selv også.. Nå har de brukt opp alle forsøkene sine i Norge uten hell, og har tatt opp lån for å fortsette i utlandet. Jeg ser på hele hun at hun sliter veldig, og tror det irriterer henne veldig at jeg blir så lett gravid (noe jeg helt klart forstår, 3 av gangene har jeg blitt gravid innen 14 dager).. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men lurer kanskje bare på om det er noe jeg kan gjøre for henne? Si? Hjelpe til med? Noe som vil få oss nærmere igjen? Jeg bare savner henne sånn...

Anonymkode: 377ea...b2f

[AnonymBruker]

Tydelig at du er en god venninne og person. Og jeg tenker,  det er et hav av barn som desperat trenger et hjem,  så hvorfor adopterer ikke venninnen din da, om hun er helt på tuppa etter barn-:)

Anonymkode: 317b7...777

[Frøken Smilla]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tydelig at du er en god venninne og person. Og jeg tenker,  det er et hav av barn som desperat trenger et hjem,  så hvorfor adopterer ikke venninnen din da, om hun er helt på tuppa etter barn-:)

Anonymkode: 317b7...777

Du vet ikke så mye om ufrivillig barnløshet eller adopsjonsprosessen (og ventelistene) i Norge, antar jeg?

[Gjest Jessica]

Jeg har hatt det på samme måte. Bare i mitt tilfelle ble det for mye for dette paret at de valgte å kutte kontakt. Etter at det ble slutt mellom dem, ville hun ha tilbake vennskapet, men det ble vanskelig. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å kunne få barn. Men om hun vil ha støtte og forståelse så er det fint at du stiller opp 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Frøken Smilla skrev:

Du vet ikke så mye om ufrivillig barnløshet eller adopsjonsprosessen (og ventelistene) i Norge, antar jeg?

Jeg vet en del om det, og hadde jeg vært venninnen hadde jeg definitiv vurdert adopsjon.

Anonymkode: cb1c4...513

[AnonymBruker]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet en del om det, og hadde jeg vært venninnen hadde jeg definitiv vurdert adopsjon.

Anonymkode: cb1c4...513

Men det er du ikke. 

Anonymkode: 03c3a...dee

[AnonymBruker]

Kan du ikke bare fortelle at du savner henne?

Og droppe informasjonen om at du ble gravid på 14 dager?

Anonymkode: 569dd...524

[Gjest Keiserensnyeklær]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 Jeg savner henne og de gangene vi er sammen nå har vi det veldig koselig sammen. Vi prater om alt og ingenting og jeg passer på å ikke prate så alt for mye om barna, noe blir det jo selvfølgelig, men hun spør jo om de selv også..  Jeg ser på hele hun at hun sliter veldig, og tror det irriterer henne veldig at jeg blir så lett gravid  Si? Hjelpe til med? Noe som vil få oss nærmere igjen? 

Anonymkode: 377ea...b2f

Enig med ab over her om at du virker som en god venn  Si veldig gjerne at du savner henne. Har dere noen gang snakket direkte om dette med at du har fire og hun er ufrivillig barnløs? Du kjenner henne selvsagt best, men jeg tenker at det kan ta brodden av det vonde om dere snakker skikkelig ut om det. Ellers, kan det være at hun spør om barna dine for å være høflig, selv om det gjør henne vondt? Isåfall kan du si at hun ikke trenger å spørre for din del, for eksempel. Så ja, ettersom hvordan hun er som person, så tenker jeg enten hoppe rett i samtaleemnet eller glatte over og snakke om alt mulig annet. Kanskje er det lettere for henne å få støtte av andre som er i samme situasjon? Også det kommer jo an på personligheten hennes og hvordan hun takler det at du har fire og hun har ingen. Hun er i hvert fall heldig som har en venn som deg! Håper hun også blir gravid til slutt. Det må være tøft for henne.

[Hulderen]

Jeg kjenner meg så igjen, TS.

Jeg er selv ufrivillig barnløs. Nå, etter mange år, har jeg klart å forsone meg med at det ikke ble noen barn på meg. Men de årene vi prøvde iherdigst, gjorde det vondt å se venner rundt oss få barn. Jeg klarte å glede meg med de som fikk sin første. Det var vanskeligere når de fikk nummer to. Og de som fikk tre og fire ... Vel, jeg trakk meg også unna. For sjalusi er ingen god følelse å kjenne på.

Nå har jeg ikke problem med å omgås dem lenger. Jeg er fortsatt glad i barn, og fungerer som "tante" for flere av mine venninners barn.

Ikke press deg på henne. La henne få de pausene hun trenger. Hun skjønner nok at det er vanskelig for deg også, men følelser er ikke lette å styre, dessverre.

[Tullerull]

Hva med å prøve å snakke med henne om disse tingene? Kan hende hun sitter synes det er vondt og vanskelig å ha "vonde" følelser ovenfor deg. At hun synes det er vanskelig å si til deg at hun synes det er urettferdig at du får barn lett når de prøver så hardt uten å lykkes... 

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg skriver til deg samme dag som jeg fikk attern en negativ test. Atter engang går det 50 000 kroner rett i dass- for å si det akkurat slik det er.
Jeg ser at du er en god veninne, men det vil aldri bli det samme forholdet mellom deg og din veninne. Det gjør for vondt for henne. Urettferdigheten over at noen bare "glir gjennom livet", sorgen, som er på nivå med å miste et barn, og selvbebreidelsen hun føler på, gjør at det bare ikke går. Og iallefall ikke ofte. Ikke hyppig kontakt.
Jeg har (heldigvis) stort sett eliminert alle veninner med barn over en periode på mange år. Eller de har eliminert meg; den egoistiske karrierekvinnen som ikke har tid og plass til unger i livet sitt osv osv..... Men jeg har to igjen. To som jeg tåler; fordi de har møtt motgang på mange andre områder i livet. Så jeg vet at de både kjenner meg godt, og at de ikke tilhører gruppen mennesker som har hat som sin største utfordring i livet å gå til tannlegen. Eller miste en bestemor.
Disse to veninnene vet om problemet. De tror de forstår (selv om hun ene utbrød noe idiotisk "gratulerer" etter mitt første (mislykkede)prøverørsforsøk). Men, grunnen til at jeg takler å tilbringe tid med disse to, er at de har et annet fokus utover barn, familie, blogger om barn, interiør og cupcakehælvete...... De er sterke damer med like lang utdannelse som meg selv. Og jeg har kjent dem så lenge at jeg vet at det å få barn for dem, var EN del av livet - i tillegg til mye annet som de også er opptatte av.
jeg vet ikke om det hjelper deg det jeg skriver. Men du kan iallefall tenke som så, at den sorgen din veninne gjennomgår. Den er der og blir aldri borte. Den er som tidligere nevnt like sterk som det å miste et barn. I tillegg til denne sorgen bebreider hun seg selv hvis det er "hennes skyld". Samtidig møter hun til daglig et samfunn som nå gir kontrabeskjed til de samme kvinnene som ble oppdratt til "at det å bli gravid i ung alder er det dummeste du kan gjøre". Nå møter hun bare holdningene om at kvinner venter for lenge. I media leser hun om barnløsheten. Artikkel opp og artikkel ned. Til tross for at over halvparten av barnløse par er barnløse pga mannens problemer med sædprod/kvalitet, handler alle artiklene hun leser i media om kvinnen. Kvinner som venter for lenge. Kvinner som ikke har de samme rettigheter som menn når det gjelder barnløshet; siden eggdonasjon ikke er tillatt.
I kommentarfelt etter kommentarfelt får hun beskjed om at det ikke er en menneskerett å få barn, og oppfordring om å "heller skaffe seg en hvalp". Eller "hvorfor ikke bare adoptere (som om det var snakk om å ringe en omplasseringsorganisasjon også vips......!). I sosiale sammenhenger må hun "svare for sin barnløshet". Overse alle kommentarer av typen "når skal dere sette igang, dere har jo vært sammen i en egivhet" osv osv.

Så mitt råd til deg:
- Hun setter pris på telefonsamtalene dine. Forutsatt at du ikke er mer opptatt med det ungene foretar seg og ber henne vente 20 ganger for å gjøre ditt eller datt og barnehyl i bakgrunnen. Ring henne når du er alene.
- Hun setter pris på støtte. En heiagjeng. Noen som gidder å lytte HVIS hun velger å snakke om det.
- og hun setter pris på at du fatter at jul, 17.Mai, barnebursdager og mors/farsdager er dager der hun ligger hjemme  i senga og griner, eller bærer sin sorg med en maske av betong. Aller helst jobber hun, eller drar på ferie. Vil jeg tro.
Så ikke snakk om dette. Ikke ring henne da. Ikke forvent så mye. Gi henne rom. la det gå litt på hennes premisser. men ikke slutt å ta kontakt. For det er vondere.

Kanskje kan denne tråden hjelpe deg med å være den gode veninna du ønsker å være. Men det vil aldri. ALDRI. bli det samme.Du fikk alt gratis. Hun må kjempe. Hver måned forsterkes sorgen. Hun vil aldri bli den samme.
Til det er urettferdighetene i livet for påtrengende og daglige for henne.

Hilsen ufrivillig barnløs over mange år

 

Anonymkode: 871ea...5e7

[AnonymBruker]

Kanskje du kan skrive et brev til henne hvis du syns det er vanskelig å si det ansikt til ansikt. Ikke at du ikke klarer det, eller at hun fortjener å møtes ansikt til ansikt. Men noen ganger kan det være fint å sette ord på tanker uten bli forstyrret, og få frem alt du vil si. Det viktigste når folk går igjennom en sorg er å vise at du er der. At du tar sorgen deres på alvor. Det kan hende at dette kan gjøre vennskapet deres sterkere, hvis dere tør å snakke om slike ting. Kanskje det å bare si til henne at du vil gå igjennom dette sammen med henne er nok for henne. At hun vet du ikke bare jatter med når hun forteller om hvor vanskelig det er , men at du faktisk tar hånden hennes og sier at selv om jeg har barn og ikke er i dine sko så skal jeg likevel gå igjennom sorgen, og prøvingen med deg. De fleste har en partner de går igjennom dette sammen med, men noen ganger kan det likevel være fint å ha noen som ikke er en del av selve prosessen, men som kan gi deg oppmuntring når ting er mørkt. 

Anonymkode: 2b35f...4eb

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i henne ja. Ikke helt det samme, men jeg ble gravid etter flere måneders prøving og en SA, og så ble venninnen min gravid med et uhell noen uker etter meg, og var tilogmed usikker på om hun skulle beholde. Jeg fikk tidlig UL pga frykt etter SA, og hun fikk ordnet seg samtidig for å regne ut hvor langt hun var på vei, så vi dro sammen til sykehuset. Min baby (uke 11) var da død, hennes sprell levende. Jeg klarte ikke snakke med henne etterpå, og hun ble faktisk sur for det, enda jeg forsøkte å forklare. Jeg klarte ikke å se hennes mage vokse, mens jeg ikke fikk det til. Vennskapet ble avsluttet da, hun har fått et til etterpå, jeg har ikke. 

Så mitt råd vil være at du snakker med henne om det. Sier det rett ut at du føler med henne, og tenker at verden er urettferdig. Og at du forstår om hun synes dette er vanskelig. Fortell henne at hun kan snakke med deg om følelsene sine, selv om de er irrasjonelle. Fortell henne at selv om hun blir lei seg når du blir gravid er det lov å si det, for du er enig i at universet er urettferdig, om du kan si det sånn. 

Anonymkode: d463d...6c8

[AnonymBruker]

Kunne du ha vært surrogatmor for henne kanskje? 

Anonymkode: 8ba80...2dd

[FlyBabe]

Jeg tror det er viktig å huske på at selv om man ikke vil, så er man kjempesjalu og sliter hele tiden. Jeg klarer max 5 min. med en baby, og så må jeg gå et annet sted for å prøve å tenke på noe annet og ikke grine. Man ser babyer overalt, og blir stadig påminnet at å være mor er det eneste som betyr noe i verden. "Alle" definerer seg selv som mødre først, kvinner etterpå... Overalt ser det ut som at livet uten barn må være et meningsløst liv. Man tenker ALLE tanker, irrasjonelle som bare det... Og så blir man sint på seg selv fordi man er sjalu og trist hele tiden... :S

 

Og jeg har ikke begynt IVF-forsøkene mine enda...

Som de andre sier: Det kommer helt an på om hun er av den typen som vil snakke om det, og om dere er så gode venner at dere kan snakke om dette. Det er viktig at du lytter, og lar henne fortelle det hun vil fortelle. Prøv å være støttende, og la henne slippe å høre om barna dine og livet som mor, så godt det lar seg gjøre...

 

Jeg har heldigvis venner som ikke har fått barn selv enda, og det er en fordel =)

[AnonymBruker]

Den 12.2.2016 at 18.35, AnonymBruker skrev:

Hei,

Jeg skriver til deg samme dag som jeg fikk attern en negativ test. Atter engang går det 50 000 kroner rett i dass- for å si det akkurat slik det er.
Jeg ser at du er en god veninne, men det vil aldri bli det samme forholdet mellom deg og din veninne. Det gjør for vondt for henne. Urettferdigheten over at noen bare "glir gjennom livet", sorgen, som er på nivå med å miste et barn, og selvbebreidelsen hun føler på, gjør at det bare ikke går. Og iallefall ikke ofte. Ikke hyppig kontakt.
Jeg har (heldigvis) stort sett eliminert alle veninner med barn over en periode på mange år. Eller de har eliminert meg; den egoistiske karrierekvinnen som ikke har tid og plass til unger i livet sitt osv osv..... Men jeg har to igjen. To som jeg tåler; fordi de har møtt motgang på mange andre områder i livet. Så jeg vet at de både kjenner meg godt, og at de ikke tilhører gruppen mennesker som har hat som sin største utfordring i livet å gå til tannlegen. Eller miste en bestemor.
Disse to veninnene vet om problemet. De tror de forstår (selv om hun ene utbrød noe idiotisk "gratulerer" etter mitt første (mislykkede)prøverørsforsøk). Men, grunnen til at jeg takler å tilbringe tid med disse to, er at de har et annet fokus utover barn, familie, blogger om barn, interiør og cupcakehælvete...... De er sterke damer med like lang utdannelse som meg selv. Og jeg har kjent dem så lenge at jeg vet at det å få barn for dem, var EN del av livet - i tillegg til mye annet som de også er opptatte av.
jeg vet ikke om det hjelper deg det jeg skriver. Men du kan iallefall tenke som så, at den sorgen din veninne gjennomgår. Den er der og blir aldri borte. Den er som tidligere nevnt like sterk som det å miste et barn. I tillegg til denne sorgen bebreider hun seg selv hvis det er "hennes skyld". Samtidig møter hun til daglig et samfunn som nå gir kontrabeskjed til de samme kvinnene som ble oppdratt til "at det å bli gravid i ung alder er det dummeste du kan gjøre". Nå møter hun bare holdningene om at kvinner venter for lenge. I media leser hun om barnløsheten. Artikkel opp og artikkel ned. Til tross for at over halvparten av barnløse par er barnløse pga mannens problemer med sædprod/kvalitet, handler alle artiklene hun leser i media om kvinnen. Kvinner som venter for lenge. Kvinner som ikke har de samme rettigheter som menn når det gjelder barnløshet; siden eggdonasjon ikke er tillatt.
I kommentarfelt etter kommentarfelt får hun beskjed om at det ikke er en menneskerett å få barn, og oppfordring om å "heller skaffe seg en hvalp". Eller "hvorfor ikke bare adoptere (som om det var snakk om å ringe en omplasseringsorganisasjon også vips......!). I sosiale sammenhenger må hun "svare for sin barnløshet". Overse alle kommentarer av typen "når skal dere sette igang, dere har jo vært sammen i en egivhet" osv osv.

Så mitt råd til deg:
- Hun setter pris på telefonsamtalene dine. Forutsatt at du ikke er mer opptatt med det ungene foretar seg og ber henne vente 20 ganger for å gjøre ditt eller datt og barnehyl i bakgrunnen. Ring henne når du er alene.
- Hun setter pris på støtte. En heiagjeng. Noen som gidder å lytte HVIS hun velger å snakke om det.
- og hun setter pris på at du fatter at jul, 17.Mai, barnebursdager og mors/farsdager er dager der hun ligger hjemme  i senga og griner, eller bærer sin sorg med en maske av betong. Aller helst jobber hun, eller drar på ferie. Vil jeg tro.
Så ikke snakk om dette. Ikke ring henne da. Ikke forvent så mye. Gi henne rom. la det gå litt på hennes premisser. men ikke slutt å ta kontakt. For det er vondere.

Kanskje kan denne tråden hjelpe deg med å være den gode veninna du ønsker å være. Men det vil aldri. ALDRI. bli det samme.Du fikk alt gratis. Hun må kjempe. Hver måned forsterkes sorgen. Hun vil aldri bli den samme.
Til det er urettferdighetene i livet for påtrengende og daglige for henne.

Hilsen ufrivillig barnløs over mange år

 

Anonymkode: 871ea...5e7

Ville bare si at jeg synes dette var et fantastisk innlegg, et innlegg som var skikkelig spot on. Kjenner man på mye motgang så er det lettere å assosiere seg med andre i samme båt. Etter å ha tilbringt tid med de som har det superdupert og er akkurat der de vil være i livet så føler jeg meg bare verre og kan gå hjem med et tynget hjerte, men etter å ha tilbringt tid med de som har det vanskelig, så har jeg det litt lettere og føler meg ikke lenger så alene i mørket. Valget blir derfor enkelt.

Anonymkode: 3c5c4...5f4

[AnonymBruker]

Den 17.2.2016 at 18.53, AnonymBruker skrev:

Kunne du ha vært surrogatmor for henne kanskje? 

Anonymkode: 8ba80...2dd

Signerer

Anonymkode: 3c5c4...5f4

[AnonymBruker]

Den 17. februar 2016 at 18.53, AnonymBruker skrev:

Kunne du ha vært surrogatmor for henne kanskje? 

Anonymkode: 8ba80...2dd

Jeg kjenner en Amerikansk kvinne som har født 10 barn! 4 er hennes egne og 6 av dem fødte hun som surrogatmor for venninner og mannens søskenbarn. 

Jeg har alltid vert motstander av surrogati, da jeg mener det er en industri som utnytter fattige kvinner. At det å måtte gi fra seg et barn man har båret på i 9 mnd er umenneskelig og tatalt ødeleggende. Men denne kvinnen fikk meg til å endre syn på saken. Hun er bare utrolig omtenksom å gjorde det av ren kjærlighet og omtanke. Hun er en ganske "veldstående" kvinne som er høyt utdannet og tilhører en omgangskretsen der alle har digre villaer med svømmebaseng i hagen og gjør mye  veldedighetsarbeid i nærområdet. Hun fikk ingen penger eller noe for å gjøre dette, hun gjore det for hun ville gi disse menneske sjansen til å bli foreldre. Hun blir omtalt som barnas tante. Hun sier at hun elsker å være gravid og at det gleder henne og kunne hjelpe andre. Hennes biologiske barn ble født naturlig, mens "surrogatbarna" ble tatt med keisersnitt fortalte hun. 

For meg er det ufattelig at noen er villig til å gå gjennom denne prosessen for andre. Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri hadde klart det, da jeg trolig hadde knyttet meg altfor mye til barnet inni meg, selv om det ikke var mitt. Men jeg beundrer virkelig denne kvinnen som gjorde dette for folk hun brydde seg om. For en fantastisk ting å gjøre for noen! Bare ren kjærlighet uten å forvennte noe tilbake. Verden trenger flere sånne mennesker. Kansje dette er noe du kunne tenke deg trådstarter? 

Anonymkode: 97fed...dd6

[AnonymBruker]

Jeg kunne fint vært surrogatmor for ei barnløs kvinne, men det kunne ikke vært venninna mi. Jeg kunne ikke vært gravid og hatt et forhold til barnet etterpå, det måtte vært en ukjent familie som skulle hatt babyen etterpå. 

Anonymkode: 9f511...713

[AnonymBruker]

En av mine aller beste venninner fikk to barn samtidig som jeg fikk vite at jeg aldri kan få barn. Det var kun oss to i gjengen som var barnløse og jeg følte veldig på det når jeg fikk høre at hun var gravid. Nå etter at hun har født så tror jeg det er hun som føler mest på urettferdigheten i at hun har fått og ikke jeg.

Jeg tenker ikke så mye på det lenger, jeg har på en måte forsonet meg med at sånn ble livet mitt. Ventelistene på adopsjon er evig lange og det er færre og færre barn som blir frigitt for adopsjon. Det er også en karantenetid på fem år for å kunne søke om adopsjon fordi jeg har hatt kreft.

Det som ER litt sårt er at hun nå har et helt annet innhold i livet sitt, andre venner og får gjerne mer igjen for å være med andre småbarnsforeldre i samme situasjon enn med meg som ikke er i noen posisjon til å komme med råd eller tips. Det er også sånn at alt fokus er på barna når jeg er på besøk. Det er på en måte greit, og jeg forstår jo det, men jeg føler jeg har mistet henne litt. Antar at dette vil gå seg til etter hvert som barna blir litt mer selvstendige. Jeg er mer redd for å miste henne nå fordi hun har fått barn og fordi jeg senser at hun er redd for at det at hun har barn gjør det verre for meg.

Kanskje det rett og slett er du som føler mest på urettferdigheten? Veldig mye av det som skjer i livet er tilfeldig og jeg syns det er rart om hun fokuserer så veldig på sitt behov for å få barn at hun skal kutte ut de som får det.

Anonymkode: 81c3f...6ad