Er fattige bedre foreldre??

[Gjest fattigmons]

Er de med begrenset økonomi bedre foreldre?

Er disse foreldrene flinkere til å finne på ting som ikke koster penger?

Lærer barn av foreldre med begrenset økonomi mer måtehold,respekt,normer og verdier??

Har foreldre med dårligere råd bedre kontakt med ungene sine?

Tar disse foreldrene seg mer tid til barna enn rike?

Er fattige mennesker mere komplette mennesker fordi de kanskje har kontakt med de viktigste tingene i livet??

Jeg tror at mange mennesker med mange penger lett bruker penger for å skape seg en morsom dag,innteresant liv,løse problemer med penger i stedet for å satse noe selv,gi av seg selv. De virkelig verdiene blir litt vekke i alle disse pengene.

Jeg selv er hverken fattig eller rik,klarer meg bra,får betalt lån,kjøpt klær og jeg har mat på bordet.

Og en 100,-lapp til bensin nå og da til det gamle skramleværket mitt.

Men jeg har det godt.

Yess dette tror jeg på.

[Gjest Anonymous]

Den tror jeg blir for enkel og generaliserende. Vet om mange med dårlig råd som bare maser om penger og klager på situasjonen osv. Tror ikke det er noe bedre enn hva du beskriver.

Samtidig er det nok mange med mye penger som er bevisst på at de ønsker å lære barna om økonomi. Om det å ønske seg ting, det å spare og jobbe for ting. Så - nei, jeg er ikke enig med deg.

[Joplaya]

Blir veldig generaliserende det du påstår. Hva realiteten er blir umulig å si noe om.

I utgangspunktet er jeg uenig med deg.

Der finnes familier som har masse penger og ikke bruker tid på barna.

Der finnes familier uten penger og ikke bruker tid på barna.

De med god økonomi kan påstås å ha bedre ressurser og dermed ha bedre evne/tid/krefter til å gi omsorg. Mens de med dårlig økonomi står dårligere stilt. Det er dermed ikke sagt at de med dårlig økonomi ikke er gode omsorgspersoner.

[Zaphirre]

Jeg vokset opp under trange kår.

Og det har slettes ikke gjort meg til enn dårligere person.

Jeg ble nok mobbet litt pga klær og slikt, men jeg lærte da og takle motgang.

Men det nytter ikke å bare være fattig, for mange av de som var skikkelig fattige, de tente på skolen, drepte katter. o.l.

Og noen av de som var skikkelig rike og hadde flotte boliger ble vel litt for hovne for oss som ikke fikk alt.

Tror faktisk at det finnes et klasseskille mellom barn og unge i dag som ikke er sundt, og at det er foreldre som har skapt dette.

[kkristin]

Jeg tror absolutt du har et poeng. Særlig dette med å satse selv i stedet for å skape en morsom dag med penger, og det med verdier generelt...

[Furstina]

Jag tycker inte man kan generalisera så.

Pengar hjälper till.

Både att skämma bort barn och att möjliggöra drömmar.

Det är inte alltid en present är vad barnet vill ha, kanske samvaron många gånger är viktigast och den tror jag mer beror på personen än pengarna.

En kollega till mig har dålig ekonomi, tre barn och fru. De vänder på pengarna när de ska handla mat, de måste ägna tid varje månad till att få loss pengar så det räcker till räkningarna och barnen kan inte alltid göra "allt det som kompisarna gör", till exempel följa med på skidresan på sportdagarna (eftersom det kostar 150 kr. De måste kämpa i vardagen och kommer ofta i diskussioner om pengar och kostnader med barnen.

jag tror att EMPATISKA föräldrar är bättre föräldrar och att pengar, eller avsaknad av pengar, bäddar för olika problem i uppfostran.

[Anglofil]

Hei hei!

Tror nok du har et poeng. Selv er jeg enebarn, hvor foreldrene mine tjener middels godt. Jeg har lært meg å spare og ønske meg ting, foreldrene mine kan være ganske strenge-men får alltid det jeg trenger. F. eks så trener jeg mye og har ikke tid til å jobbe, pluss at jeg går siste året på vgs. Vi flyttet i 2002, derfor har jeg lang pendlevei, mellom hjem og aktiviteter. Foreldrene mine synes det da er greit at jeg konsenterer meg om trening og skole-da har jeg noe å gjøre-noe de synes er godt. Jeg er frivillig trener i tillegg, og legger ned mye tid. Det blir til at foreldrene mine sponser meg til kino og matpenger(kantine osv), men klær, etc. må jeg betale selv. Får stipend, som går til reiseutgifter og andre ting jeg ønsker.

Mamma og pappa ønsker heller en flott ferie i 2 uker, enn å kjøpe en hytte eller bruke på andre ting. Derfor blir det fine sommerferier med mye reising, men mindre av andre ting resten av året. Det er helt greit for meg, liker den ordningen.

Tror nok at barnsoppragelse i stor grad avhenger av menneskers sosiale stådsted i livet, men også mennesket som individ i seg selv, deres prinsipper, etikk, moral, etc.

Jeg er oppvokst på øsktkanten, og gått på en østkantskole som preget stedet. Nå som jeg går på en skole som er "vestkanten midt i østkanten", ser jeg at forskjellene er enorme. Ja det er faktisk det. Noen av disse elevene jeg går sammen med er verdens hyggeligste mennesker, men kan virke litt overflatiske. Og selv innrømmer noen av de som er vokst opp i det miljøet det selv, at det er et spesielt miljø, hvor mange penger florerer osv.

For å ikke snakke om russebussene deres :o

For meg handler det om hvordan man selv er som enkelt menneske, man kan være rik og dårlig mor og fattig og god mor. Du kan være fattig og dårlig mor og rik og god mor. Så alt handler vel antageligvis om hvordan man lærer barna bort nytteverdien av ting, at man lærer å tenke utover sine egne grenser.

Mvh Yvonne

[Gjest Anonymous]

Jeg er ikke enig med deg. Vi har god råd, og har ingenting å klage over. Men, det vi prioriterer høyest av alt er å være sammen med barnet vårt både hjemme og ute. Og, det er ikke ofte noe av det vi gjør koster penger. Det vanligste vi evt. bruker penger på er å dra på Tøyenbadet i ny og ne. Ikke overdrøsser vi han med nye leker og gaver heller, han får gaver til bursdag og jul og ellers nye bøker osv. innimellom. MEN, det god råd gjør for oss er at vi nettopp KAN være sammen med barnet vårt fordi vi ikke trenger å jobbe livet av oss. Så dette er nok veldig individuelt. Kanskje om man er "flere-generasjoners-rik" så blir det annerledes?

[Gjest Anonymous]

Jeg sier ikke at det er slik overalt,men tror dere at det kan være en høyere sjans for at de med begrenset økonomi legger mer vekt på verdiene i livet??

[Gjest Anonymous]

Vel, du får jo det å være fattig til å høres ut som noe fantastisk og rosenrødt. Og det er jo flott. Men i virkeligheten er det ikke slik.

I dagens samfunn er det hardt å være fattig. Hvor bra tror du det er for barn med fattige foreldre?

Foreldre som ligger våkne hele nettene med bekymringer, foreldre som ikke får betalt regninger og går hele dagene å tenker på det. Hvordan de skal finansiere nye sko, og nå som det er høst trenger barna nye klær. Hvordan finansiere det? Hvordan få betalt restskatten på flere tusen, eller husleia uten å måtte leve på brød og vann?

Det dukker jo hele tiden opp noe som barna trenger, og regningene stopper ikke opp imellom tiden.

Jeg har vært fattig selv, ikke sånn fattig at jeg klarte meg akkuratt, men sånn fattig at jeg ofte måtte stjele for å klare meg. Og for å være helt ærlig så hadde jeg ikke flere verdier da enn hva jeg har nå. Alt dreide seg om bekymringer på den tiden (det var før jeg fikk barn), mens nå, når jeg har penger så jeg klarer å ta vare på datteren min og meg, og i tillegg regningene blir betalt. Nå har jeg overskudd til de gode verdiene i livet, det som gjør livet verdt å leve, nemlig kvalitetstid med datteren min og andre jeg er glad i, uten å måtte bekymre meg for penger i den grad jeg gjorde en gang.

Ronja_80

[Gjest gjest1]

Hmm.. for meg har det å ha knepen økonomi resultert i at jeg hele tiden har drevet med ting som kan gi ekstrainntekter = mindre tid til og med ungene...

[Gjest Gjest XXX]

Jeg tror det kommer helt an på personlighetene til foreldrene, ikke hvor mye penger de har, når det gjelder gode eller dårlige dårlige foreldre.

Jeg har ingen gode følelsesmessige erfaringer med mine "fattige foreldre".

[Gjest Anonymous]

Hei hei!  

Tror nok du har et poeng. Selv er jeg enebarn, hvor foreldrene mine tjener middels godt. Jeg har lært meg å spare og ønske meg ting, foreldrene mine kan være ganske strenge-men får alltid det jeg trenger. F. eks så trener jeg mye og har ikke tid til å jobbe, pluss at jeg går siste året på vgs. Vi flyttet i 2002, derfor har jeg lang pendlevei, mellom hjem og aktiviteter. Foreldrene mine synes det da er greit at jeg konsenterer meg om trening og skole-da har jeg noe å gjøre-noe de synes er godt. Jeg er frivillig trener i tillegg, og legger ned mye tid. Det blir til at foreldrene mine sponser meg til kino og matpenger(kantine osv), men klær, etc. må jeg betale selv. Får stipend, som går til reiseutgifter og andre ting jeg ønsker.

Mamma og pappa ønsker heller en flott ferie i 2 uker, enn å kjøpe en hytte eller bruke på andre ting. Derfor blir det fine sommerferier med mye reising, men mindre av andre ting resten av året. Det er helt greit for meg, liker den ordningen.

Tror nok at barnsoppragelse i stor grad avhenger av menneskers sosiale stådsted i livet, men også mennesket som individ i seg selv, deres prinsipper, etikk, moral, etc.  

Jeg er oppvokst på øsktkanten, og gått på en østkantskole som preget stedet. Nå som jeg går på en skole som er "vestkanten midt i østkanten", ser jeg at forskjellene er enorme. Ja det er faktisk det. Noen av disse elevene jeg går sammen med er verdens hyggeligste mennesker, men kan virke litt overflatiske. Og selv innrømmer noen av de som er vokst opp i det miljøet det selv, at det er et spesielt miljø, hvor mange penger florerer osv.  

For å ikke snakke om russebussene deres  :o

For meg handler det om hvordan man selv er som enkelt menneske, man kan være rik og dårlig mor og fattig og god mor. Du kan være fattig og dårlig mor og rik og god mor. Så alt handler vel antageligvis om hvordan man lærer barna bort nytteverdien av ting, at man lærer å tenke utover sine egne grenser.  

Mvh Yvonne

Hva er visten med å dra inn "østkant" og "vestkant" her?!

[Gjest Anonymous]

Hei hei!  

Tror nok du har et poeng. Selv er jeg enebarn, hvor foreldrene mine tjener middels godt. Jeg har lært meg å spare og ønske meg ting, foreldrene mine kan være ganske strenge-men får alltid det jeg trenger. F. eks så trener jeg mye og har ikke tid til å jobbe, pluss at jeg går siste året på vgs. Vi flyttet i 2002, derfor har jeg lang pendlevei, mellom hjem og aktiviteter. Foreldrene mine synes det da er greit at jeg konsenterer meg om trening og skole-da har jeg noe å gjøre-noe de synes er godt. Jeg er frivillig trener i tillegg, og legger ned mye tid. Det blir til at foreldrene mine sponser meg til kino og matpenger(kantine osv), men klær, etc. må jeg betale selv. Får stipend, som går til reiseutgifter og andre ting jeg ønsker.

Mamma og pappa ønsker heller en flott ferie i 2 uker, enn å kjøpe en hytte eller bruke på andre ting. Derfor blir det fine sommerferier med mye reising, men mindre av andre ting resten av året. Det er helt greit for meg, liker den ordningen.

Tror nok at barnsoppragelse i stor grad avhenger av menneskers sosiale stådsted i livet, men også mennesket som individ i seg selv, deres prinsipper, etikk, moral, etc.  

Jeg er oppvokst på øsktkanten, og gått på en østkantskole som preget stedet. Nå som jeg går på en skole som er "vestkanten midt i østkanten", ser jeg at forskjellene er enorme. Ja det er faktisk det. Noen av disse elevene jeg går sammen med er verdens hyggeligste mennesker, men kan virke litt overflatiske. Og selv innrømmer noen av de som er vokst opp i det miljøet det selv, at det er et spesielt miljø, hvor mange penger florerer osv.  

For å ikke snakke om russebussene deres  :o

For meg handler det om hvordan man selv er som enkelt menneske, man kan være rik og dårlig mor og fattig og god mor. Du kan være fattig og dårlig mor og rik og god mor. Så alt handler vel antageligvis om hvordan man lærer barna bort nytteverdien av ting, at man lærer å tenke utover sine egne grenser.  

Mvh Yvonne

Hva er vitsen med å dra inn "østkant" og "vestkant" her?!

[Gjest Anonymous]

Blir man flinkere til å se muligheter der andre ser problemer når det er lite penger??

ER man mer fornuftig og legger man vekt på mer av menneskelige verdier.

Er man flinkere til å ta vare på hverandre og det man har når pengene ikke strekker til.

Tror dere at mennesker med dårlig råd støtter hverandre mer og har større forståelse og er der mer for hverandre.

At man er flinkere til å se verdiene?

Jeg sier ikke at de med penger ikke vet noen ting,jeg vil grave litt dypere i sjela enn det.

Mennesker forandrer seg etter hvert som årene går og setter vel spor av et visst livsmønster.

Har man ikke penger så har man jo hverandre og tar godt var på det.

[Anglofil]

Hva er vitsen med å dra inn "østkant" og "vestkant" her?!

Jeg trekker det fram fordi det ikke er noen hemmelighet at det er forskjell både økonomisk og det sosiale. Jeg beskriver dette, fordi jeg mener det har en relevans for meg som person som selv merker forskjellene hver dag.

Mvh Yvonne

[Gjest Chanda]

Jeg mener som enkelte andre her at det er lettere å være gode foreldre når man slipper å bekymre seg over økonomien.

Man trenger selvsagt ikke ha overflod - men jeg vil påstå at dersom man slipper å engste seg for økonomien, hvordan man skal få betalt regninger, husleie, lån, etc. så vil man være gladere og mer opplagte foreldre.

[Gjest sexysadie]

Så la oss snu på flisa?

Er rike mennesker dårlige foreldre?

[Furstina]

Så la oss snu på flisa?

Er rike mennesker dårlige foreldre?

Intressant

Jag är dock så trist att jag tror att det finns både bra och dåliga rika föräldrar - precis som fattiga. Det går dock att misslyckas eller lyckas som förälder på andra sätt om man har pengar

Pengar ger möjligheter. Möjligheter att realisera sina och barnens drömmar... möjligheter att skämma bort barnen kopiöst.

Bra föräldrar lär barnen värdet av omsorg och gör saker tillsammans med barnen - inte lär dem att man kan få allt man pekar på, och att pengar är det som är mest värt att sträva efter här i livet.

[Varja]

Jeg tror ikke man blir noe bedre foreldre av å ha dårlig råd. (Tror ikke man blir noe dårligere foreldre heller av det). Mange foreldre takler å ha dårlig råd og klarer å hindre at det går ut over barna. De bruker kanskje mye tid på barna, tar dem med på tur i skogen, biblioteket eller for å fiske krabber. De har kanskje en god evne til å kommunisere med barna sine og høre på hva de har å si. På den måten får barna erfare i samspillet med foreldrene sine at det finnes andre verdier som er viktigere enn penger. Tviler på at slike foreldre ville vært noe annerledes hvis de hadde veldig god råd. Sannsynligvis kunne de klart å formidle de samme verdiene til barna sine likevel.

Hva jeg prøver å si er vel at det er foreldrene som mennesker snarere enn foreldrenes økonomi som er avgjørende.