hvordan reagerer dere når dere er sinte/forbannet?

[Gjest Anonymous]

Når jeg blir skikkelig sint, begynner jeg å gråte... Jeg gråter og hever stemmen... Men jeg ønsker egentlig bare å fortelle i all sindighet hvordan/hvorfor jeg er sint/opprørt/forbannet... jeg blir jo så sliten av å gråte,- og mister "fokus"

Hvordan er dere?

[Gjest 1111]

Jeg gråter. syns det er voldsomt irriterende, for jeg føler at jeg ikke blir tatt seriøst når tårene triller. egentlig er det bare sinte tårer, men likevel.. etterpå blir jeg avvisende og stille.

[Gjest sinnatagg]

Noen ganger skriker jeg, eller kaster ting i gulvet.

Men oftest blir jeg ekstremt saklig, og sarkasmen renner av meg. Rett og slett motbydelig saklig blir jeg da, og ingenting er visst mere irriterende enn det har jeg fått høre av sambo.

Kuult, å være forbannet og irriterende på en gang gir max utbytte

[Gjest lilletroll]

Jeg blir avvisende og kort. Er jeg sinna på mannen snakker jeg ikke til ham.....

Er jeg sinna på datteren min forklarer jeg henne hvorfor.

Andre tror jeg ikke jeg blir sinna på...ikke som merker det i hvertfall....

Eller...forresten ble jeg ordentlig irritert på sjefen min en gang, av alle ting, og da klarte jeg og forholde meg veldig rolig eeegentlig, og la saklig frem at jeg ble provosert av måten han hadde antydet noe på.....

[Maetzii]

Om jeg blir VELDIG sint, så gråter jeg, nekter å svare når folk snakker til meg (eller iallefall å svare noe fornuftig), prøver å komme meg lengst mulig unna andre mennesker... Prøver å skade den som har gjort meg sint om vedkommende ikke holder seg langt unna, og somoftest er det meg selv jeg er sint på..

[MorningStar]

Da slutter jeg å si det jeg prøvde å si til dem og bare gi f.

[Timian]

Puh.... jeg gråter lett! Og det kan være litt slitsomt! Sjelden jeg blir skikkelig sint, som regel er det noe jeg er litt "lei meg for" når jeg tar opp noe! Etterhvert kan det hende at jeg blir sint, men da gråter jeg allerede, og da tar det helt av... :cry:

Men som regel klarer jeg faktisk å argumentere saklig selv om tårer (og etterhvert snørr...) renner... :oops:

[Windy]

Jeg får veldig lyst til å skade noe (merk: ikke NOEN), hive fjernkontrollen eller mobilen i veggen eller gulvet f.eks.

Heldigvis gjør jeg det ikke, først og fremst fordi jeg hadde skammet meg så etterpå tror jeg :oops:

Når denne "bølgen" går over så vil jeg bare være i fred med mine sinte tanker

[Barbie]

Jeg begynner og gråte, og får derfor aldri sagt hva jeg har på hjertet!

Irriterende. :veldigsur:

[Kelsey]

Jeg begynner å gråte også, men er passe flink til å si det jeg vil ha sagt alikevel. Får også lyst til å skade noe, kaste noe i veggen eller smelle med en dør feks.

[Bandula]

Jeg blir kort i svarene mine når noen spør om noe, og hvis de "maser" lenge nok, eksploderer jeg, og ALT kommer ut på en gang... Og om det er samboeren jeg er sint på, gråter jeg etter at jeg har fått ut alt!

[Gjest Anonymous]

Jeg begynner nesten alltid å gråte, og skjelve.

Dessuten har jeg en veldig stygg uvane med å stikke.

Noe jeg prøver å la vær. Tror jeg har blitt flinkere.

Hater å krangle.

[Gjest gjest1]

Jeg blir sjeldent ordentlig sint. Jeg kan bli småforbanna og skrike til f.eks. Liten (datteren på seksten).

Ordentlig sint ble jeg en gang for noen år siden. Min eldste hadde provosert meg og holdt en krangel gående i en uke.

Han er sår fordi faren hans døde, og når han er på den stien så er alt som har gått galt i livet, min skyld.

Min skyld at han døde, min skyld at han drakk, min skyld at han var utro, og han skulle ønske jeg hadde dødd i stedet.

Jeg solgte hytta som pappa hadde sagt at ungene skulle få. At jeg ikke hadde råd til å bli sittende med en hytte som kostet bygslingsavgift, fellesutgifter, forsikringer, vedlikehold osv osv spilte ingen rolle. Pappa hadde sagt. (Guttungen var atten-nitten da dette hendte).

Etter en uke med all den dritten, hjemme og pr telefon på jobb, daglig, sprakk det for meg på vei hjem i bilen. Jeg ringte til ham som kjøpte hytta og sa at dersom han skulle selge den noensinne, skulle jeg ha den tilbake. (heldigvis har ikke det blitt aktuelt).

Da jeg kom hjem, tok jeg tak i dritungen som lå på sofaen med ryggen til, ropte med sammenbitte tenner at nå fikk han sette seg opp. Slo i bordet til ham og fortalte at jeg hadde bedt om å få kjøpe tilbake hytta, og at dersom det skjedde måtte vi selge huset og flytte på hytta. Kjipt med hensyn til skolevei og venner, men sånn blir det.

Etter det hørte jeg aldri noe mer. Han har ikke nevnt verken faren sin eller hytta.

Jeg fortalte ham forresten også hele sannheten om faren hans. Han måtte slutte å se faren sin som en engel og en helt, så han fikk alle detaljene. Skikkelig ond og slem var jeg - men jeg tror det åpnet gluggene hans litt.

Ellers blir jeg sjeldent sint....jeg skal provoseres lenge. Men jeg er en jævel når jeg først slår til.

[Gjest Virvar]

Det kommer veldig an på hvorfor jeg er sint eller hvem jeg er sinna på.

Jeg kan frese, kjenne at det koker inni meg, Er det til unger som ikke lyer, så kommer ordene ut mellom sammenbitte tenner og med et blikk som spikrer de fast, er det til foreldrene mine, så kan jeg brøle, smelle med dørene. Er jeg sinna, så hever jeg stemmen, kan bli usakelig/småfrekk alt etter som. Kan få lyst å slenge noe i veggen, trampe i gulvet, bite meg selv i armen eller noe(men det er dumt å gjøre, for det synes så lenge etterpå)

Og noen ganger så kan jeg bli helt på gråten fordi jeg ikke får frem hva meg mener, og er så fortvila over det, og sinna på den det dreier seg om. Huff, det er så tåpelig å begynne å grine da- for da ødelegger man jo hele alvoret.

[Wayah]

Jeg begynner, som så mange andre å grine... Utrolig vrient å argumentere mellom *hulk* og *snufs* og *hikk* og vrengte lepper :-?

Før stakk jeg av.. Fikk høre av helten at det var helt forferdelig for ham, så det slutta jeg med. Men jeg kan nekte å svare en stund, helt enkelt fordi jeg vet jeg ikke kan holde en samtale gående uten å begynne tårestrømmen...

Syns du gjorde helt riktig jeg, Mysan... Mistenker at tenåringer(ikke så fryktelig lenge siden jeg var det selv nei) lett kan innbille seg at de har rett, uansett, og at alle andre er egoistiske og dumme og slemme, selv om det slett ikke er tilfelle. Han hadde godt av en oppvekker.

[Arkana]

Jeg sier i fra til den det gjelder, gjør det helt klart hvorfor jeg er sint, og så er det over. Jeg er heldigvis ikke langsint.

[Brudulja]

Jeg begynner av og til å gråte. Dette er bare i de tilfellene jeg føler helt avmakt. Ellers bråker jeg fælt når jeg er sint, slamrer med dører, tramper, slår neven i veggen (og får vondt og blir enda mer sint ) osv.

[Gjest Maikana]

Jeg kan heve stemmen, bli usaklig og gråte.

Eller nekte å snakke med personen, og det er egentlig ganske barnslig. Men noen ganger vet jeg faktisk ikke hva jeg skal si.

[Rio]

Jeg blir sjelden sint, så jeg husker knapt nok hvordan det er. Jeg er nok flink til silent treatment, men greier å si i fra også. Liker å ødelegge ting også, hive mobil i veggen har jeg gjort. Deilig! Når det er ting jeg blir såra av har jeg lett for å ty til grining.. Grining skjer bare i saker med en ev. kjæreste uansett.

[Suzy]

Varierer veldig - sint på Mannen så griner jeg..

Sint på datteren - hever jeg stemmen - slår i bordet iblant

Sint på andre - iskald og ganske slem...