manglende hjelp fra bup

[AnonymBruker]

Har en sønn på 14 som har en del problemer. Av den grunn er det jo en del instanser inne i bildet etter vårt ønske.

først da han begynte på ungdomsskolen fikk vi en lærer som jobbet sammen med oss og så at dette var en gutt med problemer og ikke en gutt som var et problem.

hovedproblemet nå ligger i at Bup ikke hører på oss, eller får med seg ting som blir sagt i møter og jeg begynner å bli dritt lei. Lei av å måtte gjenta alt minst tre ganger, lei av at de konstruerer problemer som ikke er der og i alle fall lei av at de ikke følger opp.

dette er en gutt som nekter å gjøre skolearbeid, lekser og i det hele tatt følge en eneste ting som har med skole å gjøre. Det merkelige er jo at dette er verdens greieste gutt å ha med å gjøre helt til ord assosiert med skole nevnes. Da er det helomvending. Pga dette er det jo naturlig nok en del konflikter i heimen med tanke på lekser og noen negative tilbakemeldinger fra skolen. Samarbeid hjem og skole er det ikke noe å si på. Vi samarbeider bra på alle plan og er enige om hvor problemet ligger, men vi finner ikke ut hvorfor.

vi ønsker at han skal følges opp jevnlig hos psykolog, men alt vi får høre er at det er ikke nødvendig og at det er andre ting som skal prøves. I 18 mnd har vi hørt på dette nå og vi valgte derfor å klage muntlig på "behandlingen". Vi ble da kalt inn til et nytt møte og fikk beskjed om å skrive ned konfliktområder og ta med.

det gjorde vi, og det var her alt begynte å gå galt. Sosionomen synes vi skal kutte ut konfliktene og la ham slippe å gjøre lekser å droppe å ta opp uønsket adferd med ham. I tillegg mente vedkommende at vi løper rundt og fordømmer ham hele tiden og aldri sier et positivt ord til ham. 

Vi kommer nå til å levere en skriftlig klage, men har ikke tro på at den blir tatt til følge. Er det noen som har erfaring med slike klager og evt vet hvor vi kan klage Bup inn hvis de ikke tar klagen på alvor.

beklager et langt og rotete innlegg.

Anonymkode: aa644...089

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har en sønn på 14 som har en del problemer. Av den grunn er det jo en del instanser inne i bildet etter vårt ønske.

først da han begynte på ungdomsskolen fikk vi en lærer som jobbet sammen med oss og så at dette var en gutt med problemer og ikke en gutt som var et problem.

hovedproblemet nå ligger i at Bup ikke hører på oss, eller får med seg ting som blir sagt i møter og jeg begynner å bli dritt lei. Lei av å måtte gjenta alt minst tre ganger, lei av at de konstruerer problemer som ikke er der og i alle fall lei av at de ikke følger opp.

dette er en gutt som nekter å gjøre skolearbeid, lekser og i det hele tatt følge en eneste ting som har med skole å gjøre. Det merkelige er jo at dette er verdens greieste gutt å ha med å gjøre helt til ord assosiert med skole nevnes. Da er det helomvending. Pga dette er det jo naturlig nok en del konflikter i heimen med tanke på lekser og noen negative tilbakemeldinger fra skolen. Samarbeid hjem og skole er det ikke noe å si på. Vi samarbeider bra på alle plan og er enige om hvor problemet ligger, men vi finner ikke ut hvorfor.

vi ønsker at han skal følges opp jevnlig hos psykolog, men alt vi får høre er at det er ikke nødvendig og at det er andre ting som skal prøves. I 18 mnd har vi hørt på dette nå og vi valgte derfor å klage muntlig på "behandlingen". Vi ble da kalt inn til et nytt møte og fikk beskjed om å skrive ned konfliktområder og ta med.

det gjorde vi, og det var her alt begynte å gå galt. Sosionomen synes vi skal kutte ut konfliktene og la ham slippe å gjøre lekser å droppe å ta opp uønsket adferd med ham. I tillegg mente vedkommende at vi løper rundt og fordømmer ham hele tiden og aldri sier et positivt ord til ham. 

Vi kommer nå til å levere en skriftlig klage, men har ikke tro på at den blir tatt til følge. Er det noen som har erfaring med slike klager og evt vet hvor vi kan klage Bup inn hvis de ikke tar klagen på alvor.

beklager et langt og rotete innlegg.

Anonymkode: aa644...089

Hei  hva har bup med psykolog hjelp å gjøre? Hva med lege?

Anonymkode: 6fd74...0e1

[AnonymBruker]

Dette kjenner jeg meg 100 % igjen i. Jeg har kjempet i 6 år!
Og føler ikke det har gjort noen ting i riktig retning for det vi sliter med. Som er mye av det samme som du ramser opp.

Vi blir ikke hørt.

Han fikk diagnosen ADD når han var 9. Og etter det så har ikke BUP vært på banen i det hele tatt. Jeg må finne ut alt selv. Vi fikk bare en resept på Ritalin og "lykke til" da vi var ferdig. Nå i etterkant har jeg fått høre at vi skulle blitt tilbudt kurs blant annet, type foreldreveiledning. Noe vi ikke hørte et ord om. Og medisinering har jeg måtte lese meg til selv. Legen vår har lite erfaring med denne typen medisinering, og han konferer seg alltid med BUP når jeg har spørsmål. Men jeg føler at de bare sier ja til alt. Uten å gidde å sette seg inn i hva som faktisk er problemet.

Ikke hjelper medisinene heller. Etter tett oppfølgning med skole over flere år, så er det ingen som merker noen forskjell på han med eller uten. Så jeg stiller meg undrende til diagnosen i det hele tatt. Og jeg kjenner at det gjør meg ganske forbanna!

Jeg var også på familievernskontoret for å få hjelp til å håndtere konflikter vi har blant annet i skolesammenheng og lekser. Men det var det heller ikke stor hjelp i dessverre. Hyggelige folk, men også de snakket om dette kurset jeg skulle ha hatt ifb med utredning. Og så ble det med det.

Så nå har jeg mistet helt troen på hjelp fra disse instansene. Så jeg har gått privat.

Det koster en del, men det er sååå verdt det. Så får vi heller spare på andre ting en periode og se på dette som investering.
Vi merker forandring. JEG merker forandring i måten jeg er med han på (for jeg er laaaangt i fra feilfri selv). Men det beste er at jeg merker forandring på han. Fortsatt en lang vei å gå, men noe har gått inn i hodet hans etter samtale med denne terapeuten vi går til. Han gjør lekser uten krangling, prøver fortsatt å snike seg unna litt. Men han gjør dem! 

Dette er en spesialist på samspill mellom barn og voksne. 
Vi har samtaler sammen (jeg og han) og han er også der alene. Da aner ikke jeg hva de snakker om, og sånn skal det forbli. Jeg tror det er lurt at de får snakke med noen som ikke er for nære, som de kan stole på at ikke sier det videre. Det ser hvert fall ut til å fungere her.

Jeg håper dere får hjelp, for det er helt vanvittig frustrerende for alle å ha det sånn. Og har dere anledning, gå privat. 

Masse lykke til!

 

Anonymkode: b63fa...3ce

[AnonymBruker]

Hvor har dere fått hjelp privat?

Anonymkode: 4cf7b...60f

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei  hva har bup med psykolog hjelp å gjøre? Hva med lege?

Anonymkode: 6fd74...0e1

bup står for barn og ungdomspsykiatri  altså har de alt med psykologhjelp å gjøre.

hva mener du legen skal kunne gjøre?

spørsmålene dine sier meg at du kanskje ikke har erfaringen jeg etterspør.

Anonymkode: aa644...089

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette kjenner jeg meg 100 % igjen i. Jeg har kjempet i 6 år!
Og føler ikke det har gjort noen ting i riktig retning for det vi sliter med. Som er mye av det samme som du ramser opp.

Vi blir ikke hørt.

Han fikk diagnosen ADD når han var 9. Og etter det så har ikke BUP vært på banen i det hele tatt. Jeg må finne ut alt selv. Vi fikk bare en resept på Ritalin og "lykke til" da vi var ferdig. Nå i etterkant har jeg fått høre at vi skulle blitt tilbudt kurs blant annet, type foreldreveiledning. Noe vi ikke hørte et ord om. Og medisinering har jeg måtte lese meg til selv. Legen vår har lite erfaring med denne typen medisinering, og han konferer seg alltid med BUP når jeg har spørsmål. Men jeg føler at de bare sier ja til alt. Uten å gidde å sette seg inn i hva som faktisk er problemet.

Ikke hjelper medisinene heller. Etter tett oppfølgning med skole over flere år, så er det ingen som merker noen forskjell på han med eller uten. Så jeg stiller meg undrende til diagnosen i det hele tatt. Og jeg kjenner at det gjør meg ganske forbanna!

Jeg var også på familievernskontoret for å få hjelp til å håndtere konflikter vi har blant annet i skolesammenheng og lekser. Men det var det heller ikke stor hjelp i dessverre. Hyggelige folk, men også de snakket om dette kurset jeg skulle ha hatt ifb med utredning. Og så ble det med det.

Så nå har jeg mistet helt troen på hjelp fra disse instansene. Så jeg har gått privat.

Det koster en del, men det er sååå verdt det. Så får vi heller spare på andre ting en periode og se på dette som investering.
Vi merker forandring. JEG merker forandring i måten jeg er med han på (for jeg er laaaangt i fra feilfri selv). Men det beste er at jeg merker forandring på han. Fortsatt en lang vei å gå, men noe har gått inn i hodet hans etter samtale med denne terapeuten vi går til. Han gjør lekser uten krangling, prøver fortsatt å snike seg unna litt. Men han gjør dem! 

Dette er en spesialist på samspill mellom barn og voksne. 
Vi har samtaler sammen (jeg og han) og han er også der alene. Da aner ikke jeg hva de snakker om, og sånn skal det forbli. Jeg tror det er lurt at de får snakke med noen som ikke er for nære, som de kan stole på at ikke sier det videre. Det ser hvert fall ut til å fungere her.

Jeg håper dere får hjelp, for det er helt vanvittig frustrerende for alle å ha det sånn. Og har dere anledning, gå privat. 

Masse lykke til!

 

Anonymkode: b63fa...3ce

Tusen takk for utfyllende svar.

er det privat psykolog barnet ditt går hos?

vi har vært i systemet nå med dette barnet i 10 år uten å få riktig hjelp. Har et barn til som har vært i systemet enda lenger og fått massevis av hjelp og tiltak hele veien.

 

det er jo masse mer som jeg ikke har sagt noe om her i fare for gjenkjennelse, men hjelp det trenger han sårt.

Anonymkode: aa644...089

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke hvor i landet du holder til. Men søk på samspill mellom barn og voksne terapi.
Gestalt terapeuter f.eks. Det er mange private som tilbyr denne hjelpen.

Anonymkode: b63fa...3ce

[Belladonna]

Hei, jeg har dessverre ingen råd å komme med, bare min egen erfaring.

Jeg er ikke forelder i dette tilfellet, men barnet som hadde problemer. Jeg taklet virkelig ikke skolen, skulket, gjorde ikke lekser og ble forferdelig frustrert når temaet dukket opp. Jeg ble alltid sett på som en supersmart unge, men jeg slet fryktelig med konsentrasjonen pga. mye bråk i timene og klarte ikke å filtrere bort visuelt støy, som igjen førte til at jeg bare stirret tomt ut i lufta hver eneste time. Dette skulle vise seg å være ADD, en diagnose jeg ikke fikk før jeg hadde fylt 20. Dette er bare en kort oppsummering av hva som førte meg til BUP og på ingen måte et hint om at barnet har en diagnose.  

Jeg har enda ikke tilgitt meg selv for håpløsheten, smerten, sorgen, og følelsen av å være totalt utilstrekkelig som BUB påførte mine foreldre. Jeg sitter fortsatt med sterke minner av mamma som gråter fordi hun følte hun hadde sviktet meg totalt, og pappa som gjør alt for å presse tårene sammen for å være sterk, mens saksbehandlerne på bup indirekte forteller dem at de er grunnen til at jeg har det så fryktelig forferdelig. Det var JEG som hadde problemer. Mamma og pappa gjorde virkelig alt de kunne for meg, men BUP var mer opptatt av å fordele skyld fremfor å hjelpe meg. Dette pågikk i 4-5 år og jeg fikk det bare verre og verre. Mamma og pappa holdt på å gå fra hverandre mot slutten fordi de ble regelrett satt opp mot hverandre. 

Veldig mye av det jeg fortalte psykologene når jeg var der alene, ble snudd på hodet og brukt mot foreldrene mine senere. Jeg følte meg lurt, men var ikke voksen nok til å ikke stole på behandlerne når de sa at "Jaja, men det er ikke nødvendigvis slik at foreldrene dine vil ditt eget beste, men det vil vi". De var jo tillitspersoner og jeg visste jo ikke hvem jeg skulle tro på, fordi jeg bare var et barn. 

Jeg sluttet å spise og begynte å virkelig slite psykisk. Barnevernet ble kalt inn og de mente at siden jeg ikke fikk i meg mat, burde jeg ikke lenger bo hjemme. Det ble diskutert både fosterhjem, institusjon, og hvorvidt jeg kunne bo hos et annet familiemedlem, fordi mamma og pappa var tydeligvis problemet her. 

Til slutt bestemte mamma seg for å be om at vi prøver å bytte skole først, for hun ville virkelig ikke miste meg og jeg ville jo ikke flytte. BUP var veldig skeptiske, men de godtok det til slutt etter mye krangling. Steinerskolen ble skolen for meg og etter at jeg begynte der ble ting raskt bedre. Jeg tror ikke det er steinerskolen i seg selv som hjalp, men jeg fikk gode venner og følte at jeg mestret mye mer fordi det var flere kreative fag, mindre klasser og rett og slett et roligere læremiljø. 

Kontakten med BUP ble stadig mindre og vi klarte heldigvis å finnes sammen til hverandre som familie igjen. Jeg begynte til en privatpraktiserende psykolog, som så meg og hjalp meg i vanskelig stunder. Han jobbet tett MED foreldrene mine og det gjorde en enorm forskjell. Det var ikke mamma og pappa som var problemet, det var bare jeg som ikke hadde a4-behov. Det som er så vannvittig trist er at mamma og pappa følte seg så mislykket, når alt de gjorde var å elske meg. Heldigvis endte det bra til slutt og mamma og pappa er fortsatt sammen og vi har et fantastisk forhold. 

Det jeg prøver å si med dette er bare at, hold ut og stå sammen. Jeg vet ikke hva som er årsaken til problemene til sønnen deres, men dere er dem som kjenner ham best. Jeg vil at du skal vite, kjære ts, at en dag vil nok sønnen din huske hvor hardt du kjempet for at han skulle få en bedre hverdag, selvom det kanskje ikke virker slik nå. 

 

 

[AnonymBruker]

Kjenner jeg blir helt rørt av å lese det du skriver, Belladonna! 
Og at alt tilslutt endte bra for dere som familie.

Det er helt grusomt å stå i denne kampen som foreldre. Og føle at man ikke blir hørt.
Man vil jo hjelpe barnet sitt!

Det er forresten jeg som skrev det andre innlegget om BUP til trådstarter. Og jeg valgte også privat retning.
Og jeg kan ikke hjelpe for å tenke at jeg skulle gjort det så mye før, at jeg har kastet bort år på noe som kunne vært gjort tidligere. Men nå er vi i gang, og det funker! Jeg føler at vi blir hørt og forstått, og ikke minst tatt på alvor.

Men det er mange som ikke har økonomi til å betale flere tusen kroner for terapi.
Og det er trist at det systemet som er ment for å hjelpe, ikke fungerer. De har definitivt ikke min tillit! 
Jeg har tilgode å høre noe positivt om BUP i det hele tatt.

Men jeg håper virkelig det finnes noen sånne historier også.

 

 

Anonymkode: b63fa...3ce

[AnonymBruker]

1 time siden, Belladonna skrev:

Hei, jeg har dessverre ingen råd å komme med, bare min egen erfaring.

Jeg er ikke forelder i dette tilfellet, men barnet som hadde problemer. Jeg taklet virkelig ikke skolen, skulket, gjorde ikke lekser og ble forferdelig frustrert når temaet dukket opp. Jeg ble alltid sett på som en supersmart unge, men jeg slet fryktelig med konsentrasjonen pga. mye bråk i timene og klarte ikke å filtrere bort visuelt støy, som igjen førte til at jeg bare stirret tomt ut i lufta hver eneste time. Dette skulle vise seg å være ADD, en diagnose jeg ikke fikk før jeg hadde fylt 20. Dette er bare en kort oppsummering av hva som førte meg til BUP og på ingen måte et hint om at barnet har en diagnose.  

Jeg har enda ikke tilgitt meg selv for håpløsheten, smerten, sorgen, og følelsen av å være totalt utilstrekkelig som BUB påførte mine foreldre. Jeg sitter fortsatt med sterke minner av mamma som gråter fordi hun følte hun hadde sviktet meg totalt, og pappa som gjør alt for å presse tårene sammen for å være sterk, mens saksbehandlerne på bup indirekte forteller dem at de er grunnen til at jeg har det så fryktelig forferdelig. Det var JEG som hadde problemer. Mamma og pappa gjorde virkelig alt de kunne for meg, men BUP var mer opptatt av å fordele skyld fremfor å hjelpe meg. Dette pågikk i 4-5 år og jeg fikk det bare verre og verre. Mamma og pappa holdt på å gå fra hverandre mot slutten fordi de ble regelrett satt opp mot hverandre. 

Veldig mye av det jeg fortalte psykologene når jeg var der alene, ble snudd på hodet og brukt mot foreldrene mine senere. Jeg følte meg lurt, men var ikke voksen nok til å ikke stole på behandlerne når de sa at "Jaja, men det er ikke nødvendigvis slik at foreldrene dine vil ditt eget beste, men det vil vi". De var jo tillitspersoner og jeg visste jo ikke hvem jeg skulle tro på, fordi jeg bare var et barn. 

Jeg sluttet å spise og begynte å virkelig slite psykisk. Barnevernet ble kalt inn og de mente at siden jeg ikke fikk i meg mat, burde jeg ikke lenger bo hjemme. Det ble diskutert både fosterhjem, institusjon, og hvorvidt jeg kunne bo hos et annet familiemedlem, fordi mamma og pappa var tydeligvis problemet her. 

Til slutt bestemte mamma seg for å be om at vi prøver å bytte skole først, for hun ville virkelig ikke miste meg og jeg ville jo ikke flytte. BUP var veldig skeptiske, men de godtok det til slutt etter mye krangling. Steinerskolen ble skolen for meg og etter at jeg begynte der ble ting raskt bedre. Jeg tror ikke det er steinerskolen i seg selv som hjalp, men jeg fikk gode venner og følte at jeg mestret mye mer fordi det var flere kreative fag, mindre klasser og rett og slett et roligere læremiljø. 

Kontakten med BUP ble stadig mindre og vi klarte heldigvis å finnes sammen til hverandre som familie igjen. Jeg begynte til en privatpraktiserende psykolog, som så meg og hjalp meg i vanskelig stunder. Han jobbet tett MED foreldrene mine og det gjorde en enorm forskjell. Det var ikke mamma og pappa som var problemet, det var bare jeg som ikke hadde a4-behov. Det som er så vannvittig trist er at mamma og pappa følte seg så mislykket, når alt de gjorde var å elske meg. Heldigvis endte det bra til slutt og mamma og pappa er fortsatt sammen og vi har et fantastisk forhold. 

Det jeg prøver å si med dette er bare at, hold ut og stå sammen. Jeg vet ikke hva som er årsaken til problemene til sønnen deres, men dere er dem som kjenner ham best. Jeg vil at du skal vite, kjære ts, at en dag vil nok sønnen din huske hvor hardt du kjempet for at han skulle få en bedre hverdag, selvom det kanskje ikke virker slik nå. 

 

 

Jeg får helt vondt av å lese dette, og kjenner meg så vanvittig igjen. Det er godt å høre at ting ordnet seg for dere.

sønnen min har allerede diagnosen ADHD i tillegg til flere fysiske sykdommer. Og det er mistanke om psykisk diagnose også.

Her er også barnevernet på tur inn nå, men jeg frykter dem ikke. Jeg har jo bedt om hjelp i flere år fordi jeg ikke strekker til. Jeg når ikke inn til ham, det er det ingen som gjør. 

Men skal absolutt sjekke opp det med privat psykolog. Tusen takk!

Anonymkode: aa644...089