Hvor lenge er det akseptabelt å date ?

[AnonymBruker]

Når jeg dater noen, så er det med den hensikt at jeg ønsker å finne ut om dette er en person jeg kan ha et langvarig forhold med, og ved et senere tidspunkt også stifte familie med.  Det tar litt tid for meg å finne ut av dette, da det er mye som skal være på plass. Analyserer så mangt, både rundt min egen oppførsel, samt hennes (og da trenger jeg input). Lar meg ikke styre av følelser eller impulser, da hodet trumfer alt. Kan vel si det slik at jeg er litt kalkulerende.

Hensikten min er god, fordi jeg ønsker jo noe langvarig. Er også åpen om dette, fra starten av.

Men hvor lenge er det egentlig akseptabelt å date (før man går den ene eller andre veien) ?

De jeg dater har en tendens til å forelske seg i meg, og det ganske så raskt. Når jeg enser dette, føler jeg meg mere presset til å ta en avgjørelse, siden jeg vet at jo mere tid vi tilbringer sammen, jo sterkere vil følelsene fra motparten (ja for min egen del også) bli. Så jo lengre jeg drøyer det, jo mere såret vil motparten bli. Det tærer på meg, for jeg ønsker jo ikke at de skal ha det vondt på grunn av meg (bare fordi jeg har et overtenkende hode som trenger mere tid). Og føler jeg meg presset til å ta en avgjørelse, så følger jeg den enkle logikken her:

"Er jeg fortsatt usikker etter X antall måneder, så er hun nok ikke den rette".

Og dermed avsluttes alt, selv om jeg gjerne kan tenke på vedkommende i lang tid etterpå.

Det tærer også unødvendig mye på meg, tanken på at hun ikke skal føle seg god nok, at hun har det vondt, osv. Vet jo at de kommer seg til hektene igjen, men poenget er at jeg ikke ønsker å såre noen (men jeg gjør det uansett).

Men samtidig så er det vel en risiko man bare må innfinne seg i, når man dater? Det er jo det man skal finne ut av, i dating fasen, om det kan bli "oss".

Innspill?

 

Anonymkode: eaf44...f9c

[AnonymBruker]

Du er mann ;)?

Det er ingenting galt med å både ha hjertet med og samtidig en fot plantet på jorda når man går inn i noe, men det høres ut på meg som om du er i lite i kontakt med dine egne følelser og rasjonaliserer dem bort. Kan du med hånden på hjertet si at du noensinne har vært skikkelig forelsket...?

Når du selv er såpass kjølig som person, så skal du ikke se bort fra at du kanskje har en tendens til å overvurdere hvor forelsket de andre er i deg. Samtidig vil din kjølighet mest sannsynlig bidra til at de i enda større grad gir av seg til deg for å få en hvilken som helst følelsesmessig respons, mens de hadde tatt det langt mer med ro selv, dersom de visste helt hvor de hadde deg.

Jeg tenker vanligvis som så at dersom man er usikker, så bør man la det være, men får i ditt tilfelle heller inntrykk av vurderingen din av for og imot og hva som kan komme til å skje i fremtiden dersom du satser, ødelegger for muligheten din til å finne det ut i det hele tatt. Du saboterer litt for deg selv, tror jeg. Forsøk å kjenne mer på hva du selv føler for dem, og å bare være i nuet i blant.

Når du er rimelig sikker på at noe kjennes riktig, så tenker jeg at det ikke er noen grunn til å drøye svært lenge med å gå fra dating til å være kjærester. Ingen kommer til å arrestere deg dersom følelsene dine endres og du ombestemmer deg et halvt år inne i et kjæresteforhold. Det er lov. Før et samboerskap så tenker jeg derimot at man bør være helt sikker på at dette er den man vil dele livet med.

Anonymkode: 61882...7fa

[FriCol]

Hva som oppfattes som lenge er vel ganske subjektivt og varierer fra person til person, men jeg syns jo man bør ta seg litt tid i datingfasen til å tenke og føle på om forholdet kan bli noe ordentlig. Min samboer og jeg brukte vel rundt 6 mnd med dating før vi ble enige om å være kjærester, og det var helt greit. Noen bruker lenger tid på å utvikle følelser enn andre, og min samboer trengte litt tid på seg. I dag er jeg selvfølgelig veldig glad for at vi tok oss tid til å bli helt sikre på hverandre og at jeg "orket" å vente på han, til neste år blir vi nemlig mann og kone