Hvorfor er jeg ikke verdt å nevne til venner? (langt)

[Gjest anonym nå]

Jeg vet at det sikkert er dumt å ta det inn over meg, men jeg har det ikke helt bra for tida, så jeg overreagerer kanskje litt mer enn vanlig.

Problemet er at jeg føler at kjæresten min ikke synes jeg er verdt å nevne. Dette gjelder når han snakker med kamerater, venner osv. Han nevner ingenting om meg, med mindre folk spør. Sånn var det også helt i begynnelsen av forholdet. Når vennene hans spurte hvordan det gikk svarte han greit, spurte de om hva som skjedde for tida fikk de stort sett til svar: skole og ditt og datt. Ikke et ord om meg.

Bare for å gjøre det helt klart, jeg overvåker ikke hva han sier, men han skjulte ikke hva han skrev hvis jeg kom bort til han mens han snakket med dem. Han kunne snakke om det meste annet, men meg nevnte han ikke.

Nå er det sånn at hvis kameratene hans spør han om hvordan det går med oss så svarer han, men han nevner meg aldri uten at de tar opp forholdet vårt først.

Jeg har spurt ham en gang, men han følte ikke at det var naturlig å snakke om meg uten videre. Han følte heller ikke at det var naturlig å nevne at han hadde fått kjæresten selv ikke etter at vi hadde vært sammen i mange måneder og det begynnte å bli virkelig seriøst.

Sånn var det i dag også. Han snakket med en god venninne han ikke har hørt fra på evigheter. Jeg kom bort til han mens han pratet med henne, og han skjulte samtalen med en gang. Kom bort til han med frokost, og samtalen ble skjult. Spurte han nå nettopp om det var hyggelig å prate med henne igjen, og om hvordan hun hadde det osv.

Hun bor i Australia, og jeg vet at det overhodet ikke er noe mellom dem annet enn vennskap, Fikk en kort rapport om hva som ble sagt, omtrent som om det var et avhør, selv om jeg bare spurte i en bisetning. Jeg var naturlig nok ikke nevnt med et eneste ord.

Det er ikke det at jeg må nevnes hele tiden, jeg prater sjelden OM han, men han blir naturlig nok en del av samtalen. Jeg sier vi når jeg snakker om ting vi har gjort, ikke jeg. Er det folk jeg ikke har snakket med på lenge så er det naturlig å fortelle hvordan VI har det.

Argh! Føler meg skikkelig paranoid akkurat nå, at det bare er dumt å reagere. Innerst inne veit jeg jo at han ikke vil ha noen andre enn meg, at han er glad i meg, og stolt over at jeg er kjæresten hans. Men det sårer likevel at det skal være så fordømt vanskelig for han å vise det. Sorry, dette ble langt. Men hadde behov for en liten utblåsning.

[*Lene*]

Du er kanskje litt paranoid ja...Slik som man ofte kan bli i parforhold!

Kan nok være du tar dette tyngre enn du burde, fordi, som du selv sier, du har det ikke helt bra nå! (Forsto det slik at dette ikke har plaget deg før)

At han skjulte samtalen for deg, kan ha med at han er redd for hvordan du reagerer på at de snakker sammen kanskje?

Min mann har ikke for vane å snakke uoppfordret om meg heller....

[Arkana]

Vel, samboeren min nevner meg rett som det er, f.eks. på jobb. Han kan si ting vi eller jeg har gjort, nevne noe jeg fortalte ham som han syntes var fint/morsomt/verdt å fortelle videre, skryte av meg helt uoppfordret (f.eks. gjett hva X gjorde i går.....osv). Jeg setter veldig pris på det, jeg føler at jeg er en viktig del av livet hans, at jeg er en han er stolt av og vil formidle det videre til andre. Og jeg snakker om ham også når jeg er med andre.

Men folk er forskjellige, det faller seg kanskje ikke naturlig for ham å prate om deg i "tide og utide".

[Gjest anonym nå]

Han vet at jeg har overhodet ingenting i mot at han snakker med henne. Jeg synes det er kjempekoselig når de først har kontakt, og da jeg spurte hvem han snakket med tidligere i dag ga jeg veldig klart uttrykk for at jeg synes det var koselig, ettersom de ikke har hatt kontakt på veldig, veldig mange måneder.

Det har plaget meg i blant før, kanskje spesielt tidlig i forholdet fordi jeg følte at han ikke syntes jeg var verdt å nevne. For meg ville det være veldig naturlig å nevne at jeg har fått meg kjæreste når folk spør meg hva som skjer i livet mitt. For meg er det helt naturlig å si: Vi har vært på kino, Vi var på ferie der og der. Det virker rett og slett ikke som det er naturlig for han. Det går som regel i jeg.

Problemet ligger vel i at med mindre noen spør helt konkret hvordan går det med nn, så nevner han meg ikke. Sånn bortsett fra til foreldrene da. Men da blir det gjerne naturlig siden de kan høre meg i bakgrunnen når han snakker med dem i telefonen osv.

Jeg vet jeg sitter og overanalyserer ting her nå, men jeg klarer rett og slett ikke riste av meg den vonde følelsen akkurat nå. Det har skjedd mye i livet mitt i det siste, problemer som jeg ikke har lyst til å plage han med.

Ikke at han ikke ville ta det strålende, men jeg synes han skal slippe å bli plaget med mine tanker rundt et tidligere forhold. Hadde jeg snakket med han hadde jeg fått det ut av systemet, og han hadde hørt på meg, gitt meg råd osv akkurat som en virkelig god venn ville gjort. Men jeg er redd for at det ville plaget han, og kanskje gjort han usikker.

Jeg VET at dette er gutten jeg vil være sammen med resten av livet. Det finnes ingen tvil, så problemene jeg sliter med har med andre ting å gjøre. Men de er med på å gjøre meg litt ekstra sårbar og jeg hater det. Jeg er vant med å være sterk, ha kontroll, og ta ting som de kommer. Nå kan jeg blir såret over småting, og det er vel i grunn det dette her dreier seg om, en liten filleting.

[Gjest Anonymous]

Jeg forstår egentlig ikke problemet jeg. Han forteller jo om deg når de spør? Hva er det egentlig som plager deg lurer jeg på?

[Gjest Madam Felle]

Jeg forstår heller ikke problemet. Regner med at min kjære snakker motorsykler, hule, motorsykler osv når de treffes. Og kunne ikke bry meg mindre, om han snakket om meg eller ikke.

Hvordan han er ovenfor meg og barna er alfa omega, og jeg forventer ikke at han må fortelle om meg, når han snakker med venner.

Det er ikke alltid jeg nevner han heller til mine venner.

[Gjest anonym nå]

Her er det vel snakk om at jeg ønsker litt av det Arkana har. At han ikke bare sier til meg at han er stolt over at han er sammen med meg. Det er snakk om en person som såvidt svarer hvis andre spør om meg. Da er det bare: bra, og så ikke snakke mer med mindre de spør enda mer spesifikt.

Det er snakk om en person som ikke ville nevne meg til foreldrene engang før vi hadde vært sammen nesten et halvt år. De hadde jo sine mistanker siden jeg alltid var der når de ringte, så til slutt så spurte de om vi var sammen, og da svarte han ja.

Han vil ikke på noen som helst vise andre at han er stolt over å være sammen med meg. Det virker rett og slett ikke sånn på han, bortsett fra at han har gitt uttrykk for det til meg. Jeg forventer ikke at han skal snakke om meg hele tida, men når jeg aldri blir nevnt, med mindre noen spør. Når han heller sier jeg enn vi når vi har gjort noe....

[Gjest Anonymous]

Her er det vel snakk om at jeg ønsker litt av det Arkana har. At han ikke bare sier til meg at han er stolt over at han er sammen med meg. Det er snakk om en person som såvidt svarer hvis andre spør om meg. Da er det bare: bra, og så ikke snakke mer med mindre de spør enda mer spesifikt.

Det er snakk om en person som ikke ville nevne meg til foreldrene engang før vi hadde vært sammen nesten et halvt år. De hadde jo sine mistanker siden jeg alltid var der når de ringte, så til slutt så spurte de om vi var sammen, og da svarte han ja.

Han vil ikke på noen som helst vise andre at han er stolt over å være sammen med meg. Det virker rett og slett ikke sånn på han, bortsett fra at han har gitt uttrykk for det til meg. Jeg forventer ikke at han skal snakke om meg hele tida, men når jeg aldri blir nevnt, med mindre noen spør. Når han heller sier jeg enn vi når vi har gjort noe....

Min mann er også sånn, men det er rett og slett fordi han er en privat person. Om en kamerat spør, har det skjedd noe i det siste så kan han svare: ja, jeg var på kino da..hvorpå kameraten svarer: med hvem da og da kan han svare Marte. Men, tror ikke at det er så uvanlig at menn bruker -jeg form jeg.

[Gjest Pet]

Det kan jo godt hende at han snakker om deg når du ikke er til stede! Kanskje han synes det er litt flaut når du hører på. Synes ikke du skal henge deg for mye opp i dette hvis du er sikker på at han er glad i deg.

[Gjest anonym nå]

Altså, her er det ikke snakk om i samtaler hvor jeg er til stede. Her er det snakk om samtaler han har med sine venner på irc eller msn. Det hender ofte hvis jeg spør om hva de snakket om, at han bare ber meg lese samtalen så han slipper å fortelle så masse. Derfor vet jeg hva de snakker om.

Og for å presisere, jeg spør ikke for å spørre og grave og ha kontroll over han heller. Jeg spør av interesse, og for å vise at jeg er interessert i han og vennene hans. Dette er venner han nesten aldri ser, fordi vi ikke bor samme sted. Jeg har møtt vennene hans, de vet hvem jeg er, og de spør jo gjerne hvordan det går med meg da, siden han ikke nevner noe om meg når de spør hvordan det går, hva som har skjedd i det siste osv.

Jeg har ikke noe stort ønske om å være det eneste samtaleemnet, men jeg har et ønske om å være en del av livet hans, og bli betraktet som en del av livet hans også når han snakker med venner og bekjente. At han ikke har lyst til å skryte av meg når jeg er til stede er bare bra, jeg tror ikke jeg hadde taklet det om han hadde lagt ut om hvor fantastisk han synes jeg er med meg til stede.

Jeg vil bare at han skal anerkjenne meg som en naturlig del av livet sitt og ikke som et emne folk må nærmest mase på han for å få han til å snakke om.

[Gjest Anonymous]

Samboeren min er også en typisk JEG mann. Det verste er at han sier at jeg har gjort, jeg har kjøpt når vi er til stedet begge to og det er VI som har gjort og VI som har kjøpt...

Første gangen han "glemte" seg og sa at vi hadde gjort ditt, vi hadde kjøpt datt. Holdt jeg på å ramle av stolen...

Selvsagt måtte jeg nevne det når vi kom hjem. Og vet du hva han sa.?..... Å, gjør jeg det....

Tviler også sterkt på at han nevner meg noe særlig på jobben og sånn. Dem vet at jeg eksisterer, men aner ikke om dem vet hva jeg heter engang...

[Gjest Anonymous]

Helt naturlig. Jeg snakker ikke om samboern til folk i særlig grad heller, hvis det ikke faller naturlig (feks at de spør som du sa).

At han skjuler samtalen trenger ikke å være farlig, kan hende er han bare flau over det han skriver, over engelsken sin - eller de snakker om noe som du ikke har noe med - feks. private ting om denne venninnnen

[Timian]

Jeg har også en JEG-kjæreste! Spesielt i begynnelsen syntes jeg dette var litt kjipt! Men han har blitt litt bedre! Føler meg litt mer inkludert, men når han snakker i telefonen bruker han veldig ofte "jeg" når jeg ville sagt "vi"! Og han forteller ikke akkurat uoppfordret om meg! Heller ikke veldig mye! Jeg føler at jeg forteller mye om han... Men men.. det kan vel også være en gutte-jente greie! Ellers merket jeg jo allerede FØR vi ble sammen at han er... ja, hva skal jeg kalle det? Litt selvopptatt?? Nei, det blir liksom feil det også! Mer selv-sentrert enn meg, da!