Humørsyk og urimelig samboer

[AnonymBruker]

Jeg har en gutt på 10 år og en samboer som ikke  er guttens far. Vi har vært samboere i nesten 7 år.

Forholdet vårt går ganske mye opp og ned. Min samboer har store humørsvingninger. På gode dager har vi det veldig bra, men plutselig snur humøret hans og han kan ligge på sofaen i flere dager nesten uten å snakke til oss i det hele tatt.

Dersom min sønn kommer til meg og spør om han kan ha overnattingsbesøk, og jeg sier ja til dette uten å spørre min samboer først blir han rasende. Han snakker ikke til meg og ikke til guttene. Han mener at jeg da ikke har respekt for han. Jeg mener det er ganske urimelig fordi guttene stort sett holder seg på rommet hans, og det er jeg som gjør alt som må gjøres i forhold til dem.

I det siste har jeg for husfredens skyld og for at jeg håpet han han skulle innse hvor idiotisk dette blir, har jeg hver gang henvist min sønn videre til min samboer ved slike spørsmål.

I går kom min sønn og spurte om bestevennen hans kunne overnatte hos oss. Min samboer ligger på sofaen og hører at han spør, men han har en av sine dager hvor han ikke snakker til noen så han sier ingenting. Ser ikke på han engang. Jeg svarer at vi får se litt senere. Han spør igjen etter en stund. Min samboer sier fremdeles ingenting, og jeg svarer fremdeles at vi får se.

Da de spør for tredje gang og min samboer fremdeles ikke sier noe svarer jeg at det er greit hvis han får lov hjemme.

Min samboer blir da rasende og drar ut og kjører avgårde- Etter en stund kommer han hjem igjen, men snakker ikke til oss resten av kvelden.

Neste dag står han opp flere timer etter oss, går på badet, på kjøkkenet og tar seg litt frokost før han uten et ord forsvinner ut og er borte i flere timer. Vi var invitert på familiemiddag om ettermiddagen hvor han ikke blir med. Når vi kommer hjem derfra har han lagt seg på gjesterommet og kom ikke ut derfra resten av kvelden.

Er det jeg som er urimelig?? Jeg opplever aldri at andre mødre må spørre mannen sin før de svarer på om barna kan ha overnattingsbesøk. Hva synes dere andre om dette?? Det ble langt men håper noen gidder å lese :-)
 

Anonymkode: 10391...d95

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en gutt på 10 år og en samboer som ikke  er guttens far. Vi har vært samboere i nesten 7 år.

Forholdet vårt går ganske mye opp og ned. Min samboer har store humørsvingninger. På gode dager har vi det veldig bra, men plutselig snur humøret hans og han kan ligge på sofaen i flere dager nesten uten å snakke til oss i det hele tatt.

Dersom min sønn kommer til meg og spør om han kan ha overnattingsbesøk, og jeg sier ja til dette uten å spørre min samboer først blir han rasende. Han snakker ikke til meg og ikke til guttene. Han mener at jeg da ikke har respekt for han. Jeg mener det er ganske urimelig fordi guttene stort sett holder seg på rommet hans, og det er jeg som gjør alt som må gjøres i forhold til dem.

I det siste har jeg for husfredens skyld og for at jeg håpet han han skulle innse hvor idiotisk dette blir, har jeg hver gang henvist min sønn videre til min samboer ved slike spørsmål.

I går kom min sønn og spurte om bestevennen hans kunne overnatte hos oss. Min samboer ligger på sofaen og hører at han spør, men han har en av sine dager hvor han ikke snakker til noen så han sier ingenting. Ser ikke på han engang. Jeg svarer at vi får se litt senere. Han spør igjen etter en stund. Min samboer sier fremdeles ingenting, og jeg svarer fremdeles at vi får se.

Da de spør for tredje gang og min samboer fremdeles ikke sier noe svarer jeg at det er greit hvis han får lov hjemme.

Min samboer blir da rasende og drar ut og kjører avgårde- Etter en stund kommer han hjem igjen, men snakker ikke til oss resten av kvelden.

Neste dag står han opp flere timer etter oss, går på badet, på kjøkkenet og tar seg litt frokost før han uten et ord forsvinner ut og er borte i flere timer. Vi var invitert på familiemiddag om ettermiddagen hvor han ikke blir med. Når vi kommer hjem derfra har han lagt seg på gjesterommet og kom ikke ut derfra resten av kvelden.

Er det jeg som er urimelig?? Jeg opplever aldri at andre mødre må spørre mannen sin før de svarer på om barna kan ha overnattingsbesøk. Hva synes dere andre om dette?? Det ble langt men håper noen gidder å lese :-)
 

Anonymkode: 10391...d95

Jeg synes man skal ha enighet om å ha overnattingbesøk. Det er tross alt begges hjem hvor begge har rett til å ta avgjørelser. Men reaksjonen til mannen din er fullstendig tåpelig. At han ikke gidder å svare på ett spørsmål to ganger og deretter klikker fordi noen andre tar en avgjørelse minner mest om reaksjonen til en irrasjonell tenåring.

Anonymkode: 8efe2...7af

[Gjest The Lost Dreamer]

Personlig mener jeg at to som bor sammen med et lite barn burde snakke sammen om barnet kan ha overnatting, fordi de går utover alle parter. Liksom for å se om det passer for alle sammen da. Sånn er det i alle fall hos oss, noen ganger hender det at begge voksne må til for å bestemme visse ting, men måten din samboer reagerer på er litt rart. 

Jeg tror det muligens er noe som ligger bak oppførselen hans, noe som opptar tankene hans og som plager han veldig. Kanskje du kan snakke med han om dette? Spørre om det er noe galt?

[AnonymBruker]

Problemet er ikke at han ønsker å ha et ord med i laget angående antall barn i huset til enhver tid, men at han behandler dere som dritt. Ja, for det er det han gjør. Om han bare ble sliten av mange barn i huset nå og da, hadde han bare svart med en gang "beklager, jeg er litt sliten i dag, så det passer ikke med besøk". I stedet velger han å ligge som en humørsyk tenåring på sofaen, med en holdning om at det er slitsomt at dere i det hele tatt spør om noe, og at dere burde gjette svaret. Jeg hadde ikke giddet dette for min egen del, men du bør ikke gidde dette for ditt barns del. Jada, det er mange som sier "dump ham", men i dette tilfellet tror jeg det "enkleste" er det beste: DUMP HAM.

Anonymkode: 00217...1ef

[AnonymBruker]

Jeg ble trist av å lese dette. Stakkars barn som vokser opp med silent treatment som hersketeknikk.

Anonymkode: f0dad...5f3

[AnonymBruker]

Håpløst at du lar sønnen din vokse opp med en slik "tenåring" i hus. Kvitt deg med han. 

Anonymkode: 179b4...3e0

[Strawberry Fields]

Mannen din høres ut som en forvokst drittunge. Det kan umulig være bra for sønnen din å bo med en sånn type. Moren min ble sammen med en som høres litt lignende ut (humørsyk, sur for ingenting/veldig lite, sutrer når han ikke får viljen sin, "silent treatment") osv, og det førte til at jeg tidlig i tenårene bestemte meg for å ikke besøke henne igjen. Dessverre ble hun hos ham, så forholdet vårt ble aldri like godt. Jeg har aldri skrevet "dump ham" i en tråd før, men for sønnen din sin skyld bør du virkelig revurdere dette forholdet. Det minste som trengs er i alle fall bedre kommunikasjon. Hvorfor i all verden reagerer han sånn?

Så nei, du er ikke urimelig! 

[Ardenus]

Siden alle hopper på dump han toget, så prat heller med ham om dette, snakk dere igjennom dette, hvorfor han oppfører seg sånn?

 

Ps. Syntes faktisk at du skal prate med mannen din når sønnen din spør deg, ikke send sønnen din til mannen din. Du og mannen din må stå samlet når det gjelder sønnen din. (hvis han faktisk viser at han vil være endel av familien)

[Lurvetjofsa]

Hvorfor lar du din egen sønn bli behandlet på den måten? Hadde jeg vært din venninne ville jeg filleristet deg!

[Elefantenirommet]

Han oppfører seg som en drittsekk. Har han alltid oppført seg sånn? Var jeg deg, ville jeg tatt en skikkelig prat med mannen min og sagt at det der ikke er noe jeg synes er ok å leve med.

Når det gjelder overnatting: Her i huset snur jeg meg mot mannen min og spør om han synes det er greit, så sant han er hjemme i det barna spør. Samme gjelder hvis barna spør han. Er en av oss ikke hjemme når barnet spør tar den som er hjemme en avgjørelse. Er da ikke såå nøye. Og overnatting er som regel ok her i huset. 

[Gjest SykkelJenny]

Jeg spurte alltid mannen om det var greit for ham at barna hadde overnatting. Det er viktig at det passer for begge parter. Så jeg hadde spurt ham: "Er det greit for deg at Petter ligger over hos Magnus i natt?" 

Men for meg virker det som om samboeren er generelt humørsyk og den oppførselen er ikke noe jeg hadde orket å ha i livet mitt. Alle kan bli sure en gang eller to - men ikke på den måten TS forteller her og ikke når det tydeligvis er et mønster i hans oppførsel. Det hadde vært helt uaktuelt for meg både for min egen del og ikke minst for mine barn. 

[bib_84]

Har du prøvd å ta opp dette problemet med ham på en god dag, når dere er alene? Det høres jo helt forferdelig ut å ha det sånn, og min første tanke er at enten er han ekstremt umoden og bortskjemt, eller så har han en psykisk lidelse, eventuelt noen seriøse problemer som han behøver å bearbeide.

Du er ikke urimelig, og jeg mener du må ta tak: enten forlate mannen eller sette ned foten og forlange at han blir med i familieterapi og gjerne i individuell terapi også. Å gå på tå hev rundt en forelder/steforelder kan være veldig ødeleggende for et barn, og ikke minst for deg.

[AnonymBruker]

Denne mannen tar deg og 10-åringen (familien sin) for gitt. Det er derfor han oppfører seg sånn, tror jeg. En person med lav selvfølelse blir veldig slitsom å omgås når vedkommende må degges for hele tiden for å være i noenlunde god form. For det kan være selvfølelsen som er roten til problemet. Jeg tror nok du må slutte å degge for han og starte å sette grenser for hvilken adferd du vil la ditt barn utsettes for fra en voksen omsorgsperson. Og si klart fra om hvilken oppførsel du aksepterer. Det kan være at det blir begynnelsen på slutten, men det er gjerne til det beste om han ikke ønsker å jobbe med seg selv. Han må selvsagt også få komme med hva det er som gjør at han opplever at han blir respektert og hva han aksepterer, så ser dere kanskje om det er mulig å enes om en omgangstone som er grei for alle parter. Og så vil det selvsagt gjenstå og se om det er harmoni mellom teori og praksis... Lykke til!

Anonymkode: 49e50...6a2

[AnonymBruker]

Jeg hadde også blitt drittsur om mannen sa ja til overnattingsbesøk uten å spørre meg. Uansett hvor barna er, merker man at det er et fremmedelement i huset. 

Anonymkode: 302c6...b24

[AnonymBruker]

Stor klem! Jeg har det også sånn med min mann hjemme... jeg er veldig sliten og gir snart opp å være sammen med han. Bare veldig vanskelog å ta det siste avgjørende steget!

Anonymkode: 3b96d...b1b

[Jolene]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Håpløst at du lar sønnen din vokse opp med en slik "tenåring" i hus. Kvitt deg med han. 

Anonymkode: 179b4...3e0

Enig. Altfor mange barn som lider under foreldrenes forhold, og som ikke blir satt foran destruktive forhold.

[Veslefrikk]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde også blitt drittsur om mannen sa ja til overnattingsbesøk uten å spørre meg. Uansett hvor barna er, merker man at det er et fremmedelement i huset. 

Anonymkode: 302c6...b24

Jeg syns det høres veldig rart ut at ikke en av foreldrene kan ta en avgjørelse på om barna kan ha overnattingsbesøk eller ikke uten å høre med den andre forelderen/partneren først. Man har vel gjerne noen preferanser og veiledende regler når det gjelder sånne ting. Og å kalle barnas venner for fremmedelementer syns jeg er litt på kanten.

Både vi voksne, som foreldre, og barna har mye igjen for at de og deres venner føler seg velkommene og inkluderte hjemme. Det er viktig for tilliten opp igjennom barndommen og ungdomsårene.

Vi har åpent hus for alle barnas venner og setter veldig stor pris på at de har et felleskap og at vi blir godt kjent med vennene deres. Og tror aldri vi har avvist noen, hverken til middag eller overnatting. Og med fire egne og to fosterbarn så er det stadig venner av de her uten at det plager noen av oss. Tvert i mot.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Veslefrikk skrev:

Jeg syns det høres veldig rart ut at ikke en av foreldrene kan ta en avgjørelse på om barna kan ha overnattingsbesøk eller ikke uten å høre med den andre forelderen/partneren først. Man har vel gjerne noen preferanser og veiledende regler når det gjelder sånne ting. Og å kalle barnas venner for fremmedelementer syns jeg er litt på kanten.

Både vi voksne, som foreldre, og barna har mye igjen for at de og deres venner føler seg velkommene og inkluderte hjemme. Det er viktig for tilliten opp igjennom barndommen og ungdomsårene.

Vi har åpent hus for alle barnas venner og setter veldig stor pris på at de har et felleskap og at vi blir godt kjent med vennene deres. Og tror aldri vi har avvist noen, hverken til middag eller overnatting. Og med fire egne og to fosterbarn så er det stadig venner av de her uten at det plager noen av oss. Tvert i mot.

Ja, men det er deg. Folk er forskjellige. 

Jeg er introvert. Jeg er også anspent rundt andre folk, og klarer ikke slappe av når det er gjester i hus. Samme om det er unger eller voksne. Det er en selvfølge for meg at besøk skal avklares med partner, om det nå er voksne eller barn som kommer. 

Om jeg hadde sett frem til en rolig og avslappende kveld, og mannen plutselig hadde sagt det var ok med overnattingsunger, hadde jeg blitt dritsur, ja.

Anonymkode: 302c6...b24

[AnonymBruker]

Jeg er enig i at man tar avgjørelse om overnattingsbesøk o.l. sammen, MEN; oppførselen til samboern din er ikke akseptabel av den grunn. Han virker i grunn ganske barnslig. Og når han ikke snakker med dere eller svarer på ja/nei-spørsmål engang så blir det jo litt vanskelig å planlegge slikt.

Dere burde ta en ordentlig alvorsprat.

Anonymkode: 69e72...ec8

[Gjest 2Bhonest]

Ja du er urimelig, som fortsatt er i det forholdet...