Jeg går rundt og venter på at mamma og pappa skal dø

[Gjest The Lost Dreamer]

Jeg føler bare for å få ut redselen og frustrasjonen min her, for dette høres jo helt grusomt ut, og det er det også, men det er sannheten. Jeg går rundt med klump imagen 24/7 og bare venter på å få beskjeden om at en av mine foreldre er døde. De er ikke så gamle; Far er 48 og mor er 40. 

Greia er at pappa har hatt problemer med underlivet siden desember, og etter å ha tatt flere tester viser det seg å ha noe med prolaps å gjøre, så nå går han og venter på å få tilbake svar om han har kreft eller ikke. Sier seg selv da at jeg går rundt og er livredd for å få den fæle nyheten i nærmeste fremtid. I hele januar har jeg gått rundt med klump i magen og tenkt på døden mer enn jeg har gjort hele livet mitt til sammen. Sist jeg var så redd for at noen jeg er glad i skulle dø, var når jeg gikk på barneskolen. Nå drømmer jeg ofte at noen jeg er glad i dør. I natt drømte jeg at mamma døde, og jeg våkna av at jeg klynka og gråt. Jeg våkna også flere ganger i løpet av drømmen og bare tenkte ''Tenk om pappa dør''.

Jeg har aldri hvert spesielt redd for døden, ikke for å dø selv i alle fall, men tanken på at familien min kommer til å bli splitta opp i nærmeste fremtid tar pusten fra meg. Når en av mine foreldre ikke er i huset, så kjenner jeg hvor mye jeg gruer meg til at det skal bli sånn konstant. Jeg har kanskje tenkt slemme ting om mine foreldre og hvert helt følelsesløs og gitt faen i om det skulle skjedd dem noe når jeg har hvert sint, men jeg er jo glad i dem! Jeg kjenner jeg ikke får puste når jeg tenker på at det kommer en tid hvor jeg ikke får mulighet til å ta kontakt med mine foreldre igjen på noen måte, og det gjør så utrolig vondt!

I forrige uke når jeg kom hjem fra skolen, hadde jeg ikke nøkkel. Jeg ringte på og pappa kom og lukka opp døra. I et sekund så det ut som om han hadde grått (røde øyne) og jeg kjente at det vrengte seg i magen. Jeg så på han igjen etter 2 minutter og da så jeg ikke spor etter noe rødhet, og da skjønte jeg at jeg bare hadde innbilt meg det. Jeg går altså rundt og tenker på dette i underbevisstheten min tilogmed! 

Shawn Mendes kommer til Norge i April og jeg hadde planer om å kjøpe billetter på fredag, for han er mitt største idol. Aldri hvert noe særlig fan av artister, men han er liker jeg virkelig godt på alle måter. Det som skjedde var at jeg bare droppa hele greia, fordi jeg tenkte ''Tenk om pappa får påvist kreft! Jeg kan ikke dra på konserten da! Og det er heller ikke riktig å kjøpe billetter når vi går rundt og venter på svar!'' Når venninna mi, som vet hvor sinnssykt godt jeg liker han, spurte om hvorfor jeg ikke kjøpte billetter og ikke pusha foreldra mine til å la meg dra, visste jeg ikke hva jeg skulle svare, men jeg ville jo ikke si sannheten heller, for det er for sårt. 

Jeg er så utrolig glad i foreldrene mine. Jeg vil at de skal være der når jeg blir ferdig utdanna, jeg vil at de skal være der når jeg finner en mann jeg skal dele hele livet med, jeg vil at de skal være der når jeg gifter meg og jeg vil at de skal være der og være en del av livet til de fremtidige barna mine! Jeg har i flere år tenkt at når jeg blir utdanna og får meg jobb, så skal jeg spare penger og kjøpe en stor gave til mine foreldre (Hytte, to nye biler eller båt). Jeg er så redd for å ikke få disse mulighetene!

[Gjest summesumbi]

Er det helsesøster på skolen du går, ta deg en tur dit i morra og be om å få snakke litt. Du har mye redsel og angst i deg om dagen skjønner jeg.

[AnonymBruker]

Det er helt normalt å føle det slik som du gjør, men når du har katastrofetanker så kan det være lurt å prate med noen om det. Helsesøster har taushetsplikt, så det vil være helt trygt å prate med henne. 

Anonymkode: bf6b2...b19

[Gjest The Lost Dreamer]

13 minutter siden, summesumbi skrev:

Er det helsesøster på skolen du går, ta deg en tur dit i morra og be om å få snakke litt. Du har mye redsel og angst i deg om dagen skjønner jeg.

Ja og dette sliter meg ut... 

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er helt normalt å føle det slik som du gjør, men når du har katastrofetanker så kan det være lurt å prate med noen om det. Helsesøster har taushetsplikt, så det vil være helt trygt å prate med henne. 

Anonymkode: bf6b2...b19

Jeg kan jo dra til helsesøster, men jeg klarer ikke snakke om ting som er så sårt som dette med folk. Det ender bare opp med at jeg gråter og det frister ikke så veldig å gråte foran noen jeg ikke kjenner, og det på skolen til og med. 

[Luna31]

Hei! 

Det er sikkert ingen trøst men du er ikke alene! 

Jeg har det også sånn og det er helt forferdelig! Bare at jeg har noen helt syke tanker, som f.eks, da jeg var hos pappa sist (har skilte foreldre) hørte jeg ikke fra mamma hele formiddagen

 

 Jeg tenkte noe sånt som "nå Har det skjedd noe! Hva om hun er død og ingen vet om det! Og hva om det er min feil siden jeg ikke ble hjemme?" 

Jeg bytter på å ha det sånn, være redd for å dø selv av f.eks kreft, og å være helt "kald" inni meg. 

Og etter jeg liksom har vært "kald", får jeg dårlig  samvittighet og tenker at hvis en av foreldrene mine dør er det min feil fordi jeg blir åverbevistom at tankene mine på en eller annen måte kan ta livet av dem. Så får jeg skikkelig skyldfølelse og føler meg som en morder. 

Herregud. Dette høres helt sykt ut! 

[AnonymBruker]

42 minutter siden, The Lost Dreamer skrev:

Ja og dette sliter meg ut... 

Jeg kan jo dra til helsesøster, men jeg klarer ikke snakke om ting som er så sårt som dette med folk. Det ender bare opp med at jeg gråter og det frister ikke så veldig å gråte foran noen jeg ikke kjenner, og det på skolen til og med. 

Noen ganger er det akkurat det som må til, for å få røsket opp i ting. En helsesøster har sett mennesker i vanskelige livssituasjoner før, det er ikke noe farlig.

Anonymkode: ffc6a...173

[AnonymBruker]

2 timer siden, The Lost Dreamer skrev:

Jeg føler bare for å få ut redselen og frustrasjonen min her, for dette høres jo helt grusomt ut, og det er det også, men det er sannheten. Jeg går rundt med klump imagen 24/7 og bare venter på å få beskjeden om at en av mine foreldre er døde. De er ikke så gamle; Far er 48 og mor er 40. 

Greia er at pappa har hatt problemer med underlivet siden desember, og etter å ha tatt flere tester viser det seg å ha noe med prolaps å gjøre, så nå går han og venter på å få tilbake svar om han har kreft eller ikke. Sier seg selv da at jeg går rundt og er livredd for å få den fæle nyheten i nærmeste fremtid. I hele januar har jeg gått rundt med klump i magen og tenkt på døden mer enn jeg har gjort hele livet mitt til sammen. Sist jeg var så redd for at noen jeg er glad i skulle dø, var når jeg gikk på barneskolen. Nå drømmer jeg ofte at noen jeg er glad i dør. I natt drømte jeg at mamma døde, og jeg våkna av at jeg klynka og gråt. Jeg våkna også flere ganger i løpet av drømmen og bare tenkte ''Tenk om pappa dør''.

Jeg har aldri hvert spesielt redd for døden, ikke for å dø selv i alle fall, men tanken på at familien min kommer til å bli splitta opp i nærmeste fremtid tar pusten fra meg. Når en av mine foreldre ikke er i huset, så kjenner jeg hvor mye jeg gruer meg til at det skal bli sånn konstant. Jeg har kanskje tenkt slemme ting om mine foreldre og hvert helt følelsesløs og gitt faen i om det skulle skjedd dem noe når jeg har hvert sint, men jeg er jo glad i dem! Jeg kjenner jeg ikke får puste når jeg tenker på at det kommer en tid hvor jeg ikke får mulighet til å ta kontakt med mine foreldre igjen på noen måte, og det gjør så utrolig vondt!

I forrige uke når jeg kom hjem fra skolen, hadde jeg ikke nøkkel. Jeg ringte på og pappa kom og lukka opp døra. I et sekund så det ut som om han hadde grått (røde øyne) og jeg kjente at det vrengte seg i magen. Jeg så på han igjen etter 2 minutter og da så jeg ikke spor etter noe rødhet, og da skjønte jeg at jeg bare hadde innbilt meg det. Jeg går altså rundt og tenker på dette i underbevisstheten min tilogmed! 

Shawn Mendes kommer til Norge i April og jeg hadde planer om å kjøpe billetter på fredag, for han er mitt største idol. Aldri hvert noe særlig fan av artister, men han er liker jeg virkelig godt på alle måter. Det som skjedde var at jeg bare droppa hele greia, fordi jeg tenkte ''Tenk om pappa får påvist kreft! Jeg kan ikke dra på konserten da! Og det er heller ikke riktig å kjøpe billetter når vi går rundt og venter på svar!'' Når venninna mi, som vet hvor sinnssykt godt jeg liker han, spurte om hvorfor jeg ikke kjøpte billetter og ikke pusha foreldra mine til å la meg dra, visste jeg ikke hva jeg skulle svare, men jeg ville jo ikke si sannheten heller, for det er for sårt. 

Jeg er så utrolig glad i foreldrene mine. Jeg vil at de skal være der når jeg blir ferdig utdanna, jeg vil at de skal være der når jeg finner en mann jeg skal dele hele livet med, jeg vil at de skal være der når jeg gifter meg og jeg vil at de skal være der og være en del av livet til de fremtidige barna mine! Jeg har i flere år tenkt at når jeg blir utdanna og får meg jobb, så skal jeg spare penger og kjøpe en stor gave til mine foreldre (Hytte, to nye biler eller båt). Jeg er så redd for å ikke få disse mulighetene!

Ja ha. Hvor ganmel er du, TS?

Anonymkode: 40106...97f

[Gjest The Lost Dreamer]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja ha. Hvor ganmel er du, TS?

Anonymkode: 40106...97f

17, hva har det med saken å gjøre?

 

[AnonymBruker]

Men du, en liten trøst er at prostatakreft som regel ikke er farlig, de klarer å holde den i sjakk:-) menn dør som regel MED kreften, ikke AV den:-)

For øvrig støtter jeg forslaget om å snakke med helsesøster:) litt skummelt til å begynne med, men godt etter hvert:)

Anonymkode: 715d6...660

[AnonymBruker]

Det er helt vanlig å føle det slik TS, du er bare inne i en periode hvor du innser hvor mye din familie egentlig betyr for deg. Sånn har jeg det med jevne mellomrom, det hjelper å utnytte følelsene til å bruke enda mer tid som en familie og skape gode minner, framfor å la følelsene bli til skumle tanker. Ingen vet hva som skjer i framtiden, men du har kontroll over hva som skal skje akuratt NÅ

Anonymkode: a68ae...0ab

[funginger]

Hvis du ikke vil gå til helsesøster, kan du bestille time hos fastlegen din. Du kan sikkert klare å få time etter skolen hvis du slutter tidlig en dag, hvis du ikke vil at noen på skolen skal se at du har grått. Der kan du og evnt bli henvist til psykolog, hvis du trenger det.

[AnonymBruker]

Støtter de andre her: snakk med noen, enten helsesøster eller fastlege for eksempel. Det er helt normalt å gråte når man skal snakke om sånne ting. Jeg har selv gjort min andel av det hos psykolog og lege, men husk at det må ofte til, og for helsesøster er det helt normalt: hun møter nok gråtende elever hver dag. 

Lykke til <3

Anonymkode: 550fd...8d2

[AnonymBruker]

13 timer siden, Luna31 skrev:

Hei! 

Det er sikkert ingen trøst men du er ikke alene! 

Jeg har det også sånn og det er helt forferdelig! Bare at jeg har noen helt syke tanker, som f.eks, da jeg var hos pappa sist (har skilte foreldre) hørte jeg ikke fra mamma hele formiddagen

 

 Jeg tenkte noe sånt som "nå Har det skjedd noe! Hva om hun er død og ingen vet om det! Og hva om det er min feil siden jeg ikke ble hjemme?" 

Jeg bytter på å ha det sånn, være redd for å dø selv av f.eks kreft, og å være helt "kald" inni meg. 

Og etter jeg liksom har vært "kald", får jeg dårlig  samvittighet og tenker at hvis en av foreldrene mine dør er det min feil fordi jeg blir åverbevistom at tankene mine på en eller annen måte kan ta livet av dem. Så får jeg skikkelig skyldfølelse og føler meg som en morder. 

Herregud. Dette høres helt sykt ut! 

Selv om du ikke er trådstarter vil jeg gjerne svare deg også. Det kan høres ut som du sliter med angst, så jeg vil anbefale deg også å ta kontakt med helsesøster eller lege. Det er ikke unormalt å ha det sånn, men det er jo veldig slitsomt, så tenk hvor godt det hadde vært med hjelp til å bli bedre, og å slippe disse tankene

Anonymkode: 550fd...8d2

[Gjest Badebuksa]

Jeg tror du må lære deg å akseptere døden. Det er like naturlig som fødselen, gjør som du gjør; sett pris på foreldrene dine så lenge du har dem. Men ikke vær redd for døden. Den vil komme, før eller siden, og den er ikke farlig. Bare naturlig. 

Hvis du klarer å akseptere det, vil angsten forsvinne istedet for å ødelegge den tiden du har igjen med moren og faren din. Ok, dere har ikke 90 år sammen. Men dere har hatt mange år sammen og har antakeligvis mye tid igjen! Nyt det, og tenk at man ikke vet hva som skjer etter døden. 

[Gjest The Lost Dreamer]

Tusen takk til alle som har svart! Pappa snakka med meg idag om at han har fått tilbake resultat og det viser seg at han heldigvis ikke har kreft! <3