Mobbet av familien

[Snadder]

I flere år har jeg blitt mobbet av familien og det værste er at de benekter det selv ved konfrontasjon.

Det hele startet når jeg var ei lita jente. Jeg ble alltid pushet til å starte på en idrett til. Det var ikke snakk om å ikke holde på med idrett på fritiden fordi da trente jeg jo ikke og da kunne jeg ende opp som min mor med litt for mange kilo på kroppen. Med årene eskalerte dette og familien var alltid opptatt av å løfte de i familien som holdt på med idrett opp og fram med både skryt og dugnadarbeid. Jeg begynte med dans, men for de var ikke dette kvalifisert som idrett i deres øyne.I alt av familieselskaper ble mine søsken og søskenbarn skrytt av og alle var så stolte. Det var aldri skryt å gi til lille meg. Når jeg kom hjem til mamma etter å ha vært i selskapene med farsiden av familien gråt jeg. Jeg klarte å være sterk der, men når jeg kom hjem følte jeg meg som en stor skuffelse for den siden av familien. Dette gjentok seg år etter år og aldri et selskap uten at jeg kom hjem å gråt.

Når jeg ble litt eldre begynte farsiden av familien å kommentere hvor mye jeg spiste og at det var flaut at jeg ikke brukte small i klær som "alle andre på min alder gjorde". JEg fikk aldri spist meg mett med matbordet og var alltid ukomfortabel når de satt fram snop og andre kaker å bordet. Jeg turte jo ikke spise av det fordi om jeg tok e bit for mye så annonserte de det alltid høylytt at nå må du ikke ta for mye, da blir det trening i kveld.
Samtidig som dette skjedde nektet min far å betale barnebidrag til min mor, fordi han ikke skjønte hvorfor han skulle betale til min mor når han trenger pengene til sin "egentlige" familie. Jeg begynte å grue meg hver gang jeg skulle til pappa, jeg gråt og ble kvalm og kastet til og med opp ofte. Det endte med at jeg ringte hjem til mamma og gråt. Jeg ville hjem til henne fordi jeg ikke hadde det bra. Min far prøvde å nekte meg å ringe henne når jeg var lei meg, men heldigvis bodde hun så nært at jeg "rømte" fra pappa og dro hjem til Mamma.

Nå er jeg blitt voksen og gammel nok til å stå opp for meg selv. Jeg har sagt i fra så utrolig mange ganger men mobbingen fortsetter. De hinter og graver om at jeg er for tjukk og burde holde på med idrett. Jeg har aldri fått høre at de er stolte av meg selv om jeg har hatt hovedroller i store oppsetninger i byen min og holder på med politikk.
Når jeg var syk for ca 2 år siden hadde jeg gått ned noen kilo fordi jeg ikke hadde spist på to måneder, og fikk til spørsmål fra farsiden av familien om hvorfor jeg ikke bare kunne holde det slik. Og i selskap nå nylig fant de en på facebook listen deres som var litt stor og sendte mobilen med bilde av han rundt bordet slik at alle skulle få se.
Så ja min familie er rett og slett mobbere.

Slik oppførsel har konsekvenser, jeg har hele livet slitt med dårlig selvbilde og til tider vært så langt nede at jeg har holdt på med selvskading og vært svært deprimert. Jeg har også vært i faresonen for å utvikle spiseforstyrrelser.
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget annet enn å belyse at mobbing skjer ikke bare på skolen men også i nære relasjoner og konsekvensene av det.

Jeg trengte vel rett og slett å lette litt på tankene.

 

[AnonymBruker]

Du er voksen. Det de har gjort er bedritent, men nå kan du kutte de ut. Det blir vel ikke akkurat et tap. 

Så sier du til deg selv at du er god nok. For det er du. Ikke la de folkene der fortsette å definere hvem du er. 

Anonymkode: 2cb20...406

[Snadder]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er voksen. Det de har gjort er bedritent, men nå kan du kutte de ut. Det blir vel ikke akkurat et tap. 

Så sier du til deg selv at du er god nok. For det er du. Ikke la de folkene der fortsette å definere hvem du er. 

Anonymkode: 2cb20...406

Tusen takk. Har i dag sagt til e at de kan ta kontakt igjen den dagen de skjønner hva de har gjort og at de har selvinnsikt nok til å skjønne at deres oppførsel har såret meg opigjenna årene.

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, Snadder skrev:

Tusen takk. Har i dag sagt til e at de kan ta kontakt igjen den dagen de skjønner hva de har gjort og at de har selvinnsikt nok til å skjønne at deres oppførsel har såret meg opigjenna årene.

Da har du ditt på det tørre. Faren er jo stor for at de fortsetter å leve i benektelse, men du trenger iallefall ikke lenger å være i mottagende ende av oppkastet deres. 

Anonymkode: 2cb20...406

[DonutEater]

Dette var trist å lese, TS. Har så lyst å gi deg en god klem 

Bra at du tar avstand fra dem og står opp for deg selv. Ikke la dem (eller noen andre) noengang tråkke på deg. Digger meg å lese at du har satt ned foten 

[Outlander]

Stakkars - du har sikkert hatt det helt fælt i mange år.  

Det er ikke lett å ta den beslutning å kutte ut familien din, men du trenger ikke folk som gjør det best de kan for å tråkke ned på deg.  Du har sikkert mange bra kvaliteter - jeg håper du ser din verdi og skjønner at av og til kan andres dårlig holdninger kan hjelpe oss selv blir bedre mennesker.  

[Gjest Carrie_]

Uff, dette var både trist og provoserende lesning. Jeg kjente rett og slett at jeg ble sint! Spesielt siden jeg har slitt med spiseforstyrrelser og vet hvor mye slike kommentarer kan såre og sette seg.

Jeg har fra jeg var liten fått høre at man aldri skal kommentere andres kropp negativt, man skal aldri spørre hva noen veier eller si dem har lagt på seg. Dette er noe jeg lærte som BARN, men noe denne familien som er voksne tydeligvis aldri har lært seg? Det syntes jeg er en skam!

Jeg får inntrykk av at de er sykelig opptatt av både kropp og trening. Virker som det store med idrett er mest kroppen man får og ikke hvor morro man har det? Fokuset deres er hvertfall feil sted.

Det er viktig å omgås mennesker som gjør at man føler seg bra. Dette gjelder jo tydeligvis ikke denne delen av familien og jeg forstår godt at du ikke trives i deres "selskap"( det føles feil å i det hele tatt kalle det for det). Når man sitter i et selskap og er redd for å spise til man er mett pga hva de rundt bordet vil si, da er det noe ruskende galt...med de andre rundt bordet! 

Hadde jeg vært deg så hadde jeg rett og slett kuttet ut denne delen av familien! De virker som noen overfladiske mennesker som er opptatt av at man ikke skal være tjukk, mens det å være tjukk i hue tydeligvis er greit og normalt i den gjengen. Det føles nok litt ekstra vanskelig å kutte dem ut siden de er familie, men greia er at de ikke oppfører seg som familie og de skulle alle hatt et kurs i oppdragelse! 

[caline]

Klarer bare ikke å fatte hvordan folk kan behandle andre på den måten, også familiemedlemmer på toppen av det hele? Heldigvis er du nå voksen og selv kan velge hvem du vil ha i livet ditt og ikke. Bruk heller tiden på folk som gir deg positiv energi og liker deg for den du er! Du er god nok i massevis, det er IKKE deg det er noe galt med!!

[Snadder]

Tusen takk for all støtten dere viser meg <3 Blir rørt av å lese tilbakemeldingene fra dere.*klem*

[Gjest Sunflower-Delight]

Oftest er det mest vondt når en får sår og usynlige arr i hjertet av de som er ment til å være nærmest oss i forhold. Slik som en familie er ment til å være en slags trygghetshavn for barn, og der de føler seg elsket og akseptert som den personen de er. Da er det ekstra vondt å vokse opp i et hjem der barn opplever det motsatte.

Sjølv om dette har formet deg til å bli en mye sterkere person i dag, så kan ikke fortiden din bli visket vekk. Men en kan lære å takle slike vonde minner bedre med tiden, og noen kan da også bli helbredet og enten det å ikke lenger føle noe smerte eller at smerte følelsen blir svakere. Erfaringene vil være forskjellige fra person til person.

Det er tydelig at du har blitt mye sterkere, sjølv om du har gått igjennom mange vonde år og har hatt en stor elv av tårer. Du har grunn til å være stolt av deg sjølv for å ikke ha gitt opp, og det at du har valgt å stå opp for deg sjølv. Fortsett med å bygge opp den du er som person, vær glad i deg sjølv, og bli kjent med din verdi, som er skikkelig verdt! Jeg føler med deg. 

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg veldig godt, siden jeg har opplevd så og si det samme. Mobbing i hjemmet fra foreldre. Hele barndommen og ungdomstida var fæl. Mobbingen gikk ut på å kritisere absolutt alt jeg gjorde eller ikke gjorde. Stort fokus på,vekt og aktivitet. Veldig fokus på skolearbeid, og karakterer på midten ble ikke godtatt, da var det kjeft og stempling som dum, lat osv. 

 

 

Vil bare si at du ikke er alene om det. Håper jeg at du har det bra nå og at du klarer å heve deg over dem. 

Anonymkode: 149c3...7ed

[AnonymBruker]

Så utrolig vondt å lese hvordan du har hatt det i oppveksten! Du er svært sterk som i dag setter ned foten. At ikke familien din ser hvordan de oppfører seg sier veldig mye om dem. 

At du har vært i en slik kultur, og likevel klart å være selvstendig, ta egne valg og gå i en egen retning. Det står det respekt av og du kan være stolt av deg selv for å være så sterk.

Familie er dessverre ikke noe man velger, men er født inn i. Heldigvis har man etter en viss alder et valg; man kan kutte kontakten. Jeg kuttet ut kontakt med min far fordi han selv kun prioriterte sin 'egentlige' familie. Det var tøft i starten, men i dag er jeg svært glad for at jeg gjorde det. 

Sender deg en varm klem og håper du innerst inne vet at du absolutt (!) er god nok, og at du fortjener å ha det bra. <3

Anonymkode: a1679...bdb

[AnonymBruker]

Be de dra til helvete

mener det, slik oppførsel er veldig LAVMÅL.

Anonymkode: 9aaec...1af

[AnonymBruker]

Uff, at barn skal oppleve mobbing av sin egen familie :-( . Det er svært skadelig for barn å oppleve mobbing jevnlig på skolen, men når det er egen familie må det jo være mye verre, det er jo i familien man skal føle seg trygg. I tillegg er jo dette usynlige arr, et barn har mange blåmerker på innsiden, men klarer vel dårlig å beskrive det siden barnet må bruke egne ord for å forklare om alle blåmerkene, slikt sett må det være verre enn fysiske blåmerker, for de kan jo alle se og dermed er trøsten nær. Jeg vil anbefale deg å velge mennesker som gir deg positiv energi, hvis din far og hans familie ikke forstår hva de har gjort overhodet, så ville jeg nok valgt dem bort, enten for en periode eller for alltid, det valget må du ta selv. Ønsker deg all lykke, du har lært hva man IKKE skal gjøre mot et barn.

Anonymkode: 7fead...197

[Snadder]

Tusen takk for all støtten <3

[AnonymBruker]

Utrolig trist å lese det du har gått igjennom. Jeg har opplevd mye av det samme selv, altså ikke det med spising, men ble mobbet av mine søsken fordi var misunnelig. Uansett er det viktigste nå at du ikke blir et offer hele livet. Jeg måtte gå i terapi for å gi slipp på vonde følelser og tanker rundt barndommen. Jeg kan anbefale det sterkt å ha noen å snakke med så man kan komme seg videre. Nå vet jeg ikke om du har det, men det er hvert fall et godt råd til deg og andre som bærer på slike opplevelser. Du har kanskje sagt det til de, men de burde høre at det de driver med er sykelig. Og at den sykeligheten har de prøvd å tvinge på deg. 

Det å bli sviket av sine nærmeste er noe av det vondeste man kan oppleve. Og spesielt av foreldre som skal støtte, hjelpe og elske deg for den du er. Nå må du bare resten av livet ditt omgås omsorgsfulle personer, og holde hodet hevet. Du fortjener å spise og kose deg  

Anonymkode: 2a7c8...b6f

[Gjest cheshirecat]

Du har vært sterk. Du har også tydeligvis hatt en god mor som motvekt til disse idiotene.. Og du vet, i motsetning til dem, hva det vil si å være vakker på innsiden. Det er langt viktigere enn det ytre  

[Gjest Mrs. Random Nick]

Den 6.2.2016 at 20.49, Snadder skrev:

Tusen takk. Har i dag sagt til e at de kan ta kontakt igjen den dagen de skjønner hva de har gjort og at de har selvinnsikt nok til å skjønne at deres oppførsel har såret meg opigjenna årene.

[Snadder]

Her er en liten oppdatering. Har blitt kontaktet av familien nå men de benekter all oppførsel som kan ha vært det minste sårende og ser det ikke i det heletatt. De syntes det var helt greit å kutte kontakten og mener det nå er jeg som er en mobber og som sårer de dypt med å si i fra. Jeg kjenner jeg er fly forbanna og ikke minst veldig veldig lei meg og har grått og grått kjempemasse de siste dagene. Man kan desverre ikke velge hvem man er i familie med, men man kan velge hvem man vil ha i livet sitt.

[Gjest Sunflower-Delight]

2 timer siden, Snadder skrev:

 Man kan desverre ikke velge hvem man er i familie med, men man kan velge hvem man vil ha i livet sitt.

Sant. Jeg tenker da sjølv at familie trenger ikke alltid å være blodsrelatert. Klart at en kan ikke se vekk i fra at biologisk familie er hvor vår kjøtt og blod stammer i fra, men hvis du kommer fra en familie der du aldri har følt noen form for tilhørighet og har aldri følt deg elsket og akseptert som den du er, så har man da heller ikke opplevd ekte familiebånd. Flest adopterte barn vil se sin adoptivfamilie som sin ekte familie mer enn sin biologiske familie. Kun som ett eksempel.

Det virker som om de ikke ønsker å innrømme sine feil, noe jeg ikke er så sjokkert over. Det er en veldig vanlig reaksjon i lignende familier som de fra din far's side, jeg tror da at det er en form for stolthet og fasade som de må holde oppe hele tiden, og når du da konfronterer dem med feil de har gjort og hvordan mye av deres oppførsel såret deg djupt i flere år, så er dette som ett stort stikk i den perfekte boblen dems. For å få dem til å føle seg bedre så vil dem snu alt over på deg og legge skylden sin over på deg. Du gjorde ingenting galt, det er mest det at de ikke kan takle det å bli kritisert og konfrontert med sine feil og dårlige egenskaper.

Jeg skjønner at dette sårer deg masse, det gjør virkelig det når de ikke kan innse hvor mye de har såret deg tidligere og nå. Det hjelper når andre som har såret deg innser alt det vonde de gjorde og så ber om unnskyldning/tilgivelse for alt sammen, når de virkelig skjønner hvor mye skade det ble ut av det hele. Men hvis de virkelig en eller annen gang vil komme til å innse dette kan det også ta mye lengre tid enn nå, for slike mennesker som de du har fra din far's familie vil ha vanskeligheter for å se alt dette, siden de da ikke skjønner hva de gjorde galt, så må jo det bety at de synes de gjør det meste rett. En kan da fortelle dem igjen og igjen hvordan en føler det og alt det de gjorde som skadet og såret deg innvendig, men de vil fortsette med å stå på sitt. En kan naturligvis prøve seg fram på forskjellige måter som en tror vil hjelpe, men hvis ingenting hjelper og de fortsetter med å nekte på at alt det du mener var vondt gjort mot deg, da vil det ikke gå noen vei.

Når ett familie forhold blir bare vondt å fortsette med så er beste alternativ å kutte av fullstendig kontakt, slik som du snakket om tidligere i tråden her. Men da er det også lurt å kutte av all mulig kontakt, ikke ha dem innpå facebook, ikke ha telefonnummeret deres, ikke lese brev-e-mail som de sender deg, o.s.v... Hvor lang tid du kutter av kontakt er opp til hva du mener er rett for deg, men som du har sagt over der så kan du velge hvem du vil ha i livet ditt. Det å ha positive mennesker i livet ditt, mennesker som er glade i deg, bryr seg om deg på en god måte, respekterer/liker deg slik du er, mennesker som vil deg alt godt. Disse menneskene er mye mer verdt å ha rundt deg, og de kan bli din nye familie.