Vet ikke om jeg vil ha barn, hvorfor er DU barnløs?

[AnonymBruker]

Vær så snill og ikke heng dere opp i mine grunner til å ikke ønske barn med mindre dere absolutt må, fortell gjerne hvorfor DU ikke vil ha barn/ikke har barn. Dette er ikke ment som en fornærmelse til folk som har barn, altså. 

For det første går det utover jobben min. Jeg har planer om å bli psykolog eller psykiatrisk sykepleier, eventuelt siviløkonom (jeg vet, forskjellige yrker, men har mange interesser). Har tenkt tanken på advokat også, eventuelt legeutdanning men da må jeg ta opp igjen et par karakterer etter videregående. Har ikke begynt på utdanningen enda. Blir jeg sykepleier kommer jeg til å jobbe turnus og jeg liker å arbeide slik, vil da gjerne ha en 100% stilling. Er jo innlysende at dette kan bli litt problematisk med barn i hus, spesielt om det er flere og kort tid mellom når jeg får hvert barn osv. Jeg har planer om å vie mye tid til utdannelse og jobb, det er noe jeg vil prioritere veldig høyt og jeg har også lyst til å studere i utlandet. Det er en god del år til jeg er ferdigutdannet, jeg ønsker overhodet ikke barn i studietiden iallefall. 

Så er det dette med skilsmisse. Jeg har ikke vokst opp i et hjem hvor mine foreldre er skilte, men der har vært mange problemer mellom foreldrene mine som jeg dessverre har vært et midtpunkt i og jeg har hatt innsyn i ca alle problemene de har hatt og dette tærer på en når en er liten og tenåring. Noen ganger tenker jeg at det hadde vært best om de skiltes, men samtidig ikke. Jeg vil IKKE at mitt eventuelle barn skal vokse opp med skilte foreldre eller ha foreldre som krangler, en mor eller far som er utro osv. Jeg vil jo for all del unngå for det det er verdt at disse tingene blir unngått men man er jo aldri sikker på fremtiden. Dette er ting jeg er livredd for. Skal jeg ha et barn skal jeg og mannen holde sammen for evig og alltid, uansett hva, men hva om han er voldelig eller notorisk utro? Det er problemstillinger jeg ikke vil havne i eller ta sjansen på å havne i! Er jeg alene i et slikt forhold uten barn er det en annen sak! Hvordan kan jeg være sikker på at mannen vil stå ved siden av meg resten av livet, når skilsmissestatistikken øker og øker her til lands? I tillegg forandrer jo kroppen seg mye etter graviditet, jeg ender opp med masse løs hud på magen og strekkmerker (alle kvinnene i familien min har det, så da får jeg det også, naturlig nok), kanskje jeg blir ødelagt nedentil resten av livet og jeg og mannen aldri får et normalt sexliv igjen og slike ting. I tillegg må jeg stresse og bekymre meg med å ivareta kroppen min 100% og holde den stram og fin samtidig som jeg skal oppdra en unge perfekt. Også må jeg jo jobbe knallhardt ellers i jobbsammenheng og holde alt på stell. Så vokser ungen, kommer eventuelt i trassalderen, det blir et mareritt, så kommer tenårene, puberteten, hormoner....... Det er ikke ting jeg ser frem til for å si det sånn. Selv var jeg et englebarn i tenårene, men har skjønt at jeg er et unntak i mitt årskull, er svært få jeg kjenner som var så snill som jeg var i tenårene. 

Når man er mor har man et stort ansvar og kan ikke leve slik man vil, man kan ikke reise når man vil, feste når man vil (ikke at jeg fester noe særlig, det gjør jeg ikke, men muligheten er liksom helt borte), man kan ikke sove så lenge man vil i helgene osv. Jeg og mannen kan ikke ha sex når vi vil hvor vi vil i leiligheten/huset, vi kan knapt lage lyd på soverommet i fare for at barna skal høre oss (å høre foreldre som har sex er traumatiserende!!!).... Og ja, sex og kjærlighet med mannen er høye verdier for meg og stor prioritet, jeg er ikke i et forhold nå men har vært i et par forhold og et av forholdene varte i 4 år. I tillegg koster det jo å ha barn og mye av det økonomiske går til barnet, ikke at dette er noe problem men hva om økonomi i fremtiden blir et problem? Jeg får jo ikke god økonomi før jeg har vært i jobb en stund etter å ha blitt ferdigutdannet, og med de yrkene jeg vil utdanne meg til tar det nok tid før jeg har en solid og høy inntekt. 

I tillegg er der mange sykdommer på min familie sin side. Så og si alle typer kreft bortsett fra brystkreft.  Det er også en del psykisk sykdom i familien, selv har jeg diagnosen bipolar lidelse type 2, er medisinert og har vært det LENGE. Hva om jeg ikke blir frisk til jeg eventuelt skal ha barn? Er redd for at barna skal arve alt dette. Jeg har uansett veldig lite kontakt med familien min pga dårlige familieforhold, så barnet vokser opp uten nært forhold til mormor og morfar. Har ikke søsken, så barnet får ikke onkel eller tante. 

Ellers syns jeg fremtiden i verden ser litt mørk ut. Det er så mye grusomt som foregår i verden, så mye som har endret seg svært negativt siden jeg var barn og jeg vet ærlig talt ikke om jeg har lyst til å få et barn i en slik verden. Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne, men presset man har på se selv fra samfunnet (som jeg selv har fått kjenne enormt på!), mobbing, all denne innvandringen (ser i utgangspunktet ikke på dette som noe negativt men det KAN jo bli det), IS (ja, jeg er faktisk bekymret for den gjengen) og terror generelt. Kall meg gjerne pessimist men jeg vil ikke ha barn under 3. verdenskrig og jeg vet jeg ikke er den eneste i verden som tror at en krig vil komme om noen få tiår. Er også redd for alle de ulike virusene og sykdommene som plutselig oppstår. 

Anonymkode: a2c3c...d38

[Petra75]

Mine grunner er mye like dine. I tillegg til at tanken på å ha ansvaret for et lite menneske resten av livet med alle bekymringer det medfører skremmer vannet av meg.

Syns livet er godt og behagelig uten barn, og når jeg veier det opp mot hverandre er det flere fordeler uten eller med. Nå er det gudskjelov snart for sent for meg uansett, så jeg slipper å tenke mer på det

[Jegern Puahate]

Kort oppsummert:

 

[AnonymBruker]

Jeg synes ærlig talt du høres litt vel anspent og stresset ut sånn generelt..

Man må bare gjøre det beste ut av livet selv i den verdenssituasjonen vi er i, med eller uten barn.

Forøvrig blir livet med barn også litt hva man gjør det til, med unntak av den første tiden med en nyfødt så er forholdet og sex mellom meg om mannen som før faktisk er forholdet enda sterkere og bedre enn før barn. 

Anonymkode: 90a38...f0a

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes ærlig talt du høres litt vel anspent og stresset ut sånn generelt..

Man må bare gjøre det beste ut av livet selv i den verdenssituasjonen vi er i, med eller uten barn.

Forøvrig blir livet med barn også litt hva man gjør det til, med unntak av den første tiden med en nyfødt så er forholdet og sex mellom meg om mannen som før faktisk er forholdet enda sterkere og bedre enn før barn. 

Anonymkode: 90a38...f0a

Men hvorfor finner det så vanvittig mange alenemødre og alenefedre da?  Møter nesten aldri en mann over 25 som ikke har barn! 

Anonymkode: a2c3c...d38

[AnonymBruker]

Det er akkurat like greit å velge å ikke få barn, som å velge å få barn.

Det er synd om du velger å unngå det på grunn av frykt, for det er litt irrasjonelt. Verden har ikke blitt verre, det har bare blitt lettere å få med seg hva som skjer rundt overalt på grunn av telefoner, TV og internett. Et barn som settes til verden i Norge idag har bedre forutsetninger enn noe annet tidspunkt og sted i historien.

Arvelig helse derimot, kan være lurt å tenke på. Man kan vurdere adopsjon eller å være fosterhjem istedet. Da gjør man noe flott for et barn, samtidig som man slipper å bekymre seg for at ens egen dårlige genetiske helse skal ramme barnet. Man bør jo også være i stand til å ta seg av et barn og ha et visst nettverk rundt seg - å være alenemor med dårlig helse er tungt. Nettverket kan dog være "adopterte" besteforeldre, venner eller en fremtidig partners familie. Eller, om man har god økonomi, en fast barnepasser.

Om man velger å ikke få barn, bør det være fordi man rett og slett ikke har lyst på barn. Det er min grunn, enkelt og greit. Jeg har aldri noensinne hatt et fnugg av lyst på egne barn. Nevøer og nieser kan være søte nok de, men jeg har ikke lyst på egne. Det har ikke noe særlig med hverken økonomi, mangel på frihet, travelhet, jobb eller ansvar å gjøre - jeg bare ønsker meg ikke barn noe mer enn jeg ønsker meg en flokk med giraffer (selv om både barn og giraffer kan være kjekt å besøke og kose med en gang i blant). Noen pleier å advare om at man blir ensom som gammel om man ikke har barn - vel, for det første nekter jeg å sette til verden et helt menneske bare for å gi det ansvaret for å sørge for at jeg ikke kjeder ræva av meg når jeg blir gammel og halvdement. For det andre ser jeg altfor mange eldre som sitter mutters alene og er forferdelig triste nettopp fordi de HAR barn - men barna og barnebarna har det altfor travelt og rekker aldri å besøke dem. Da setter jeg heller av penger til å ansette et hyggelig menneske til å gå tur med meg en gang i uka når jeg blir for gammel til å gå tur med meg selv.

Anonymkode: 289c2...c41

[AnonymBruker]

Nå har jeg barn, men hvis jeg ikke skulle fått det, så hadde det kanskje vært av den siste grunnen du nevner. Hvilken verden er det man setter barn til...

Utenom det så er jeg advokat, mannen har også god inntekt, så økonomisk er det ikke noe problem. Jeg har like stram og fin kropp som før jeg fikk barn, underlivet er ikke ødelagt...

Men ja, det er et liv før og etter at man får barn. Plutselig må alt planlegges.

Nå er ikke du engang begynt på utdannelsen din. Skal du bli advokat, så er det fem år på skolebenken først. Legeutdannelsen er enda lengre. Nyt friheten som student. Og det med barn... alt til sin tid. Hadde jeg vært deg, så hadde jeg ikke tenkt på problemstillingen engang. Dine ønsker om seks-syv år er det vanskelig å vite noe om. Man utvikler seg mye både under studietiden og de første årene i arbeidslivet. Du blir voksen. Rett fokus på utdanning i første omgang, så ser du hvor livet tar deg etter hvert.

Anonymkode: 305fb...e74

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvorfor finner det så vanvittig mange alenemødre og alenefedre da?  Møter nesten aldri en mann over 25 som ikke har barn! 

Anonymkode: a2c3c...d38

Det finnes da mange menn over 25 uten barn? Men det er vel vanligere i bygder og mindre steder å få barn tidlig. 

Man må jo se ann hvem man får barn med, jeg hadde mange kjærester før jeg møtte mannen min som ikke hadde vært aktuelle kandidater for å si det sånn. Også er det vel gjerne slik at om man forhaster seg i et forhold med å få barn, så er sjangsen større for at det ryker. Det er også viktig å huske på å være kjærester og ikke bare på å være foreldre, mange suller seg helt bort i å bare styre med ungene. Da forsvinner intimiteten og forholdet ryker fortere. 

Anonymkode: 90a38...f0a

[Jegern Puahate]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er akkurat like greit å velge å ikke få barn, som å velge å få barn.
 

Nei, som tegningen i min forrige post illustrerte, så er det velge å få barn det samme som å skape potensiell harme.

Ingen barn, 0% for harme. 

[AnonymBruker]

Jeg er ikke så glad i slik barn ofte er. Barn tar for mye tid og krefter. Jeg har endel tid men ikke så mye krefter. Men mest har jeg  rett og slett bare ikke lyst på ansvaret for ett barn. Trengte derfor ikke mange argumenter, selv om det ok litt tid å innrømme for meg selv at det var slik det var.

Anonymkode: d4555...aaf

[AnonymBruker]

...tok litt tid å innrømme...

Anonymkode: d4555...aaf

[Gjest Faerunpedia]

Er ikke så begeistret for barn, og har aldri hart ønske om å ha noen. Tenker også at det er mye arbeid, og ser ingen grunn til å ofre så mye for et annet menneske. Jeg vil ha friheten min til å reise, sove lenge i helgene osv. 

[AnonymBruker]

Det finnes mange grunner til å ikke få barn, men til syvende og sist så handler det jo om at man ikke har lyst på/ønsker seg barn, innerst inne. Så å si "jeg vil ikke ha barn fordi.." er egentlig ikke nødvendig. (Nå ser jeg bort i fra arvelige sykdommer osv) Og det er jo helt ok å ikke ønske seg barn! 

I dag på God morgen, Norge var det en dame som ble intervjuet da hun ikke ønsker seg barn fordi hun er opptatt av miljøet. Det er vel å bra å være opptatt av miljøet, men hun har nok ikke i utgangspunktet veldig lyst på barn heller. 

Det virker som mange føler de må forklare hvorfor de ikke vil ha barn, det er synd det skal være slik. 

Anonymkode: 90a38...f0a

[AnonymBruker]

Jeg er egoistisk og elsker å kunne være spontan. Med barn kan jeg ikke det.  Pluss det krever mye og er tøft. Har tantebarn og etter å ha passet de en helg,  er jeg helt utslitt! Tør ikke å tenke på hvordan det må være å ha de fulltid. Hadde vel ikke hatt ork til noen ting. Så er jeg heller ikke så glad i barn. Jeg er 25, så har jo god tid på å bestemme meg,  men tror jeg blir barnløs. 

Anonymkode: c9e87...8db

[Gjest Jokkmokk]

De grunner du oppgir er ikke en hindring for meg, og de fleste jeg kjenner. Enten fordi virkeligheten ikke er helt slik du beskriver det(for oss), eller fordi vi ser muligheter og ikke bare hindringer.

Men, jeg har noen frivillig barnløse venninner som er 35+. De har aldri ønsket seg barn, og ønsket har uteblitt også når de ble 30 og 35. Alle trives med barn, men de vil ikke ha egne. 

Kun den ene utelukker kategorisk at hun ikke noensinne vil ha barn, de andre er ganske sikre og regner med de forblir barnløse. Kun hun ene er i et langvarig forhold, og han er endel yngre og har ikke en sterk formening. Derfor har hun tenkt å åpne mulighet om han ønsker en gang, men nå er uansett det for sent pga hennes alder(han er ti år yngre).

En kollega er frivillig barnløs fordi hun hadde en partner som ikke ønsket seg barn, og hun klarte bedre tanken på å være uten barn enn å bytte partner. 

Den eneste jeg tror kan angre er sistnevnte, nettopp fordi hun en gang faktisk har opplevd ønsket og jo har gitt opp noe. Jeg tror hun angrer dersom forholdet tar slutt, og aksepterer fint avgjørelsen om de holder sammen siden hele årsaken til frivillig barnløshet ikke ligger i henne, men utelukkende hos ham. Forsvinner han er den grunnen borte.

En interessant greie er at noen av dem har hatt sen menstruasjon med en partner de hadde sterke følelser for, og de dagene håpte de litt at det var graviditet og ble skuffet når mens kom som vanlig. 

Utover det tror jeg ingen av dem har blitt gravide ved uhell og måttet ta en endelig avgjørelse.

Endret 5. februar 2016 av Jokkmokk

[Florence]

Jeg er også usikker på om jeg vil ha barn, men av litt andre grunner enn deg. Jeg kan rett og slett ikke se for meg selv ta vare på et annet menneske hver eneste dag de neste 18-20 årene. Jeg er redd for å føle de neste 10 årene at jeg ikke vil ha barn, og så begynne å virkelig kjenne på ønsket om barn når jeg er 38-40 når det gjerne er adskillig vanskeligere å få barn... 

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke ordet "barnløs", det høres ut som man mangler noe.

Jeg har faktisk laget en liste over "for og mot" det å få barn, for min del.

Mot:

- Føler ikke og har aldri følt noe som helst biologisk behov for å reprodusere meg selv. Altså: jeg har ikke lyst på barn.

- Ønsker ikke binde meg til en mann ved å få barn med ham, da min erfaring med menn stort sett handler om utroskap og konfliktskyhet. Jeg vil ikke at mitt barn skal bli skilsmissebarn. Kravene mine til en eventuell far er nok for høye, og sjansen er derfor liten når det gjelder å finne en slik mann.

- Det er allerede altfor mange mennesker i verden. Fremtiden ser mørk ut, både når det gjelder befolkningstall, miljø, uroligheter og økonomi. Mange klarer å la være å se det, og jeg misunner dem veldig. Men jeg kunne bare ikke klart å sette et barn inn i en verden som vår.

- Jeg elsker friheten til å sove lenge, sitte å lese en god bok i timesvis, stillhet, kunne reise når jeg vil, leve akkurat slik jeg vil. Jeg liker å kun ha ansvar for meg selv, og å slippe å bekymre meg for et annet, lite menneske. Å få barn er en livsstil, en livsstil jeg ikke ønsker å ha.

- Graviditet og fødsel skremmer meg. Spesielt fødsel. Sjansen for permanente skader, både fysisk og psykisk, er jo i aller høyeste grad til stede. Jeg er ikke redd for strekkmerker, slapp mage eller slappe pupper, men skader i underlivet, traumatisering og fødselsdepresjon.

- Psykisk sykdom i familien.

 

For:

- Foreldrene mine har tre barn, og vi er alle godt voksne. Ingen av oss har barn enda, og det er trist at de ikke har fått muligheten til å bli besteforeldre enda.

- Å ha voksne barn er noe jeg kunne tenkt meg.

- Det hadde vært spennende å se et menneske vokse og utvikle seg.

 

Konklusjonen for meg er alltid at mot > for.

Anonymkode: fd25a...bcc

[AnonymBruker]

Jeg har lyst på barn, men har ingen å få barn med. Jeg har i løpet av mitt 36-årige liv hatt kun en kjæreste og har innsett at jeg ikke er spesielt attraktiv og ettertraktet. Det er ikke aktuelt å få barn alene heller, så jeg håper å en dag få råd til større bolig så jeg kan være fostermor.

Anonymkode: 0eabd...28f

[AnonymBruker]

Da jeg var yngre holdt jeg også på med slike for og mot lister når det kommer til det å få barn. Men i dag som voksen innser jeg at jeg ikke vil ha barn fordi jeg ikke ønsker meg barn.

Livet mitt som barnløs er likevel ikke bekymringsfritt med bare bra sex og å sove lenge i helgene.

Det å ikke ha lyst på barn er god nok grunn til å ikke få det. Et barn bør være ønsket. Det meste av det praktiske rundt det å få barn vil jo ordne seg med tiden for de som har lyst.

Anonymkode: 3c503...a28

[-Missi-]

Jeg syns de som ikke vil ha barn burde bli respektert for det.!!!

Et barn skal være noe man ønsker i livet sitt ikke noe man får fordi man "må".

Selv har jeg barn, en sønn på 9. Vi har et utrolig godt forhold.

Jeg vil alikevell ikke ha fler, jeg er 28 og bestemte meg for det allerede da jeg var 22. Tro meg jeg har fått høre det! "alle" sier at jeg må bare vente plutselig får jeg lyst på fler/drømmeprinsen dukker opp osv. For min del var jeg ferdig som 22 åring, ferdig med det å ha en samboer og alt det følger med seg. 50/50 ordning er ingen dans på roser, man savner barnet sitt konstant hele tiden, bekymringer om barnet har det bra hos far osv. Aldri i livet om jeg risikerer å havne med en 50/50 ordning igjen! for barnets del da jeg ikke synes det er optimalt men og for min egen del da det rett og slett er grusomt å savne barnet sitt slik.

I tilegg var fødselen helt jævlig, jeg hadde smerter i underlivet ett helt år etterpå, og magen vil for alltid være en stor hengene flapp som kun kan fikses ved operasjon...som jeg har spart til i flere år nå.

Jeg elsker sønnen min over alt på jord og han betyr alt for meg. Alikevell vil jeg ikke ha flere barn. Det fins nesten ingen som respekterer det, eneste som ikke har møtt meg med setningen" du er for ung du vet ikke det enda/ snart kommer drømmeprinsen" og annet svada er ei veninne som selv er alenemor og ikke vil ha fler.

Nå er han stor gutt, jeg kan endelig begynne å slappe av litt, har startet på høyere utdannelse og føler at nå begynner mitt liv igjen. Jeg er fortsatt ung når han er voksen, da har jeg all frihet i verden og vil absolutt ikke bindes av en mann eller a4 livet igjen.

Dere har all støtte fra meg, ønsker dere barn, kjør på! Ønsker dere ikke så skal dere bli respekter for det, for det burde absolutt være lov å tenke slik