Utblåsning fra tidligere mobbeoffer.

[AnonymBruker]

http://www.tv2.no/nyheter/8000537/

Jeg kom over dette innlegget, og det beskriver de 10 første skoleårene mine på en prikk. Jeg var ignorert og unngått av alle.

 

På barneskolen prøvde jeg så godt jeg kunne å være snill, inkuderende, si hei, ta kontakt. Jeg hadde ikke hatt noe problem med venner i barnehagen, men jeg var den eneste som kom fra privat barnehage. På abrneskolen så folk bare rart på meg, ignorerte mitt "hei" og løp vekk fra meg. Jeg prøvde så godt jeg kunne hver dag å få en venn, og skjønte ikke hva som var galt med meg. Jeg spurte mamma og pappa og andre voksne hva som var galt med meg, og alle sa at det ikke var noe galt med meg.

Oppover barneskoletrinnene ble jeg mer og mer desperat. Jeg gav komplimenter, tilbydde meg å hjelpe, tok til og med mot til meg og prøvde å støtte andre som ble mobbet, for at kanskje en av dem ville bli venn med med. Jeg prøvde alt jeg kunne å være snill slik at noen ville bli venner med meg. 

Jeg var 10 år da jeg begynte med selvskading. Jeg hatet meg selv. Hvorfor ble jeg hatet sånn av alle? Hvorfor kunne jeg ikke bare være normal? Jeg sa til lærerne at jeg ønsket å dø og jeg nektet å spise. De svarte med å kontakte barnevernet. De kunne ikke se at det var rett forran nesa deres, og ikke hjemme at noe vondt foregikk. 

Til denne dag får jeg av og til den usikre følelsen. På barneskolen føltes det ut som om det sev en usynelig stank fra meg. En stank som ikke forsvant uansett hvor mye jeg vasket meg eller hvor rene klær jeg hadde. Den var usynlig for meg selv og voksne, men alle andre visste at den var der. Jeg følte også at stemmen min var en vond lyd som plaget alle, uansett hvor fine ting jeg prøvde å si. En jente begynte til og med å gråte og måtte trøstes av vennene sine da det viste seg at hun måtte sitte ved siden av med på bussen på en skoletur. Ingen ville sitte ved siden av meg. Folk ble irriterte om jeg prøvde å si hei eller spørre vanlige spørsmål. Ingen ville henge jakka si ved siden av min. Æsj! Kunne de finne på å rope hvis de kom borti meg eller tingene mine. Navnet mitt ble alltid uttalt med avsky i tonefallet de få gangene noen sa det. Jeg begynte etter hvert å hate mitt eget navn. 

Jeg har tenkt mye over min egen oppførsel for å finne ut om jeg på en eller annen måte var uaktsomt slem eller ubehagelig. Jeg kan til denne dag ikke skjønne hvorfor jeg ble behandlet sånn. Ingen voksne reagerte på måten jeg var på. "De voksne" var de eneste som noen gang snakket med meg på en vanlig måte eller sa navnet mitt. De var de eneste som var snille mot meg, og det nærmeste jeg kom å ha venner. Og med venner mener jeg ikke venner, jeg mener folk som ikke ville meg noe vondt og som jeg ikke var redd for. 

Jeg ble skjeldent slått eller åpenlyst mobbet, men det skjedde. De gangene tok lærerne affære. Resten av tiden skrøt de stolt på forldremøtene av at på skolen vår så fantes det ingen mobbing. De mente også at jeg som var flinkest i klassen hadde det helt tipp topp, og at jeg likte meg best i ensom isolasjon (jeg hatet det). De trodde at jeg var den eneste som ikke fikk noen gruppe å være på i gruppearbeidene var fordi jeg var for flink for de andre og ikke ville være med dem. Sannheten er at jeg prøvde så hardt jeg kunne å få en gruppe hver gang! Men om jeg var heldig op fikk napp så kom det raskt noen bort og sa til de andre at de ikke kunne være på gruppe med meg. Noen ganger fikk jeg en gruppe og var kjempeglad, men så viste det seg at de hadde plalagt at jeg skulle gjøre hele arbeidet aene mens de gjorde andre ting uten meg. Så da ble jeg sittende alene og pusle med mitt mens de andre lekte. i 7 år. 

Etter hvert ble jeg så ensom om isolert at jeg begynte å finne på ting for å prøve å få oppmerksomhet. Noen ting angrer jeg på. Jeg begynte å kanskje bli litt plagsom med vilje. Alle behandlet meg jo allerede som om jeg var det, så hva hadde jeg å tape? I det minste ble jeg ikke totalt ignorert noe mer. Etterhvert begynte jeg å tenke med meg selv at jeg faktisk var ond og at jeg fortjente behandlingen jeg fikk. Et velmendende "hei" fra meg var et ondt "hei". Et velmenende kompliment var en fornærmelse hvis det kom fra meg. Vitser som jeg fortalte var ikke morsomme, men de var fantastiske hvis de kom fra hvilken som helst annens munn. Den usynlige stanken fulgte etter meg og gjorde alt jeg sa og gjorde til noe fælt, ekker og ondt. Men hvis andre gjorde de nøyaktig samme tingene var det bra. 

På ungdomsskolen gikk del litt bedre. Vi begynte sammen med flere andre skoler, og jeg fikk noen få venner fordi de ikke "visste" hvem jeg var. Men de ble advart mot å være venn med meg av folk fra min gamle skole. "Ingen vil være venn med deg om du er venn med henne" kunne folk finne på å si, og spørre anklagende om folk var venner med meg. Nei, begynte de etter hvert å svare. De kunne finne på å gå om jeg spurte om å få sitte med dem i lunsjen. Folk trakk seg unna meg. Jeg ble ikke invitert noe sted. En gang var det ingen som kom på bursdagen min. Alle hadde kollektivt blitt enige om å ikke gå, uten å si noe til meg, selv de som hadde sagt at de skulle komme. Så da satt jeg der og ventet da. Mamma hadde laget pizza og kake og alt, men jeg ble bare sittende og vente... Det var vondt da jeg innså at de ikke var forsinket. Jeg ringte til de som jeg snakket mest med og spurte om de kom. De gav ikke noe klart svar, men bare sendte telefonen rundt til de andre de var med slik at folk kunne komme med løgner etter tur, mens de andre fniste i bakgrunnen. 

Noen ganger blir jeg redd den dag i dag. Redd for at den usynlige stanken plutselig skal komme tilbake og få alle vennene mine til å hate meg uten at jeg skjønner hvorfor. Jeg skulle så gjerne visst hva jeg gjorde galt. Hvorfor akkurat meg? Jeg er redd for at så lenge jeg ikke skjønner dette, så kan det plutselig skje igjen. Merkelig ting for en voksen person å være redd for. 

Jeg vet ikke horfor jeg skriver dette her. Alle de vonde følelsene kom plutselig tilbake, og det gjør meg så ufattelig trist og gjør at jeg føler meg verdiløs og som en plagsomhet. Jeg føler at den eneste grunnen til at jeg har venner er fordi jeg på en eller annen måte har klart å lure dem, eller sjule at jeg egentlig er en stinkende spedalsk og det som verre er. 

Jeg må bare få det ut. Jeg vil ikke ta det opp med familie eller venner fordi jeg ikke vil slite dem ut med tung dveling ved fortiden. Jeg er redd for å bli "avslørt". Håper at noen vil lese og forstå. 

Anonymkode: 2d14c...739

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg 

Anonymkode: 79a22...1ef

[Gjest Carrie_]

Kjære TS. 

En ting må du vite og det er at du ikke er alene. Jeg vet ikke hvordan du føler deg når jeg skriver det, men for meg føles det litt lettere å vite at jeg ikke er alene om å ha blitt mobbet. Ting blir på en måte lettere å takle når man vet at det finnes andre i samme båt og at vi er mange som både har opplevd og føler det samme. Mange av oss sliter også med senskadene av mobbing. Det er mange år siden jeg gikk på skolen, men allikevel har jeg fortsatt periodevis mareritt om mobbingen. Mobbingen kan prege oss mye og sette sine spor. Ett av sporene mobbing setter på mange av oss, blant annet meg, er at vi gjerne blir skeptiske mot andre mennesker, har lave tanker om oss selv og har en følelse av å ikke være bra nok. Når man er barn og ung så skal man jobbe seg opp mot å bli et voksent selvstendig menneske med selvtillit, men dette kan mobbingen fort sette en stopper for. Der og da når mobbingen pågår så stopper det utviklingen vår, isteden for å vokse som mennesker så kan vi fort krympe. 

Det tar tid å komme seg over mobbingen, noen av oss kommer vel kanskje aldri helt over den, men vi lærer oss å respektere den. Noe som har vært viktig for meg er å snakke åpent om den. Ikke bare på forum, men til venner og familie. Man føler jo fort at det er en skam å bli mobbet, at man blir mobbet "fordi det er noe galt med meg". Denne tanken må vi legge fra oss. Idsg prøver jeg heller å se det på denne måten: jeg var ei stille og forsiktig jente, derfor et lett offer, MEN det var ingenting galt med meg! Og uansett hvor rar man må være og hvor mye man skiller seg ut, så rettferdiggjør det IKKE mobbing! Mobbing er aldri greit! Og skammen etter mobbing er det ikke ofrene som skal føle, men mobberne selv. Mobbing er en grusom handling og avslører mye stygt med mobberen, ikke mobbeofferet! For det ligger i ordet, mobbeOFFER, en uskyldig person som er offer for en eller flere menneskers usympatiske onde handlinger. 

Du må slutte å dømme deg selv for hva du har opplevd, du har lidd nok. Jeg skal ikke sitte her og juge, du vil nok aldri glemme mobbingen, den vil alltid være vanskelig å tenke på, men du vil lære deg å leve med den og ikke prege hvordan du ser på deg selv den dag idag. Mobbingen skadet deg nok den gangen, ikke la den fortsette å skade deg den dag idag. 

Har du ikke hatt psykolog før så anbefaler jeg deg å få en. Det har hjulpet meg mye.

Hvis du føler for å snakke med noen så er det bare å sende meg melding her inne. 

Lykke til!

[chi]

Kjære TS!

Så vondt å lese hva du har opplevd! Unger kan være utrolig slemme og onde mot hverandre. Jeg vil gi deg en stor klem og si at jeg har opplevd litt av det samme, men i  mye mindre skala,  en kort periode på ungdomsskolen . Likevel kan jeg kjenne det stikke I meg nå, 25 år etter, og jeg stiller meg spørsmålet  "Hvorfor meg"? Hva galt hadde jeg gjort de?" Og jeg kunne  også føle meg litt skamfull, for det var flaut å være den teite som ingen ville være sammen med. Mine eldre søsken vasset jo I venner, så jeg følte meg så mislykket. 

Håper du har funnet deg gode venner nå, som du kan stole på, og ikke nøl med å oppsøke  profesjonell hjelp. Jeg snakket med en psykolog og fikk hull på byllen som bygde seg opp.

 

Stor klem til deg ❤