Du som bare fikk to barn, angrer du på at du ikke fikk nr. Tre?

[AnonymBruker]

Bare nysgjerrig 😊 og i tenkeboksen, men føler vel ærlig talt at to barn er nok.

Anonymkode: d2103...449

[AuroraBorealis_75]

Jeg angrer på at jeg ikke fikk nr. 3. Nå er det for sent. Er ikke en stor sorg, men kjenner litt på det innimellom.

[AnonymBruker]

Er redd for å angre når det er for sent. Hvorfor angrer du nå?

Anonymkode: d2103...449

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som angrer på at hun ikke fikk nummer FIRE. Hun var så skråsikker på at tre barn var nok, at da hun lå på fødestuen og fikk nr tre, ba hun samtidig om å få operasjon og bli sterilisert.

Det tok riktignok noen år, men hun fikk etterhvert et brennende ønske om en nummer fire. Som hun sa, hun følte at det satt en sjel der ute og ventet, en som var tiltenkt deres hjem og familie. "Det mangler liksom en". Hun satte i gang apparatet for å undersøke om det lot seg gjøre å få barn selv om man er sterilisert som kvinne. Det viser seg at det KAN la seg gjøre, ved å hente ut egg på kunstig vis og befrukte det med mannens sæd utenfor livmoren og så inplantere det befruktede egget i livmoren.

Dessverre viste legeundersøkelser at eggkvaliteten på de eggene hun hadde igjen, var på aller laveste nivå nesten. Sjansen for å bli gravid eller få et friskt barn med de eggene var lik null nesten. Så hun måtte oppgi hele ideen om å få nr fire, til hennes og mannens sorg.

Hun angrer nok inderlig på den steriliseringen hun gjorde i rushet etter fødsel nr tre. Da var det videre voksenutdanning og karriere som sto i hodet på henne. Når det var i boks, kom savnet etter sistemann. De tjener veldig godt der hjemme, så de hadde fint klart å ha fire unger.

Anonymkode: 9f440...80d

[AnonymBruker]

Nei angrer overhdet ikke!!

Har to små, og det er så ufattelig slitsomt og masete, at jeg nesten blir dårlig av tanken på å skulle hatt enda en...

Med to har vi muligheten til å "ta en hver" når ting koliderer, eller vi ønsker å gjøre noe med bare ett barn.

Det er deffinitivt mest praktisk når man skal ut å reise, eller andre aktiviteter som har familiepris 2+2.

Det er enklere å finne bolig med 3 soveromm, enn 4 osv.

 

Jeg er storfornøyd med 2 friske barn, og ønsker ikke "ta sjansen" en gang til..... Eller tenkt om det ble tvillinger?

Nei, jeg skal prøve å kose meg med de to jeg har, og er mer enn fornøyd med det:)

 

 

Anonymkode: dddc1...573

[AnonymBruker]

Her har jeg vært i tenkeboksen i to år mtp nr 3, og forrige uke fant vi ut at vi går for det!! :D Nå er barna våre 2 1/2 og 4 1/2 år så for meg er det nå eller aldri; før aldersforskjellen mellom søsknene blir altfor stor. Men for meg så er det NÅ jeg har funnet tryggheten. For et år siden satt jeg og surfet etter tips om "hvordan unnfange jente" osv (vi har to gutter) men nå så bare VET jeg at jeg vil ha et barn til, uansett kjønn. Om det blir tvillinger så helt greit for oss, våre to gutter er så gode venner at da har tvillingene hverandre å være bestekompiser med  Vi har vel egentlig ikke stort nok hus for tre barn (125 kvad) men who cares, barna våre vil uansett bli mer privilegert enn 95 % av resten av verdens barn  Jeg har aldri blitt spesielt sliten av mine to barn, men det er jo veldig forskjellig hvor mye man orker. Hvis du virkelig ønsker et barn til så tenker jeg at du har energien til det, ellers hadde du jo aldri orket tanken.

Men det blir en Harmony-test i Danmark helt i starten av svangerskapsuke 11, for å sjekke fosteret for alvorlige kromosomfeil. Det er en helt vanlig blodprøve som er fullstendig ufarlig for fosteret.

Anonymkode: ad231...2d2

[AuroraBorealis_75]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er redd for å angre når det er for sent. Hvorfor angrer du nå?

Anonymkode: d2103...449

Vanskelig å si hvorfor... Jeg hadde sett for meg tre barn, men så gikk tiden fra meg og forholdet i vasken. Var helt uaktuelt å etablere meg med en ny barnefar og derfor er det for sent. Jeg angrer på at jeg og tidligere mann ikke fikk det tredje barnet, men årene gikk bare så utrolig fort og plutselig så snus hele verden på hodet. Det som er sårt er at jeg aldri skal gå gravid eller føde igjen. Aldri amme og kose meg med mitt nyfødte barn. Ikke se et barn til vokse opp. Men så tenker jeg at dette savnet ville kommte uansett hvor mange barn jeg hadde fått? Ikke vet jeg. Jeg har to flotte barn, så er kjempefornøyd med livet allikevel og en gang om noen år så kommer barnebarna:)

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en venninne som angrer på at hun ikke fikk nummer FIRE. Hun var så skråsikker på at tre barn var nok, at da hun lå på fødestuen og fikk nr tre, ba hun samtidig om å få operasjon og bli sterilisert.

Det tok riktignok noen år, men hun fikk etterhvert et brennende ønske om en nummer fire. Som hun sa, hun følte at det satt en sjel der ute og ventet, en som var tiltenkt deres hjem og familie. "Det mangler liksom en". Hun satte i gang apparatet for å undersøke om det lot seg gjøre å få barn selv om man er sterilisert som kvinne. Det viser seg at det KAN la seg gjøre, ved å hente ut egg på kunstig vis og befrukte det med mannens sæd utenfor livmoren og så inplantere det befruktede egget i livmoren.

Dessverre viste legeundersøkelser at eggkvaliteten på de eggene hun hadde igjen, var på aller laveste nivå nesten. Sjansen for å bli gravid eller få et friskt barn med de eggene var lik null nesten. Så hun måtte oppgi hele ideen om å få nr fire, til hennes og mannens sorg.

Hun angrer nok inderlig på den steriliseringen hun gjorde i rushet etter fødsel nr tre. Da var det videre voksenutdanning og karriere som sto i hodet på henne. Når det var i boks, kom savnet etter sistemann. De tjener veldig godt der hjemme, så de hadde fint klart å ha fire unger.

Anonymkode: 9f440...80d

Det høres heller ut som hun konstant jager etter noe mer. At livet hennes i seg selv ikke føles godt nok, og at hun må ha flere barn, mer utdanning, større karriere etc. 

Anonymkode: 42660...92e

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det høres heller ut som hun konstant jager etter noe mer. At livet hennes i seg selv ikke føles godt nok, og at hun må ha flere barn, mer utdanning, større karriere etc. 

Anonymkode: 42660...92e

Hæ? Synes det høres ganske normalt ut, jeg. Trenger ikke være noe "galt" eller psykologisk skjørt over noen som ønsker seg en annen jobb eller flere barn. Hadde hun hoppet fra jobb til jobb, ønsket seg ti barn eller byttet ut mannen hvert halvår kunne jeg skjønt deg, men hvis dette er unormalt kan vi skyfle halve Norges befolkning inn i den kategorien

TS, mine foreldre angret... da de hadde småbarn virket det for slitsomt, og noen år senere begynte ekteskapet å hangle. Tror at særlig min mor angret på at de ikke hoppet i det før det var for sent. Ja, det blir noen slitsomme år, men det går relativt fort over og da kan man kose seg med store, selvgående barn.

Anonymkode: cfe53...56f

[AnonymBruker]

Jeg er sjeleglad for at jeg bare fikk to barn! Det har vært så mye jobb å følge dem opp med lekser, aktiviteter, foreldremøter, legebesøk, PPT, BUP, osv, at jeg ikke ville klart å gi nok til enda et barn. Nå er det ene barnet mitt trengt eistra mye, siden det har ADD. Men det visste vi ikke før barnet begynte på ungdomsskolen.

Det er så utrolig mye mer krevende å ha barn i skolealder enn i barbehagealder. Jeg har stått på ig kjempet enormt for mine barn. Med et tredje barn ville jeg følt hele tiden at jeg ikke strakk til.

Anonymkode: bf79c...952

[AnonymBruker]

Jeg så for meg 3 barn og i forrige uke fant vi ut at jeg er gravid! Så glad for det fordi nå er siste toget nesten gått mtp alder,jeg er 35! 

Anonymkode: d228c...4e6

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg så for meg 3 barn og i forrige uke fant vi ut at jeg er gravid! Så glad for det fordi nå er siste toget nesten gått mtp alder,jeg er 35! 

Anonymkode: d228c...4e6

Gratulerer!!! Jeg blir 35 i august, krysser også fingrene for at spire nr 3 snart sitter! De aller fleste på arbeidsplassen min har 3 eller 4 barn men slik er det jo ofte med akademikere, de får gjerne flere barn enn gjennomsnittet og de fleste barna kommer mellom 30-40 år 

Anonymkode: ad231...2d2

[AnonymBruker]

Nei. Kjenner stadig på angren over at vi ikke stoppet etter nummer en. Å ha et handikapet barn og en frisk og vilter i tillegg. Det tar sin turn på både individet og samlivet.

Anonymkode: 322e3...b32

[AnonymBruker]

Jeg har to barn, og vurderte litt nr tre, men hadde da en mann som jobbet ekstremt mye, og tenkte at jeg hadde mer enn nok med to barn alene. Så at jo eldre barna ble, jo mer jobbet han, og er i dag sjeleglad for at jeg bare har to barn. Forøvrig gikk forholdet i vasken, da han nektet å prioritere oss litt fremfor bare å jobbe. 

Anonymkode: 8d380...893

[Anciol]

Hvorfor skal jeg angre? Kan uansett ikke få flere barn pga en skade etter forrige fødsel!

Skal vi ha noe i huset så blir det en groenendael valp!

[AnonymBruker]

Jeg skulle gjerne hatt fire, har to. Men vi kan ikke få flere (fysisk). Vi begynner å bli for gamle for adopsjon, men kanskje fosterhjem? Tror vi må satse på å være en støtte for de barna som allerede finnes, det er nok av barn som trenger det. 

Anonymkode: ca3e1...9f2

[Vera Vinge]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Gratulerer!!! Jeg blir 35 i august, krysser også fingrene for at spire nr 3 snart sitter! De aller fleste på arbeidsplassen min har 3 eller 4 barn men slik er det jo ofte med akademikere, de får gjerne flere barn enn gjennomsnittet og de fleste barna kommer mellom 30-40 år 

Anonymkode: ad231...2d2

Dette skjønte jeg ikke. Er det ikke heller motsatt da, at yngre med lite utdanning får flere barn?

Personlig tror jeg det skal litt til for at jeg angrer på at jeg ikke fikk enda et barn, fordi jeg ofte er fornøyd med det jeg har. Men jeg tenker samtidig på at det hadde vært koselig med barn nr. 3. Jeg syns to barn på 2 og 4 er fint håndterbart, og det er ikke noe problem for noen av oss å ha dem alene f.eks. Men når det er sykdom og lite søvn, er det så klart ekstra slitsomt, og det argumentet er det beste jeg ser for at vi ønsker noe mer avstand mellom barn nr. 2 og evt. 3 - at vi ikke vil prøve å slippe tre små som er mye syke samtidig. Men så vet man hva man har og ikke hvordan det blir, så det er jo en risiko ved alt. Jeg tenker spesielt på alvorlig sykdom og spesielle behov, samt dersom man får tvillinger. Og er det nr 3 som velter det hele fra kos til kaos? Jeg tenker både på småbarnsårene og etter hvert, når de begynner med aktiviteter osv.

[Mollie]

Jeg har to barn, og har alltid sett for meg å ha to. Men etter at minstemann kom har jeg fått tanker om at jeg muligens ønsker meg ett barn til... Mannen min er fornøyd med to, men jeg vet at han hadde blitt med på et tredje barn om jeg ønsker det strekt. Men jeg er veldig usikker! Han er mye bortreist i jobb, flere uker i strekk. Og det er ofte slitsomt å ha to alene, så.. Ja. Jeg har hatt to vanskelige graviditeter, så det frister lite å gå gravid igjen. Men jeg er så redd for at jeg skal angre hvis jeg bestemmer meg for at to er nok!! Akkurat nå er jeg ihvertfall ikke der at jeg klarer å akseptere at jeg ikke skal få flere barn. Tenker mye på dette! 

[AnonymBruker]

Bare to barn? Det er da mer enn nok. 

Anonymkode: 3d805...4a7

[MsElliot]

Jeg hadde to barn lenge og følte alltid at det manglet en. Da yngste var 7 år fikk jeg nr 3.  

Nå etter 5 år føler jeg 100% at familien er komplett med tre barn 😊