Føler ennå skam

[AnonymBruker]

Jeg var 18 år da jeg tok min første abort. Som min mor er jeg helt i mot abort... men med min tidligere kjæreste som jeg er veldig glad i ble jeg gravid fordi vi ikke var forsiktige nok. I begynnelsen var alt som normalt, jeg røykte og drakk uten noe bekymringer. Så begynte jeg å føle meg dårlig i noen uker, det var den sterke luktesansen og kvalmen som påvirket meg mest. Og det gikk ikke over så jeg bestemte meg for å ta en graviditets test for å være sikker, men da det svarte positivt tok den pusten fra meg. Det ble forseint med angrepille så jeg oppsøkte legen min og ble henvist til kvinneklinikken for abort. For min kjæreste sitt ønske. På lang tid og i etter tid av aborten kranglet vi mye. Han støttet meg 100% hele veien og snakket meg gjennom det.

Jeg gikk gravid i 7 uker og bortsett fra bivirkningene som kom med, så var det de beste ukene jeg hadde hatt i mitt liv. Selvom det kanskje høres merkelig ut så hadde jeg allerede følt en god tilknytning for det. I tillegg følte jeg meg rolig, glad og fornøyd med meg selv uansett hva som skjedde. Det var følelser jeg aldri hadde følt før så lenge på en gang. Til og med kjæresten min ble overrasket. Jeg sliter med depresjoner og angst som går utover at jeg ikke klarer å kontrollere så lett når jeg får raseri utbrydd. Så ble det vanskeligere for meg å ta abort. Jeg glemmer aldri når jeg tok pillene og den kom ut fra meg. Det virker kanskje sykt men jeg studerte det og i mine øyne var den allerede dannet og hadde en liten arm... Jeg følte meg som er morder som har tatt et annet sitt liv. Det var som jeg mast en del av meg selv jeg kunne bygge opp og få meg til å føle meg slikt jeg gjorde når jeg gikk gravid. Det var en stor tomhet inni meg i flere måneder og jeg var deprimert mer enn noen gang før. Det var det mest vanskeligste valget jeg noen gang har tatt i mitt liv. Og jeg klandrer meg selv ennå for det. Både familie og venner har støttet meg og snakket med meg så godt de bare kan å stille opp så er tanken fortsatt der på at jeg kunne gjort noe annerledes. Jeg er for ung, umoden og kanskje ikke økonomisk i stand til å klare å ta vare på en baby... men jeg savner den følelesen.

Jeg er nå 20 og klandrer han ennå for at jeg måtte gå gjennom dette hver gang vi krangler... Jeg er utrolig glad i barn og kommer garantert til å få noen i fremtiden. Men er det noen andre som har opplevd noe lignende eller har en dårlig beslutning i dette som dere angrer på? Jeg vet ikke om jeg burde komme meg over dette og gå videre eller om at det var umenneskelig å gjøre  om sånt... dette har vært svært følelsesmessig for meg å gjennom.

Anonymkode: 88da3...790