Snotras dagbok.

[Snotra]

Da er jeg 31+0! Hu-hei hvor det går, og jeg har nesten ikke vært inne på KG de siste månedene. Det er utrolig hvor lita tid og overskudd jeg har hatt til bare å sjekke appene mine for hvor langt jeg er på vei den siste tida.  Det har vært masse ekstraordinært stress på jobb og ettermiddagene og kveldene går jo med til lille E og mannen. 

Dvs. lille E er jo ikke så lita lengre. I disse dager går hun inn i det siste utviklingsspranget. (Hallelulja!) Og i august begynner hun i barnehagen. Målet er jo at hun skal få kommet skikkelig igang der før det blir fødsel. Heldigvis har vi en måneds tid på oss, så lenge jeg ikke føder før termin denne gangen da.  

Det var selvsagt gjort en feil hos sykehuset angående den før-fødselssamtalen(e) som vi ble henvist til i mars. Så i forrige uke fikk vi en "hastetime" nå kommende onsdag. Jeg er litt skuffa over det altså. Det siste jeg vil er å ha noe som helst hastverkspreget over det med å forberede meg på ny fødsel, og jeg syns jeg har holdt meg meget rolig i båten til saken så langt. Heldigvis virket jordmora som kontaktet meg veldig forståelsesfull og hun kontaktet meg på utenom arbeidstid til og med, så forhåpentligvis blir det bedre når man er der. 

Men hva skal man egentlig si? Jeg vet jo at ingenting er garantert når det gjelder fødsler. Mest sannsynlig, statistisk sett, så blir det en lettere fødsel denne gangen. Samtidig så vet jeg jo også at det samme kan skje på nytt. Eller det kan bli enda verre. Så hva kan man egentlig forvente av sykehuset? Man får vel neppe en garanti for at det blir keisersnitt hvis det når et visst punkt hvor jeg som fødende ikke vil mer uansett. Det er ihvertfall inntrykket mitt etter å ha snakket med fødende som i utgangspunktet var lovet keisersnitt og så blir man bare presset og presset til å holde ut litt til, bare litt til, underveis i fødsel og så er det "for sent". 

Og ikke det at jeg vil ha et keisersnitt en gang. 

Det jeg vil er jo å føde vaginalt og helst uten epidural, fordi den føler jeg ødela veldig mye sist gang. 

Men det er jo ingen som kan garantere noe som helst. Og mulig jeg kommer til å skrike etter epidural etter fem minutter liksom!

Usj. Jaja. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det, men saken er jo at termindatoen nærmer seg stadig mer. Baby i magen jo straks 75% "fullført". 

[Illy]

Håper virkelig du får god oppfølging fram mot denne fødselen, selv om det er en dårlig start med en slik feil fra sykehuset. Jeg husker at jeg tenkte at du ikke ble møtt på en god nok måte sist, og at det var en kontrast til hva jeg opplevde. Jeg tenker du burde kunne forvente at de ivaretar deg og hører på deg hele veien, og at de i hvert fall gi deg gode svar på forhånd på når de tenker det evt. blir keisersnitt og ikke. Det er så veldig feil å love keisersnitt, og så ikke følge det opp, det bryter jo all tillitt 😕Jeg har også hørt om det, dessverre. Men også motsatt, at de har gjort keisersnitt når moren sier tydelig at nå går det ikke mer (de hadde avtale om å gjøre det slik på forhånd, pga. fødselsangst). 

[LoveTrain]

Er det i dag det er samtale? Masse lykke til i så fall! 🤞😊 Måtte lese fødselshistorien din én gang til, og fysj😣😣😣 Det hørtes ikke bra ut i det hele tatt. Håper så inderlig dere får lagt en god plan for neste runde, og at du får en fin opplevelse denne gangen. 

[Snotra]

33+1!

I dag har jeg siste dag på jobb for denne gang. Herregud det er merkelig. Nå går jeg riktignok ikke ut i permisjon, men i ferie. Men ferien går igjen over i permisjon i august, så sånn er det altså. Det er rart, og jeg har dårlig samvittighet ovenfor jobben. Jeg vet de klarer seg fint uten meg, men plutselig er jeg en "brysom" ansatt. (Ikke at de ser på det sånn i det hele tatt, det er bare jeg som tenker sånn om meg selv.) 

Samtalen på sykehuset gikk veldig bra. Jordmora har laget et skriv som skal legges ved journalen min, og det samme skal fødselshistorien min gjøre. (Den som jeg skrev her inne. Så ikke alt er relevant for de ansatte på sykehuset, men allikevel. ) Og vi skal ha et oppfølgingsmøte i midten av august, bare for å sjekke at vi er enige om saker og ting. Det er flere ting som sykehuset skal forberede på forhånd denne gangen, som f.eks forberedelse på blødning, og det skal også være lavere terskel for keisersnitt. Sier de nå ihvertfall. 

Så det føles bra. Men jeg gruver meg skikkelig til fødsel. Så min strategi er å ikke tenke på det.  

Jeg merker at kroppen er veldig tung for tida, og søvnkvaliteten dårlig. Det er tungt å være sammen med E på ettermiddagene, og jeg blir lei meg for at alt er så tungt og samvittigheten blir svart. Jeg er så lei av å ikke kunne sitte normalt i mer enn fem minutter av gangen, og nå har ryggen begynt å protestere den også. Så jeg ser fram til å ikke være gravid lengre, selv om jeg gruver meg masse til det fjerde trimester. 

Men så lenge den lille gutten i magen har det bra og at fødselen går bra og alle er friske, så skal jeg egentlig ikke klage. Friske unger er det eneste som teller! 

 

[Snotra]

37+0. I dag regnes graviditeten som fullgått. Men blir det slik som sist så har jeg fremdeles fem uker igjen. På mange måter er det helt greit for meg altså. Vil helst vente til september før noe skal skje.  

Formen er bra forsåvidt, men bekkenet blir mer og mer plagsomt for hver dag som går. Nå får jeg vondt hver gang jeg løfter opp E. Og det er jo ganske så mange ganger per dag. Og hele kroppen blir mer skranglete jo lengre ut på dagen jeg kommer. Irriterende, hadde håpet jeg skulle slippe å bli særlig plaget denne gangen også. Men det er vel forskjellen på å være førstegangs med tid til å mosjonere/trene og å være andregangs med ettåring og null tid til egentid.  

Har svangerskapskontroll hos jordmor på fredag. Det blir dag to av permisjonen min. Foreløpig har jeg jo fortsatt sommerferie. Lille E har startet i barnehagen, og heldigvis har det gått superbra. Hun har trivdes fra dag en, og jeg håper det fortsetter sånn.

[Snotra]

Da sitter jeg her og drikker kaffe mens junior sover i vogga. Foreløpig sover han mest på dagtid. Nettene er ganske oppstykka med masse amming. Jeg blir litt smågal. 

Uansett: Lille J kom til verden for fjortendager siden. Hurra! Og alt gikk strålende bra! Dobbelt-hurra!    Jeg har faktisk klart å skrive ned fødselshistorien, så jeg kan forsåvidt legge ut den her hvis noen skulle ha interesse av å lese den. Kortversjonen er ihvertfall at det var en helt annen opplevelse denne gangen, og at hvis fødselen til E kunne beskrives som noget traumatisk så var fødselen til J rett og slett en fin (men smertefull ) opplevelse. Og at for alle som gruver seg til å føde på nytt: det kan faktisk bli bra selv om det ikke ble det forrige gang!

Nå er det "bare" å komme igjennom barseltida... 

 

[A4-livet]

Ja, legg ut fødehistorien  Utrolig hvordan kroppen liksom har lært hvordan det skal gjøres etter én fødsel. Gratulerer igjen med nydelige J 😊

[Irisiri]

Gratulerer!😍 

[Snotra]

Forrige fødsel står beskrevet på side 31.  

Jeg skriver kanskje litt vel detaljert, men det er nå engang sånn jeg er vant til å skrive.  

 

 

Termin var satt til 4./5.september. Utålmodigheten hadde vært der i et par uker allerede, da jeg var lei av å være tung i kroppen og ville bare bli ferdig med fødselen som man jo aldri visste hvordan kom til å gå.

Fredag 06.09 avtalte jeg modningsakupunktur på sykehuset, som ble satt av ei jordmor som var spesialist på området. Jordmora sa at denne akupunkturen hadde fokus på styrke og avslapping. Hvis ingenting skjedde denne helga, skulle hun sette en pakke med fokus på å starte opp riene påfølgende mandag.

Ingenting skjedde på fredagskvelden og på dagtid lørdag var vi på barnebursdag og på lørdagskvelden lagde jeg hjemmelaget pizza (ingen fødepizza :P). I 22-tida begynte E med noe voldsom skriking, og kvelden ble ikke avsluttet så koselig, fordi jeg og mannen var bekymra for om E hadde vondt/var syk. Heldigvis for meg skulle jeg endelig få lov til å sove «lenge» på søndagsmorgenen, for første gang på over to uker.

Kl. 03.00-ish, våknet jeg av at babyen gjorde noen voldsomme «banke-bevegelser» nedover mot symfysen (eller noe sånt). Det var kjempevondt. Jeg sto opp og gikk på do før jeg la meg nedpå igjen. Ikke lenge etterpå merket jeg murringer i korsryggen, og tankene gikk med en gang mot rier. Jeg merket raskt at murringene gjentok seg og at det var litt vondt. Jeg målte derfor aktiviteten med rie-appen på telefonen. De viste et tydelig gjentakende mønster, de kom ca hvert femte minutt og varte mellom 1-1,5 minutt. Og de ble ganske snart ganske vonde så jeg måtte puste tungt for hver ri. Når klokka var 05.00 klarte jeg ikke å vente lengre, men måtte vekke mannen.

Til å begynne med trodde ikke mannen det var så «seriøst», fordi han sa at "jeg kommer til å sovne igjen". Men han ombestemte seg fort da han merket på meg hvor vonde riene var. Etter litt snakking fram og tilbake ble vi enige om at jeg skulle ringe til føden.

Tilfeldighetene ville ha det til at den jordmora jeg kom til da jeg ringe var den samme som vi hadde vært på fødselsforberedende samtaler hos tidligere. Hun sa at vi måtte bare komme inn når vi selv ville, men at jeg gjerne kunne prøve å spise litt først siden det var lenge siden sist. Som sagt så gjort. Jeg spiste et stykke pizza fra kvelden før, mens mannen hoppet i dusjen og begynte å gjøre unna siste pakkinga og vekket foreldrene mine som var "besøkende barnevakter" med tanke på fødsel, og fortalte hva som var i ferd med å skje. I sekstida sto jeg opp og dusjet, og ikke lenge etter våknet E også. (Skal si det var heftig å bære rundt på E samtidig som jeg hadde rier...) Hele huset var nå våkent, og det tok litt lengre tid å komme seg avgårde enn vi trodde, men da klokka hadde bikket sju var vi avgårde. Og bra var det for riene ble stadig vondere, og innimellom var de nede i tre minutters intervaller.

Kjøreturen inn til sykehuset var fin, med mye tåke og det hadde vært frost denne natta. Da vi kom til fødeavdelinga ble vi møtt av samme jordmor som jeg snakket med på telefonen, som tok oss med inn på ei fødestue. Der viste hun oss at alt var lagt klart av «utstyr» som vi hadde blitt enige om på de fødselsforberedende samtalene. Det var veldig betryggende Jeg ble plassert i en stol og riene ble målt. Jordmora kjente også etter hvor stor åpning jeg hadde og den var på ca 3 cm kl. 8. Klyster ble satt og vi fikk klar beskjed om at vi ikke skulle reise hjem. Heldigvis! Jordmora gikk av vakt kl. 8 og hadde sørget for at jordmora vi skulle ha den dagen var ei som passet "våre behov" med tanke på forrige fødsel. Hun var veldig rolig og hyggelig.

Vi fikk servert «nydelig» frokost fra sykehuset, tørre brødskiver med ost og noe kjøttpålegg. Jeg prøvde å spise, men klarte bare et par tygg. Jeg klarte imidlertid å få i meg en snickeres. Riene tok seg stadig opp i styrke, og innimellom ble jeg også skikkelig kvalm. Jeg måtte faktisk spy en gang. Jeg vekslet mellom å stå ved prekestolen, sitte på alle fire i senga og ligge i senga. Det var veldig vondt, og innimellom riene snakket vi en del om smertelindringsalternativer og det at jeg helst ville unngå epidural, men at jeg var usikker på om jeg klarte å holde ut. I 9-10-tida (?) begynte jeg på lystgassen. Klokka 10 hadde jeg seks cm åpning, men jordmora sa hun klarte å tøye meg til full åpning. Selve ungen sto fremdeles ganske høyt, så derfor prøvde vi at jeg sto litt mer både i senga og ved prekestolen. Vi snakket også litt om å prøve badekar, men det ble ganske så raskt bare med praten.

Riene og smertene tok seg opp, og det å stå litt hadde hjulpet på fordi ungen begynte å komme litt lengre ned. Kl 11.15 gikk vannet. Heldigvis av seg selv, fordi jordmora hadde akkurat begynt å foreslå at hun kunne ta vannet for å få fortgang. Men det var jeg litt redd for at hun skulle gjøre, da jeg skjønte at det ville øke smertene betraktelig + at jeg har lest at det beste er at vannet går av seg selv helt naturlig. Heldigvis en problemstilling vi slapp å drøfte så mye. Etter at vannet gikk ble riene mer intense og langvarige. Den lengste varte nesten 2,5 minutt. Da ble jeg helt desperat husker jeg, og jeg tryglet om pause. Men heldigvis var det aldri så ille at jeg ba om å få dø slik som under E`s fødsel. Men jeg tror jeg begynte å ønske spinalbedøvelse. To ganger i denne perioden ble hele kroppen min helt slapp og jeg ble supertrøtt innimellom riene. Det er visstnok kroppens egen naturlige bedøvelse som kicker inn. Den ene gangen klarte jeg til og med å «drømme» om svigermor. Kanskje det var lystgassen som slo inn? Ettersom timene gikk ble den skrudd opp på maks.

Da klokka nærmet seg 12 sto jeg på alle fire i senga. Da skjedde det noe med kroppen, trolig var det ungen som kom lengre ned og nærmet seg åpningen. Da begynte trykketrangen og det var en helt merkelig følelse. Skikkelig vond samtidig som at jeg hadde ingenting jeg skulle ha sagt om noe som helst. Vi var enige om at jeg skulle ligge i senga, både fordi jeg var så sliten i kroppen (lårene bare ristet) og for å få mer kontroll på selve fødselen (at det ikke skulle gå alt for fort). Det å legge seg fra alle fire over på rygg var noe av det aller vondeste og ekleste jeg måtte gjøre. Trodde aldri jeg skulle klare det, da det kjentes jo bokstavelig talt ut som at noe gigantisk var på vei ut av meg.

Etter at jeg kom over på rygg insisterte jeg og mannen på at vi måtte få inn ei jordmor til. Plutselig var det for skummelt for meg at det bare var oss tre i rommet. Inn kom ei jordmor vi hadde sett to ganger før, begge ganger under OUL. Og hun var trivelig og et velkomment syn for oss. Og bra var det at det nå var to jordmødre, for nå begynte trykkinga. Smertene var fortsatt jævlige, samtidig som det føltes «bra» å trykke. Jeg hadde uansett ingenting jeg skulle ha sagt, fordi kroppen styrte akkurat den biten selv. Selv om jeg trykket alt jeg hadde hver gang jeg fikk beskjed om det. Det vondeste var ikke da hodet sto i åpningen, men da skuldrene sto der. Årsaken til dette var at rien sluttet plutselig «for tidlig», så i stedet for å ta skuldrene og resten i ett, ble hodet og skuldrene nå stående i åpningen mens det var pause i rien. Da var det plutselig veldig bra at de var to jordmødre, fordi "hovedjordmora" hadde da fingrene inn under armen til babyen, klar til å dra den ut hvis det drøyde for lenge, mens den andre jordmora brukte den finske grepet for å hindre for mye rifter. Det viste seg nemlig at babyen hadde navlestrengen rundt halsen, og det kan potensielt være farlig hvis det går for lang tid. Heldigvis drøyde det ikke med neste ri, og så vidt jeg vet kom ungen ut på den rien. (Og du dæven som jeg presset for at den skulle gjøre akkurat det.)

J ble født 12.30. Han ble umiddelbart lagt opp på brystet til meg, og han var ikke «svart» og slimete som E, men litt blå og intens i blikket. Her fikk han ligge i fred mens avnavlinga foregikk, og mannen fikk etter hvert klippe navlestrengen. Både jeg og J ble pakket inn i dyner og jeg husker hvor jeg ristet av adrenalin og at jeg frøys mens jeg ble sydd. Heldigvis ble det minimalt med rifter, kun grad en denne gangen.

Alt i alt en fin fødsel som tok ca 9 timer å gjennomføre til sammen, aktiv fødsel ca 2,5 time.  

På mandagen kom jordmora som hadde satt modningsakupunkturen innom, og hun lo og innrømmet at hun hadde løyet på fredag: Den akupunkturen hun hadde satt på meg var ikke styrkende og avslappende, men en «full» fødselspakke med fokus på å få start på riene. 😊 😊

 

[Weebs]

Så fantastisk med en fin opplevelse denne gangen 

Og herregud, jordmor som løy 

[Illy]

Åh, så utrolig godt at det ble en god opplevelse denne gangen!  Takk for historien, sånt som dette får gravide damer til å grine. Og masse lykke til videre i barseltida! Krysser fingrene for at lille J snart finner litt mer ut av at natt er natt, og da er det ganske godt å sove. 

[Irisiri]

Herlig med fødselshistorie, takk for at du deler! Kom noen tårer ja😊 Ønsker dere alt godt!

[Snotra]

På 24.9.2019 den 12.06, Weebs skrev:

Så fantastisk med en fin opplevelse denne gangen 

Og herregud, jordmor som løy 

Ja, hun sa hun hadde vært i tvil om hun skulle fortelle meg sannheten eller ikke - men lot være fordi hun ikke ville gi meg masse tanker og "placebo"-spekulasjoner. Og hvem vet - det kan jo ha vært bare tilfeldigheter. Jeg er uansett fornøyd! 

 

På 24.9.2019 den 12.34, Illy skrev:

Åh, så utrolig godt at det ble en god opplevelse denne gangen!  Takk for historien, sånt som dette får gravide damer til å grine. Og masse lykke til videre i barseltida! Krysser fingrene for at lille J snart finner litt mer ut av at natt er natt, og da er det ganske godt å sove. 

Tusen takk for fine ord. Håper du får en like god opplevelse når det blir din tur igjen også! 

 

På 24.9.2019 den 23.11, Irisiri skrev:

Herlig med fødselshistorie, takk for at du deler! Kom noen tårer ja😊 Ønsker dere alt godt!

Tusen takk for det, kjempekoselig med så fine ord! 

[Snotra]

Da har J blitt nesten 4,5 måned. Jeg håper og tror vi er igjennom den verste perioden. Det fjerde trimesteret er jeg ikke noe begeistra for, selv om det heldigvis var lettere enn med E. Det er uansett noe annet når man har en liten en i tillegg til baby. Hun er ikke to år en gang enda, og trenger jo en del oppfølging og kos og lek.  

Dagene går og J vokser og trives ganske så bra virker det som. Vi ammer fortsatt, selv om det har vært noen utfordrende perioder i høst. Vi begynte med smaksprøver når han bikket fire måneder. Det virker som om J er ganske så likegyldig til det hele enda, men for min del er det fint å se at det går framover og at det nærmer seg slutten på amminga. Jeg har jo tenkt å gjøre det samme som med E: Å gå gradvis over til MME når han bikker seks måneder. Er spent på hvordan det blir å gå, for han har ikke fått flaske så mange ganger i livet. Men jeg orker ikke å bekymre meg enda. Det må jo bare ordne seg.  

Nå er det under fire måneder igjen av permisjonen min. Det går fortere denne gangen, men det er jo også fordi jeg har to måneder kortere permisjon.  

Jeg og mannen er alt for dårlige til å komme oss ut av huset da. Helgene går stort sett til å bare være hjemme. Det er flere grunner til dette: Mye forkjølelse i høst og vinter. E har virkelig fått med seg basselusker hjem, og både J og E har vært preget av dette. Været har heller ikke hjulpet på mulighetene til å komme seg ut. Og i tillegg er vi rett og slett for pysete. Vi vet ikke helt hva vi skal finne på med to sånne småttiser, og de er begge to av den utålmodige typen. Også i bil, så vi får ikke kjørt lange biten før skrikinga starter. Så nyttårsforsettet vårt burde være at vi må bli tøffere. Det er jo ikke store greiene som skal til egentlig.... Bare så synd vi kjenner så få med små unger. Besøk er jo noe vi klarer.  

Ellers går dagene og nettene med til å fokusere på en ting: Søvn! J har enda ikke "lært seg" å sovne av seg selv i senga si. Han ender som oftest opp liggende på sofaen etter å ha blitt ammet i søvn. Og nettene varierer ekstremt for tida. Noen netter våkner han hver time, men han har også hatt ekstremt gode netter hvor han har sovet seks timer i strekk. E har fortsatt store utfordringer med søvnen. Vi begynner å lure på om det er nattskrekk hun har... Stakkars jenta våkner flere ganger per uke og er helt fra seg. Og da kan hun være våken i alt fra ei halv time til tre timer.... Det tar på veldig. 

Og der våkna junior fra dagens første lur i vogna si. De varer stort sett tredve minutter, men nå har han faktisk slått til med 45 min! Hurra! 😄 

[Snotra]

I dag er J nøyaktig 7,5 måned gammel. Og om en måned begynner jeg på jobb igjen. Frykter for at det blir med hjemmekontor....  

Jeg er veldig motivert til å begynne på jobb igjen, og ikke minst å komme meg mer ut av huset. Da livet endelig begynte å bli litt mer rutinepreget og ikke minst preget av mer søvn og overskudd, så eksploderte korona og det ble umulig å komme seg ut av huset av en helt annen grunn enn en unge som ikke sover. Slutten av januar og nesten hele februar var ekstremt tunge måneder, med J som våknet opp nesten hver time natta igjennom hver eneste natt. Det var helt for jævlig og jeg var skikkelig frynsete mange dager. Ikke noe artig å være småbarnsmor da nei, og alle turer ut av huset virket umulig... 

I slutten av februar tok vi tak i søvnproblematikken, med hjelp fra Lillemini. Vi klarte å lære J å sovne av seg selv uten amming eller byssing, og det hjalp på en god del. Det som virkelig hjalp på var å flytte han inn på eget rom, da sov han mye bedre og oppvåkningene minket til 1-2 amminger per natt. I tillegg klarer han faktisk å sovne av seg selv innimellom også, uten at vi trenger å gå inn til han. En ting som også har hjulpet på masse er at far tar alle oppvåkninger på kvelden før kl. 23. Da sovner han mye lettere enn hvis jeg går inn til han, for da blir det enklere å ty til amming. Tre netter har han faktisk sovet helt til kl. 05 uten amming. Riktignok har han da ment at det er morgen, men det er jo bedre med morgen kl. 05 enn masse oppvåkninger og nattamminger. Særlig med tanke på at jeg snart skal på jobb. 

Men J er en merkelig liten skrue når det gjelder amminga.... Fordi han er ikke så veldig interessert i amming, eller melk i det store og hele. Etter at maten kom på bordet, for å si det sånn, så drikker han bare mindre og mindre, og av og til er alt annet i rommet mer interessant enn puppen. Jeg blir litt redd for at han får i seg for lite melk rett og slett.... 

En annen ting er at han nekter å drikke MME. Vi har jobbet lenge og mye for å få han til å ta flaske, og det vil han ikke. Dvs. han kan å drikke fra flaska, så det er ikke der problemet ligger. Han drikker f.eks vann som bare det. Det er bare det at han ikke vil ha MME, eller MM, fra flaske. Eller fra kopp. Eller med malt. Eller sukkervann. Han vil ikke ha det sulten, litt sulten, ikke sulten, trøtt, våken, glad, sur. Ingenting... Så jeg blir superstressa. Hadde jo en plan om å trappe ned amminga fra 6 mnd, på samme måte som med E. Men foreløpig har jeg ikke fått i han en eneste flaske med MME, og ammer fortsatt. 

 

Så hva gjør man egentlig, med tanke på at jobben begynner om en måned??? Jeg vet jeg har rett på ammefri, og med hjemmekontor er det jo ikke noe problem, men jeg kommer til å ha behov for å være på reise innimellom, og da aner jeg ikke hva som skjer. Blir så fortvila. Må spørre HS om det er noen måte å få sneket inn MME i maten rett og slett, men vet ikke om det er bra nok? 

 

[Weebs]

Bare en måned igjen  Dette har gått fort altså. 

Oppvåkning hver time er beinhardt  Hva gjorde dere for å lære J å sovne selv?

Du har sikkert prøvd det, men på dagtid måtte jeg amme M alene på soverommet. Hun ble distrahert av absolutt alt. 
 

Jeg gav opp mme med M, men har du prøvd forskjellige typer? Leste om en baby som hatet Nan 2, men elsket Nan 3  Lillebror likte Hipp på første forsøk så jeg har bare holdt meg til den 

[Snotra]

12 timer siden, Weebs skrev:

Bare en måned igjen  Dette har gått fort altså. 

Oppvåkning hver time er beinhardt  Hva gjorde dere for å lære J å sovne selv?

Du har sikkert prøvd det, men på dagtid måtte jeg amme M alene på soverommet. Hun ble distrahert av absolutt alt. 
 

Jeg gav opp mme med M, men har du prøvd forskjellige typer? Leste om en baby som hatet Nan 2, men elsket Nan 3  Lillebror likte Hipp på første forsøk så jeg har bare holdt meg til den 

Ja, tida flyr! Så nå prøver jeg faktisk innimellom å gjøre det som "alle" sier: å nyte det. 😉 

Da J skulle lære å sovne selv gjorde vi det i flere trinn. Trinn 1 var at jeg tok han oppi vår seng (ammet et annet sted), lå ved siden av han og shhh`et og sang forsiktig fram til han sovna. Det var ikke populært til å begynne med, han som var vant til å sovne ved puppen eller ved byssing. Så han gråt. Masse. Tok han opp og trøstet han selvsagt hvis det ble for ille, men det var jo frustrasjonsgråt, ikke noe annet. Så lå vi der helt til han sovna. Første kvelden tok det 30 min, så 1 time, så 30 min, så 10-15 min. Etter at han sovna flyttet jeg han over i sprinkelsenga. Så tok faren over og lå ved siden av han flere kvelder slik at han skulle bli vant til han også. Plutselig en kveld tok faren og la han direkte over i sprinkelsenga (som var det planlagte trinn 2) i stedet for å legge han i vår seng først, men samme metoden - satt ved siden av og sang og shhet, og det gikk også bra. Sovnet i løpet av 10-15 min. Så det er det vi gjør nå, bare at han ligger nå på eget rom. (Trinn 3) Men legginga varierer i varighet da. Enkelte kvelder bruker han fem minutter på å sovne, enkelte kvelder bruker han ei halvtime. Noen kvelder gråter han, andre kvelder gråter han ikke. Og han er ikke der at vi kan forlate sengekanten, da gråter han ihvertfall. (Det blir trinn 4. Venter sikkert noen måneder før vi prøver det ser jeg for meg.)

Angående MME har vi også prøvd ulike typer, og også ulike typer flasker, men null hell. Grrr. Jeg er så irritert på meg selv som ikke fortsatte å gi han flaske da han var mindre. Han tok den jo da han var noen måneder gammel.