MÅ man ha "alenetid" med barna?

[AnonymBruker]

Jeg har to barn i yngre tenårene . Vi bor sammen med en mann som også har to barn.

Jeg får alltid høre fra familie og venner at jeg må huske å ha "alenetid" med barna mine.. Jeg må si at jeg nesten blir litt irritert over dette utsagnet. 

Jeg har aldri hatt behov for å dra ungene ut av huset for å finne på ting, bare oss, og jeg har heller aldri hørt at de har savnet dette. For meg er det veldig naturlig å være alle, og gjøre ting sammen. Ungene kommer selvsagt å snakker meg meg om det er noe, og vi koser oss alltid med en god samtale under middagene og om kveldene. 

MÅ man virkelig ha alenetid for å være en god forelder? Ingen av barna vil "leke" meg meg uansett. De vil jo leke med sine venner. Mamma er en oppdrager, og ikke en lekekamerat..

Er det noen som forstår hva jeg mener her?

Anonymkode: dca9f...4f3

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har to barn i yngre tenårene . Vi bor sammen med en mann som også har to barn.

Jeg får alltid høre fra familie og venner at jeg må huske å ha "alenetid" med barna mine.. Jeg må si at jeg nesten blir litt irritert over dette utsagnet. 

Jeg har aldri hatt behov for å dra ungene ut av huset for å finne på ting, bare oss, og jeg har heller aldri hørt at de har savnet dette. For meg er det veldig naturlig å være alle, og gjøre ting sammen. Ungene kommer selvsagt å snakker meg meg om det er noe, og vi koser oss alltid med en god samtale under middagene og om kveldene. 

MÅ man virkelig ha alenetid for å være en god forelder? Ingen av barna vil "leke" meg meg uansett. De vil jo leke med sine venner. Mamma er en oppdrager, og ikke en lekekamerat..

Er det noen som forstår hva jeg mener her?

Anonymkode: dca9f...4f3

Selvfølgelig sier de ikke det, de vet jo at du ikke vil gi dem det.

Anonymkode: 84de8...76b

[Monky]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har to barn i yngre tenårene . Vi bor sammen med en mann som også har to barn.

Jeg får alltid høre fra familie og venner at jeg må huske å ha "alenetid" med barna mine.. Jeg må si at jeg nesten blir litt irritert over dette utsagnet. 

Jeg har aldri hatt behov for å dra ungene ut av huset for å finne på ting, bare oss, og jeg har heller aldri hørt at de har savnet dette. For meg er det veldig naturlig å være alle, og gjøre ting sammen. Ungene kommer selvsagt å snakker meg meg om det er noe, og vi koser oss alltid med en god samtale under middagene og om kveldene. 

MÅ man virkelig ha alenetid for å være en god forelder? Ingen av barna vil "leke" meg meg uansett. De vil jo leke med sine venner. Mamma er en oppdrager, og ikke en lekekamerat..

Er det noen som forstår hva jeg mener her?

Anonymkode: dca9f...4f3

Forstår deg godt! Gjør det som er riktig for dere og ikke bry deg om bedrevitere som tror de vet best hva som er riktig for deg og barna dine!

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig sier de ikke det, de vet jo at du ikke vil gi dem det.

Anonymkode: 84de8...76b

Jeg har jo selvsagt hatt alenetid med de, men da får jeg svar som "mååå vi??" "kan vi ikke heller være her" osv.. De kjeder seg rett og slett..

Jeg har prøvd, derfor så lurer jeg på om dette virkelig er noe jeg MÅ gjøre, eller om ungene kan ha det bra allikevel.. 

Anonymkode: dca9f...4f3

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt alenetid med barna mine, og har alltid følt det er viktig.
Men vi hadde det i hverdagen, ikke slik du beskriver der vi måtte ut av huset for å "gjøre store ting".

Alenetiden med datteren hadde jeg ofte under middagslaging, der vi snakket sammen om smått og stort mens jeg lagde middag.

Alenetiden med sønnen hadde jeg vanligvis på morgenen mens vi spiste frokost, siden vi to sto opp tidligere enn resten av familien.  Mange små og store problemer ble løst før arbeids-/skoledagen startet.

Det viktigste er at din oppmerksomhet er helt og holdent rettet mot det ene barnet, ikke delt mellom søsken, slik det ofte blir når man spiser middag sammen, eller har familietid.  Det er under slike stunder at tankene, bekymringer, og betroelser kommer.
 

Så oppsummert, jeg er enig i at alenetid med barn er viktig!
Jeg ser ikke nødvendigheten av å reiste på "rafting i Sjoa" for å ha alenetid med barna, det kan man gjøre som familie.

Anonymkode: af7f9...abc

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid hatt alenetid med barna mine, og har alltid følt det er viktig.
Men vi hadde det i hverdagen, ikke slik du beskriver der vi måtte ut av huset for å "gjøre store ting".

Alenetiden med datteren hadde jeg ofte under middagslaging, der vi snakket sammen om smått og stort mens jeg lagde middag.

Alenetiden med sønnen hadde jeg vanligvis på morgenen mens vi spiste frokost, siden vi to sto opp tidligere enn resten av familien.  Mange små og store problemer ble løst før arbeids-/skoledagen startet.

Det viktigste er at din oppmerksomhet er helt og holdent rettet mot det ene barnet, ikke delt mellom søsken, slik det ofte blir når man spiser middag sammen, eller har familietid.  Det er under slike stunder at tankene, bekymringer, og betroelser kommer.
 

Så oppsummert, jeg er enig i at alenetid med barn er viktig!
Jeg ser ikke nødvendigheten av å reiste på "rafting i Sjoa" for å ha alenetid med barna, det kan man gjøre som familie.

Anonymkode: af7f9...abc

Takk, dette var egentlig litt av det jeg tenker..

Jeg har nok formulert meg litt feil, for med alenetid mente jeg om man måtte dra ut av huset.. Jeg har , som du skriver, også alenetid hjemme, på kjøkkenet, i sofaen med en film etc, men vi MÅ ikke dra på ferie alene liksom.... 

Anonymkode: dca9f...4f3

[Million]

Det der med "alenetid" og "kvalitetstid med barna alene" er et ganske nytt og moderne fenomen. Unger dauer ikke av å ikke få det, det kan jeg garantere.

Jeg er en av fire unger, og vokste opp på 70- og 80-tallet. Jeg kan aldri huske at foreldrene våre, verken mine egne eller venninners, tok med barna sine ut alene og fant på noe for å få "kvalitetstid" med ungene. Det skjedde aldri. Skulle vi finne på noe, dro alle sammen i flokk og følge. Sånn var det den gangen. Og jeg må si at tanken på å skulle dra noe sted alene med en eller begge foreldrene mine var helt fremmed, noe jeg aldri tenkte tanken på en gang. Sånt skjedde bare ikke, og jeg savnet det heller aldri. Aldri.

Nå som jeg er voksen, har jeg bare ett barn selv da, så uansett hva vi gjør, så er det ingen han må kjempe om oppmerksomheten med. Gjør vi noe, blir det da automatisk "kvalitetstid" uansett, for vi er jo bare oss

[AnonymBruker]

Jeg kan huske jeg én gang dro på noe sammen med bare mamma. Vi var på konsert med vårt felles store idol. Det var fantastisk for en tiåring å få treffe idolet, gå på konsert, være oppe til midnatt - på en ukedag! Og ja, det var hyggelig å være alene med mamma.

Men det var jeg ofte uansett. Foreldrene våre tok del i både mine og min brors interesser, og da ble det ofte sånn at vi ikke gadd å være med på hverandres greier. 

Anonymkode: 6c86e...9f6

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk, dette var egentlig litt av det jeg tenker..

Jeg har nok formulert meg litt feil, for med alenetid mente jeg om man måtte dra ut av huset.. Jeg har , som du skriver, også alenetid hjemme, på kjøkkenet, i sofaen med en film etc, men vi MÅ ikke dra på ferie alene liksom.... 

Anonymkode: dca9f...4f3

Nei, som Millon skriver, er dette et nytt fenomen. 

Jeg husker jeg tok med meg datteren på en konsert på andre siden av landet ved en anledning.  Det var så uvant for henne å være på reise uten hele familien, at hun bråvåknet midt på natten og ropte på broren sin.   Hun hadde drømt at vi hadde glemt ham et sted underveis.

Det viktigste er som sagt at de har noen timer der de slipper å dele oppmerksomheten med noen andre, der det er tid og mulighet til å, på tomannshånd, snakke om alt og ingenting.

Anonymkode: af7f9...abc

[skruf]

Jeg har alltid passet på å ha alene tid med begge døtrene mine. Helt fra minsten ble født. 

Det er 6 år mellom barna mine, og minsten var en mildt sagt krevende baby som var født prematur (og vi lå flere uker på sykehuset), så jeg passet på å ha alenetid med storesøster med jevne mellomrom sånn at hun fikk min udelte oppmerksomhet uten en "masete" lillesøster som hylte kontinuerlig. 

Dette har jeg fortsatt med, med begge to. Det er ikke snakk om de store greiene, men f.eks en kinotur med en av de, gå en tur i parken med bikkja og mate endene, gå på kafe, gå på biblioteket, rigge oss til i ene stua og se en film hvis en av de overnatter til venninner.. Ikke er det regelmessig, men sånn innimellom. 

I fjor så tok jeg de med på hver sin ferie. Ei uke til Kreta med lillesøster i mai og ei uke med storesøster i august. Det var så koselig! Nå som de begynner å bli så store så er det så mye man på en måte ikke vet om barna sine (særlig den eldste som nærmer seg slutten av tenårene nå); hva de tenker på og bekymringer de har, drømmer for fremtiden, hva skjer i en tenåringsverden liksom. Vi kom virkelig nære hverandre den uken, og fikk skikkelig styrket mor/datter-forholdet vårt. Men såklart, en sånn tur blir dyrt hvis en skal gjøre det regelmessig, og det var første gang jeg gjorde noe sånt sammen med jentene mine, og det blir nok ei stund til en evt neste gang både pga tid og økonomi. 

[Calleia]

Alenetid er så oppbrukt uttrykk..  Det virker som det har blitt noe man sier fordi man vil at ekser skal ha dårlig samvittighet ovenfor barna..  (Det er ihvertfall det jeg har fått inntrykk av...)

Ingen nevner alenetid når man bor sammen i en kjernefamilie... 

Tid med barna heter det.. Og det kan vi vel alle være enige om er viktig.. Men det å sette skilsmissebarn i en bås som sarte porselensdukker som må ha "alenetid".. 

Ingen er vel mer bortskjemte en skilsmissebarn.. Som får dobbelt opp av dårlig samvittighet fra foreldrene ..  (Selvsagt ingen regel uten unntak..) . Virker som mange syntes det er viktigere å gjøre ALT barna vil og glemmer at de faktisk trenger en oppdragelse i bunn.. 

Alenetid-uttrykket er også noe barna kan bruke MOT foreldrene for å nettopp gi dem dårlig samvittighet.. 

Hvem snakket om "alenetid" for 30 år siden liksom? 

PS: Jeg har skilte barn selv, og et utmerket forhold til min eks. Så dette er ikke personlig bitterhet , men rett og slett erfaringer fra samfunnet og min omkrets.  

Endret 3. februar 2016 av calleia

[AnonymBruker]

Jeg har fire barn, og jeg sørger for å av og til gjøre noe med bare ett av dem. Det meste av tiden er vi selvsagt sammen alle sammen, men jeg synes det er fint å bare være på tomannshånd med et barn en sjelden gang. Dra på en fotballkamp eller gå på kino, eller bare tilbringe ettermiddagen sammen uten forstyrrelser. Har inntrykk av at det er fint for barna også, det å av og til få være helt i fred med mamma/pappa/bestemor...

 

Anonymkode: 53c64...826

[AnonymBruker]

Tror ikke det er så interessant for tenåringer å ha alenetid med foreldrene? Det var det i alle fall ikke for meg, ikke da jeg var yngre heller egentlig, jeg trivdes absolutt best når hele familien var samlet.

Dvs i de periodene vi hadde baby i hus så var det litt godt å av og til gjøre ting uten babyen, men det var jo fordi alt gjerne ble mer komplisert og tok lenger tid med en baby som skulle tas hensyn til hele tiden. Men utenom det så ville jeg helst ha søsknene mine med på alt.

Anonymkode: e97ce...ceb

[AnonymBruker]

44 minutter siden, calleia skrev:

Alenetid er så oppbrukt uttrykk..  Det virker som det har blitt noe man sier fordi man vil at ekser skal ha dårlig samvittighet ovenfor barna..  (Det er ihvertfall det jeg har fått inntrykk av...)

Ingen nevner alenetid når man bor sammen i en kjernefamilie... 

Tid med barna heter det.. Og det kan vi vel alle være enige om er viktig.. Men det å sette skilsmissebarn i en bås som sarte porselensdukker som må ha "alenetid".. 

Ingen er vel mer bortskjemte en skilsmissebarn.. Som får dobbelt opp av dårlig samvittighet fra foreldrene ..  (Selvsagt ingen regel uten unntak..) . Virker som mange syntes det er viktigere å gjøre ALT barna vil og glemmer at de faktisk trenger en oppdragelse i bunn.. 

Alenetid-uttrykket er også noe barna kan bruke MOT foreldrene for å nettopp gi dem dårlig samvittighet.. 

Hvem snakket om "alenetid" for 30 år siden liksom? 

PS: Jeg har skilte barn selv, og et utmerket forhold til min eks. Så dette er ikke personlig bitterhet , men rett og slett erfaringer fra samfunnet og min omkrets.  

Det virker som om vi snakker om ulike ting her, og jeg lurer på om du kan bekrefte eller avkrefte dette.

Som jeg skrev, jeg bruker "alenetid" i denne sammenhengen som "tid på tomannshånd med ...", og mine barn er ikke skilsmissebarn. Vi har alltid bodd sammen som en kjernefamilie.

Tid med barna er viktig, og tid på tomannshånd med barna mener jeg også er viktig. 

Og veldig mange snakket om "alenetid" også for 30 år siden, til og med for 40 år siden,, men da i samme betydning som jeg har beskrevet her, ikke i betydningen å reise bort/gjøre store ting sammen. 

 

Anonymkode: af7f9...abc

[Calleia]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det virker som om vi snakker om ulike ting her, og jeg lurer på om du kan bekrefte eller avkrefte dette.

Som jeg skrev, jeg bruker "alenetid" i denne sammenhengen som "tid på tomannshånd med ...", og mine barn er ikke skilsmissebarn. Vi har alltid bodd sammen som en kjernefamilie.

Tid med barna er viktig, og tid på tomannshånd med barna mener jeg også er viktig. 

Og veldig mange snakket om "alenetid" også for 30 år siden, til og med for 40 år siden,, men da i samme betydning som jeg har beskrevet her, ikke i betydningen å reise bort/gjøre store ting sammen. 

 

Anonymkode: af7f9...abc

Jeg er forsåvidt enig med deg.. TID med barna er det essensielle her.. ordet "alenetid" virker så planlangt og regissert.. 

[Sissan1]

Som skilsmissebarn savnet jeg alltid tid med min ene forelder uten at hans nye kjæreste var med. Men det var ikke han interessert i, så jeg sa jo SELVSAGT ikke noe om det. Om han hadde initiert det ville jeg kanskje kjedet meg, men jeg ville følt at HAN syntes jeg var interessant.

Som mamma er jeg opptatt av å ha alenetid med ungene hver for seg - altså at jeg skiller ungene uavhengig av voksne. Fordi ulike barn har ulike behov og søskenrivalisering tar knekken på den fortrolige samtalen. Men da snakker vi et cafebesøk, kosestund i sofa mens de andre er ute av huset og sånne ting, ikke lange ferier.

Alle barn trenger å føle seg viktige for foreldrene, og mange barn trenger litt rom for å kunne fortelle om ting som ikke er så lett å snakke om. Det er en grunn til at historiene kommer på sengekanten for mange - det er ofte den eneste gangen man er "alene sammen" gjennom dagen - kjernefamilie eller ikke. Jeg vil helst ta de samtalene FØR leggetid, da de gjerne ikke er sovemedisin.

[AnonymBruker]

Jeg har har alltid vært bevisst på å få egentid med hvert av barna, lekte mye med hver av barna ut fra alder og interesse. Leste forskjellige bøker og hadde tid alene med hver av dem. Så kommer tenårene der venner og idrett er mer viktig enn foreldre, da ble det mer som i prat på kjøkkenet eller over kveldsmaten. Har også vært en del på cafe alene, og shopping med det barnet som elsker akkurat det. Har forøvrig vært på tur alene med hver av barna. 

Anonymkode: 8ed04...eec

[MapleSirup]

Jeg har aldri bestrebet meg på å få alenetid med hvert og ett av barna. Det blir jo stunder på egenhånd uansett...

Det har jo vært tilfeldig hvem som har vært med på de forskjellige ting. Alt etter behov og ønsker. Jeg har feks vært på ferie med noen om gangen. Det også har vært tilfeldig...

Jeg synes ikke man skal etterstrebe situasjoner som ikke føles naturlig. Riktig for en betyr ikke nødvendigvis noe for nestemann.

[AnonymBruker]

Ingen tvinger deg til alenetid med barna dine. Men barn i alle aldre kan ha godt av å få være alene med en forelder i en til en kontakt noen timer for uken eller måneden. Alt er bedre enn ingenting. Det handler om at barnet har godt av å få full oppmerksonhet, slippe å konkurere om mamma/pappas oppmerksomhet sammen med yngre/eldre søsken. Særlig tvillinger har godt av alenetid, fordi de ofte blir sett på som dere/tvillingene og ikke et og et barn. 

Du gjør det du mener er best for dine barn, andre det de finner best for sine barn. 

Anonymkode: ac364...506

[Dr. A. Kula]

Alenetid, da tenker jeg en voksen men mulig med flere barn. En voksen og ett barn er på tomannshånd. Så i HI tenkte jeg at TS snakket om å ha tid med egne barn uten samboer og dennes barn.  Gjerne begge barna samtidig. Det synes jeg ikke du trenger utifra hvordan du beskriver ting i din situasjon.  Faktisk kan behovet for alenetid i den forstand lage avstand i den nye familiekonstellasjonen, mer enn å samle opprinnelig "besetning". 

At barne/ungdommen får ha deg på tomannshånd er derimot viktig, da det gjerne er da man får innblikk i barnet sine ranker og bekymringer, samt dele egne syn og råd på disse. Men man trenger ikke gjøre noe spesielt for å då til dette

Slike stunder har man typisk på kjøkkenet når de andre ikke er tilstede, i sofakroken, i bilen på vei til fritidsaktiviteter, når man har med seg.den ene for å kjøpe sårt tiltrengte sko/klær etc. Da har også du og barnet muligheten til å avtale å sette av en stund på tomannshånd som krever litt mer tid og andre omgivelser.  Det er å ha omsorg.

Synes du TS gjør ting riktig!