Enebarn, er det så farlig?

[AnonymBruker]

Mannen og jeg har nettopp fått vårt første barn. I forbindelse med dette så har vi såvidt snakka på om vi skal ha flere barn etterhvert. Jeg er veldig i tvil rundt dette og vet i grunn ikke om jeg ønsker flere barn. Det var han som var pådrivern til å få barn i utgangspunktet(men må legge til at dette er høyst ønsket av meg også, gleder meg helt sinnsykt til se h*n vokse opp). Han mener at et barn har det best med søsken, tenker på at det ene barnet kan dø tidlig(dette vil jeg ikke tenke på en gang), at barnet kommer til å bli bortskjemt(dette er vel opp til oss som foreldre?) Osv.

Vi vokste begge opp med flere søsken hver. Forskjellen er vel at han vokste opp i et ressurssterkt hjem hvor de aldri manglet noe, hvor foreldrene alltid var tilstede og kunne sørge for at barna hadde alt de trengte og mer til. Jeg vokste opp med foreldre som skilte seg tidlig, begge hadde lavtlønnede jobber, mamma hadde opptil 3 jobber for å få det til å gå rundt. Jeg har opplevd å leve på brød og spaghetti i ukesvis om gangen fordi vi ikke hadde råd til noe annet, å ikke kunne være med på skoleturer fordi vi ikke hadde råd osv. I tillegg til å selvfølgelig ha en mor som var dødssliten til enhver tid, som førte til at jeg ble tidlig voksen og hadde altfor mye ansvar for mine yngre søsken. Jeg husker rett og slett barndommen min som en utrolig slitsom tid i livet. Mannen min klarer ikke å sette seg inn i slike bekymringer, det er for fjernt for han.

Jeg tror jo ikke at det kommer til å bli sånn med mannen og meg, men man vet aldri. Og jeg er virkelig livredd for å en dag sitte der med en ungeflokk og lure på hvordan jeg skal holde de mette resten av måneden når lønna tar slutt. Jeg vil heller ha et barn og vite at jeg kan gi det alt det trenger, både av materielle ting og energi og kjærlighet. Uansett hvordan fremtiden skulle bli. Og jeg ser for meg at den jobben uansett er enklere om man bare har et barn. I tillegg så er det jo dette med at jeg rett og slett ikke kjenner noen lengsel etter å få flere(men det kan jo selvfølgelig forandre seg). Jeg kjenner jo masse folk som har vokst opp som enebarn, og de er helt normale og ålreite folk.

Men så er det jo de tingene som taler for søsken; hva når vi blir gamle og syke? Er redd for at det ene barnet skal bli sittende med et stort ansvar da. At det skal føle seg ensomt, det er tross alt veldig hyggelig med søsken. Og alle de tingene.

Trenger å høre andres tanker rundt dette.

Anonymkode: e5073...10e

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, jeg har enebarn. Det er helt fint.

Anonymkode: b03e9...4d9

[Gjest SykkelJenny]

Det er selvsagt ikke farlig (som du spør om). Men for meg som har søsken så virker det veldig trist å ikke skulle hatt dem i mitt liv. Min søster ser jeg på som en av mine beste venner. Når man har opplevd alvorlig sykdom og død hos foreldre så ser man virkelig verdien av det å ha søsken - å ha noen å dele byrdene og sorgen med. 

Så utifra min livserfaring så er jeg veldig glad for at jeg har flere barn - at de ikke er enebarn. 

[AnonymBruker]

Jeg synes du tenker veldig fornuftig, TS. Personlig synes jeg livet er for uforutsigbart til å få mange barn når man aldri vet hva fremtiden vil bringe.

Anonymkode: b8038...e43

[Gjest cheshirecat]

Jeg har søsken men det er store aldersforskjeller og "mine/dine" -barn. (Halv og ste -søsken). Jeg følte mye på det at når jeg snakket om min barndom med mine søsken var det helt fjernt for dem. Nesten som om vi ikke hadde samme foreldre. Kom vel av at vi vokste opp til ulike tidspunkt i foreldrenes liv og som sagt som ste/halv -søsken. Har ei bestevenninne som har helsøsken, og mistet mor til kreft da de var relativt ung. Tror at det at hun har noen som både 10 og 20 år etter vet akkurat hvordan hverdagene var i deres hjem, både før og etter mor døde, er et bånd som er så massivt ubrytelig og sterkt, at det kan sammenlignes med ekteskap. Vi (min mann og jeg) - er gode foreldre (ja, selvskryt) vi har levd et "eventyrliv" med vår eldste, hvor vi vet at hun har en bra barndom med masse minner. Hun har også besteforeldre og familiemedlemmer som står henne ekstremt nære. Den dagen både de og vi forsvinner innser vi at det vil være en massiv sorg i hennes liv, selv om hun da vil være gift og ha egne barn. så at hun skulle ha noen å dele barndomsminnene med var helt naturlig for oss, og en selvfølge. De er veldig ulike men allerede har de etablert et helt spesielt bånd.. Den største er alltid omsorgsfull over den minste, forteller andre hva de skal gjøre og ikke for at den minste skal ha det fint. Og den minste har grenseløs beundring for den eldre. Tenker daglig at dette er minner for livet som de vil dele for alltid. Den største gaven vi har gitt dem begge er hverandre. 

[Million]

Jeg har også bare et barn, og er fornøyd med det. Jeg fikk ikke flere av diverse grunner, blant annet at jeg allerede den gangen visste innerst inne at jeg ikke ville bli gammel sammen med mannen min... Så ett barn holdt, det kan jeg klare når vi skiller lag. Jeg holdt meg også til et barn av andre grunner, men det at jeg ikke elsket mannen min som jeg burde var en av dem.

Å skaffe flere barn fordi andre mener at man burde eller må det, er iallfall ikke noe jeg har tatt hensyn til! Moren min drev og småmaste litt om at jeg måtte komme i gang med nummer to, men jeg protesterte bestandig. Første barnet sov ikke en hel natt på de to første årene av sitt liv, og tenk om nummer to ble likedan? spurte jeg henne skrekkslagent. To nye år uten søvn... jeg hadde krepert.

Nå skal jeg skille meg til sommeren, etter 19 år, og det er dermed veldig praktisk å bare ha ett barn jeg trenger å få husrom til i lag med meg. Å anskaffe leilighet til flere barn (derved flere soverom) er forferdelig dyrt og koster mange hundretusen kroner ekstra. Tenk f.eks. å skulle ut på boligmarkedet som nyskilt og ha 2-3 unger med på slep...! Skrekk og gru.

Det er ikke til å komme forbi at mange forhold ryker etter en tid. Halvparten faktisk. Samboerskap ryker enda oftere.

Endret 2. februar 2016 av Million

[AnonymBruker]

Du må gjøre det som du føler er best. Det er ikke sikkert at man får god kontakt med sine søsken, verken som barn eller voksen om man har det. Man kan prøve alt man orker selv, men så blir det bare ensidig kommunikasjon. 

 

For de som kommer med argumentet om hva som skjer når foreldrene blir gamle og syke; det er ikke sikkert at begge barna da bor nærme foreldrene uansett slik at man kan hjelpe til i hverdagen. For alt man vet kan man innen den tid ha giftet seg med en person fra et annet kontinent og flyttet dit etc., og dermed ikke ha muligheten til å komme å hjelpe til.

 

Du må lytte etter DIN egen magefølelse ts.

 

Klem

Anonymkode: 77674...1c6

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må gjøre det som du føler er best. Det er ikke sikkert at man får god kontakt med sine søsken, verken som barn eller voksen om man har det. Man kan prøve alt man orker selv, men så blir det bare ensidig kommunikasjon. 

 

 

 

Enig i dette. Har 4 søsken, kun kontakt med to. Selv om man er søsken så betyr ikke det at man automatisk er venner.

Anonymkode: b8038...e43

[peppermyntete]

Dette sa noen til moren min også "jammen hvis datteren din dør så har du jo iiiingen barn lenger. Herregud hva gjør du da liksom?!" Mor hadde visst mest lyst til å gi damen en ørefik. Man sier da virkelig ikke sånn... Har man to barn og ett dør så hjelper ikke det så fryktelig mye, det mangler jo alltid ett...

TS; jeg er enebarn. Jeg er hverken bortskjemt eller ensom. Tvert i mot! Jeg har fått all oppmerksomheten jeg trenger og fikk ingen sjalu søsken nykker. Fikk ha med venner på tur i blant og fikk alltid ha mye besøk. Besteforeldre hadde alltid tid og lyst og mor slapp og jobbe livet av seg etter skilsmissen for å fø oss. Min barndom har gjort at jeg selv ønsker meg bare ett barn! Har aldri savnet søsken

[AnonymBruker]

Som du sier, mange vokser opp som enebarn og lever fint med det. Så nei, det er ikke farlig. Selv var jeg enebarn i åtte år før jeg fikk et søsken. Det er det beste som har skjedd meg, vi har et supergodt forhold tross aldersforskjellen, og selv om det var greit å være enebarn og, så er jeg sykt glad for at jeg fikk et søsken! Så om det er mulig for deg, ville jeg valgt å få to i det minste. Du vet vel selv om du har økonomien til det?

Anonymkode: 5d880...aa8

[AnonymBruker]

Vet du TS, du er ikke nødt til å ta enendelig avgjørelse akkurat nå. 

Det finnes massevis av ulemper med å ha både ett, to, tre og flere barn. Det finnes også massevis av fordeler. 

Du må selv kjenne på når familien din er komplett. Kanskje vil du om et år tenke at et barn til vil være perfekt? 

Anonymkode: 4a996...1dc

[Gjest Sisti]

Jeg syns det er en veldig merkelig, og tildels litt for egoistisk, tankegang å ikke skulle få flere barn fordi man kanskje en gang kan ende opp alene med barna. Ja, for deg som mor vil det sikkert være veldig praktisk med bare ett barn - men hva med barnet? Det er ikke gitt at det er så mye mer praktisk eller ønskelig for barnet å være mutters alene med en mor med dårlig råd (ditt premiss, TS), det kan derimot bli fryktelig ensomt for barnet. 

Jeg syns ikke man skal få flere barn hvis man virkelig ikke ønsker seg flere barn, og man må se på hva man har råd og ressurser til. Men å unngå flere barn i tilfelle man skulle ende opp alene med dårlig råd syns jeg er veldig bakvendt - da burde man jo ikke få barn i det hele tatt! Jeg grøsser ved tanken på å skulle være helt alene med en mor med dårlig råd, og spesielt som voksen være alene om å "bære byrden" ved å støtte en mor med dårlig økonomi og kanskje lite sosialt nettverk. Det er ingen tvil om at mange enebarn føler et enormt ansvar for å være der for sine foreldre. Jeg ser på min egen mor nå, hvor godt det er for henne at hun også har en søster, at de er to om å hjelpe mormor, de er to om å diskutere hvordan mormor har det, de er to om å "dele" på hvem som skal reise hjem til mormor på julaften osv. 

Selv er jeg attpåklatt, og vokste i praksis opp som enebarn fordi søsknene mine var flyttet ut. Jeg savnet søsken hjemme, men det var klart helt levelig. Men nå som voksen er jeg sjeleglad for at vi er tre stykker om å bry oss om foreldrene våre (som nå er pensjonister), jeg er sjeleglad for at jeg har noen som er familie. 

Når det er sagt kan det godt hende jeg og mannen bare får ett barn vi også, pga alder. Så jeg er ikke motstander av enebarn, jeg syns bare man skal vurdere barn/ikke barn utifra hva man har ressurser til i det livet man faktisk lever, hva man ønsker, og hva man ønsker for sitt barn. 

Jeg tror ikke du TS skal tenke for mye på dette akkurat nå. Dere har nylig fått et barn - nyt tiden med det. Etter hvert som tiden går vil du nok sterkere føle om du ønsker et til, eller om du liker tilværelsen slik den er. Men gjør valget basert på livet dere lever, ikke på livet du hadde med din mor. Man skal ikke sette barn til verden bare for å gi barnet et søsken - det neste barnet fortjener å være like ønsket av dere. Det er ikke farlig å være enebarn - det kan være tungt, ja, men man har jo ingen garantier for at livet med søsken blir enklere. 

[Gjest cheshirecat]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet du TS, du er ikke nødt til å ta enendelig avgjørelse akkurat nå. 

Det finnes massevis av ulemper med å ha både ett, to, tre og flere barn. Det finnes også massevis av fordeler. 

Du må selv kjenne på når familien din er komplett. Kanskje vil du om et år tenke at et barn til vil være perfekt? 

Anonymkode: 4a996...1dc

👍 signerer!

[Gjest SykkelJenny]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må gjøre det som du føler er best. Det er ikke sikkert at man får god kontakt med sine søsken, verken som barn eller voksen om man har det. Man kan prøve alt man orker selv, men så blir det bare ensidig kommunikasjon. 

For de som kommer med argumentet om hva som skjer når foreldrene blir gamle og syke; det er ikke sikkert at begge barna da bor nærme foreldrene uansett slik at man kan hjelpe til i hverdagen. For alt man vet kan man innen den tid ha giftet seg med en person fra et annet kontinent og flyttet dit etc., og dermed ikke ha muligheten til å komme å hjelpe til.

Du må lytte etter DIN egen magefølelse ts.

Klem

Anonymkode: 77674...1c6

Foreldre trenger ikke være særlig gamle for å bli alvorlig syke. Jeg (og mange med meg) har opplevd at foreldre blir syke og dør i ung alder. Har man et godt forhold til foreldrene så er dette en veldig stor belastning og jeg er takknemlig at jeg ikke har måttet gå gjennom det alene. Vi kunne heldigvis dele på å våke over mor da hun ble alvorlig syk og døde i ung alder. Jeg hadde selvsagt klart det alene, men jeg har erfart hvor verdifullt det er å dele på byrden og ikke minst ha noen å dele minner og felles opplevelser med i ettertid. Mannen min var selvsagt en god støtte for meg på den tiden, men han klarte aldri å sette seg inn i sorgen og savnet mitt på samme måte som mine søsken kunne. 

[AnonymBruker]

Alt har fordeler og ulemper! Jeg tenker at så lenge barn vokser opp i kjærlige, trygge hjem så spiller det ikke så stor rolle om de ikke har søsken eller feks bare en forelder.

Utgangspunktet kunne vært myyye værre! Jeg har jobbet på et aktivitetssenter for barn i vanskelige livssituasjoner og kan skrive under på at man får litt perspektiv når man hører om oppveksten til de som er der..

Anonymkode: 1ff11...d56

[AnonymBruker]

Mitt barn er også enebarn, og kommer til å forbli det. Det går helt fint tenker jeg :-)

Vi har barn med søsken rundt oss i slekta, som ikke ser ut til å ha noe glede av hverandre i det hele tatt. Foreldrene er utslitt fordi barna er voldsomme og krangler konstant. Og hos de voksne i familien er det vel nesten ingen som har kontakt med sine søsken, enten er det konflikter eller så har de så lite felles at de velger å ikke ha kontakt. Det med å være bortskjemt styrer dere foreldre selv, det er ingen automatikk i at enebarn blir det. Vi er opptatt av at vårt barn får ha ekstra kontakt med venner, besøk hjem etter skolen og sånne ting, mulig at foreldre med flere barn ikke er like opptatt av det. 

 

Anonymkode: f1d91...20a

[Gjest Badebuksa]

Den 2.2.2016 at 8.48, AnonymBruker skrev:

Mannen og jeg har nettopp fått vårt første barn. I forbindelse med dette så har vi såvidt snakka på om vi skal ha flere barn etterhvert. Jeg er veldig i tvil rundt dette og vet i grunn ikke om jeg ønsker flere barn. Det var han som var pådrivern til å få barn i utgangspunktet(men må legge til at dette er høyst ønsket av meg også, gleder meg helt sinnsykt til se h*n vokse opp). Han mener at et barn har det best med søsken, tenker på at det ene barnet kan dø tidlig(dette vil jeg ikke tenke på en gang), at barnet kommer til å bli bortskjemt(dette er vel opp til oss som foreldre?) Osv.

Vi vokste begge opp med flere søsken hver. Forskjellen er vel at han vokste opp i et ressurssterkt hjem hvor de aldri manglet noe, hvor foreldrene alltid var tilstede og kunne sørge for at barna hadde alt de trengte og mer til. Jeg vokste opp med foreldre som skilte seg tidlig, begge hadde lavtlønnede jobber, mamma hadde opptil 3 jobber for å få det til å gå rundt. Jeg har opplevd å leve på brød og spaghetti i ukesvis om gangen fordi vi ikke hadde råd til noe annet, å ikke kunne være med på skoleturer fordi vi ikke hadde råd osv. I tillegg til å selvfølgelig ha en mor som var dødssliten til enhver tid, som førte til at jeg ble tidlig voksen og hadde altfor mye ansvar for mine yngre søsken. Jeg husker rett og slett barndommen min som en utrolig slitsom tid i livet. Mannen min klarer ikke å sette seg inn i slike bekymringer, det er for fjernt for han.

Jeg tror jo ikke at det kommer til å bli sånn med mannen og meg, men man vet aldri. Og jeg er virkelig livredd for å en dag sitte der med en ungeflokk og lure på hvordan jeg skal holde de mette resten av måneden når lønna tar slutt. Jeg vil heller ha et barn og vite at jeg kan gi det alt det trenger, både av materielle ting og energi og kjærlighet. Uansett hvordan fremtiden skulle bli. Og jeg ser for meg at den jobben uansett er enklere om man bare har et barn. I tillegg så er det jo dette med at jeg rett og slett ikke kjenner noen lengsel etter å få flere(men det kan jo selvfølgelig forandre seg). Jeg kjenner jo masse folk som har vokst opp som enebarn, og de er helt normale og ålreite folk.

Men så er det jo de tingene som taler for søsken; hva når vi blir gamle og syke? Er redd for at det ene barnet skal bli sittende med et stort ansvar da. At det skal føle seg ensomt, det er tross alt veldig hyggelig med søsken. Og alle de tingene.

Trenger å høre andres tanker rundt dette.

Anonymkode: e5073...10e

Jeg synes enebarn er helt ok! Når foreldrene er tilstede og er gode foreldre som faktisk mestrer foreldrerollen godt. Hvis man er sikker på at det gjelder deg - og du får tilbakemelding fra andre som tilsier at du har rett, så kjør på.

Men søsken er en trygghet, dersom man har søsken man kommer overens med. Men samtidig er søsken gambling, man vet aldri hva man får og om personlighetene går overens. Det er ikke som å ha 1 katt og ta til seg 1 katt til, der man kan levere tilbake sisnevnte om det absolutt ikke går. Man må bare stå i det. Stort sett går det jo greit nok, men ja. Det er en risiko. 

Du har nettopp fått barn? Det er svært naturlig at du ikke ønsker et nytt barn. Det kan ta 5 år før du ønsker et nytt barn, men ofte så vil man når man ser førstemann vokse opp ønske seg enda et barn, for man trenger jo noen å dele ut all kjærligheten til. 

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn . Savnet aldri søsken i barndommen. Trivdes godt med å være alene. Nå i voksen aldre ser jeg at det hadde vært veldig fint med søsken. Noen å støtte seg til når foreldre blir gamle og familistunder som det ikke ble noe av hos meg. På den andre siden, har jeg opplevd veldig mye støtte. Fikk hest, treninger med hest, turer til utlandet og så mye økonomisk støtte at jeg kunne kjøpe en enebolig alene i en alder av 32 i et byområde. Hadde egen bil fra jeg var 18 , og har hatt der gosdt økonomisk. Synes det har vært utrolig kjekt. Men som sagt , noen ganger savner jeg ei søster å snakke med:-)

Anonymkode: 9c6ee...d28

[Gjest The Lost Dreamer]

Jeg var enebarn i 7 år før jeg fikk en lillebror og deretter en lillesøster. Til tider hater jeg dem som pesten, men herregud jeg kunne ikke sett for meg et liv uten dem. Jeg setter dem foran alt og alle og jeg syns de er utrolig morsomme og koselige. 

Når jeg var mindre kunne jeg godt hvert foruten, tenkte jeg ofte fordi de var utrolig masete, men nå som jeg er eldre ser jeg bare hvor positivt det er å ha søsken. Mine er fortsatt relativt små, men jeg gleder meg til jeg blir litt eldre og jeg kan ta dem med på småreiser. Dessuten tenker jeg at når en blir eldre så er det veldig fint å ha nær familie etter at foreldre blir borte. Jeg ser på familien til mine foreldre. Begge er storfamilier med 5+ barn, og jeg jeg syns det er utrolig koselig å være med de alle sammen. 

[Belladonna]

Jeg er enebarn og syns det har vært fantastisk. Jeg har ikke planer om å få mer enn ett barn heller