jeg sliter litt..

[AnonymBruker]

Er alenemor å det merkes, men jeg sliter med at barnet er redd. Redd for alt. Spesielt det å bli alene, om morgenen klarer barnet ikke å fokusere på å kle på seg. Hvis jeg går på do vil h*n helst bli med. Jeg får ikke inn rutiner. Barnet er 8 år og jeg må fortsatt kle på barnet fordi det mister fokus og glemmer hva h*n skal gjøre. Jeg blir så fortvilet. Hvordan få en løsning på dette. Jeg kan ikke ut å skrape is av bilen å starte bilen, hente ved, hente post uten at h*n kommer grunende etter ut i kulda. Jeg klarer snart ikke dette mer ute å miste tempen.  trenger råd å tips. Er det for mye forventet av 8 åringer at de skal kunne huske mirgen og kveldsrutine på egenhånd med påkledning osv? 

Anonymkode: 308e8...827

[AnonymBruker]

Du må lære dem opp først, altså se til at de gjør det de skal gjøre i kanskje 1-2 måneder. Da blir de som en vane for dem,

Anonymkode: fbf75...99f

[Femme79]

Har barnet en far? Eller er det bare deg og barnet? Og hvor selvstendig er hn på skolen? 

Jeg har ikke så store barn selv, men tenker på om barnet ditt er redd for å miste seg (slik hn mistet pappa, kanskje?) Du er nok den tryggheten hn trenger i livet for å slappe av nok til å fokusere på andre oppgaver. Har du lest om høysensitive barn? De kan være noe mer krevende og engstelige enn de ungene som er hakket mer hardhuda. Men hvorvidt disse teoriene er basert på forskning er usikkert, men å lese litt om det kan gjerne likevel bidra til å forstå barnet og hvordan man kan tilnærme seg det for å møte behovene barnet har.

Hva med å ha bedre tid, stå tidligere opp om morgenen f.eks., så kan barnet bare sitte i bilen mens du skraper vinduene? 

[AnonymBruker]

Jeg ville bedt om hjelp, f.eks. på helsestasjonen. Der har de gjerne også bedre forutsetninger for å vurdere om det trengs tiltak eller om dette bare er en "normal" fase som går over av seg selv. For det kan det godt gjøre, men jeg har også sett eksempler på at det ikke gjør det, og da blir det bare vanskeligere å gjøre noe med det jo eldre barnet blir.

Anonymkode: 02c12...f5c

[AnonymBruker]

Ja. Gjør det jo hvercdag, men så fort jeg ikke gjør det for h*n stopper alt opp. Jeg må fortelle hvert eneste sted barne skal ta. :/ det er slitsomt. Bare det å hente et glass vann er krevende  jeg vetcdet er fordi h*n  ikke gidder. Men hvorfor er det så forbaska galt. H*n begynner å gråte å truer med at jeg er slem. Så blir det en liten preken på hvor ståa er. Likevel "gidder" h*n ikke. Så om morgenen må jeg omtrent dra fra h*n for å rekke jobb. Jeg gjør det såklart ikke. Men er så lei å trenger å vite hvordan gå frem på andre måter. Jeg har strammet inn godene. Tidligere leggetid (rekker ikke leke med venner rn gang) ingen spill eller film på morgen eller ettermiddag. Men jeg føler vi destruerer hverdagen vår. Er sliten å lei. 

Anonymkode: 308e8...827

[AnonymBruker]

Har ingen far i bildet. Er bare meg å barnet.

Anonymkode: 308e8...827

[atropos]

Om påkledning; sett dere ned på ettermiddagen, snakk om hva man må ha på av klærne man skal kle seg av morgenen. Tegn opp på plansje, skriv hva det forskjellige er. Legg frem "riktige" klær til dagen etterpå slik så det er lett å finne hva hen skal ta på. Plansjer bør henge på badet slik så hen kan se på den hvis hen blir usikker. Sett av litt tid hver morgen der dere går igjennom om påkledning har gått korrekt for seg. Gi masse ros, evnt klistremerke feks. Når hen har klart 7-10 ganger med korrekt påkledning, kan dere gjøre noe hyggelig. (belønning) 

Når det gjelder redsel, er det litt verre. Mange faktorer spiller inn. Har det skjedd noe som gjør at hen kan reagere med redsel? Hvis far har forlatt dere, kanskje han er redd for at du kan gjøre det samme. (hvis far kan, så kan vel mor også?) Uansett ville jeg tatt kontakt med helsestasjon eller BUP og spurt om hjelp. 

Lykke til!

[AnonymBruker]

Truer du med å dra fra barnet når det somler? I såfall er det ikke rart om du har et barn som er redd! Ser du ikke at du selv har skapt det problemet??? Og ofte vil oppmuntring og belønning fungere mye bedre enn straff i den alderen. Feks er noe så enkelt som "hvis du er rask å kle på deg nå så rekker du å sitte med iPad i 10 min før frokost" noe som fungerer godt hos oss.

8-åringer kan være utrolig vimsete og ukonsentrerte, og kan bruke lang tid på å kle på seg ja. Eller kle av seg. Har en 8-åring selv som stadig prater seg bort eller drømmer seg bort og glemmer hva han egentlig holder på med. Så jeg må være der og minne han på det. Men han har blitt litt bedre nå, nærmer seg 9 år. Så det går deg til. Det er en periode. Det DU kan gjøre er å legge inn litt ekstra tid, slik at det ikke bare blir mas og kjas. Stå opp 10 min tidligere. Og vær positiv og oppmuntrende.

Anonymkode: e223e...06a

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ingen far i bildet. Er bare meg å barnet.

Anonymkode: 308e8...827

Be om tips og hjelp på helsestasjonen. 

Anonymkode: c7cfc...219

[EEØm]

Den 2.2.2016 at 8.25, AnonymBruker skrev:

Ja. Gjør det jo hvercdag, men så fort jeg ikke gjør det for h*n stopper alt opp. Jeg må fortelle hvert eneste sted barne skal ta. :/ det er slitsomt. Bare det å hente et glass vann er krevende  jeg vetcdet er fordi h*n  ikke gidder. Men hvorfor er det så forbaska galt. H*n begynner å gråte å truer med at jeg er slem. Så blir det en liten preken på hvor ståa er. Likevel "gidder" h*n ikke. Så om morgenen må jeg omtrent dra fra h*n for å rekke jobb. Jeg gjør det såklart ikke. Men er så lei å trenger å vite hvordan gå frem på andre måter. Jeg har strammet inn godene. Tidligere leggetid (rekker ikke leke med venner rn gang) ingen spill eller film på morgen eller ettermiddag. Men jeg føler vi destruerer hverdagen vår. Er sliten å lei. 

Anonymkode: 308e8...827

Hva er det du gjør hver dag? For meg høres det ut som h'n tar minste motstands vei så h*n slipper å tenke. Jeg likte plansjeideen og tror det kan være en god ide å la h*n tenke på hva som er nødvendig selv. Lan h*n selv bestemme hva han skal ha på seg neste dag, men hvis han glemmer stillongs kan du minne han på at det er kaldt å at den og må være med. Legg tøyet frem. Og la han velge premie selv der du kan gi noen alternativer hvis han ikke kommer på noe selv(låne film på biblioteket dere kan se sammen en kveld, at du blir med på noe han synes er gøy, gå en tur på kafé, spørre om noen vil overnatte) og forklar hvorfor det ikke kan koste mye penger. La han gjerne være med på å føre regnskap hvis han ikke skjønner at det ikke bare er å kjøpe ting. (Mine på 10 og 6 skjønner etterhvert ganske godt hvorfor vi ikke kjøper leker utenom bursdager og jul og er enige i prioriteringene.) Alle mine har i perioder vært redde for å være alene og jeg må ta de med hvis jeg skal ut av synet. Da tar alt lenger tid, men jeg har ikke funnet noen bedre måte å gjøre det på. De har likevel måtte gjøre ting selv, jeg kan heller stå å se på hvis jeg ikke finner noe annet nyttig som kan gjøres i nærheten, og hvis de må gå å hente noe i et annet rom kan jeg snakke eller synge hele tiden  Hvis de skal ha et glass vann kan jeg si at de kan ta det selv, eller så kan jeg hente når jeg er ferdig med ... som helst skal ta urimelig lang tid. Hvis han sier du er slem hadde jeg fått ham til å forklare hva som kjennetegner et slemt menneske og hva du kunne gjort annerledes. Sannsynligvis er han så liten at han trenger hjelp til dette, så du må forklare at det at du ikke henter vann ikke er det samme som at du er slem.  

Jeg tror og belønning funker mye bedre enn straff. "Hvis du er rask får du tid til...", "Jeg kan ta tiden på deg når du kler deg/henter den tingen/ rydder dette", "Når du har fått 10/20 klistremerker kan vi...", "hvis du er rask/hjelper meg med dette kommer vi tidlig og da...". Noen ganger strekker ikke tiden til og resten blir bare gjort fortest mulig i dårlig humør og ingen ting tillates, men etterpå kan man begynne på nytt igjen. 

Jeg skjønner veldig godt at du er sliten og lei, men jeg tror at hvis du gjør dette riktig(og det er sikkert mange måter å gjøre det riktig på) vil du få igjen for det og det blir snart lettere. Lykke til!

[AnonymBruker]

Dette høres ut som en vond sirkel. Du truer med å dra fra han, han er redd for at du skal reise fra han. Hverdagen er preget av straff og ingen lek med venner pga straffe-leggetid og kjefting. Du er stresset og du smitter det over på han. Og legger skylden på han. "Han gidder ikke". Kan det hende at han er så stresset og engstelig at han rett og slett ikke har overskudd til å huske og gjennomføre disse rutinene?

Har han kunnet kle på seg selv? Kler han på seg selv på skolen, eller må de voksne gjøre det for han. Du er vel ikke med han på skolen?

Snakk med helsestasjonen. Dette kan ikke fortsette, og du trenger veiledning på hvordan dere skal komme ut av denne vonde sirkelen. Og kanskje barnet ikke har forutsetning for å klare disse tingene så godt som du tror. Ikke nødvendigvis en diagnose, men kanskje pga stress, eller noe som har skjedd som har utløst denne situasjonen (om det har kommet i senere tid)

Anonymkode: 3b094...a42