Må man være forelsket for å bli sammen?

[AnonymBruker]

Det er noen jenter som har kjæreste hele tiden. Så fort de blir singel tar det ikke lange tiden før de har funne seg en ny. Jeg er så sjalu! Det skal mye til før jeg blir forelsket. Slik med sommerfugler i magen og at jeg nesten tenker på han hele tiden. 

Jeg lurer på om de som alltid får ny kjæreste etter max. 1 måned som singel faktisk er ordentlig forelsket? Type sommerfugler i magen og skikkelig forelskelsesfølelse. Jeg hadde aldri klart å bli sammen og flytte inn med en mann jeg innerst inne ikke hadde kjæreste-følelser for. Jeg hadde synes det var så unaturlig og ikke vært komfortabel med det. Det kan så klart være at de personene blir skikkelig forelsket hver gang.

Har aldri tenkt over før nå at kanskje folk blir sammen med noen bare for å ha kjæreste, og en å kose med. Uten at de er så forelsket at de hadde fått vondt dersom han fant en annen. Den nesten-ikke-få-puste følelsen, om han var utro eller noe. Kanskje jeg bare skal gi opp å lete etter en slik kjæreste jeg blir stormforelsket i, og takke meg til en god venn type kjæreste. Jeg har vært skikkelig forelsket et par ganger og jeg savner følelsen. Men det er så vondt når det ikke fungerer. Vurderer å skåne meg for dyp kjærlighetssorg, for den er ille. De som stadig bytter kjæreste virker som de kommer raskt over det.

Har alltid vært så ''sjalu'', men kanskje jeg ikke har noe å være sjalu over. Kanskje enkelte ikke kommer helt der at de får masse sommerfugler i starten men det bare er praktisk med kjæreste..? 

Anonymkode: b5427...69f

[Gjest Balian de Ibelin]

Nei man må vel ikke. Men det er nok en fordel vil jeg tro.

[AnonymBruker]

Jeg orker ikke kjæreste uten sommerfugler i magen og full forelskelse. Og det har jeg bare opplevd to ganger. 30 år og singel nå, jeg hadde ikke likt selv om noen "tok til takke" med meg uten å være forelsket, og har heller ikke tenkt å gjøre det mot en mann. 

Anonymkode: 0aaf1...248

[Testosteron]

Jeg kan bare svare for meg selv, og mitt svar er JA

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri selv blitt sammen med noen bare for å ha kjæreste, men det er trist å gå hele livet singel og bo alene. Jeg kan holde på med gutter og prøve å få følelser, men jeg kan ikke tvinge meg selv til å bli forelsket. Enda verre er det om de blir forelsket og klengete. Da avbryter jeg kontakt for det blir så rart for meg. Når de lurer på hva som er galt med de så kan jeg ikke akkurat svare på det, for det er ingenting galt. 

Jeg har ikke høye krav. Eller det vil si de jeg har blitt forelsket i synes venninner av meg så helt ok ut, ikke deres type eller faktisk litt stygg o.s.v (når jeg har spurt om deres mening)

Det hjelper ikke å være pen, ha god personlighet og å kunne le sammen. Jeg blir ikke automatisk forelsket av det. Det må bare skje naturlig. Enkelte skjønner ikke hvordan forelskelse fungerer og mener jeg bare må jekke ned krav eller ''ta til takke''. 

Hmm.. 

Anonymkode: b5427...69f

[Nanami]

Jeg er en jente som ikke har vært singel mer enn et par måneder mellom hver kjæreste. Jeg er hun som alltid har kjæreste. Uten at jeg har tenkt over det selv, egentlig.

Jeg tror ikke hodestups forelsket-følelser er nok. Jeg hadde det for ene exen, men uten felles interesser som grunnlag ble det mye krangling. Det var mye lidenskap, men det ble for intenst. Vi forsøkte to ganger å bygge et forhold, og det endte like stygt begge gangene.

Jeg foretrekker forhold basert på vennskap og like interesser. Hvor vi kan ha dype samtaler og hvor kjærligheten kommer gradvis. Jeg dater en fyr nå, og jeg hadde aldri sommerfugler i magen, men det er ingen andre jeg vil være med og jeg gleder meg til å være med han for han er et så godt menneske og en så god person. Jeg blir mer og mer glad i han for hver dag som går, selv om jeg ikke hadde den store forelskelsen i begynnelsen. 

[AnonymBruker]

Jeg kunne aldri vært sammen med en mann uten å være forelsket i starten. Det hadde blitt helt feil for meg med et såkalt "fornuftforhold" kun basert på vennskap og felles interesser. Det er for meg det samme som vennskap. Og dersom kun han hadde hatt varme følelser så tror jeg det hadde blitt kvalmt for mitt vedkommende - om da han hadde vært nærgående.

Anonymkode: 41a21...511

[Nanami]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kunne aldri vært sammen med en mann uten å være forelsket i starten. Det hadde blitt helt feil for meg med et såkalt "fornuftforhold" kun basert på vennskap og felles interesser. Det er for meg det samme som vennskap. Og dersom kun han hadde hatt varme følelser så tror jeg det hadde blitt kvalmt for mitt vedkommende - om da han hadde vært nærgående.

Anonymkode: 41a21...511

Vet ikke om du sikter til meg, men nå mener jeg ikke utelukkende fornuftsforhold. Det er såklart en attraksjon inne i bildet. Jeg synes han er utrolig deilig å se på, og det går samme vei tilbake. Det er noe mer enn vennskap, for vi er jo seksuelt tiltrukket av hverandre, uten at det kiler i magen og tegner navnet til hverandre på penalet. Hvis du skjønner?

Jeg tror ikke jeg har funnet oppskriften på et riktig forhold, men jeg håper det blir riktig denne gangen. Mine forhold basert på forelskelse har blitt slutt da forelskelsen dabber av etter et par år, og kjærligheten uteblir fordi vi egentlig ikke har andre felles verdier og holdepunkter sammen. 

[Gjest Vevila]

Jeg trenger ikke å være forelsket, men det jeg må såklart være tiltrukket av personen. Dette og god kjemi er viktigst for meg. Særlig siden jeg ikke blir forelsket

[Peter007]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er noen jenter som har kjæreste hele tiden. Så fort de blir singel tar det ikke lange tiden før de har funne seg en ny. Jeg er så sjalu! Det skal mye til før jeg blir forelsket. Slik med sommerfugler i magen og at jeg nesten tenker på han hele tiden. 

Jeg lurer på om de som alltid får ny kjæreste etter max. 1 måned som singel faktisk er ordentlig forelsket? Type sommerfugler i magen og skikkelig forelskelsesfølelse. Jeg hadde aldri klart å bli sammen og flytte inn med en mann jeg innerst inne ikke hadde kjæreste-følelser for. Jeg hadde synes det var så unaturlig og ikke vært komfortabel med det. Det kan så klart være at de personene blir skikkelig forelsket hver gang.

Har aldri tenkt over før nå at kanskje folk blir sammen med noen bare for å ha kjæreste, og en å kose med. Uten at de er så forelsket at de hadde fått vondt dersom han fant en annen. Den nesten-ikke-få-puste følelsen, om han var utro eller noe. Kanskje jeg bare skal gi opp å lete etter en slik kjæreste jeg blir stormforelsket i, og takke meg til en god venn type kjæreste. Jeg har vært skikkelig forelsket et par ganger og jeg savner følelsen. Men det er så vondt når det ikke fungerer. Vurderer å skåne meg for dyp kjærlighetssorg, for den er ille. De som stadig bytter kjæreste virker som de kommer raskt over det.

Har alltid vært så ''sjalu'', men kanskje jeg ikke har noe å være sjalu over. Kanskje enkelte ikke kommer helt der at de får masse sommerfugler i starten men det bare er praktisk med kjæreste..? 

Anonymkode: b5427...69f

Det er mange som har praktisk kjæreste som betegner det som. Tror dette mange som redd for å være alene. Så er det de som sparer penger på å bo to. Noen klarer rett og slett ikke boligkostnader alene. Noen har en grei knullevenn.

Tror der er flere kombinasjoner.

[AnonymBruker]

Et øyeblikk siden, Pompom skrev:

Vet ikke om du sikter til meg, men nå mener jeg ikke utelukkende fornuftsforhold. Det er såklart en attraksjon inne i bildet. Jeg synes han er utrolig deilig å se på, og det går samme vei tilbake. Det er noe mer enn vennskap, for vi er jo seksuelt tiltrukket av hverandre, uten at det kiler i magen og tegner navnet til hverandre på penalet. Hvis du skjønner?

Jeg tror ikke jeg har funnet oppskriften på et riktig forhold, men jeg håper det blir riktig denne gangen. Mine forhold basert på forelskelse har blitt slutt da forelskelsen dabber av etter et par år, og kjærligheten uteblir fordi vi egentlig ikke har andre felles verdier og holdepunkter sammen. 

Enig, det er ikke sånn at det er forelskelsen som bestemmer om man senere I forholdet vil elske hverandre og Være tiltrukket av hverandre. Sier ikke hva andre Bør Gjøre ved valg av kjæreste.

 

Anonymkode: f9158...301

[AnonymBruker]

Det er jo ikke rart det er så mange ulykkelige kvinner der ute, som baserer alle handlingene sine på en rush de føler. Hva gjør dere når rushet forsvinner?

Tror en fin blanding er viktig. At en er betatt, men ikke hodestups forelsket. At en kan tenke litt logisk også.

Å kun basere et forhold på følelser er oppskrift på katastrofe spør du meg. 

Anonymkode: 5bdff...edb

[AnonymBruker]

Selve forelskelsen er forbigående tenker jeg, sommerfugler kan blafre i starten, men det sier svært lite om det vil oppstå ekte kjærlighet etter hvert. God kjemi, tiltrekning, godt vennskap er ting jeg mener bør danne grunnlag for et forhold i tillegg til ekte, gode kjærlighetsfølelser. Altså det at man kjenner man er oppriktig glad i personen (eller føler at man vil bli det), og at denne personen gjør deg lykkelig.

Anonymkode: ff3ca...cb4

[AnonymBruker]

3 timer siden, Pompom skrev:

Jeg er en jente som ikke har vært singel mer enn et par måneder mellom hver kjæreste. Jeg er hun som alltid har kjæreste. Uten at jeg har tenkt over det selv, egentlig.

Jeg tror ikke hodestups forelsket-følelser er nok. Jeg hadde det for ene exen, men uten felles interesser som grunnlag ble det mye krangling. Det var mye lidenskap, men det ble for intenst. Vi forsøkte to ganger å bygge et forhold, og det endte like stygt begge gangene.

Jeg foretrekker forhold basert på vennskap og like interesser. Hvor vi kan ha dype samtaler og hvor kjærligheten kommer gradvis. Jeg dater en fyr nå, og jeg hadde aldri sommerfugler i magen, men det er ingen andre jeg vil være med og jeg gleder meg til å være med han for han er et så godt menneske og en så god person. Jeg blir mer og mer glad i han for hver dag som går, selv om jeg ikke hadde den store forelskelsen i begynnelsen. 

Fikk tårer i øynene av det siste avsnittet, det er jo akkurat det jeg ønsker meg hvert fall.

Anonymkode: 44db4...90f

[Gjest Dreamonaut]

Som regel så er det jo sånn at de som forelsker seg fort, de vil ikke være særlig lenge i forholdene. Jeg er en sånn som bruker lang tid på å forelske meg. Jeg får først dype følelser som utvikler seg til forelskelse og da varer det som regel. Er i et forhold nå der det er tifellet. Jeg kan ikke tenke meg noen andre og det kan heller ikke han.

[Poserose]

Jeg var ikke skikkelig forelsket i min kjæreste da vi startet å date. Han var behagelig å være med og vi hadde det gøy, og jeg tenkte mye på han. Men det var ikke sommerfugler i magen og rosa skyer foran øynene. De følelsene kom etterhvert da, noen måneder inn i datinga kanskje. Nå elsker jeg han vanvittig høyt, og savner han så mye at det gjør vondt i magen når han er lenge borte. Er på 4. året nå.

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Dreamonaut skrev:

Som regel så er det jo sånn at de som forelsker seg fort, de vil ikke være særlig lenge i forholdene. Jeg er en sånn som bruker lang tid på å forelske meg. Jeg får først dype følelser som utvikler seg til forelskelse og da varer det som regel. Er i et forhold nå der det er tifellet. Jeg kan ikke tenke meg noen andre og det kan heller ikke han.

Det er jo ikke noe fasitsvar på det, eller noen grunn til at det ikke vil vare lenge. Noen av oss kan bli kraftig forelsket (og like det), men det betyr ikke at vi kaster oss hodeløse inn i forholdet likevel. 

Anonymkode: 7a63b...23f

[AnonymBruker]

5 timer siden, Pompom skrev:

Jeg er en jente som ikke har vært singel mer enn et par måneder mellom hver kjæreste. Jeg er hun som alltid har kjæreste. Uten at jeg har tenkt over det selv, egentlig.

Jeg tror ikke hodestups forelsket-følelser er nok. Jeg hadde det for ene exen, men uten felles interesser som grunnlag ble det mye krangling. Det var mye lidenskap, men det ble for intenst. Vi forsøkte to ganger å bygge et forhold, og det endte like stygt begge gangene.

Jeg foretrekker forhold basert på vennskap og like interesser. Hvor vi kan ha dype samtaler og hvor kjærligheten kommer gradvis. Jeg dater en fyr nå, og jeg hadde aldri sommerfugler i magen, men det er ingen andre jeg vil være med og jeg gleder meg til å være med han for han er et så godt menneske og en så god person. Jeg blir mer og mer glad i han for hver dag som går, selv om jeg ikke hadde den store forelskelsen i begynnelsen. 

Man må jo velge hva som passer en selv, men det er på ingen måte slik at det ene behøver å utelukke det andre. Selv om det er vanskeligere å finne noen der man både har visse felles interesser og blir skikkelig forelsket så er det på ingen måte umulig. En sterkere kjærlighet kommer helt fint uansett dersom man er sammen med noen man matcher med ellers, en mer euforisk forelskelse i forkant forhindrer ikke det.

Personlig mener jeg man går glipp av litt dersom man styrer unna de stormende forelskelsene. Joda, det er enkelt å gå på en smell når man er ung og kanskje ikke helt hva man ønsker i en partner, men når man er litt eldre så kan man helt fint kombinere sterke følelser og praktisk innsikt. 

Anonymkode: 7a63b...23f

[Gjest SykkelJenny]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er jo ikke rart det er så mange ulykkelige kvinner der ute, som baserer alle handlingene sine på en rush de føler. Hva gjør dere når rushet forsvinner?

Tror en fin blanding er viktig. At en er betatt, men ikke hodestups forelsket. At en kan tenke litt logisk også.

Å kun basere et forhold på følelser er oppskrift på katastrofe spør du meg. 

Anonymkode: 5bdff...edb

Når det såkalte "rushet" forsvinner så slutter man ikke å være tiltrukket og elske partneren. I tillegg har man gode felles minner fra den første "rosarøde" tiden. 

Jeg har bestandig måtte være forelsket for å være sammen med en mann. Prøvde en gang å være sammen med en som var forelsket i meg, en jeg traff en kveld jeg var en smule bedugget på byen. Jeg hadde lovet å treffe ham igjen dagen etter og møtte opp som avtalt. Var sammen med ham noen uker - men det var en forferdelig tid, jeg delte ikke hans følelser og det var bare helt totalt feil når han ville ta på meg, kysse osv. Husker at jeg var lettet når jeg kuttet ham ut og traff en mann hvor det var gjensidig forelskelse fra første stund. 

[EvaLena]

Jeg har ikke tro på forhold hvor begge er skikkelig forelsket i begynnelsen. Da er det svært lite sunn fornuft inne i bildet ig man styres bare av lyst.

Jeg har mer tro på å bli kjent, ha god kjemi og savne personen når dere ikke treffes. Like interesser og at man virkelig trives sammen.

Jeg hadde en sånn venn og jeg endte opp forelsket. Siden han ikke hadde de forelskelsesfølelsene så følte ikke han at det ble riktig å gå inn i ett forhold da jeg spurte om å bli kjæreste. Han hadde følelser for meg og ville ikke miste meg, men mye pga at forelskelsen ikke var tilstede så turte han ikke noe forhold heller. Det var andre ting som også gjorde at han ikke ville binde seg.

Veldig trist at mange på død og liv MÅ oppleve forelskelse førdt og ikke stole på alt det andre jeg har nevnt ovenfor.