Økonomi - Et motiv for å holde sammen?

[maverick]

Det er vel ingen tvil om at økonomien er adskillig bedre for et par som lever sammen, enn for en enslig.

Jeg er ganske overbevist om at det er mange dårlige forhold, der paret holder sammen, fordi det det gir begge større økonomisk handlefrihet, en frihet som begrenser seg litt som enslig.

Mener dere, eller har dere selv erfart, at man faktisk kan ha økonomi som "lim" i et forhold? Kanskje ikke hele livet, men i lange perioder av ens liv?

[Dina]

Jeg kunne ikke tenke meg å gjøre det, men det er sikkert mange som holder sammen på grunn av økonomiske årsaker (gjerne kombinert med felles barn... )!

[Gjest Forbli sammen]

Min mor er fortsatt gift med min far kun av økonomiske årsaker. De har vært gift i 42 år og den gang jeg var tenåring snakket hun mye om at hun ønsket å skille seg. Men hun forble i ekteskapet for hun hadde ingen mulighet til å klare seg selv. Hun har aldri klart å hevde seg overfor min far som er av den gamle sorten hvor mannen er sjefen i huset.

Jeg skulle ha ønsket at hun hadde hatt mere "guts" den gangen for mange år siden for da hadde vi kanskje hatt et bedre familieforhold idag.

Å leve sammen kun av økonomiske årsaker er ødeleggende for begge parter, så fremt ikke begge parter er innstilt på at det er slik og lever separate liv innenfor rammen av ekteskapet. Mener nå jeg da.

[Gjest gjest1]

Jeg kunne ikke tenke meg å gjøre det' date= men det er sikkert mange som holder sammen på grunn av økonomiske årsaker (gjerne kombinert med felles barn... )!

Dina - du tjener en mill i året. Du er ikke meningsberettiget for du ville klart deg utmerket alene uansett.

[Gjest *Dina* i.i.]

Jeg tjener godt, det er riktig, men ikke så mye som en mill.i året, dessverre...!

[Gjest Lea]

Joda, jeg tror nok at det kan være sånn.

Men jeg tror også at det må være NOE mer som holder folk sammen. F.eks barn, håp om at det skal bli bedre osv.

Selv ser jeg på økonomi som en viktig del av forholdet. Ikke fordi vi blir så fryktelig mye rikere av å være to, men fordi vi ofte har de samme målene med økonomien.

Men å holde sammen bare pga økonomi? Nei takk!

[Gjest Jeg er der]

Høres veldig trist ut ikke sant, og for meg er det ganske vondt å måtte innrømme at det er sånn i mitt tilfelle. Jeg er sammen med en kjempegrei mann, som er på alle måter en kjernekar, men dessverre har jeg nå etter nesten fem år endelig måtte innse at han ikke er mannen for meg likevel.

Jeg traff ham like etter at jeg hadde kommet ut av et langvarig samboskap med en som ikke hadde kontroll verken på sinnet sitt eller på økonomien. Ble tiltrukket av denne nye fordi han var alt det exen ikke var, rolig solid, fornuftig og ansvarsfull. Jeg sto med alle mine eiendeler i to kofferter og hadde ingen å gå til da han kom inn i livet mitt. Ting skjedde veldig fort etter det. Etter fire måneder var vi flyttet sammen og jeg var på vei mot et normalisert liv igjen. Kunne sove godt om natten og gå på jobben uten å engste meg for hva som kunne skje etter at jeg kom hjem om kvelden.

Disse første månedene var for meg helt fantastiske, tror ikke at jeg en gang skjønte hvor forholdet mellom oss to tok veien. Jeg kjente aldri etter på følelsene mine om jeg var forelsket, og forsto heller ikke at det jeg egentlig ønsker i en mann ikke var hos ham jeg hadde funnet. Vi har med tiden glidd inn i våre roller som par men uten stor lidenskap og nærhet. Han er ganske enkel, krever egentlig lite - litt koz på kammerset, ferieturer og sosialt samvær med venner og familie gjør ham glad og fornøyd. Vi deler ikke sammme form for humor ei heller samme interesser, så for meg er det han ser på som kjekt, ofte direkte kjedelig.

Jeg savner en å dele livet fullt og helt med. En som gir meg sommefugler i magen og får meg til å skynde meg hjem...en som har litt galgenhumor og interesse for det som jeg er opptatt utover hva som skjedde på jobben i dag etc.

Har i den siste tiden lekt med tanken på å gå fra ham. Har et sterkt ønske om å finne "mannen i mitt liv"! MEN, jeg tør ikke. Tenker på det økonomiske. Vet at jeg ikke har råd til å kjøpe en leilighet der jeg bor nå, eller i det hele tatt kunne fortsette det gode livet jeg har på min egen inntekt alene. Så... sannheten er altså at jeg holder dette forholdet gående pga økonomien. Tragisk, men sant.

[Gjest Anonymous]

Det finnes faktisk også folk som går inn i et forhold pga økonomien. I andre kulturer er økonomi avgjørende for valg av partner.

[Gjest ærlig]

Så... sannheten er altså at jeg holder dette forholdet gående pga økonomien. Tragisk' date=' men sant.[/quote']

Det er det nok veldig mange som gjør, jeg vil påstå at det er den overveiende andel av par som gjør det. Men mange tør ikke en gang innrømme det overfor seg selv. Bare suser videre med det daglige, uten å tørre kjenne på hva de egentlig føler for den andre.

[Mel-anie]

Man har bare ett liv. (Som vi vet om).

Jeg hadde ikke orket å leve i et forhold bare for økonomiens skyld.

[Gjest gjest1]

Man har bare ett liv. (Som vi vet om).

Jeg hadde ikke orket å leve i et forhold  bare for økonomiens skyld.

Ikke jeg heller.

Riktignok turde jeg aldri skille meg fra han som jeg var gift med, selv om jeg burde da ungene var små. men det var ikke bare økomien som stoppet meg - jeg var jo hysterisk glad i fyren også, selv om han var totalt ødeleggende for meg. Jeg er glad i ham i dag også selv om han har vært død i elleve år... selv om jeg innimellom har lyst å gå ned på graven hans og grave'n opp for å få gitt en skikkelig en på trynet...

[Murf]

Det er det nok veldig mange som gjør, jeg vil påstå at det er den overveiende andel av par som gjør det. Men mange tør ikke en gang innrømme det overfor seg selv. Bare suser videre med det daglige, uten å tørre kjenne på hva de egentlig føler for den andre.

Og dette er sånt du bare vet? Noen tall for å underbyggge påstandene?

Tror du kommer til å få svar fra en overveiende andel som IKKE har det sånn. Og ikke avfei oss med at vi ikke tør innrømme det.

M

[Gjest Anonymous]

Jeg gikk ikke inn i forholdet av økonomiske årsaker, men må dessverre bli i det av den grunn.

[Gjest Eir]

Jeg har erfart dette, i mitt første forhold, da jeg var ung og usikker, og ikke visste hva man har krav på her i samfunnet. Jeg hadde veldig lav inntekt, og pga det ble jeg sittende lenge i ett forhold hvor han brukte vold, og psykisk terror. Hadde jeg visst det jeg vet i dag om sosialkontor og andre tilbud, så hadde jeg gått på flekken. Synes det er tragisk i etterkant at jeg lot meg stoppe av ren uvitenhet, og har senere hørt om mange i tilsvarende situasjon. Så jeg har lært at jeg aldri skal sette meg i en slik situasjon igjen. Vi lever i Norge, alle har krav på ett minimum, og da er selvrespekten min langt viktigere enn å ha mye penger.