Å ta med felles datter og flytte. (Delt ansvar)

[Rakel]

Jeg har en venninde som er helt fortvilet. Hun gikk fra mannen sin for flere år siden delvis p.g.a en annen.

De har på papiret ansvar for hver sitt barn, men i praksis delt foreldreansvar.

Han ble utrolig bitter, og vil gjøre alt for å såre og skade.

Det har skjedd mange vonde ting. Særlig det som går på barna går hardt inn på min venninde. Eks-mann har nå samboer og barn på ca. 1 år. Nå er det siste "nye" at de skal flytte til en øy! (forbundet med bro nå heldigvis)

Datter gleder seg til å være med. Hun skal få svømmebasseng i hagen, katt osv. :-? Min venninde får nå se henne mye sjeldnere. Fra å ha annen hver uke, blir det nå begrenset.

Hun vil ikke "ødelegge" for datteren, men er samtidig redd for hvordan hun skal finne ut av ting. Datteren elsker å gå i byen, er veldig opptatt av vennindene, og gråter når hun har reist bort på ferier "for hun kom til å savne moren slik" (eller faren for den saks skyld) Har måttet roe henne ned på dette hver gang hun reiser. Nå er hun helt oppgiret, alt skal bli så flott der og hun er kjempepositiv til dette. Mor fikk telefon fra far om at "vi flytter om 1 måned", ingen forvarsler.

Når det gjelder sønnen (15 år) bor han fast hos mor da han ikke ville være hos faren. Mor har prøvd alt, da hun ikke ønsker de skal være uvenner. I fars øyne er det hun som har "gjort dette". Hun er årsaken, men det er vel nødvendig å tro for å slippe å se hva han selv har gjort. :klø:

Sønnen fikk ikke telefon på bursdag. Ved flere anledninger har sønnen sendt meldinger og ymtet frampå om besøk, komme en tur osv. Har ikke hørt et ord til svar angående dette. Veldig sta far, og bitter. Kanskje han nå prøver å få datteren for seg selv som en slags "hevn". Min venninde vet ikke hva hun skal tro lenger, eller hva hun kan gjøre først og fremst som kan være det beste for datteren, 12 år. Hun kjenner liksom ikke datteren igjen på mange ting. Hun sier motsatt av det hun har ment før. Nå er plutselig skolen hun gledet seg til å begynne på bare noe dritt. Dårlig miljø, og frekke unger der. Mor bare kjefter allikevel :o Flere rare ytringer, som min venninde er redd å gå inn i. Hun vil ikke "ødelegge" for sin datter, men samtidig er alt dette svært vondt og uvirkelig.

Hva ville dere gjort? Hva kan man si til en 12 åring i en slik situasjon som mor?

Hvordan gjøre det beste utav situasjonen i.h.t datteren?

[Gjest gjest1]

:o Herregud - at voksne folk kan bli så slemme og barnslige etter et brudd er langt over min forstand. Men jeg vet jo at det er sånn ganske ofte.

Hva de kan gjøre for å løse flokene? Med så liten innsatsvilje når det gjelder å tenke på begge barnas beste så vet jeg søren ikke hva jeg ville gjort.

Jeg sitter her og tenker og tenker og prøver å sette meg inn i mors situasjon..... og blir bare helt tom!

Hvordan kan man være så slem mot ungen sin?? Skjønner man ikke at man er slem?