Spørsmål til sjenerte menn

[AnonymBruker]

Jeg er vanligvis ikke så sjenert, men rundt menn jeg synes er kjekke blir jeg gjerne litt tilbakeholden fordi jeg har dårlig selvtillit på utseende. Dater sjelden, men de gangene det går ganske bra er når det er menn som er lette å prate med. Nå har jeg truffet en som jeg synes er kjekk og som virker veldig snill, men han er ganske sjenert. Merker at det blir enda vanskeligere å ta kontakt fordi jeg tror jeg kommer til å få veldig lite respons og gi opp fordi jeg føler meg masete. Vanskelig å vite om det er lite respons pga sjenert eller pga ikke interessert. Har dere sjenerte menn noen gode råd til meg? Hvordan er det best å få kontakt?

Anonymkode: 29d97...3a1

[Summers]

Spør fyren om han er interessert selv om han ikke tar så mye initiativ.

[AnonymBruker]

Jeg er en sjenert mann. Det vil si, mange vil ikke tro at jeg er sjenert. Jeg kan være veldig pratsom hvis situasjonen er riktig og jeg treffer folk som jeg har noe å snakke om med, men jeg har vel aldri i mitt over 30 år lange liv kommet med noen som helst tilnærmelse overfor kvinner. Der låser det seg bare helt.

Noen få ganger har jeg opplevd det jeg har tolket som diskrete hint fra kvinner. Et par av dem hadde jeg rett og slett ikke noen varme følelser for, selv om de var både hyggelige og så bra ut, ellers så var det min fordømte mangel på selvtillit som hindret meg i å gjøre noe.

Men en gang opplevde jeg en ganske direkte tilnærming fra ei jeg traff på en fest i en forening jeg er med i. Det som gjorde meg litt skeptisk var at hun kom bort til meg og spurte om et eller annet, jeg begynte å svare, men så avbrøt hun meg og spurte om noe nytt. Slik holdt hun på flere ganger, enten ved å spørre meg om noe nytt eller snakke om noe helt annet. Kanskje var hun bare nervøs fordi hun syntes jeg var attraktiv, men der og da opplevde jeg henne som ganske sprø. Det er vel den eneste gangen jeg har hatt en slik virkning på det motsatte kjønn.

Det leder til sluttpoenget. Hva slags anledninger er det du treffer denne mannen i? Er det noen logiske samtaleemner som er gitt av situasjonen? I så fall er det et bra sted å begynne, så sant han ikke er blant de menneskene som aldri er særlig snakkesalige, det fins jo en del av dem. Bare unngå å bli som hun jeg møtte.

Anonymkode: 58cd0...8a8

[Okapi]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er vanligvis ikke så sjenert, men rundt menn jeg synes er kjekke blir jeg gjerne litt tilbakeholden fordi jeg har dårlig selvtillit på utseende. Dater sjelden, men de gangene det går ganske bra er når det er menn som er lette å prate med. Nå har jeg truffet en som jeg synes er kjekk og som virker veldig snill, men han er ganske sjenert. Merker at det blir enda vanskeligere å ta kontakt fordi jeg tror jeg kommer til å få veldig lite respons og gi opp fordi jeg føler meg masete. Vanskelig å vite om det er lite respons pga sjenert eller pga ikke interessert. Har dere sjenerte menn noen gode råd til meg? Hvordan er det best å få kontakt?

Anonymkode: 29d97...3a1

Vet han at du er interessert? Det er litt der jeg som regel faller av. Hvis hun ikke kommuniserer det tydelig kan det være jeg føler at risikoen for avvisning er for stor.

[AnonymBruker]

6 timer siden, Okapi skrev:

Vet han at du er interessert? Det er litt der jeg som regel faller av. Hvis hun ikke kommuniserer det tydelig kan det være jeg føler at risikoen for avvisning er for stor.

Nei, med mindre han kan lese tanker vet han ikke det. Jeg kjenner han bare litt, tør ikke å være så direkte enda, er redd for avvisning jeg også.

Anonymkode: 29d97...3a1

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en sjenert mann. Det vil si, mange vil ikke tro at jeg er sjenert. Jeg kan være veldig pratsom hvis situasjonen er riktig og jeg treffer folk som jeg har noe å snakke om med, men jeg har vel aldri i mitt over 30 år lange liv kommet med noen som helst tilnærmelse overfor kvinner. Der låser det seg bare helt.

Noen få ganger har jeg opplevd det jeg har tolket som diskrete hint fra kvinner. Et par av dem hadde jeg rett og slett ikke noen varme følelser for, selv om de var både hyggelige og så bra ut, ellers så var det min fordømte mangel på selvtillit som hindret meg i å gjøre noe.

Men en gang opplevde jeg en ganske direkte tilnærming fra ei jeg traff på en fest i en forening jeg er med i. Det som gjorde meg litt skeptisk var at hun kom bort til meg og spurte om et eller annet, jeg begynte å svare, men så avbrøt hun meg og spurte om noe nytt. Slik holdt hun på flere ganger, enten ved å spørre meg om noe nytt eller snakke om noe helt annet. Kanskje var hun bare nervøs fordi hun syntes jeg var attraktiv, men der og da opplevde jeg henne som ganske sprø. Det er vel den eneste gangen jeg har hatt en slik virkning på det motsatte kjønn.

Det leder til sluttpoenget. Hva slags anledninger er det du treffer denne mannen i? Er det noen logiske samtaleemner som er gitt av situasjonen? I så fall er det et bra sted å begynne, så sant han ikke er blant de menneskene som aldri er særlig snakkesalige, det fins jo en del av dem. Bare unngå å bli som hun jeg møtte.

Anonymkode: 58cd0...8a8

Vi har noen felles venner, men det er ikke så ofte vi treffes. Har noen ting å prate om, men det blir fort mye det samme hver gang. Jeg skal klare å ikke være sånn som hun dama du traff, når jeg blir nervøs blir jeg "heldigvis" stille.

Anonymkode: 29d97...3a1

[Tinuwiel]

Min bedre halvdel er og var veldig sjenert og stille av seg. Han tok ikke initiativ til å møte meg (fordi han er for sjenert har jeg funnet ut i ettertid), jeg spurte bare rett ut om han ble med på ting eller ville møte meg. Så ble vi da kjærester etterhvert noen trenger et dytt hvis de er usikre på seg selv eller for sjenerte til å selv ta initiativ. Hvis du inviterer på date eller lignende der det kun er dere to som skal gjøre noe sammen, så vil du vel merke det hvis han ikke er interessert, da vil han vel finne på en unnskyldning eller la være å svare? Du har ingenting å tape på å prøve iallefall. inviter han med på en aktivitet, da har dere noe å gjøre og som holder dere opptatt så det ikke er så mye rom for pinlig stillhet og prat om været, og dere har noe å prate om på neste date lykke til! 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Tinuwiel skrev:

Hvis du inviterer på date eller lignende der det kun er dere to som skal gjøre noe sammen, så vil du vel merke det hvis han ikke er interessert, da vil han vel finne på en unnskyldning eller la være å svare?

Kanskje. Kanskje han, som så mange menn, har opplevd å misforstå når dama inviterer. "Vil bare ha ny venner, jeg." Gjør det tydelig at du er interessert i ham som kjæreste og ikke kompis.

Anonymkode: 115f5...9ec

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje. Kanskje han, som så mange menn, har opplevd å misforstå når dama inviterer. "Vil bare ha ny venner, jeg." Gjør det tydelig at du er interessert i ham som kjæreste og ikke kompis.

Anonymkode: 115f5...9ec

Det er det som er så vanskelig. Selvtilliten er som sagt ikke så god, så jeg har litt vanskelig for å være direkte, blir kanskje oppfatta som om jeg bare vil være venner, men det er på en måte tryggere enn at noen skal tro at jeg liker dem (for de liker sikkert ikke meg...)

Anonymkode: 29d97...3a1

[Miklo Velka]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, med mindre han kan lese tanker vet han ikke det. Jeg kjenner han bare litt, tør ikke å være så direkte enda, er redd for avvisning jeg også.

Anonymkode: 29d97...3a1

Akkurat nånn har jeg det også. I mitt tilfelle så er alle mine venner her i byen også kolleger, og jeg klarer ikke å bli kjent med noen utenfor jobben, akkurat som mange av mine kolleger har det også. Det betyr at jeg kun henger med folk jeg ser hver dag, og 90% av de er nye i byen, og vil egentlig bare bli kjent med noen, noe som igjen gjør at det er helt umulig for meg å klare å forstå om hun er interessert i nye venner, eller noe mere. Spør jeg, og hun ikke er interessert, så blir det bare kleint på jobb, og ryktene kan spre seg, som igjen går utover meg. Derfor blir det bare til at jeg holder det for meg selv, inntil den dagen jeg eventuelt skulle møtt ei som hadde tatt fullstendig styringen, så hadde jeg kanskje klart å se det, så fremt hun hadde vært veldig direkte og åpen.

[AnonymBruker]

44 minutter siden, Miklo Velka skrev:

Akkurat nånn har jeg det også. I mitt tilfelle så er alle mine venner her i byen også kolleger, og jeg klarer ikke å bli kjent med noen utenfor jobben, akkurat som mange av mine kolleger har det også. Det betyr at jeg kun henger med folk jeg ser hver dag, og 90% av de er nye i byen, og vil egentlig bare bli kjent med noen, noe som igjen gjør at det er helt umulig for meg å klare å forstå om hun er interessert i nye venner, eller noe mere. Spør jeg, og hun ikke er interessert, så blir det bare kleint på jobb, og ryktene kan spre seg, som igjen går utover meg. Derfor blir det bare til at jeg holder det for meg selv, inntil den dagen jeg eventuelt skulle møtt ei som hadde tatt fullstendig styringen, så hadde jeg kanskje klart å se det, så fremt hun hadde vært veldig direkte og åpen.

Jeg bryr meg for mye om hva andre synes om meg. Har ikke lyst til at andre skal snakke om meg, innbiller meg at det blir "skjønner hun ikke at han aldri vil bli interessert i henne?" og sånt. Men egentlig er det nok ingen som bryr seg så veldig. Eller jo, mange er glade i sladder... Jeg må lære meg å ikke være så opptatt av hva andre synes om meg, men egentlig er det vel jeg som er den som er mest kritisk til meg selv, så jeg burde ikke bry meg så mye om hva jeg mener

Anonymkode: 29d97...3a1

[Miklo Velka]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må lære meg å ikke være så opptatt av hva andre synes om meg, men egentlig er det vel jeg som er den som er mest kritisk til meg selv, så jeg burde ikke bry meg så mye om hva jeg mener

Anonymkode: 29d97...3a1

Nettopp, det er akkurat det jeg forsøker å lære meg selv også, at jeg er selv min verste fiende, og siden mine fienders fiender er mine venner, så burde jeg selv være min beste venn, og da hadde det bare vært velstand. 

[Okapi]

Hvis man ikke bryr seg om hva andre synes forsvinner jo også incentivet for f.eks. høflighet, samt egentlig behovet for å tilbringe tid med dem i det hele tatt.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, Okapi skrev:

Hvis man ikke bryr seg om hva andre synes forsvinner jo også incentivet for f.eks. høflighet, samt egentlig behovet for å tilbringe tid med dem i det hele tatt.

Det er stor forskjell på det å ville være et godt menneske (gjøre mot andre som man vil de skal gjøre mot en selv osv) og på den måten bry seg om hva andre synes om en selv og den forferdelig selvopptatte, destruktive måten å bry seg om hva andre synes om en selv som jeg vil bli kvitt.

Anonymkode: 29d97...3a1