Jeg har en mor som ikke bryr seg.

[219712]

Jeg er snart 30 år, og har alltid trodd at jeg har hatt et godt forhold til min mor. Men etter min far døde, så innser jeg at det er han jeg har hatt et godt forhold til, og at det har skjult manglene i mitt forhold til min mor. Jeg tror rett og slett ikke at min mor bryr seg om meg. Hun er ikke interessert i å høre om noe som betyr noe for meg. Og når jeg prøver å fortelle henne noe, og hun ikke viser interesse, så blir jeg bare mer og mer såret og lei meg. Jeg har jo alltid trodd at hun brydde seg om meg. Men har sjelden fått klemmer eller positive kommentarer i oppveksten, og jeg ser at denne manglende omsorgen ikke er noe nytt. Det har alltid vært sånn, men jeg har ikke innsett det før nå. Jeg syns det er vanskelig å akseptere at ens egen mor ikke bryr seg om barnet sitt. Det er jo ikke slik det skal være. Det som gjør det enda vanskeligere er at alle andre tror at hun er så omsorgsfull og livlig og blid. Men vi som er nærmest ser at hun ikke er det. Jeg har vokst opp med en mor som har kjeftet på meg flere ganger daglig, og det var sjelden fortjent kjeft. Jeg ser nå at dette var en form for psykisk vold, jeg visste aldri når neste skyllebølge med kjeft kom, og prøvde konstant å være snill og gjøre henne blid, slik at hun ikke skulle kjefte. Jeg har blitt ekstremt flink til å tilpasse meg andre og hvordan de ønsker å ha ting, på grunn av min mor. Selv tror jeg ikke i det hele tatt at hun ser at jeg har det så vondt på grunn av hennes manglende omsorg, selv om jeg har sagt det rett ut og vært ærlig med henne. Jeg føler det som om hun glemmer det til dagen etter, og så er alt som før. For henne, men ikke for meg. Hver gang jeg er med henne får jeg bare vonde følelser ut av det, og tenker derfor at jeg kanskje burde bryte kontakten. Men samtidig så er det vanskelig å gi opp håpet om at hun plutselig skal bli bedre, selv om jeg vet at det er usannsynlig. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre med situasjonen jeg er i. Noen råd? 

[AnonymBruker]

Kanskje du skal slutte å overanalysere ting og slutte å synes så forferdelig synd på deg selv. Da vil alt bli så mye bedre. 

Anonymkode: f2109...942

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver - for meg gjelder det pappa, som valgte jobb foran oss ungene i hele oppveksten. Han har blitt "mykere" på sine eldre dager, men for meg er han ikke en pappa, sånn jeg mener en pappa bør være. Jeg brukte hele barndommen og tenåringstida på å  prøve å "please" en som aldri var interessert i å se meg, og det sliter jeg med den dag i dag! Vi har litt kontakt i dag, men for meg er han ikke mer enn en spermdonor. Føler med deg, TS! 

Anonymkode: d0231...c1e

[AnonymBruker]

Jeg har selv brutt kontakten med min mor, som virker ganske så lik din mor.

Min mor er manipulerende og har mobbet meg hele oppveksten, men det forsto jeg ikke før jeg ble 18 år. Det var fælt å innse, men det var også en lettelse å forstå grunnen til den dårlige selvtilliten og depresjonen jeg hadde levet med.

Det var vanskelig å kutte kontakten for godt, men nå har det gått 8 år og jeg har det MYE bedre uten henne.

 

Har du et bedre liv uten din mor, kutt henne ut!

Blod er ikke alltid tykkere enn vann.

Anonymkode: c0cdd...b4f

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så godt igjen. Og til første AB: Hold kjeft, du aner ikke hvordan TS har det! 

Jeg blandet kontroll med kjærlighet. 
Det tok flere år før jeg forsto at mamma viste ikke kjærlighet, hun var bare kontrollerende. Dette oppdaget jeg da jeg flyttet hjemme ifra som voksen. 

I tenårene oppdaget jeg at jeg ikke er som alle andre. Jeg sa alltid ifra hvor jeg skulle, om jeg så skulle hente posten så sa jeg ifra av ren vane. "Går å henter posten, hadet". Var det siste jeg sa før jeg gikk ut døren. 
"nå drar jeg (til skolen)", "Jeg skal til xxx", etc. 
Vær gang jeg hadde vært ute å handlet så måtte mamma se hva jeg hadde kjøpt. Var det 100kr i minus fra det jeg hadde kjøpt og bankkotoen min så spurte hun hva jeg hadde brukt pengene på. En gang løy jeg og sa at jeg hadde vært på mcdonalds, sannheten var at jeg hadde lagt ut litt for en graviditet for ei venninne. Mamma merket disse 100 kr, stusset litt på det men tenkte hun bare brydde seg om meg. 
Jeg så på det som "gode vaner", ikke at det var noe galt. 

Så flyttet jeg for meg selv. 
Mamma viste hva jeg hadde i fryser og skap, alt jeg hadde. Hun ringte daglig og spurte hva jeg hadde gjort, hva jeg hadde hatt til middag og slike ting. En gang sa jeg "var på butikken å kjøpte kjøttdeig". Da klikket hun mentalt. Sa jeg kastet bort penger for jeg hadde jo kjøttdeig i fryseren! Jeg hadde jo en pakke igjen sa hun. Hun kalte meg dum og tilbakestående, jeg sløste penger som om de var dopapir etc.

Hun ringe som sagt daglig. Hvis jeg ikke tok telefonen så dukket hun opp på døren min. Hun hadde ekstra nøkkel i tilfelle jeg låste meg ute, siden hun bor 5 min unna og det er smekk-lås, slik at hvis jeg uheldigvis låste meg ute så kunne jeg hente nøkkelen hos henne. Bra plan. Men hun misbrukte det. Hvis jeg ikke var hjemme, ja da låste hun seg inne! Jeg merket det ikke starten. Så oppdaget jeg nå og da at ting var flyttet på. Private papirer i skuffen lå i feil rekkefølg, f.eks lege-papirer lå midt i bunken til lønningsslippene, de lå alltid i samme bunke! Det som lå nederst lå plutselig øverst. Ene skapdøren på kjøkkenet var litt åpen, og jeg sverget på at jeg hadde lukket den før jeg dro. Slike små ting. En dag sa jeg at jeg var ute, jeg sto å så på at hun låste seg inne i min leilighet, jeg fikk sjokk! Søsteren min tipset meg om å "lyve" for å sjekke, da jeg sa at jeg mistenkte at noen hadde vært i leiligheten min. 
Da forsto jeg at her er det noe galt. 

Mamma inspiserte og kontrollerte alt. Jeg fikk ikke puste uten hennes tillatelse. 
Jeg hadde blokkert ut ting fra barndommen som psykologen fikk nøstet frem. Hvis jeg tok 1 skive for mye til frokost så ble jeg kjeftet på, fordi jeg spurte om 1 ikke 2! Slike dumme ting jeg fikk kjeft for. Dro jeg ut uten å spørre eller si ifra så fikk jeg husarrest, samme om jeg var 10 eller 17 år! 
Hun har aldri brydd seg om det jeg hadde å fortelle. Om f.eks morsomme ting på skolen, da fikk jeg kjeft og fikk streng beskjed om å holde kjeft med det maset. 
Aldri hørt hun si "glad i deg". 

Da jeg endelig forsto hva som foregikk så klarte jeg ikke å se bort ifra det. Vær gang mamma prøvde å kontrollere meg og mitt, kjeftet og bannet fordi jeg gjorde ting uten hennes tillatelse. Det bygde seg opp i meg. En dag sprakk jeg. Sa det rett ut; Enten så får du oppføre deg som en normal mor, ja bry deg, vis interesse, men ikke fader om du får kjefte på meg fordi jeg kjøpte gardiner uten din tillatelse! Enten så gjør du dette, eller så får du slette nummeret mitt og ikke ta kontakt før du har oppsøkt psykolog og fått hjelp for dine kontroll problemer!
Tok ett par måneder så tok hun kontakt. Vær gang hun prøver å gå tilbake til gamle vaner så retter jeg på henne. Jeg hadde flaks, mamma var villig til å forandre seg, se seg selv i speilet og innse hvordan hun har vært mot meg og søsteren min. Hun har gått i terapi for å finne utav roten til problemene sine. I starten holdt jeg henne på avstand, hun ba om at jeg skulle gi henne en sjanse, da hun nevnte at hun gikk til psykolog så sa jeg ja. For jeg så på det som et tegn på at hun ønsket å forandre seg. Men var fortsatt litt skeptisk. Nå går det heldigvis bedre  

Jeg forsto aldri hvorfor søsteren min som er 9 år eldre kuttet kontakten med mamma. Hun sa alltid "Jeg orker ikke å snakke dritt om mamma for å få deg på min side. Du finner det nok ut selv". Det sa hun vær gang jeg spurte. Nå forstår jeg. Mamma var sånn mot henne også. Hun har skjult nummer og mamma viste ikke hvor hun bodde på flere, jeg fikk ikke lov til å si det. Jeg forstår henne så godt!!! 

Men de har også så smått tatt opp kontakt igjen nå. 
Ting går bedre, men langt ifra perfekt. 
For noen uker siden sa mamma "glad i deg" for første gang, jeg hylgråt. Ble skremt av min egen reaksjon, første gang jeg har hørt mamma si de ordene til meg, og hun mente det virkelig. Jeg så det på henne! 

Så mitt råd er; prat med henne! gi hun et ultimatum. Det kan ikke bli verre allikevel, bare bedre. Vinn, vinn for alle mann. 

Anonymkode: 4adce...eca

[AnonymBruker]

59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du skal slutte å overanalysere ting og slutte å synes så forferdelig synd på deg selv. Da vil alt bli så mye bedre. 

Anonymkode: f2109...942

Tror du virkelig at et slikt svar hjelper noen som sliter? Om hun føler det slik og syns det er vanskelig, så er det hennes rett. Hadde det bare vært å tenke at alt er greit, så hadde ikke så mange i dagens samfunn slitt med depresjon og andre problemer...

Anonymkode: 48b94...0f2

[219712]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg så godt igjen. Og til første AB: Hold kjeft, du aner ikke hvordan TS har det! 

Jeg blandet kontroll med kjærlighet. 
Det tok flere år før jeg forsto at mamma viste ikke kjærlighet, hun var bare kontrollerende. Dette oppdaget jeg da jeg flyttet hjemme ifra som voksen. 

I tenårene oppdaget jeg at jeg ikke er som alle andre. Jeg sa alltid ifra hvor jeg skulle, om jeg så skulle hente posten så sa jeg ifra av ren vane. "Går å henter posten, hadet". Var det siste jeg sa før jeg gikk ut døren. 
"nå drar jeg (til skolen)", "Jeg skal til xxx", etc. 
Vær gang jeg hadde vært ute å handlet så måtte mamma se hva jeg hadde kjøpt. Var det 100kr i minus fra det jeg hadde kjøpt og bankkotoen min så spurte hun hva jeg hadde brukt pengene på. En gang løy jeg og sa at jeg hadde vært på mcdonalds, sannheten var at jeg hadde lagt ut litt for en graviditet for ei venninne. Mamma merket disse 100 kr, stusset litt på det men tenkte hun bare brydde seg om meg. 
Jeg så på det som "gode vaner", ikke at det var noe galt. 

Så flyttet jeg for meg selv. 
Mamma viste hva jeg hadde i fryser og skap, alt jeg hadde. Hun ringte daglig og spurte hva jeg hadde gjort, hva jeg hadde hatt til middag og slike ting. En gang sa jeg "var på butikken å kjøpte kjøttdeig". Da klikket hun mentalt. Sa jeg kastet bort penger for jeg hadde jo kjøttdeig i fryseren! Jeg hadde jo en pakke igjen sa hun. Hun kalte meg dum og tilbakestående, jeg sløste penger som om de var dopapir etc.

Hun ringe som sagt daglig. Hvis jeg ikke tok telefonen så dukket hun opp på døren min. Hun hadde ekstra nøkkel i tilfelle jeg låste meg ute, siden hun bor 5 min unna og det er smekk-lås, slik at hvis jeg uheldigvis låste meg ute så kunne jeg hente nøkkelen hos henne. Bra plan. Men hun misbrukte det. Hvis jeg ikke var hjemme, ja da låste hun seg inne! Jeg merket det ikke starten. Så oppdaget jeg nå og da at ting var flyttet på. Private papirer i skuffen lå i feil rekkefølg, f.eks lege-papirer lå midt i bunken til lønningsslippene, de lå alltid i samme bunke! Det som lå nederst lå plutselig øverst. Ene skapdøren på kjøkkenet var litt åpen, og jeg sverget på at jeg hadde lukket den før jeg dro. Slike små ting. En dag sa jeg at jeg var ute, jeg sto å så på at hun låste seg inne i min leilighet, jeg fikk sjokk! Søsteren min tipset meg om å "lyve" for å sjekke, da jeg sa at jeg mistenkte at noen hadde vært i leiligheten min. 
Da forsto jeg at her er det noe galt. 

Mamma inspiserte og kontrollerte alt. Jeg fikk ikke puste uten hennes tillatelse. 
Jeg hadde blokkert ut ting fra barndommen som psykologen fikk nøstet frem. Hvis jeg tok 1 skive for mye til frokost så ble jeg kjeftet på, fordi jeg spurte om 1 ikke 2! Slike dumme ting jeg fikk kjeft for. Dro jeg ut uten å spørre eller si ifra så fikk jeg husarrest, samme om jeg var 10 eller 17 år! 
Hun har aldri brydd seg om det jeg hadde å fortelle. Om f.eks morsomme ting på skolen, da fikk jeg kjeft og fikk streng beskjed om å holde kjeft med det maset. 
Aldri hørt hun si "glad i deg". 

Da jeg endelig forsto hva som foregikk så klarte jeg ikke å se bort ifra det. Vær gang mamma prøvde å kontrollere meg og mitt, kjeftet og bannet fordi jeg gjorde ting uten hennes tillatelse. Det bygde seg opp i meg. En dag sprakk jeg. Sa det rett ut; Enten så får du oppføre deg som en normal mor, ja bry deg, vis interesse, men ikke fader om du får kjefte på meg fordi jeg kjøpte gardiner uten din tillatelse! Enten så gjør du dette, eller så får du slette nummeret mitt og ikke ta kontakt før du har oppsøkt psykolog og fått hjelp for dine kontroll problemer!
Tok ett par måneder så tok hun kontakt. Vær gang hun prøver å gå tilbake til gamle vaner så retter jeg på henne. Jeg hadde flaks, mamma var villig til å forandre seg, se seg selv i speilet og innse hvordan hun har vært mot meg og søsteren min. Hun har gått i terapi for å finne utav roten til problemene sine. I starten holdt jeg henne på avstand, hun ba om at jeg skulle gi henne en sjanse, da hun nevnte at hun gikk til psykolog så sa jeg ja. For jeg så på det som et tegn på at hun ønsket å forandre seg. Men var fortsatt litt skeptisk. Nå går det heldigvis bedre  

Jeg forsto aldri hvorfor søsteren min som er 9 år eldre kuttet kontakten med mamma. Hun sa alltid "Jeg orker ikke å snakke dritt om mamma for å få deg på min side. Du finner det nok ut selv". Det sa hun vær gang jeg spurte. Nå forstår jeg. Mamma var sånn mot henne også. Hun har skjult nummer og mamma viste ikke hvor hun bodde på flere, jeg fikk ikke lov til å si det. Jeg forstår henne så godt!!! 

Men de har også så smått tatt opp kontakt igjen nå. 
Ting går bedre, men langt ifra perfekt. 
For noen uker siden sa mamma "glad i deg" for første gang, jeg hylgråt. Ble skremt av min egen reaksjon, første gang jeg har hørt mamma si de ordene til meg, og hun mente det virkelig. Jeg så det på henne! 

Så mitt råd er; prat med henne! gi hun et ultimatum. Det kan ikke bli verre allikevel, bare bedre. Vinn, vinn for alle mann. 

Anonymkode: 4adce...eca

Takk for svar! Min mor er heldigvis ikke noe særlig kontrollerende, og jeg bor jo for meg selv nå. Men det sårer enormt at hun ikke ser hvor mye det plager meg at hun ikke bryr seg. Jeg har virkelig prøvd å si fra hvordan jeg har det, men det går liksom ikke inn...

[AnonymBruker]

7 timer siden, 219712 skrev:

Takk for svar! Min mor er heldigvis ikke noe særlig kontrollerende, og jeg bor jo for meg selv nå. Men det sårer enormt at hun ikke ser hvor mye det plager meg at hun ikke bryr seg. Jeg har virkelig prøvd å si fra hvordan jeg har det, men det går liksom ikke inn...

Da får du gjøre deg ferdig med det og gå videre i livet ditt. Kanskje du skulle få litt hjelp?

Anonymkode: 65ec1...f06

[AnonymBruker]

9 timer siden, 219712 skrev:

Takk for svar! Min mor er heldigvis ikke noe særlig kontrollerende, og jeg bor jo for meg selv nå. Men det sårer enormt at hun ikke ser hvor mye det plager meg at hun ikke bryr seg. Jeg har virkelig prøvd å si fra hvordan jeg har det, men det går liksom ikke inn...

Jeg synes absolutt at du bør si det som det er. Sett deg ned med hun, si ting rett ut, eller skriv det ned på et dokument og gi det til henne hvis du synes det er lettere, og gi hun to valg; forandre seg, eller kutt kontakten. 

Du taper ikke på det. For du merker ikke selv hvor mye energi det krever av deg. Jeg ble sjokkert over hvor bedre hverdagen ble da jeg sprakk og sa alt rett ut til mamma. De månedene før hun tok kontakt igjen var som en drøm. Jeg følte meg så lettet! Jeg var fri, jeg merket hvor mye energi jeg hadde brukt på å bekymre meg over dilemmaet om mamma bryr seg eller ei. Det å få bekreftelse, men ble skuffet gang på gang, det krever mye fra en person. Du vet ikke hvor mye det krever av deg, før du er fri. For du har tross alt levd med dette problemet i mange, mange år! 

Mamma var ikke bare kontrollerende, hun var også som din mor. Likegyldig til meg og mitt, akkurat som du skrev i HI. Klippet det vekk fra mitt svar slik at det ikke ble så langt  

 

Anonymkode: 4adce...eca

[AnonymBruker]

Ikke la følelsene du har i dag ødelegge for tidligere følelser. Om du i 30 år har trodd (og trolig da trodd fordi du følte) at du har hatt et godt forhold til din mor, så ikke tenk at du aldri har hatt det, fordi følelsene dine endrer seg nå. Det vil gjøre at du henger fast i fortiden. Kan det være at din mor er mer påvirket av å miste mannen sin enn det hun lar deg se?

Anonymkode: c0591...af5

[AnonymBruker]

Jeg er 30 og har en mor som ikke bryr seg om andre enn seg selv. Jeg vil liksom si "hun er vel glad i andre..hun bryr seg egentlig" - men så tenker jeg på hvor negativ hun er- sprer rundt seg med eder og galle og kritiserer ALLE. Hun baksnakker ALLE for å få oppmerksomhet og nøste ut bekymring i andre. Hun vil at folk skal være uvenner, helst - siden hun ikke har gode venner selv. denne uken snakket jeg med min far og hørte at hun hylte og skrek dritt om meg i bakgrunnen. Holdt på å knuses, og de fatter ikke hvorfor jeg er så lei meg..

Anonymkode: 317b1...b4d

[AnonymBruker]

Jeg har også hatt og har et problematisk forhold til min mor. Jeg har innsett at hun aldri forandrer seg, og at jeg må godta henne som hun er. 
Det er slett ikke sikkert at din mor ikke bryr seg, det er svært får mødre som ikke gjør det. Jeg vet at min mamma er glad i meg, jeg har bare aldri helt forstått hvordan hun velger å vise det. 
Hvis du går rundt å føler deg såret og avvist hele tiden, klarer du heller ikke å se det som er positivt med henne. Jeg er ikke noe for å kutte ut nær familie, med mindre det er absolutt nødvendig. 

jeg tror du må finne en måte å være sammen med henne på uten alle forventningene du har til henne. 
Og en ting til jeg har lært er at jeg gjorde muligens ikke min mamma sine feil, men jeg tror at hvis du spør datteren min så kan hun ramse opp mange andre feil  jeg har gjort.
Ikke heng deg opp i dette og ødelegg for både deg seg og henne. Prøv om du kan komme videre og vis interesse for henne og relasjonen mellom dere, kanskje har dere kommet inn i et feil spor om du forstår.

Vi unger har så lett for å se på foreldrene våre som våre hele tiden og ikke egne personer med følelser og egne behov, de skal tåle alt og de skal alltid være tilstede. Jeg kan ikke si jeg alltid har klart å være det unikumet min datter ønsket, og jeg vet hun ønsket mer av meg enn jeg klarte å gi, men jeg elsker henne og de andre barna mine av hele mitt hjerte. 

Vil gi deg et godt råd. Hvis du klarer å slutte å forvente og håpe på at ting skal endre seg, men bare bare sammen med moren din så sparer du deg selv for mye smerte. Husk, du kan kun forandre en person, og det er deg selv,
 

Anonymkode: 0ffd5...2bb

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også hatt og har et problematisk forhold til min mor. Jeg har innsett at hun aldri forandrer seg, og at jeg må godta henne som hun er. 
Det er slett ikke sikkert at din mor ikke bryr seg, det er svært får mødre som ikke gjør det. Jeg vet at min mamma er glad i meg, jeg har bare aldri helt forstått hvordan hun velger å vise det. 
Hvis du går rundt å føler deg såret og avvist hele tiden, klarer du heller ikke å se det som er positivt med henne. Jeg er ikke noe for å kutte ut nær familie, med mindre det er absolutt nødvendig. 

jeg tror du må finne en måte å være sammen med henne på uten alle forventningene du har til henne. 
Og en ting til jeg har lært er at jeg gjorde muligens ikke min mamma sine feil, men jeg tror at hvis du spør datteren min så kan hun ramse opp mange andre feil  jeg har gjort.
Ikke heng deg opp i dette og ødelegg for både deg seg og henne. Prøv om du kan komme videre og vis interesse for henne og relasjonen mellom dere, kanskje har dere kommet inn i et feil spor om du forstår.

Vi unger har så lett for å se på foreldrene våre som våre hele tiden og ikke egne personer med følelser og egne behov, de skal tåle alt og de skal alltid være tilstede. Jeg kan ikke si jeg alltid har klart å være det unikumet min datter ønsket, og jeg vet hun ønsket mer av meg enn jeg klarte å gi, men jeg elsker henne og de andre barna mine av hele mitt hjerte. 

Vil gi deg et godt råd. Hvis du klarer å slutte å forvente og håpe på at ting skal endre seg, men bare bare sammen med moren din så sparer du deg selv for mye smerte. Husk, du kan kun forandre en person, og det er deg selv,
 

Anonymkode: 0ffd5...2bb

JEg er ikke TS men

Det er min mor som har lært meg å ikke forvente noe av andre. Hun har lært meg at jeg ikke har verdi og at mine følelser er mindreverdige. Hun kommer først, det er bare hun som har ekte følelser. Hun driver med psykologisk manipulering (gaslighting) og hun driver krigføring i familien slik at alle er uvenner. Hun ringer rundt og setter folk opp mot hverandre og nekter dette da vi sier noe. I hennes hode skal hun få lov å gjøre dette da det er så synd på henne fordi hun har angst.

Vel jeg har også angst. Det er mange med psykologiske problemer i familien! Moren min truer med å ta livet av seg for oppmerksomhetens sykld og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. ringer jeg legen hennes så får hun angst av det og! 

Det er vanskelig når man har forventer at sin mor skal baksnakke deg og ringe familien slik at du blir ensom og alene..at dine søsken vil hate deg for løynene hun sprer om deg. 

Er det virkelig vært det å ha en sånn mor? Jeg føler ikke at hun er min mor lengre. For en mor skal ikke oppføre seg slik mot sine barn!

Anonymkode: 317b1...b4d

[AnonymBruker]

Har også en mor som jeg har et trøblete forhold til. Det er ikke lett å kutte kontakten, vi har snakket om det faktisk. Har endt opp med å begrense veldig kontakten og hva jeg deler med henne.

Har dessverre ingen gode råd annet enn å være sterk og heve deg over det.

Anonymkode: ddaf9...269

[AnonymBruker]

Har ikke snakket med eller sett min mor på 2 år grunnet en rekke årsaker jeg ikke orker å gå inn på her. Da jeg fikk barn for noen dager siden sende hun meg overraskende nok en gratulasjonsmelding signert med navnet sitt, og ikke som "mamma". Det var den siste spikeren i kista for min del....

Anonymkode: 86ba3...433

[AnonymBruker]

Jeg har alltid hatt et fint forhold til moren min. Helt til foreldrene mine gikk fra hverandre, og hun fikk ny kjæreste. Da jeg ble utsatt for en voldtekt og turte å si det til henne, ble jeg møtt med et matt nei, men ingen klem. Moren min har vist særdeles lite forståelse for meg, har vært veldig stygg i sin ordbruk mot meg, som at jeg har brukt voldtekten som pressmiddel mot henne. Når jeg forteller at jeg ikke har det bra får jeg høre at livet går videre. Jeg er på det stadiet nå at jeg ikke lenger ser like mye behov for henne. Hun har ikke vært en mor for meg når jeg trengte det som mest. Så jeg gir faen i hele kjerringa. Håper hun innser hvor stygg hun har vært en dag. Gleder meg til å flytte ett stykke unna.

Anonymkode: ea095...d33

[Raven Emerald]

Ryddet for avsporinger.

Raven Emerald, mod.

[AnonymBruker]

Ts her. Skjønner ikke hvorfor det ble avsporinger her. Trist å høre om deres historier om deres mødre. Jeg er verken syk eller prøver å manipulere barna mine. Jeg gjør så godt jeg kan og at min datter har valgt å bo hos sin far har ikke noe med meg som person å gjøre.

Anonymkode: ab8f8...a66