Dating når man av en eller annen grunn er uten arbeid/redusert arbeid.

[AnonymBruker]

Viss en person er uten jobb - i redusert jobb for eksempel grunnet sykdom, manglende utdannelse, kresen i jobbvalg, får ikke mer jobb osv. Om vedkommende har som inntekt aap/sykepenger/dagpenger/sosial stønad/uføretrygdet er det noen som hadde latt være å date denne person som de ellers likte, men på grunn av lav inntekt/type inntekt så velger du å la være?

Når det kommer til sykdom så kan det være grunnet både psykisk og fysisk sykdom, tenker dere at den ene formen for sykdom er mer akseptabel grunn for arbeidsuførhet enn den andre. Og kan med det lettere tillate deg selv å date noen oven for andre når det kommer til dette temaet?

 

Og til dere som er i en slik situasjon, er det vanskelig for dere å bruke dating-nettsider/app`er med tanke på hvordan de du eventuelt møter vil reagere på hvordan din situasjon/inntekt er?

 

Hvor viktig er inntekt og inntektstype en eventuell partner har for deg?

Viss den du skal date bare har en vikarjobb 20% og sliter økonomisk er dette et hinder for deg når det kommer til kjærlighet?

 

For meg så spiller inntekt ingen rolle når det kommer til dating, men lurer på hvordan andre tenker angående dette.

 

Skriv gjerne kjønn og alder.

(Mann i 20 årene.)

Anonymkode: 7aad2...0dc

[needinspiration]

Nå var jeg både naiv og dum da jeg ble sammen med min exsamboer. Han hadde ingen jobb og i tillegg et barn fra før.  Det ble bare tull.  

Men jeg var ikke heldig. Det eneste jeg IKKE angrer på er barna mine. 

Nå som jeg er singel alenemor til tre barn så nekter jeg å møte noen FØR jeg har fått orden på mitt liv og gitt en bedre fremtid for guttene mine. 

Det er min prioritering. 

Nei jeg hadde ikke datet noen som hadde gått på AAP eller sosialstønad om jeg skulle hatt meg en fast partner igjen.

[prt90]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Viss en person er uten jobb - i redusert jobb for eksempel grunnet sykdom, manglende utdannelse, kresen i jobbvalg, får ikke mer jobb osv. Om vedkommende har som inntekt aap/sykepenger/dagpenger/sosial stønad/uføretrygdet er det noen som hadde latt være å date denne person som de ellers likte, men på grunn av lav inntekt/type inntekt så velger du å la være?

Når det kommer til sykdom så kan det være grunnet både psykisk og fysisk sykdom, tenker dere at den ene formen for sykdom er mer akseptabel grunn for arbeidsuførhet enn den andre. Og kan med det lettere tillate deg selv å date noen oven for andre når det kommer til dette temaet?

Anonymkode: 7aad2...0dc

For å være helt ærlig ville jeg funnet det skikkelig lite attraktivt i den rekkefølgen du kom med. "Får ikke jobb" er greit dersom vedkommende har en utdannelse og prøver å få seg jobb (f.eks noen som har blitt nedbemannet pga oljekrakket). 

Om vedkommende tjener mindre enn meg spiller ikke så stor rolle, men ser for meg at kunne ha blitt litt dumt på sikt mht fritidsaktiviteter, ferieturer, bosted osv. 

Endret 27. januar 2016 av prt90

[AnonymBruker]

Det kommer helt an på livssituasjonen. Hvis man er ung, kanskje student selv eller noe så har det ikke så mye å si. Men mange vil nok kvie seg for å gå inn i et seriøst forhold med vedkommende. (feks bli samboer) Er man derimot litt mer voksen vil noe sånt være veldig negativt! Men litt avhengig av situasjonen. En siving som er berørt at oljekrakket er mye mer aktuell enn en som er psykisk syk og i tillegg ikke har en utdannelse.

Jeg er i 30-årene og har barn, ville aldri datet noen som ikke har fast jobb og orden på økonomien sin. Sykdom eller ei.

Anonymkode: 0b1b7...dbb

[Inwe]

Jeg ville nok ikke datet noen uten jobb igjen, uansett grunn. Min ekssamboer jobbet kun i perioder da han var lat/ikke fant en jobb han ville ha, endte med at jeg stort sett forsørget han. 

Når det gjelder å ikke få jobb innen utdannelse, er vi mange i samme båt. Jeg har to utdannelser, men jobber allikevel med noe som ikke krever utdannelse frem til jeg får meg noe bedre. Selvfølgelig må man jobbe mens man søker jobber. 

Nå tjener jeg ikke all verden selv, og eneste kravet jeg har til en jeg kan tenke meg å bli seriøs med er at han jobber og kan forsørge seg selv (orker heller ikke at han har nok penger, men ingen jobb, da det blir irriterende i lengden at han alltid er hjemme.. Om vi bor sammen da selvsagt).

[AnonymBruker]

Ambisjoner og en utdannelse er viktig for meg, ikke inntekt i seg selv.

Både at han var arbeidsledig eller studerte, det hadde gått helt greit, - det er tross alt midlertidig. Noe annet hadde det være om han var ufør eller ikke hadde noe ønske om å jobbe.

 

Anonymkode: 1f9ad...614

[Cashbah]

Selvfølgelig hadde jeg ikke datet en som gikk på AAP fordi han var for kresen for jobbene han kunne fått. Hadde ikke vurdert det engang, uansett hvor kjekk han måtte være. Jeg ville mest sannsynlig ikke datet en som var uten arbeid, men mindre han var student eller nettopp ferdig med studier.

[AnonymBruker]

Kunne ha datet en som var aktiv jobbsøkende. Men ikke folk som er for kresne til å gidde å finne seg noe, går på sosialstømad eller er ufør. Studenter hadde gått, bare de ikke blir for unge. 

Hva en jobber som er ikke viktig for meg, men at man har en jobb en trives i. 

Anonymkode: bb1c6...a1a

[AnonymBruker]

Siden du er mann ts, så er man rimelig kjørt dersom man ikke har jobb, svarene i denne tråden er jo nok en indikasjon på det. 

Problemet er bare at det blir færre og færre faste jobber, om en 10 års tid har ny teknologi ført til at opp til halvparten av de som er i dag er arbeidsløse. Det vil bli mange single og ensomme menn etterhvert dessverre. 

Anonymkode: f7217...20d

[AnonymBruker]

Ja jeg kunne datet noen som pga midlertidig sykdom var ute av jobb, om han ellers kunne leve nogen lunde normalt og hadde ønske og håp om å bli friskere og arbeidsfør igjen. Er man kronisk syk kan man ikke noe for det og kan fremdeles være en fantastisk partner. Hadde det derimot vært en som brukte normale problemer som en unnskyldning til å slippe å jobbe og ikke viste vilje til å prøve å forbedre situasjonen/helsa kunne jeg ikke datet han. 

Anonymkode: d5d74...928

[Arktis]

Vel, det som er viktig er at personen er flink til å disponere den inntekten/pengene han har, og ikke er neste kandidat ut til luksusfellen. Ellers er jeg ikke opptatt av inntekt, men det er forskjell på å jobbe redusert pga. sykdom, og det å være kresen i jobbvalg. Kresen kan man bli når man har flere alternativer.   

[AnonymBruker]

Jeg kunne ikke ha datet en som var uføretrygdet eller ikke gadd å jobbe noe særlig. Sykemelding pga. for eksempel brukket arm hadde jeg godtatt, men ikke depresjoner eller psykiske problemer. Har opplevd det på nær hold før og det er ikke noe jeg vil unne meg selv rett og slett.

Selv jobber jeg noe redusert nå på grunn av jobbmarkedet, men søker aktivt jobber og tar noen ekstra studiepoeng ved siden av. Jeg er utdannet ingeniør, og her jeg bor er markedet helt dødt. Håper snart det kommer flere jobber, hvis ikke blir jeg nødt til å flytte.

Anonymkode: 1abda...743

[Okapi]

Noe annet hadde vært hyklersk av meg. Sliter med å finne fast jobb pga. sykdomsrelaterte CV-hull, og jobber deltid enn så lenge. Hadde ikke vært noe problem å være sammen med en med tilsvarende eller dårligere økonomi. Det er nok av ting man kan finne på som ikke koster så mye.

[AnonymBruker]

Nei, jeg tror de fleste kan finne en jobb, så det synes jeg ikke er greit. Jeg har alltid jobbet fulltid, selv om jeg ikke liker å jobbe, så jeg har nok ikke særlig toleranse for de som er kresne i jobbvalg eller er ufør pga. diffuse, lettere psykiske plager - nettopp fordi jeg selv tvinger meg gjennom arbeidslivet.

Anonymkode: cf64d...9b2

[AnonymBruker]

1 time siden, Okapi skrev:

Noe annet hadde vært hyklersk av meg. Sliter med å finne fast jobb pga. sykdomsrelaterte CV-hull, og jobber deltid enn så lenge. Hadde ikke vært noe problem å være sammen med en med tilsvarende eller dårligere økonomi. Det er nok av ting man kan finne på som ikke koster så mye.

Man skal vel ikke blande seg, men om du i det hele tatt er åpen for tips, så er det ledige jobber i helsesektoren, som journalskriver. Vikariat i første omgang, senere sjanse for fast jobb. Yrket er vel ikke høyest på lista, men poenget er jo å ha en jobb.

Anonymkode: cf64d...9b2

[AnonymBruker]

Tja, at man er på en stønad betyr vel ikke man er håpløs. :-p 

At man har problemer eller utfordringer på enkelte områder så kan en ha masse godt å gi på andre måter. Kanhende man må dempe noen drømmer om fremtiden og fokusere litt mer på varmen i hverdagen. 

Det er mange forskjellige ting som kan ligge bak livssituasjonen og en bør kanskje se mer på personen istedet for å kategorisk avfeie. 

Fordommer mot de som sliter med psykiske lidelser gjør at mange går ensomme, kanskje de mister troen på at de kan bidra i et forhold når de blir møtt med negativitet? Jeg tror de fleste vil føle det tryggere å date noen med fysiske lidelser fremfor å "ta sjansen" på at psyken vil holde. Noe jeg synes er litt kynisk og urettferdig. 

Om det er en dårlig periode i livet kan det jo fort bedre seg om man finner en som gir glede i hverdagen.  

Er man ufør har man jo strengt tatt fast inntekt i mange år fremover. 

 

Anonymkode: 18ac7...669

[Okapi]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, jeg tror de fleste kan finne en jobb, så det synes jeg ikke er greit. Jeg har alltid jobbet fulltid, selv om jeg ikke liker å jobbe, så jeg har nok ikke særlig toleranse for de som er kresne i jobbvalg eller er ufør pga. diffuse, lettere psykiske plager - nettopp fordi jeg selv tvinger meg gjennom arbeidslivet.

Anonymkode: cf64d...9b2

Grunnen til at du sitter med inntrykk av at det er lett å få jobb, er at du alltid har jobbet. Det er normalt ikke slike som deg som sliter, men de som av ymse grunner (sykdom, dårlige valg, andre prioriteringer) ikke alltid har jobbet, og gjerne har store CV-hull. Det er heller ikke slik at det nødvendigvis er lettere å få noe ufaglært, spesielt når man er litt oppi åra og har høyere utdannelse. Hvis du tar en kikk på jobbsøkertråden vil du se mange med universitetsutdannelse som stadig søker jobb som butikkmedarbeider, truckførere, sekretærer og postbud, men stadig får avslag.

[AnonymBruker]

Jeg er j i slutten av 20-årene og går på aap pga sykdom. Er jeg mindre verdt som menneske pga det?

jeg valgte ikke å bli syk og vet heller ikke om jeg blir frisk igjen likevel synes jeg at jeg fortjener å bli lykkelig.

Så jeg dater, møtt flere menn som ser meg og ikke sykdommen men møtt enda flere som ser den og løper. 

Jeg tror uansett livssituasjon så handler det om hvem man definerer seg som, hvem man er utad og hva man gjør ut av situasjonen man er i. 

Anonymkode: 6a1e6...71e

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er j i slutten av 20-årene og går på aap pga sykdom. Er jeg mindre verdt som menneske pga det?

jeg valgte ikke å bli syk og vet heller ikke om jeg blir frisk igjen likevel synes jeg at jeg fortjener å bli lykkelig.

Så jeg dater, møtt flere menn som ser meg og ikke sykdommen men møtt enda flere som ser den og løper. 

Jeg tror uansett livssituasjon så handler det om hvem man definerer seg som, hvem man er utad og hva man gjør ut av situasjonen man er i. 

Anonymkode: 6a1e6...71e

...og hvilket kjønn man er.  Menn er langt mer tilgivende med kvinners økonomi enn omvendt.

Anonymkode: d67fa...b08

[AnonymBruker]

Lenger opp er det noen som nevner at de ikke ville gjort det pga negativ erfaring med det. Jeg tenker nok heller at jeg kommer til å kreve litt mer av neste partner både når det gjelder integritet og personlighet, ikke jobb og status. Han jeg var sammen med var veldig opptatt av jobb, status og var periodevis arbeidsnarkoman. Det var mye penger i kassa men utrolig lite lykke.

Jeg går mer etter personlighet neste gang.

Anonymkode: 55b52...e65