En spesiell versjon av sosial angst?

[Tauriel]

Hei

Dette er et problem jeg har hatt hele mitt 25 årige liv. Jeg har vært ut og inn av komfortboblen min, og jeg har kommet såpass langt i min personlige utvikling at jeg ikke har den samme sosiale angsten som jeg hadde da jeg var tenåring. Så jeg er ikke lenger redd for å tråkke ut av boblen (folk vil faktisk sett fra utsiden tro at jeg var en utadvendt person). Bortsett fra ved én anledning. Og det er når jeg har avtale, eller skal henge bare med én person av gangen. Dette er høyst uvanlig tydeligvis, siden jeg ikke finner noenting av det via nettet. Alle forbinder sosial angst ved det å være med/i nærheten/arrangmenter med flere personer eller grupper av gangen. 

Jeg er altså mer redd for å være alene med en person enn å være med en liten gruppe. 

Hvis jeg skal komme med et eks. (og hvorfor jeg ble inspirert til å skrive dette her) så er det sånn at jeg skal ut å ta noen øl med en venninne i dag. Når ingen andre hang seg på, fikk jeg panikk. Da får jeg med en gang en følelse av at, shit, dette vil jeg ikke. IKKE fordi personen jeg skal være med er kjedelig. Men jeg får mange tanker som at "hun vil egentlig ikke være bare med meg.." eller om hun klager på at hun er trøtt, eller skal ha en lang dag. At dette egentlig er hint for at vi skal avlyse.

Veldig ofte. Jeg vil si kanskje 80% av gangene dette skjer, avlyser jeg. Det er sjeldent jeg initierer til å henge med folk jeg kjenner bare oss to. (dette er også grunnen til at jeg har høyst få veldig gode venninner, jeg har mange venninner fra barndommen og bekjente som jeg er med gruppesvis, fester med osv. men jeg tror ikke jeg har hatt noe jeg kan kalle en bestevenninne siden barneskolen). 

Jeg krangler med hodet mitt om hvorfor det er sånn. Er det fordi jeg er redd, er det fordi jeg er lat og jeg ikke føler det er noe å hente hvis vi ikke er fler, er det fordi jeg ikke vil bli oppfattet som kjedelig av denne personen, har jeg egentlig ikke behov for en bestevenninne? osv osv. Det skal sies at jeg er i all hovedsak introvert, og jeg har ikke alltid et kjempe stort behov for å være sosial. Men de gangene jeg har det, og jeg ikke føler jeg klarer å ta kontakt med noen, blir jeg ekstremt ensom. 

Jeg forstår ikke meg selv. Er det INGEN andre som sitter i en lignende situasjon?

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og det begynner å tære på. Nå skal jeg altså ut med denne venninnen min, men hele kroppen skriker etter å avlyse. Det kjennes ut som en klump i midten av magen. 

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg var den eneste! Kjenner meg så godt igjen med panikkfølelsen! 

Har grublet over det noen ganger og kommet frem til at jeg er så redd for at jeg ikke strekker til. At den andre personen, hvis for eksempel andre avlyser, skal tenke at "shit, er jeg stuck med h*n nå?". Livredd for å være kjedelig selskap.

Anonymkode: 85b7f...be1

[AnonymBruker]

Jeg syntes også det er veldig vanskelig å kun være med én person. Da føler jeg at jeg må rette oppmerksomheten dit hele tiden og at personen syns jeg er kjedelig eller rar uansett hva jeg sier eller gjør. Å ta en øl er bedre enn å for eksempel være på hjemmebesøk hos hverandre, for ute kan vi hvertfall se litt rundt på andre folk og snakke om tilfeldige ting som skjer der, men uten tvil bedre å være 3-5 stk sammen enn 1 og 1. Dropper ofte ut av avtaler fordi jeg føler det vil bli awkward.

Anonymkode: e139a...33e

[Tauriel]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trodde jeg var den eneste! Kjenner meg så godt igjen med panikkfølelsen! 

Har grublet over det noen ganger og kommet frem til at jeg er så redd for at jeg ikke strekker til. At den andre personen, hvis for eksempel andre avlyser, skal tenke at "shit, er jeg stuck med h*n nå?". Livredd for å være kjedelig selskap.

Anonymkode: 85b7f...be1

Ja det er vel kanskje det jeg egentlig er i hovedsak redd for ja.. Hjernen min har kanskje bare begynt å konkludere med at jeg "ikke orker".

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syntes også det er veldig vanskelig å kun være med én person. Da føler jeg at jeg må rette oppmerksomheten dit hele tiden og at personen syns jeg er kjedelig eller rar uansett hva jeg sier eller gjør. Å ta en øl er bedre enn å for eksempel være på hjemmebesøk hos hverandre, for ute kan vi hvertfall se litt rundt på andre folk og snakke om tilfeldige ting som skjer der, men uten tvil bedre å være 3-5 stk sammen enn 1 og 1. Dropper ofte ut av avtaler fordi jeg føler det vil bli awkward.

Anonymkode: e139a...33e

Jeg er helt gale på det.. Jeg er redd for å være en og en med den ene stesøsteren min liksom. Jeg har kjent henne hele livet. Vi er så og si familie. Men jeg føler hun syns jeg er kjedelig..

[Frida]

35 minutter siden, Tauriel skrev:

Hei

Dette er et problem jeg har hatt hele mitt 25 årige liv. Jeg har vært ut og inn av komfortboblen min, og jeg har kommet såpass langt i min personlige utvikling at jeg ikke har den samme sosiale angsten som jeg hadde da jeg var tenåring. Så jeg er ikke lenger redd for å tråkke ut av boblen (folk vil faktisk sett fra utsiden tro at jeg var en utadvendt person). Bortsett fra ved én anledning. Og det er når jeg har avtale, eller skal henge bare med én person av gangen. Dette er høyst uvanlig tydeligvis, siden jeg ikke finner noenting av det via nettet. Alle forbinder sosial angst ved det å være med/i nærheten/arrangmenter med flere personer eller grupper av gangen. 

Jeg er altså mer redd for å være alene med en person enn å være med en liten gruppe. 

Hvis jeg skal komme med et eks. (og hvorfor jeg ble inspirert til å skrive dette her) så er det sånn at jeg skal ut å ta noen øl med en venninne i dag. Når ingen andre hang seg på, fikk jeg panikk. Da får jeg med en gang en følelse av at, shit, dette vil jeg ikke. IKKE fordi personen jeg skal være med er kjedelig. Men jeg får mange tanker som at "hun vil egentlig ikke være bare med meg.." eller om hun klager på at hun er trøtt, eller skal ha en lang dag. At dette egentlig er hint for at vi skal avlyse.

Veldig ofte. Jeg vil si kanskje 80% av gangene dette skjer, avlyser jeg. Det er sjeldent jeg initierer til å henge med folk jeg kjenner bare oss to. (dette er også grunnen til at jeg har høyst få veldig gode venninner, jeg har mange venninner fra barndommen og bekjente som jeg er med gruppesvis, fester med osv. men jeg tror ikke jeg har hatt noe jeg kan kalle en bestevenninne siden barneskolen). 

Jeg krangler med hodet mitt om hvorfor det er sånn. Er det fordi jeg er redd, er det fordi jeg er lat og jeg ikke føler det er noe å hente hvis vi ikke er fler, er det fordi jeg ikke vil bli oppfattet som kjedelig av denne personen, har jeg egentlig ikke behov for en bestevenninne? osv osv. Det skal sies at jeg er i all hovedsak introvert, og jeg har ikke alltid et kjempe stort behov for å være sosial. Men de gangene jeg har det, og jeg ikke føler jeg klarer å ta kontakt med noen, blir jeg ekstremt ensom. 

Jeg forstår ikke meg selv. Er det INGEN andre som sitter i en lignende situasjon?

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og det begynner å tære på. Nå skal jeg altså ut med denne venninnen min, men hele kroppen skriker etter å avlyse. Det kjennes ut som en klump i midten av magen. 

Kan noe av grunnen være at når dere er flere som møtes så kan du ta en liten "timeout" innimellom når du føler for det? Når de andre snakker så kan du ta en liten pause og bare slappe av litt?

 Det er vanskelig å gjøre det når du er på tomannshånd med en person, da må du være oppmerksomt lyttende og være med på å holde samtalen i gang hele tiden? 

[AnonymBruker]

det virker som en litt ny versjon av det. og hvor pokker de fikk det i fra, det lurer jeg på. kan de takke seg selv? jeg vet ikke - jeg bare spør.

Anonymkode: 49394...f1c

[AnonymBruker]

6 timer siden, Tauriel skrev:

Hei

Dette er et problem jeg har hatt hele mitt 25 årige liv. Jeg har vært ut og inn av komfortboblen min, og jeg har kommet såpass langt i min personlige utvikling at jeg ikke har den samme sosiale angsten som jeg hadde da jeg var tenåring. Så jeg er ikke lenger redd for å tråkke ut av boblen (folk vil faktisk sett fra utsiden tro at jeg var en utadvendt person). Bortsett fra ved én anledning. Og det er når jeg har avtale, eller skal henge bare med én person av gangen. Dette er høyst uvanlig tydeligvis, siden jeg ikke finner noenting av det via nettet. Alle forbinder sosial angst ved det å være med/i nærheten/arrangmenter med flere personer eller grupper av gangen. 

Jeg er altså mer redd for å være alene med en person enn å være med en liten gruppe. 

Hvis jeg skal komme med et eks. (og hvorfor jeg ble inspirert til å skrive dette her) så er det sånn at jeg skal ut å ta noen øl med en venninne i dag. Når ingen andre hang seg på, fikk jeg panikk. Da får jeg med en gang en følelse av at, shit, dette vil jeg ikke. IKKE fordi personen jeg skal være med er kjedelig. Men jeg får mange tanker som at "hun vil egentlig ikke være bare med meg.." eller om hun klager på at hun er trøtt, eller skal ha en lang dag. At dette egentlig er hint for at vi skal avlyse.

Veldig ofte. Jeg vil si kanskje 80% av gangene dette skjer, avlyser jeg. Det er sjeldent jeg initierer til å henge med folk jeg kjenner bare oss to. (dette er også grunnen til at jeg har høyst få veldig gode venninner, jeg har mange venninner fra barndommen og bekjente som jeg er med gruppesvis, fester med osv. men jeg tror ikke jeg har hatt noe jeg kan kalle en bestevenninne siden barneskolen). 

Jeg krangler med hodet mitt om hvorfor det er sånn. Er det fordi jeg er redd, er det fordi jeg er lat og jeg ikke føler det er noe å hente hvis vi ikke er fler, er det fordi jeg ikke vil bli oppfattet som kjedelig av denne personen, har jeg egentlig ikke behov for en bestevenninne? osv osv. Det skal sies at jeg er i all hovedsak introvert, og jeg har ikke alltid et kjempe stort behov for å være sosial. Men de gangene jeg har det, og jeg ikke føler jeg klarer å ta kontakt med noen, blir jeg ekstremt ensom. 

Jeg forstår ikke meg selv. Er det INGEN andre som sitter i en lignende situasjon?

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og det begynner å tære på. Nå skal jeg altså ut med denne venninnen min, men hele kroppen skriker etter å avlyse. Det kjennes ut som en klump i midten av magen. 

Akkurat dette er noe av det som skiller sosial angst fra engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse. Ikke redsel for mennesker, men en frykt for å måtte åpne seg/ å få for stort fokus på deg selv/ det å ikke kunne gjemme seg i en mengde.

Anonymkode: 79f71...652

[Gjest Jon Are]

helt vanlig. foretrekker også større grupper framfor alen med noen jeg ikke kjenner altfor godt. Mye mere stressende å skulle prate og forholde seg til kun en.

 

med hilsen fra

Jon Are

[Gjest marizz]

Kanskje det bare er for du er usikker? At du er redd for å føle deg kjedelig, rar og at vedkommende ikke liker deg må ikke være sosial angst. Forstår deg imidlertidig veldig godt!

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i dette, jeg også! Jeg er introvert, og liker muligheten til å kunne slappe av litt mer når man er flere sammen, enn når man er bare to. Da må det i så fall være noen jeg er svært komfortabel og kjent med. Etter en kveld på tomannshånd er jeg som oftest helt utslitt etter å ha "gitt av meg selv" og vært "på" hele kvelden (selv om selskapet er supertrivelig).

Anonymkode: 89ee4...5fc