Når livsmålene er nådd

[akld]

Hei!

Mange vil si at alt jeg har klart så langt i mitt relativt unge liv er en bragd: Jeg er gift, har utdanning og god fast jobb. Jeg har fått de tre ungene jeg skal ha, og foruten dette eier vi enebolig og har to biler. Jeg er tidlig i tredveårene. Dette er noe som mange streber etter i mange mange år, og jeg har i så måte vært heldig og dyktig.

Paradokset bak denne idealforestillingen om det gode liv, innser du når du kommer til det punktet at det er et faktum at de neste femten-tjue årene skal dreie seg om å betjene gjeld, pusse opp huset ytterligere og imøtekomme de strenge kravene som storsamfunnet forventer av dagens foreldre. Bekjentskaper skal vedlikeholdes, men tidsressursen er såpass knapp at de ikke direkte pleies. Dette er vel og bra, for dette er noe vi har valgt selv.

Spørsmålet til oss som har nådd dette "nivået" er: Hva skal vi nå strekke oss etter? Hvordan kan vi oppleve spenning og personlig utvikling, når alle de store valgene for et par tiår fram i tid er tatt? 

Jeg undres på om jeg er rammet av en tidlig midtlivskrise. Hvordan har andre håndtert dette?

[AnonymBruker]

All ære til deg for at du har nådd dine mål, men jeg synes ikke dette høres ut som livsmål i det hele tatt. Bare... liv. Prosaisk, kjedelig liv. På den ene siden innser jeg at dette er hva mange vil ha ut av livet sitt, og det må jeg respektere, men på den andre siden er det jo tydelig at du søker noe mer. 

Jeg ville sagt at du sitter i saksa, rett og slett. Det er vanskelig å realisere seg i din livssituasjon, vel å merke hvis man anser selvrealisering som noe ut over å være en god samfunnsborger.

Anonymkode: efe30...650

[AnonymBruker]

Du har gjort det ganske anstendig i livet vil jeg si, men det du beskriver er jo ikke noe ekstraordinært, og sånn det høres ut så høres det ut som du søker mer. 

Personlig vil jeg helst en del lenger, i kraft av egen bedrift o.l. Jeg håper jeg får det til gjennom hard jobbing, en ny utdannelse etc. men jeg er da i det minste i gang

Men joda, dette kan være en slags midtlivskrise. Det er da man innser at man kanskje ønsker noe mer, eller noe annet enn kun en A4 tilværelse, og du er på ingen måte den første som har det ønsket. A4 tilværelsen med jobb, famile, barn osv. - rinse and repaet i noen tiår - kan være demotiverende for mange. Mange opplever i tillegg stadig mindre fritid i form av hardere arbeidskrav på jobben og påfølgende mindre handlingsrom på den private arenaen. 

Samtidig så må man også realitetsorientere seg litt. Det du opplever gjelder de aller, aller fleste og det er de færreste som har arbeidskapasiteten, evnen eller viljen til å bli den nye Bill Gates eller Mark Zuckerberg. De aller, aller fleste får en ganske normal jobb og det gjelder heller å finne noe man liker å jobbe med, hvertfall i høyere grad enn det man gjør i dag. Ellers er det jo andre arenaer som hobbyer, trening o.l. selv om jeg forstår at de med egen familie kan ha mindre handlingsrom til å gjøre dette. 

Anonymkode: 2adde...c9b

[AnonymBruker]

Må du hele tiden strebe etter noe mer? Kan du ikke finne roen og gleden i det du har? 

Anonymkode: 6c49a...7e1

[AnonymBruker]

Gjør noe samfunnsnyttig. 

Anonymkode: 130ad...bde

[Gjest Mythic]

Nå kommer jo dette helt an på hvilke livsmål man i utgangspunktet har. For noen er A4-tilværelsen slik du beskriver den, selve livsmålet, og når en føler det er oppnådd, kan man få en reaksjon av den typen du beskriver. Hva er det mer å strebe etter? Min erfaring er at livet endrer seg hele tiden, og målene med det. Du kommer jo ikke alltid til å ha små barn, f.eks. Da får du kanskje andre ønsker/mål du ønsker å oppfylle? For andre er livsmålene å reise jorda rundt, være hjelpearbeider i Afrika eller klatre opp alle de høyeste fjelltoppene i verden. Hvis man får gjort det man drømmer om, skaper man seg sikkert nye drømmer, tror du ikke? 

For øvrig tenker jeg at det er viktig å være fornøyd med det man har, leve i nuet og sette pris på de små tingene i tilværelsen, uten å hele tiden skulle strebe etter noe mer, noe annet. Man kan likevel ha ønsker og drømmer man vil realisere, selv om man også lever her og nå.

[AnonymBruker]

Høres ut som en tidlig midtlivskrise, ja. Eller en sen kvartlivskrise. Eller bare en eksistensiell krise av en eller annen sort.

Kanskje har du vært litt for opphengt i dine 'mål'. Eller rett og slett hatt feil mål. Hva med ditt profesjonelle liv? Var målet alltid bare å ha en fast og ok jobb? Hva med videre utvikling, av ditt intellekt og dine evner. 

Selv ser jeg ikke dine mål som mine mål, det er langt viktigere for meg å få fullt utslag for mine evner enn det er å ha tre barn innen jeg er tidlig i tredveårene. 

Anonymkode: dbed3...4f0