Jeg synes pappa blir så lett sint/irritert

[AnonymBruker]

Trenger bare en bekreftelse på om det er meg det er noe galt med, eller ham. Jeg er i begynnelsen av 20-årene, student, og bor hjemme. Er snart ferdig utdannet. Da jeg var liten var ikke pappa mye hjemme, noe som gjorde at jeg var litt "redd" for ham, og turde aldri å gå mot det han sa. For en liten jente bare var han litt fremmed. Jeg har alltid synes at han blir lett sint og irritert, noe jeg også har merket med barnebarna hans (tantebarna mine). Han kan leke med dem, men plutselig synes han tydeligvis en av ungene går for langt, og da ber ham dem slutte på en veldig brå måte. Det er ikke noe galt med det, men jeg tror de ikke helt skjønner når han mener det blir for mye - fordi det tipper så lett over. Hadde det på samme måte da jeg var liten; jeg visste ikke helt hvor grensen til pappa gikk. Jeg syntes det var umulig å vite når jeg skulle få tilsnakk, og når det jeg gjorde var akseptert. 

Føler meg litt idiotisk her jeg sitter nå, men det skjedde en episode her i går som gjorde at jeg fikk den samme følelsen som da jeg var liten; frykt for pappa. Han har bare en autoritet som henger igjen fra da jeg var liten, som gjør at jeg fortsatt fort kan kjenne tårene i øyekroken om jeg gjør noe han ikke liker. 

Pappa skulle printe ut noe. Jeg har akkurat flyttet skriveren min til et annet sted her jeg bor, siden den tok opp så mye plass på rommet mitt. Jeg har ikke brukt den siden jeg flyttet den. Det er bare jeg som bruker den - pappa er som regel ikke her. Men i dag skulle han altså printe ut noe. Det var tydeligvis et forferdelig styr for ham. Først var problemet at han ikke fikk koblet seg til skriveren. Jeg sa at jeg ikke visste helt. Du vet ikke?!?! Da sa jeg at han sikkert måtte installere softwaren (som jeg ga ham på en CD). Da offet og okket han seg. Også etter at han hadde innstallert den, fikk han ikke kontakt med printeren. Jeg sa at han bare kunne bære med seg laptopen sin på rommet der skriveren står, og bare koble til med ledningen. Men nei. 

Etter en stund banker han på døren min, og sier at han har sendt filen til meg på e-post, slik at jeg kunne skrive den ut fra min PC. Greit nok. Men jeg fikk ingen fil. Jeg har en rekke ulike e-poster, og sjekket dem alle sammen. (Det er egentlig bare én e-post jeg bruker, men pappa pleier å sende ting til meg på en gammel konto. Jeg husker aldri hvilken av de gamle kontoene han sender til, så jeg sjekket dem alle). Jeg åpner døren og sier rolig bort til pappa at han må sende meg filen på nytt, fordi jeg ikke fikk den. Han sier at han har sendt den. Jeg sier igjen at jeg ikke fikk den, og at jeg har sjekket alle e-postene. Jeg spør ham hvilken han sendte til, og det viser seg at han har sendt til en jeg ikke har. Altså som ikke eksisterer.

Tydelig oppgitt spør han hvilken e-post han skal sende til. Han hever stemmen sin, og står med armene ut i været, og sier rimelig høyt at han må jo få vite hvilken e-post jeg vil ha det på!!! Det er vel rimelig av meg å anta at han hadde en av e-postene mine, når han tross alt har sendt meg ting tidligere? Er det noe å heve stemmen sin over, at han har forsøkt å sende til en ikke-eksisterende adresse? Hvordan i alle dager er det min feil? Jeg sier det er det samme hvilken han sender til (jeg sjekker jo alle...), men sier én av e-postene. Da er han fortsatt oppgitt over at jeg har flere e-poster. Jeg sier at jeg bruker bare én av dem, noe jeg også har sagt før (men likevel sender han meg altså ting på en gammel en). Han tramper oppgitt tilbake til laptopen sin for å sende e-posten igjen. (Forøvrig sendte han den til en annen enn den jeg sa...)

Så, jeg åpner filen og forsøker å skrive ut. Men jeg får ikke kontakt med skriveren. Jeg sier igjen til pappa at det er lettere om han bare kobler seg til skriveren med ledning. Da blir han jævlig oppgitt, slår ut med armene, hever stemmen sin, og sier ja, har du en lang nok ledning da?!?! Fra hit og over hele stuen?! Jeg sier at han tross alt bare kan bære med seg laptopen, og ledningen har jeg... men nei. Så jeg prøver igjen. Jeg går ut til skriveren, kobler den til nettet. Funker fortsatt ikke - får bare beskjed om at skriveren er offline. Da kom jeg på at rommet den står på har ganske ustabil dekning, og derfor trolig falt fra nettet før jeg får somlet meg tilbake til rommet mitt for å skrive ut.

Så da står jeg på rommet mitt, og får det ikke til. Jeg kan nok ikke ha skriveren der den står. Men jeg har ikke tid til å flytte den akkurat nå. Så jeg forstår at jeg blir nødt til å igjen be pappa om å koble seg til med ledning. Jeg blir stående på rommet mitt i kanskje et halvt minutt for å manne meg litt opp. Jeg vet at pappa ikke kommer til å like det. Tar ledningen ned fra kroken, går ut der pappa sitter og gir ham dem. Jeg sier at jeg ikke får det til, og at han må koble seg til med ledningen. At nettet er så utstabilt at jeg ikke kan ha den stående der. Han ser oppgitt på meg, rister på hodet og himler med øynene...

Jeg ser nå at ingenting av dette virker så ille når jeg skriver om det, men det får meg til å følge meg helt forjævlig. Det ødelagte hele dagen min. Jeg kjente tårene presse på, og måtte låse døren, og bare bli sittende på rommet mitt. Jeg tror det har å gjøre med den autoriteten han hadde over meg som liten, og som jeg fortsatt føler at han har. Jeg tør ikke gå i mot ham. Han innehar også den egenskapen å få meg til å føle det som om alt er min feil. Det er noe med hele fremtoningen, blikkene, stemmehevingen som gjør at jeg kjenner at det knyter seg inni meg når det er noe han er misfornøyd med. 

Vet ikke hva poenget med dette er. Jeg bare følte meg så dårlig. Jeg har det ikke sånn med mamma. 

Anonymkode: fd192...720

[AnonymBruker]

du sliter med familien din. jesp.

Anonymkode: 5e0c4...8e9

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal snakke med ham om det og spørre om han ønsker bli oppfattet som brå og oppfarende. Du synes det er ubehagelig, og du ser at de minste barna også blir satt ut av det.

Be ham forsøke å dempe sinnet litt.

Ille er det uansett ikke, men en helt grei ting å gjøre ham oppmerksom på.

Anonymkode: 06e8c...15f

[Gjest Herr Heftig]

Dette er typisk fedre. I hvertfall fra den generasjonen.

[AnonymBruker]

Skulle tro vi har samme far, TS. 

Anonymkode: a4453...032

[AnonymBruker]

Du høres ut som meg og min far. Om det er som med oss så:  Han har skremt deg for mange ganger når du var liten. Og nå skal det ikke så mye til for at han gjør deg redd. Det sitter i deg. Alle gangene du var liten skremt og maktesløs, kommer opp i deg når han hever stemmen. Selv om det ikke er så mye. Men du er ikke liten lenger. Du kan si din mening. Jeg tror han får deg til å føle deg liten nå. Liten og redd. Hva kunne du gjort tror du som hadde hold deg stor i situasjonen og ikke krymper ?. Om du skjønner. Sagt noe til ham ? Er det noe du kan si til deg selv ?  

 F.eks : Pappa. ok det var dumt jeg flyttet skriveren og den ikke fungerer nå så du får skrevet ut. Men alle kan gjøre feil og nå er det nå sånn. Nå har jeg å fortalt deg gjentatte ganger at den beste måten nå er at du bærer laptopen din til skriveren og kobler til en ledningen og skriver ut. Om du vil det skal jeg gjerne hjelpe deg med det. Ellers er jeg på rommet mitt.

Gjenta om nødvendig.

 

Bare forslag herfra altså.. Og øvelse gjør mester.

Anonymkode: eca6d...04e

[AnonymBruker]

kan det være at han er en kvinnemishandler?

Anonymkode: 2dd02...3ea