Hun er utro og ødelegger familien

[AnonymBruker]

Jeg er en jente på 18 år som bor sammen med min mor og min far. Jeg har et problem med at jeg har mistet respekten for moren min.

Moren min var tidligere gift med en mann og de fikk et barn, som er min halvsøster. De skiltes når søsteren min var 1 år gammel, og to år senere møtte hun han som er faren min.

De har aldri hatt et "normalt" forhold. Faren min samler på ting, er veldig lat og hjelper lite til, men det er han som har den store inntekten i familien. Moren min irriterer seg veldig over ham, og hun går alltid å legger seg veldig tidlig (rundt 20.30), med mindre faren min er ute å reiser. For ca. halvt år siden fant jeg ut at hun er utro med en annen mann. De har planlagt å flytte sammen, de skal leige leilighet sammen i hennes navn og etterhvert stå fram som et par. 

Faren min er alkoholiker, og har nettopp fått påvist uhelbredelig kreft. Moren min valgte faktisk å gifte seg med ham, og jeg gråter hver eneste kveld fordi jeg vet hva jeg har å vente. Så snart jeg flytter ut har moren min planer om å skille seg.

Det er veldig lett å skjønne når moren min skal treffe denne mannen. Stemmen hennes blir uklar og hun tenker ekstra lenge før hun sier hva hun skal. Hun reiser også opp til der han bor (4 timer unna) og sier at hun "bor hos ei veninne". 

I det siste har det blitt sånn at jeg ikke klarer å snakke med henne lenger. Selv om jeg prøver å høres blid ut, høres jeg kjempesur ut, for det er jo det jeg er. Jeg blir irritert for hver minste ting. Innimellom klarer jeg hente meg inn, men mannen hun er utro med er som terapi for henne, så da reiser hun enten opp til "veninnen sin", eller "skal i forening" med de samme som hun nettopp var i forening til. 

Hun ødelegger familien, og hun ødelegger meg. Jeg flytter om bare et halvt år, men jeg klarer virkelig ikke være i nærheten av henne lenger. Jeg klarer ikke lenger å si "glad i deg også". Det er ikke av fri vilje, jeg bare klarer det ikke. Jeg klarer ikke å ha respekt for en person som holder på på den måten. Jeg vet at når jeg flytter ut kommer jeg ikke til å orke å ha kontakt med henne, og jeg vet at det vil gjøre henne vondt, men det går bare ikke. Jeg er helt lost på hva jeg skal gjøre. Bare tanken på at faren min skal sitte alene i en by fire timer unna og drikke seg drita alene mens rotet bygger seg mer og mer opp rundt ham... jeg klarer det ikke! Har vurdert å bo hjemme lenger for hans skyld, men jeg takler det jo ikke. Hva skal jeg gjøre?

Anonymkode: e607a...2f5

[Gjest Aye]

Skjønner deg godt jeg hadde også mistet respekten for moren min hvis hun holdt på sånn. Vær der for faren din du. Trist at han er syk

[AnonymBruker]

Har du konfrontert moren din med at du vet om utroskapen? Det høres ut som en veldig vanskelig situasjon, og jeg vil råde deg til å søke hjelp utenfra. Ta kontakt med familievernkontoret der dere bor og spør om hjelp. Uansett om du gjør det alene, eller om du konfronterer moren din og dere gjør det i fellesskap. Jeg har selv gått i familieterapi hos familievernkontoret, og det var uunnværlig i en vanskelig periode, de er til veldig god hjelp! 

Anonymkode: bcee6...360

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har du konfrontert moren din med at du vet om utroskapen? Det høres ut som en veldig vanskelig situasjon, og jeg vil råde deg til å søke hjelp utenfra. Ta kontakt med familievernkontoret der dere bor og spør om hjelp. Uansett om du gjør det alene, eller om du konfronterer moren din og dere gjør det i fellesskap. Jeg har selv gått i familieterapi hos familievernkontoret, og det var uunnværlig i en vanskelig periode, de er til veldig god hjelp! 

Anonymkode: bcee6...360

Nei, det klarer jeg ikke. Den automatiske reaksjonen min blir å svare frekt og trekke meg unna. Hun skjønner jo ingenting av hvorfor jeg oppfører meg som jeg gjør.

Ekteskapet til moren og faren min har aldri vært helt på plass. Noe sier meg at hun giftet seg med ham fordi han hadde penger og hun var veldig fattig. Men uansett har hun valgt å gjøre det, og å forlate en når han trenger det mest føler jeg ikke er riktig uansett. De har tross alt vært gift i 20 år og er glad i hverandre. 

Moren min har flere ganger prøvd å skaffe hjelp for faren min sine alkoholproblemer, men han nekter. Jeg tror det vil være vanskelig å ordne opp i noe ettersom hun har funnet nok en "drømmemann" (som i mine øyne manipulerer henne og får henne til å ødelegge livet mitt). Hun har selv jobb i barnevernet, er utdannet sosionom, så jeg vet ikke helt jeg... 

Anonymkode: e607a...2f5

[AnonymBruker]

TS her

Det jeg vurderer nå er å sende denne mannen en venneforespørsel på facebook. Da må de skjønne at jeg har fattet mistanke, og det blir i tilfelle moren min sin oppgave å konfrontere meg... 

Anonymkode: e607a...2f5

[spinelli]

Skjønner at det er tungt for deg. Men det virker for meg som om du ilegger din mor alt ansvaret for faren din her. Selv om utroskap er feil, så skjønner jeg at hun trenger å komme seg vekk fra en alkoholisert mann som hun ikke får til å hjelpe. Kanskje du er litt for streng med henne?

Du skal heller ikke bli boende hjemme for å hjelpe din far. Kanskje tiden har kommet for at han må ta ansvar for seg selg, så får det bare bære. Jeg er lei meg for at du er blitt satt i en slik situasjon TS, lykke til.

[Ulla Ullsokk]

Du ser på det med ungdomsblikk, men har ikke moren din rett på et liv? Skal hun sitte å passe på en alkoholisert fyr som ikke evner å ta tak i livet sitt? Synes hun fortjener kred for at hun holder ut til du flytter. Selv om det ikke er så lurt at hun er utro, så synes jeg ikke du kan pålegge henne skyld for å ødelegge familien! Faren din burde be profesjonelle om hjelp!

Unge mennesker ser ikke på mødre som jenter som ha blitt eldre, men kun som mødre. Hun er en eldre utgave av DEG! Tenk deg selv i hennes situasjon. Ville du kastet bort resten av livet ditt med en rusa fyr? Eller hva ville du gitt som råd til en på 25 som hadde barn med en alkoholiker? At hun skulle bli og passe på han, eller skaffe seg et lykkelig liv uten rus? Han nekter å få hjelp! Jeg hadde gått for lenge siden, uansett hvor høyt jeg elsket han!

Jeg skjønner at dette er vondt, men du må faktisk ha perskektiver!

Endret 25. januar 2016 av Ulla Ullsokk

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at du føler deg hjelpesløs, men her må du innse at faren din må ta tak han også. Ikke for moren din sin skyld (som oppfører seg som en på din alder, bare mindre moden), men for hans skyld! 

Du sier at moren din har prøvd å skaffe faren din hjelp, men han nekter. Hvordan tror du det er? Å bo med en du er glad i, og se dem visne bort på grunn av alkohol? Jeg mener på ingen måte å være slem, men du er for subjektiv til og se ting i et annet perspektiv. Tror du forholdet mellom foreldrene dine hadde blitt bedre om faren din sluttet med alkohol? 

Du vil gjerne legge skylda på noen her, men til syvende og sist er dette mellom foreldrene dine. Allikevel syns jeg du skal fortelle henne hva du vet, og hva du føler. Det er viktig at du får ut frustrasjon, om så det går ut over moren din. 

Anonymkode: e4f1f...9d0

[Sissan1]

Faren din er lat, liker å samle på ting, han hjelper ikke til og han drikker seg dritings så ofte at du definerer ham som alkoholiker. moren din har forsøkt å hjelpe ham, men han vil ikke ha hjelp.

Hun har ikke vært sterk nok til å gå fra ham på egenhånd til tross for et dårlig ekteskap hun får lite annet enn økonomisk trygghet. Dette har hun løst på en dum måte, ved å finne en å rømme til. Etter å ha delt livet med denne mannen hele din oppvekst.

og så er det HUN som får skylda av deg for å ødelegge familien?

unnskyld meg, men det er virkelig nådeløst av deg etter min oppfatning. Hadde jeg vært din mor hadde keg stukket for lenge lenge siden. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

TS her

Det jeg vurderer nå er å sende denne mannen en venneforespørsel på facebook. Da må de skjønne at jeg har fattet mistanke, og det blir i tilfelle moren min sin oppgave å konfrontere meg... 

Anonymkode: e607a...2f5

Ta heller og si det til henne. Send henne en sms om at du vet det, om du ikke klarer å si det ansikt til ansikt. Dere kan få det mye bedre om dere bare snakker ut. Snakk gjerne med helsesøster på skolen eller ta deg en tur til ungdomshelsestasjonen for en prat. Du har nok godt av å snakke ut om det. 

Anonymkode: 48018...1b8

[Olava]

Moren din har nok absolutt ikke valgt å være utro for å ødelegge hverken deg eller familien. Kan tenke meg at for henne var nok familien allerede ødelagt da faren din ble alkoholavhengig og heller ikke ville motta hjelp. Du må huske at moren din er også et menneske, hun har like mye rett til et lykkelig liv som du har, hun burde ikke dømmes til å sitte og passe på en alkoholisert mann,  som ikke engang vil la seg hjelpe, for at hennes ganske voksne barn skal føle at alt er bra. Det er utrolig leit at familien din har en slik situasjon, men du burde ikke være så raskt streng med moren din. Se det fra hennes side, det er fort gjort å tenke "jeg ville blitt værende og hjelpe", og det kan jo hende det, men i realiteten vil et slikt langvarig forhold være veldig ødeleggende på både familien i helhet og på enkeltmennesket. Jeg syns ikke at moren din skylder faren din å bli værende og pleie han. Han er en voksen mann som må ta ansvar for seg selv så lenge han ikke mottar hjelp når andre prøver. 

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her

Det jeg vurderer nå er å sende denne mannen en venneforespørsel på facebook. Da må de skjønne at jeg har fattet mistanke, og det blir i tilfelle moren min sin oppgave å konfrontere meg... 

Anonymkode: e607a...2f5

Skriv heller en melding til henne når hun reiser til han. "Til info, jeg vet hvor du er".

Anonymkode: 519ed...e9b

[Sølvi88]

Du er i en trist situasjon, men se litt annerledes på det. Moren din har holdt ut med en lat alkoholiker som ikke gidder å hjelpe til noe særlig.. Hun flytter når du flytter. Hun har holdt ut med den dusten av en far du har for deg. Og endelig har hun funnet lykken. Hun unner nok ikke deg det livet hun har hatt med faren din, så hvorfor unner ikke du henne noe bedre? Hun fortjener å være lykkelig hun også. Faren din er skyld i sin egen sorg. Han gidder ikke hjelpe moren din, hun fortjener bedre. La henne være lykkelig. 

[Gjest cheshirecat]

De fleste over har egentlig sagt det jeg ville si også..Du skriver selv at han er som terapi for henne. Hun har holdt ut i det du selv definerer som et spesielt forhold, med en alkoholisert mann. Kanskje føler hun at hun har "ofret" mye av sitt liv også, for å holde familien samlet og stabil, da dere var barn. Det er vel urimelig å forvente at hun når du nå flytter, skal "vie" resten av livet sitt til å pleie en alkoholisert voksen mann, (selv om han er syk) 

Du er 18 år, det er helt naturlig at du stiller spørsmål til endel ting, og at du er kritisk til dine foreldre. Det tror jeg de fleste 18 åringer er. Jeg tror det er naturlig. Løsrivelse kanskje... Så poenget mitt er, at de negative følelsene du har ovenfor din mor trenger ikke alene skyldes denne saken, men at det er en normal fase i en ung voksen sitt liv.. Når du flytter og får litt distanse til både henne og resten av familien og situasjonen kan det kanskje være lettere for deg å se ting i et nytt lys og et annet perspektiv.

For å spørre deg på en annen måte; Tror du din mor vil  være lykkelig viss hun skal fortsette å bo sammen med din far? Og ønsker du at hun skal være lykkelig eller ikke..? 

 

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at du synes dette er vondt ts. Da jeg var tenåring fant jeg ut at pappa var utro mot mamma. Jeg vet ikke hvor ofte, eller med hvor mange, men jeg fant flere mistenkelige mld på tlf hans - fra minst to forskjellige damer. Dette har jeg aldri konfrontert pappa med, og jeg har heller ikke tenkt til å gjøre det. Jeg vet ingenting om hvordan forholdet til mamma og pappa er, bortsett fra det jeg ser. Kanskje mamma visste om utroskapen? Kanskje hadde jeg ødelagt mer ved å si noe, for da hadde mamma følt at hun måtte reagere, selv om hun egentlig allerede visste og lot det passere? Poenget mitt er, man har ikke egentlig noe med å blande seg inn i sine foreldres forhold. Det er så mye som kan foregå som vi ikke vet om. Og i ditt tilfelle må jeg helt ærlig si at du er utrolig urimelig. Faren din er alkoholiker, lat og gidder ikke hjelpe til hjemme. Også er det moren din som er bitchen? Hadde forlatt faren din for lenge siden hadde jeg vært moren din. Synes du skal innstille deg på at du ikke har noe med deres forhold, holde deg utenfor og ha samme respekt og kjærlighet for begge to. Det moren din gjør angår faktisk ikke deg.

Anonymkode: 298e4...197

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en jente på 18 år som bor sammen med min mor og min far. Jeg har et problem med at jeg har mistet respekten for moren min.

Moren min var tidligere gift med en mann og de fikk et barn, som er min halvsøster. De skiltes når søsteren min var 1 år gammel, og to år senere møtte hun han som er faren min.

De har aldri hatt et "normalt" forhold. Faren min samler på ting, er veldig lat og hjelper lite til, men det er han som har den store inntekten i familien. Moren min irriterer seg veldig over ham, og hun går alltid å legger seg veldig tidlig (rundt 20.30), med mindre faren min er ute å reiser. For ca. halvt år siden fant jeg ut at hun er utro med en annen mann. De har planlagt å flytte sammen, de skal leige leilighet sammen i hennes navn og etterhvert stå fram som et par. 

Faren min er alkoholiker, og har nettopp fått påvist uhelbredelig kreft. Moren min valgte faktisk å gifte seg med ham, og jeg gråter hver eneste kveld fordi jeg vet hva jeg har å vente. Så snart jeg flytter ut har moren min planer om å skille seg.

Det er veldig lett å skjønne når moren min skal treffe denne mannen. Stemmen hennes blir uklar og hun tenker ekstra lenge før hun sier hva hun skal. Hun reiser også opp til der han bor (4 timer unna) og sier at hun "bor hos ei veninne". 

I det siste har det blitt sånn at jeg ikke klarer å snakke med henne lenger. Selv om jeg prøver å høres blid ut, høres jeg kjempesur ut, for det er jo det jeg er. Jeg blir irritert for hver minste ting. Innimellom klarer jeg hente meg inn, men mannen hun er utro med er som terapi for henne, så da reiser hun enten opp til "veninnen sin", eller "skal i forening" med de samme som hun nettopp var i forening til. 

Hun ødelegger familien, og hun ødelegger meg. Jeg flytter om bare et halvt år, men jeg klarer virkelig ikke være i nærheten av henne lenger. Jeg klarer ikke lenger å si "glad i deg også". Det er ikke av fri vilje, jeg bare klarer det ikke. Jeg klarer ikke å ha respekt for en person som holder på på den måten. Jeg vet at når jeg flytter ut kommer jeg ikke til å orke å ha kontakt med henne, og jeg vet at det vil gjøre henne vondt, men det går bare ikke. Jeg er helt lost på hva jeg skal gjøre. Bare tanken på at faren min skal sitte alene i en by fire timer unna og drikke seg drita alene mens rotet bygger seg mer og mer opp rundt ham... jeg klarer det ikke! Har vurdert å bo hjemme lenger for hans skyld, men jeg takler det jo ikke. Hva skal jeg gjøre?

Anonymkode: e607a...2f5

Hva du skal gjøre? Du skal slutte å bebreide din mor for at hun ikke orker mer av en alkoholisert og lat mann, selv om han er din far.

Hun har rett på et liv hun også, og ingen med vettet i behold holder ut i slike forhold/ekteskap over tid.

Du skal være glad hun har holdt ut så lenge som hun har, og din far må selv ta ansvar for sitt eget liv.

Du skal ikke synes synd på ham, men flytte ut og sørge for at du selv aldri kommer i en slik situasjon med en mann.

Dvs du sørger for å ta deg en utdannelse, få deg en jobb og ta ansvar for eget liv.

Anonymkode: aac05...728

[AnonymBruker]

Har du tenkt tanken om at din far muligens er fullstendig innenforstått om hva hun driver med? Er ikke sikkert at hun gjør dette bak ryggen hans i det hele tatt. Kanskje det er av hensyn til han at hun velger å vente med et eventuelt brudd - ihvertfall nå som han er syk i tillegg. Som flere her skriver har nok din mor strevd mye og lenge. Hun alene kan ikke bære ansvaret for at ting er blitt som det har blitt. Hun har forhåpentligvis mange år foran seg - la oss håpe hun endelig kan få noen som ivaretar henne på en god måte så hun kan få et godt liv fremover. Du må for all del ikke dømme han nye mannen på grunn av dette. Ta tiden og økende livserfaring til hjelp og gjør det beste ut av situasjonen. Dette kan bli bra for både moren din og deg på sikt.

Anonymkode: 0bd2e...055

[AnonymBruker]

TS her

Faren min drikker hovedsaklig på kveldene når moren min har lagt seg og jeg snart skal legge meg.

Noe av det jeg reagerer på når det kommer til min mor er hvordan hun alltid tar på seg en offerrolle. Hun er akkurat som en typisk tenåring.. konfronterer jeg henne med noe sier hun stadig "alltid er det min feil", på sånn sarkastisk og sur måte. Jeg sover dårlig for tiden ettersom det er alt for mye gående på en gang med alkoholisert far, utro mor, mange forpliktelse, siste året på vgs osv. Hun sa ikke mindre enn fem ganger til meg igår kveld at jeg måtte legge vekk PCen (innen klokka 9), for den var liksom grunnen til at jeg ikke fikk sove. Jeg bare henne slutte å mase på meg, og hun reagerte med "jeg maser ikke på deg, vi snakker jo såvidt sammen". Hun drar på jobb kl 7 og er hjemme 4. Jeg sitter med lekser etter middag og har fritidsaktiviteter noen ganger i uka, for så at hun legger seg før jeg har komt hjem. De dagene jeg ikke skal noe mer og sitter i stua, ser hun bare på TV og strikker. Faren min snakker faktisk med meg, og hun deltar ikke i samtalen før vi ler, og da må vi liksom gjenfortelle alt.

Hun involverer seg på en måte ikke i familien, og hver gang hun snakker er det klaging. Det er noe med instillingen hennes også å gjøre. Faren min gjør alt han kan for henne. Vi har alltid reist mye, men nå vil hun plutselig ikke det. Han kommer hjem kl 5, og hun klager på at hun pleier å måtte lage middag. Han klipper hekken, går tur med hunden og alt hun ber ham om, men hun ber ham ikke om noe og dømmer på forhånd. Han har det tøft han også, men prøver å la det gå minst mulig utover familien. Han klager aldri på noe som helst og gir henne masse penger hver måned som hun bruker på å reise til denne andre mannen og spise middag ute med ham. Hun derimot, viser ikke at hun er glad i ham. Det er like mye henne som er problemet, og her sitter jeg og prøver å ikke bli påvirket.

Anonymkode: e607a...2f5

[Outlander]

Dette er ikke for å såre deg - men om ikke alt for lenge har du faktisk KUN moren din igjen.  Jeg ville ha gjørt alt jeg kunne til å snakke med henne om dette, istedenfor å la det gnage og brenne inne deg.  Mulig at hva hun har å si overrasker deg.  

[Sissan1]

Det høres dessverre ut som om moren din er blitt ganske bitter av det hun har slitt med lenge.

Du motsier for øvrig deg selv litt. Fra at far ikke hjelper til i det hele tatt i HI gjør han nå "alt" for henne. Kanskje er begge ting riktige, men at de har vært på forskjellige tidspunkt. Kanskje har far fått seg en vekker ved sin sykdom? Og dette med at han gir henne så mye penger, er det ham som forteller deg det? Kan det være at han også er litt i offerrolle her, og bruker deg det han kan?

Uansett vil jeg råde deg til å ikke dømme. Verken mor eller far. Jeg ønsker ikke å være nedlatende, men du vet ikke noe om hvordan de har hatt det seg i mellom tidligere, du vet ikke noe om kompromisser som er inngått, svik den ene eller den andre veien. Det eneste du vet er det du forteller her, og det er to ulike historier.

Et godt utgangspunkt for alle er at det er to i et forhold. To som kan få det til å fungere, to som evt. ikke får det til å fungere.  Det er aldri så enkelt at det er en bad guy og en good guy.

Når det er sagt vil jeg si at alkoholisme er en no-go uansett. For meg ville det vært like uakseptabelt å leve med en alkoholisert mann som med en utro mann.