Anskaffelse av hund, fortvilet situasjon

[Februarbarn]

Jeg er en student på straks 21 år. Jeg er en svært oppegående jente som studerer (2/3studieår nå), jobber på treningssenter og er veldig aktiv. Men jeg har en liten ''bak-fasaden-side'': jeg sliter med kompleks PTSD etter mange traumer. Dette har gjort mye med meg som person. Jeg har funnet ut av at det å ha en hund vil kunne bli min medisin. Jeg er ekstremt glad i hunder. Hadde det ikke vært for at vi i familien har prioritert penger på reiser opp gjennom alle år, så hadde vi nok hatt hund for lengst. De siste årene har jeg kun reist litt i sommerferien. 

Nå har jeg bestemt meg for å få meg en liten, lettlært og god hund for så å flytte ut. Så slipper jeg i tillegg å bo alene. Hunden skal bli skyggen min - jeg skal ha han/henne med meg så ofte som det lar seg gjøre. Jeg skal bruke tid og krefter på å trene den opp og elske den av hele mitt hjerte. 

Jeg har villet få hunden i lang tid nå, men aldri slått til når jeg har fått muligheten. I påske får jeg mulighet. Tiden passer meg perfekt, da jeg har den på vår og sommerhalvåret når den er veldig liten. Jeg har også tenkt å forsikre den - for meg er dette en selvfølge. 

Jeg har fått lov til å ha den her hjemme før jeg flytter ut, på en betingelse: jeg står for alt det økonomiske. Det er den biten som bekymrer foreldrene mine, hvilket er forståelig - men samtidig ikke. Jeg har omtrent 10.000 kroner i innskudd på konto i måneden. Dette i tillegg til sparekonto dersom det skulle være nødvendig. 

Så har jeg en far som er enig i alt - helt til det blir alvor av det, til det blir seriøst. Nå får flere familiemedlemmer vite at vi skal få hund i hus, og da kommer han med uttrykk som ''Neeeei det er jo ikke helt sikkert''. Også diskuterer de hvordan de selv har hatt dårlig erfaring med KATT (les: de kan ikke trenes opp, og absolutt ikke sammenliknes med en hund!!) og så videre og så videre. At det er ''gøy'' den første tiden, men så blir man lei av å gå tur osv. osv. 

Jeg blir fortvilet. Hvorfor bekymrer faren min seg så for slike ting som tur-gåing etc. når det er det minste problemet? Når han ser at jeg er så aktiv, går tur med venner og alene? Hvorfor han tenker slik, kan vel ingen av oss svare på, men likevel..... jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Han liker hunder veldig godt, og syntes det er flott at jeg skal få meg det - men ikke fornøyd med at jeg får dette nå som student. 

Denne hunden blir min redning ut av et helvete. Det blir en trofast venn, samtalepartner, turkamerat og mitt store hjerte. Jeg kan ikke vente i minst et år til - det går bare ikke! Syntes dere at 10.000 kroner i måneden inn på konto er lite? I tillegg til dette betaler jeg bensin og mobilregning - ca 1200 kroner. 

[AnonymBruker]

Det er fullt forståelig at du vil ha hund, men har du tenkt over hvor du skal bo? Det er langt vanskeligere å finne bolig når man har dyr, man kan ikke ta til takke med studenthybel på 12 kvadrat og delt bad. Om 10000 er mye eller like kommer jo i stor grad an på hvor mye du blir nødt til å betale i boligutgifter. 

Anonymkode: c5199...370

[Skywise]

En stor faktor for foreldrene dine er nok hva du skal gjøre med den mens du er på jobb? Med mindre du tar deg fri fra jobb, eller har mulighet til å ha den med i bil, må den jo være alene sammen med foreldrene dine hver gang du drar ut til du flytter hjemmefra.

Det økonomiske tror jeg ikke du skal tenke så mye på, kjøp en liten, frisk rase og ha den forsikret så er den biten ganske grei.

Det som kanskje bekymrer meg litt, er det du skriver. Det høres ut som om du har et veldig idealistisk bilde av en hund, og med en psykisk sykdom tror jeg det kan bli ganske tøft når denne bobla sprekker. Kanskje tenker du ikke sånn, at det er bare jeg som tolker det slik. Uansett, så er det greit å vite at det kommer perioder hvor "skyggen din" kommer til å gjøre deg sint, frustrert, lei deg og rasende. Du må innse at det kommer til å bli problemer som kanskje kan dra deg lengre ned og gjøre ting vanskeligere for deg. 
Hunden kommer ikke til å dra deg ut av helvete, den er bare en mer eller mindre god venn som kan holde deg med selskap på veien.

[AnonymBruker]

En hund vil ikke hjelpe deg ut av angsthelvete. Hunder kan være gode i terapisammenheng, men det er nok mange som tenker som deg og feiler, for til syvende og sist blir ikke en så alvorlig diagnose bedre pga av hund.

Det dummeste jeg ser er folk som tror livet sitt forandrer seg fordi de får hund, realiteten er nå sånn at man skal skaffe seg hun som passer til det livet man allerede har.

 

 

Anonymkode: b3555...8a1