Dere som var usikker på om dere ville ha barn - og som av en eller annen grunn fikk det, hvordan gikk det?

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er så usikker på om jeg vil ha barn og når. Jeg vet egentlig at jeg vil ha barn og ser ikke for meg livet uten barn. Mannen har lyst på barn snart. Men begge er enige om at vi elsker livet vårt som det er nå, med både kafeturer, reising og spontane besøk. 

Vi er begge snart 30 år, har hus, jobb og bil. Men føler liksom aldri jeg blir klar for barn. Lurer derfor på hvordan det gikk for dere som ikke så for dere barn, men som fikk det? Angrer dere på at dere ikke ventet, eller er livet med barn fantastisk? 

Jeg vet jo at jeg kommer til å bli kjempeglad om jeg ble gravid, men er nok bare over gjennomsnittet redd for alt jeg ikke lengre kan gjøre med barn. 

Rotete innlegg, håper noen skjønner hva jeg mener

Anonymkode: 9c3ea...209

[AnonymBruker]

Ville sterilisere meg for bare tre år siden. Nå har jeg en baby på 9 mnd og venter baby nr 2 til sommeren  Ville ikke byttet det bort for noen ting! Er fantastisk å være mamma selv om det er mye jobb

Anonymkode: ea4df...090

[AnonymBruker]

Ble mor for første gang en måned etter jeg fylte 38, venter nå nr to som kommer når jeg nesten er 40 ;-)

var rett og slett ikke klar før, og heldigvis ble jeg ikke gravid før jeg var klar. Det gjorde det nok litt lettere at jeg bor i en by der det ikke er så uvanlig å få barn sent. Frem til jeg var 34 ville jeg absolutt ikke ha barn, hadde et fantastisk liv. Så begynte det gradvis å endre seg, det så jo så koselig ut å ha en liten familie. Men tok enda over to år før jeg var helt sikker. Og nå elsker jeg også livet mitt, bare på en annen måte! Og sliten ;-) 

Anonymkode: fab44...a5c

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ville sterilisere meg for bare tre år siden. Nå har jeg en baby på 9 mnd og venter baby nr 2 til sommeren  Ville ikke byttet det bort for noen ting! Er fantastisk å være mamma selv om det er mye jobb

Anonymkode: ea4df...090

Så koselig Nei, tenker det fort blir noe annet når man først får de TS

Anonymkode: 9c3ea...209

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ble mor for første gang en måned etter jeg fylte 38, venter nå nr to som kommer når jeg nesten er 40 ;-)

var rett og slett ikke klar før, og heldigvis ble jeg ikke gravid før jeg var klar. Det gjorde det nok litt lettere at jeg bor i en by der det ikke er så uvanlig å få barn sent. Frem til jeg var 34 ville jeg absolutt ikke ha barn, hadde et fantastisk liv. Så begynte det gradvis å endre seg, det så jo så koselig ut å ha en liten familie. Men tok enda over to år før jeg var helt sikker. Og nå elsker jeg også livet mitt, bare på en annen måte! Og sliten ;-) 

Anonymkode: fab44...a5c

Åj, såpass ja! Ja, der kan man se. Litt av greia vår også er at omtrent alle vennene våre har fått eller har barn på vei også, så må jo tenke litt sånn også, at plutselig er det vi som står igjen uten og er alene  TS

Anonymkode: 9c3ea...209

[Schadenfreude]

Jeg har to nå. Det hadde jeg aldri trodd for fem år siden.

Jeg skal ikke juge og si at det er fantastisk hele tiden, men det er ikke så verst likevel. Ytterpunktene har flyttet seg: jeg har aldri vært så sliten (i perioder) eller hatt så mange øyeblikk av ren lykke som jeg har hatt etter at jeg fikk barn. Det har vært en lang rekke helt herlige stunder, iblandet dager der jeg lurer litt på om ungene kan gis bort på finn. 

Det er liksom begge deler. Det er å gjennoppdage gleden i det å oppleve verden for første gang, stoltheten man føler når de lærer seg noe nytt, den vanvittige kjærligheten man kjenner når et lite, bustete hode hviler mot brystet ditt. Men det er også å være så redd man aldri har vært før, fordi du er vettskremt for at noe skal skje barnet. Det er å være helt utslitt fordi du ikke har sovet sammenhengende på flere måneder (denne perioden går heldigvis over). Det er å være helt desperat av frustrasjon fordi det lille trollet bare fortsetter å gjøre akkurat det det ikke skal. 

Angrer jeg? Absolutt ikke. Jeg elsker å følge disse små fra liten nyfødt til velfungerende person. Det er kjempefascinerende, dritskummelt, utrolig slitsomt og veldig, veldig gøy. Det er en berikelse, selv med de dårlige dagene. 

Og så setter man så utrolig mye mer pris på det ene kafebesøket man får klemt inn

PS: ingen unger ble skadet under skriving av dette innlegget. Ei heller lagt ut på finn, og ikke kommer det til å skje heller. 

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Schadenfreude skrev:

Jeg har to nå. Det hadde jeg aldri trodd for fem år siden.

Jeg skal ikke juge og si at det er fantastisk hele tiden, men det er ikke så verst likevel. Ytterpunktene har flyttet seg: jeg har aldri vært så sliten (i perioder) eller hatt så mange øyeblikk av ren lykke som jeg har hatt etter at jeg fikk barn. Det har vært en lang rekke helt herlige stunder, iblandet dager der jeg lurer litt på om ungene kan gis bort på finn. 

Det er liksom begge deler. Det er å gjennoppdage gleden i det å oppleve verden for første gang, stoltheten man føler når de lærer seg noe nytt, den vanvittige kjærligheten man kjenner når et lite, bustete hode hviler mot brystet ditt. Men det er også å være så redd man aldri har vært før, fordi du er vettskremt for at noe skal skje barnet. Det er å være helt utslitt fordi du ikke har sovet sammenhengende på flere måneder (denne perioden går heldigvis over). Det er å være helt desperat av frustrasjon fordi det lille trollet bare fortsetter å gjøre akkurat det det ikke skal. 

Angrer jeg? Absolutt ikke. Jeg elsker å følge disse små fra liten nyfødt til velfungerende person. Det er kjempefascinerende, dritskummelt, utrolig slitsomt og veldig, veldig gøy. Det er en berikelse, selv med de dårlige dagene. 

Og så setter man så utrolig mye mer pris på det ene kafebesøket man får klemt inn

PS: ingen unger ble skadet under skriving av dette innlegget. Ei heller lagt ut på finn, og ikke kommer det til å skje heller. 

Takk Shadenfreude, for et utrolig bra innlegg!

Det er nok slik jeg har "tenkt" meg til at det blir, slitsomt - men lykkelig. Det er vel bare å hoppe i det sikkert, og ta de utfordringene som kommer, selv om jeg griner om jeg må opp tidligere enn 07.30 en morgen.. 

Jeg har planlagt litt da, at jeg vil få reist litt før jeg evt blir gravid, og håper jeg får reist fra meg litt  

Tusen takk igjen for fint innlegg

 

TS

Anonymkode: 9c3ea...209

[MiniMjau]

Med barn så jubler du de gangene du sover til lengre enn 06 😂

Haha!

signerer det fine innlegget her over, helsikes slitsomt i småbarnsperioden, men helt fantastisk å følge de fra bittesmå kroker til å bli en fantastisk liten gutt/jente en kan samtale med ved middagsbordet. 

Skulle gjerne gitt de bort på Finn,tatt ut batteriene på de og lignende, men en elsker de jo så høyt. Ofte aller mest når de sover, men lell. Verdt alt. 

 

Setter stor pris på kaféturer og en handletur alene nå  

småbarnsperioden er tøff, jeg har to på 1 og 3 år, og det er heftig. Småbarnsperioden går fort og vips så har en litt egentid igjen  

[AnonymBruker]

Det er et styr å få barn og egentlig så passer det aldri!   Og jeg var en av dem om høytidelig utbasunerte at jeg aldri skulle ha barn. Men i dag er jeg kjempeglad for mine to døtre. Den ene hadde kolikk, forresten og skreik mye. Trodde jeg skulle omkomme av søvnmangel. Men trøstet meg med at det var en overgang og det var det jo.

Nå er de voksne og til helga kommer de på besøk og vi skal skravle og kose oss. Ville aldri vært foruten!

Anonymkode: 9217e...f41

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri planlagt å få noen barn. Det har aldri vært noe jeg har ønsket meg, jeg har heller aldri planlagt å ha en familie en gang. 

Men så ble jeg uplanlagt gravid som 19-åring og har alltid vært sterkt imot abort. Det var egentlig ikke et tema med abort en gang for selv om jeg ikke hadde utdanning eller egen bolig på plass, så var det ikke noe som sto i veien for et barn. Og for et morsinnstinkt som satte inn helt fra testen viste positiv! Og det ble ikke mindre med tiden for å si det sånn! 

Jeg elsker å være mamma, men jeg elsker også å være meg. Jeg har ikke gitt slipp på de tingene jeg liker å gjøre for meg selv, og om vi hadde hatt lyst hadde vi kunnet hatt barnevakt ofte for å dra på byen/reise/ha kjærestekveld. Men vi har faktisk ikke lyst til det. Vi vil være hjemme og sammen som en familie på kveldene. Jeg godtok med en gang at enkelte ting er det bare ikke tid til mens barna er små, men de er da små så kort en stund at man kan legge til sider ting man før så på som "viktige" og heller prioritere tid med familien og barna. Å være mamma er helt fantastisk på så mange måter og i dag er jeg helt fantastisk glad for at uhellet skjedde. Det er det beste som har skjedd meg noen gang

Jeg lever med barna, ikke for barna. De har aldri stoppet oss i å reise og oppleve ting. Vi tar jo med barna og får oppleve disse fantastiske tingene sammen. Det syns jeg er en berikelse! Jeg ser ikke på det å ha barn som en begrensning, men det er jo et annet stadie av livet enn nachspiel-helger. 

Jeg tror ikke det finnes noen perfekt tidspunkt å få barn egentlig. Jeg tror alle blir livredd når de innser at livet blir forandret for alltid. En stor del av det å være foreldre er å være livredd rett og slett. Men det er så utrolig verdt det. Ja, det er slit, det er nattevåk, avgjørelser, bekymringer, lite energi, osv. Men så uendelig mye kjærlighet og glede som veier opp for alt det!

Jeg prøver ikke overtale deg til å få barn her, men bare fortelle hvordan det var/er blitt for meg. Bare du kan finne ut om barn er det riktige for deg nå, men det er en vanskelig og ikke minst veldig skummel avgjørelse å ta. Ingen kan si deg om den er riktig heller, men jeg har nå til gode å høre om noen som har angret på barna de har fått

Anonymkode: f14cc...895

[AnonymBruker]

3 timer siden, Schadenfreude skrev:

Jeg har to nå. Det hadde jeg aldri trodd for fem år siden.

Jeg skal ikke juge og si at det er fantastisk hele tiden, men det er ikke så verst likevel. Ytterpunktene har flyttet seg: jeg har aldri vært så sliten (i perioder) eller hatt så mange øyeblikk av ren lykke som jeg har hatt etter at jeg fikk barn. Det har vært en lang rekke helt herlige stunder, iblandet dager der jeg lurer litt på om ungene kan gis bort på finn. 

Det er liksom begge deler. Det er å gjennoppdage gleden i det å oppleve verden for første gang, stoltheten man føler når de lærer seg noe nytt, den vanvittige kjærligheten man kjenner når et lite, bustete hode hviler mot brystet ditt. Men det er også å være så redd man aldri har vært før, fordi du er vettskremt for at noe skal skje barnet. Det er å være helt utslitt fordi du ikke har sovet sammenhengende på flere måneder (denne perioden går heldigvis over). Det er å være helt desperat av frustrasjon fordi det lille trollet bare fortsetter å gjøre akkurat det det ikke skal. 

Angrer jeg? Absolutt ikke. Jeg elsker å følge disse små fra liten nyfødt til velfungerende person. Det er kjempefascinerende, dritskummelt, utrolig slitsomt og veldig, veldig gøy. Det er en berikelse, selv med de dårlige dagene. 

Og så setter man så utrolig mye mer pris på det ene kafebesøket man får klemt inn

PS: ingen unger ble skadet under skriving av dette innlegget. Ei heller lagt ut på finn, og ikke kommer det til å skje heller. 

Akkurat sånn er det! Min er 1,5 år nå, og de gode stundene blir bare flere og flere, og kjærligheten blir bare større. Jeg hadde en tøff start med fødselsdepresjon (skjønte det ikke selv, så jeg fikk ikke behandling) men det har endelig gått seg til, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke angrer. Jeg vil til og med ha en til

Anonymkode: 34d96...31c

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Jeg er så usikker på om jeg vil ha barn og når. Jeg vet egentlig at jeg vil ha barn og ser ikke for meg livet uten barn. Mannen har lyst på barn snart. Men begge er enige om at vi elsker livet vårt som det er nå, med både kafeturer, reising og spontane besøk. 

Vi er begge snart 30 år, har hus, jobb og bil. Men føler liksom aldri jeg blir klar for barn. Lurer derfor på hvordan det gikk for dere som ikke så for dere barn, men som fikk det? Angrer dere på at dere ikke ventet, eller er livet med barn fantastisk? 

Jeg vet jo at jeg kommer til å bli kjempeglad om jeg ble gravid, men er nok bare over gjennomsnittet redd for alt jeg ikke lengre kan gjøre med barn. 

Rotete innlegg, håper noen skjønner hva jeg mener

Anonymkode: 9c3ea...209

Vi var 40 år da vi bestemte oss for at vi ønsket et barn. 

Ingen av oss hadde barn fra før av.

Vi er lykkelige over vårt bevisste valg, Men: for min del tok det hele 4 år før jeg sikkert kunne si at jeg kjente igjen meg selv.

Var skrekkelig å miste seg selv uten å ha kontroll.

Var også sjokk at parforholdet aldri ble i nærheten av det samme igjen.

Anonymkode: ad634...92c

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk Shadenfreude, for et utrolig bra innlegg!

Det er nok slik jeg har "tenkt" meg til at det blir, slitsomt - men lykkelig. Det er vel bare å hoppe i det sikkert, og ta de utfordringene som kommer, selv om jeg griner om jeg må opp tidligere enn 07.30 en morgen.. 

Jeg har planlagt litt da, at jeg vil få reist litt før jeg evt blir gravid, og håper jeg får reist fra meg litt  

Tusen takk igjen for fint innlegg

 

TS

Anonymkode: 9c3ea...209

Jeg synes du hører temmmelig rugeklar ut jeg.. Jeg gjennomskuer lett at du går å tenker på babier dagen lang og ønsker deg skikkelig barn. Trenger ikke late som noe annet

Anonymkode: cd4a8...c9d

[Schadenfreude]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat sånn er det! Min er 1,5 år nå, og de gode stundene blir bare flere og flere, og kjærligheten blir bare større. Jeg hadde en tøff start med fødselsdepresjon (skjønte det ikke selv, så jeg fikk ikke behandling) men det har endelig gått seg til, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke angrer. Jeg vil til og med ha en til

Anonymkode: 34d96...31c

 

Det var først da førstemann var rundt 1,5 at det begynte å bli skikkelig gøy her også. Kolikk, ekstrem lakenskrekk og fødselsdepresjon gjorde starten litt vel utfordrende. Men med nummer to har alt gått knirkefritt (nesten), der var det moro og kos helt fra første stund. 

[AnonymBruker]

Vent til du er klar- du har god tid!

Anonymkode: a5eda...e6e

[AnonymBruker]

TS, det kommer til å gå kjempefint med barn, akkurat som for oss andre som har vært litt tvilende. Jeg var nærmere 40 før jeg fikk mine, og har reist mye og sett mye av verden, som klisjeen så fint sier. Men jeg har ikke tro på at man kan "reise fra seg" før man får barn. Reising og et fritt liv gir meg bare mersmak. Alt det rare jeg har opplevd i min lange ansvarsløse uforpliktende barnløse tilværelse, har jeg tatt med meg videre. Det er ikke en fase jeg gikk gjennom, det er en del av meg. Så nå tar vi barna med på tur så ofte som vi kan. Eller jeg og mannen reiser annenhver gang, så vi får litt fritid og kan være oss selv (alene eller med venner på tur). Jeg kjenner av og til de klamme hendene til A4-livet komme faretruende nært. Da er det godt å vite at man må ikke være helt like som alle de andre, og så lenge barna har det godt, trenger de ikke gjøre allurat som alle andre for å få en fin oppvekst og et fint liv.

Anonymkode: 8088d...d62