Føler meg sveket av venninne

[AnonymBruker]

Jeg har ei venninne, som jeg i 10 år har gått mye sammen med. Jeg var også forlover i bryllupet hennes. De siste tre årene etter at hun giftet seg synes jeg hun har blitt mer og mer rar. En gang ba jeg henne med på hyttetur på hytten min med barna våre. Det ville hun. Det ble alt annet enn koselig, da hun var sur store deler av tiden. Dette var påskeaften og jeg lagde middag og satte brus på bordet. Den brusen måtte jeg fjerne, for datteren hennes (som da var 3 år), ikke måtte ha brus. Greit. Senere dro vi på lekeplassen, (som var noe min sønn hadde gledet seg stort til), men der ble hun sur og ville gå igjen fordi datteren hennes ikke fikk til å skli i sklia. Litt senere foreslo jeg at vi kunne gi ungene litt av påskeegget, men det kunne vi ikke, for datteren hennes kunne ikke ha det før til kvelden. Hun var også sur og skulte på min 7 år gamle sønn, som hun egentlig aldri har likt. Og slik er det som oftest; jeg føler jeg må rette meg etter alle hennes vaner og rutiner. Før ga jeg blaffen, men nå er jeg lei. Jeg inviterte henne med på kafétur på et kjøpesenter, med babysønnen hennes og min stedatter.  noe hun ville. Hun skulle bare et par ærend.. Sønnen hennes skulle ha dåp, og hun gjorde liksågodt ærend til det da, hun sto inne i en bestemt butikk i 40 minutter. Da hun omsider kom ut, foreslo jeg at vi skulle sette oss på kafé, men det kunne vi ikke da, for babyen hennes sov og vi måtte vente til han skulle ha mat. Dermed hang jeg og stedatter på slep på hennes ærender, og da vi omsider kom oss på kafé, var hun sur og sa ikke et ord til min stedatter. Ofte når jeg har spurt om vi skal treffes, så er det så mye om og men. Hun skal gjerne sove til kl 11 på formiddagen, og er ikke klar før 12-13. Så skal hun trene, og da kan hun liksom, men da blir det for sent for meg igjen, som må hente unger på skole og i bhg. Ofte har jeg hentet dem senere enn vanlig, for ellers passer det jo aldri for henne.. Men dette har jeg nå sluttet med. Det har resultert i at hun ikke lenger tar kontakt. Hun inviterte minste sønnen min i bursdag til datteren sin. Jeg har også alltid pleid å være med i bursdager, inkl min eldste sønn, og det samme har hun hos oss. Denne gangen var det minsten som var invitert, og jeg spurte om det var meningen at jeg også skulle? Fikk til svar at det trengte jeg ikke. Da vi kom dit, spurte jeg om hun trengte hjelp til noe (jeg er alltid hyggelig mot henne), og hun sa neida, for hun hadde jo invitert de andre venninnene sine med alle deres barn. Jeg var altså ikke ønsket der. Jeg føler meg såret og utelatt. Hun forskjellsbehandler også ungene sine, og legger ikke skjul på det. Sønnen hennes på 2 år får ikke være tilstede i søsterens bursdager, men søsteren er selvsagt med i hans.  Hun er kjærlig og finner på masse med datteren, tar henne til dyreparken, hytteturer, mens sønnen må være hjemme.  Hun virker sur i nærheten av han og har flere ganger gitt uttrykk for at det bare er styr med han. Leverer han så tidlig hun kan i barnehagen, noe jeg vet hun var nøye med å ikke gjøre med datteren. Dette er trist å se på. 

Hvordan burde jeg gå frem her? Og burde jeg invitere datteren hennes til min sønns bursdag? (De går ikke i samme barnehage). Jeg har bestandig stilt opp for henne, ordnet og styrt, men føler ikke jeg får det samme tilbake.

 

Anonymkode: 3d196...46a

[Poserose]

Du har to valg:

1. Fas henne ut av livet ditt.

2. Ta det opp med henne og risiker at hun ikke vil være venner lenger. 

[Lurvetjofsa]

Dropp henne. Hun virker som en stor energityv.

[AnonymBruker]

Vennskapet deres er ødelagt likevel, så det du skal gjøre før du setter endelig strek med henne er å gi beskjed om den forskjellsbehandlingen hun driver med. Print ut artikler som omhandler temaet og gi til henne, og si at det er så tydelig at du får vondt i både mage og hjerte av å se på, og at dette ikke er ok. Kan du si fra til noen andre? Hennes mann? Å si fra i barnehagen er gjerne litt overilt, men jeg kjenner dette river meg i hjertet å lese  

Anonymkode: 8c6e8...87d

[AnonymBruker]

Kjenner følelsen og det er vond lesning. Det beste er nok å innse at vennskapet er over og gå videre så fort som du kan. Hun virker ikke å bry seg så mye om deg. Hun virker egentlig ganske kald, også med tanke på at hun er i stand til å forskjellsbehandle sine egne barn. Vet ikke om det er lurt å ta forskjellsbehandlingen med henne. Det kan slå tilbake på deg og ikke gjøre situasjonen bedre for sønnen. Det er en form for omsorgssvikt når det ene barnet blir behandlet som syndebukken og det andre som gullungen. I hvor stor grad hun holder på med dette vet ikke jeg, men det kan gjøre stor skade for begge barna på sikt. 

Anonymkode: 85ed1...0b3

[Crembrule]

Takk for innspill. Vennskapet er nok over ja. Nå er jeg bare usikker på om jeg burde invitere datteren hennes i bursdag til min yngste (de er like gamle, men går ikke i samme barnehage). Har egentlig ikke særlig lyst, med tanke på hvordan hun ekskluderer andre. 

Når det gjelder forskjellsbehandlingen av barna hennes, er jeg jo usikker på om det er lurt å ta det opp, selv om jeg har lyst. Jeg vet hun ønsket seg to jenter, så om det er derfor hun er sånn, fordi hun fikk en gutt, det vet jeg ikke. Det er mye bilder av koselige situasjoner med datteren på både Facebook og snap, men nesten ingenting av han lille. I sommer, da vi satt på utsiden hos henne, gikk sønnen og stabbet rundt (akkurat lært å gå), og han forsvant bak huset. Mannen hennes, som var på vei til bilen ga henne beskjed om at han var ved trappen, og hun satt der bare helt uttrykksløs og så sur ut. Hun ble også irritert når sønnen trengte hjelp til å komme opp på leketraktoren. Hun burde nok få høre det av noen, om ikke av meg, så av noen andre. Det er jo så tydelig, så håper dem hun er mest sammen med vil si noe. kjenner jeg meg selv rett, står jeg i fare for å si ting jeg ikke bør hvis jeg først begynner, og vil helst ikke ha noe voldsomt oppbrudd heller.. 

[FrøkenMånestråle]

Herlighet, dama høres jo ikke helt god ut. Hadde dumpet henne som venninne iallfall, jævlig at hun oppfører seg slik mot sønnen sin... Men mannen må da merke denne forskjellsbehandlingen? Eller andre familiemedlemmer, merkelig at ingen har kommenter noe.

[Crembrule]

Ja jeg regner jo med at andre også har merket noe. Men hvor mye mannen merker nå, vet jeg ikke, da hun nylig har byttet han ut mot naboen. Så mannen har flytta. 

Jeg har flere ganger dullet og kost ekstra med sønnen hennes når hun ser det, og sagt at han er så nydelig osv, for liksom å prøve å hinte. Jeg aner ikke hva som er galt der, men husker jeg har kjent snev av angst når hun med irritasjon har sagt at sønnen spiser to frokoster fordi han er så tidlig oppe, og at han bare vil leke og kose med dem hele tiden osv. Jeg har da prøvd å le og si "så koselig da", men hun gir liksom uttrykk for at han er belastende. Trist! Hun ønsket jo et barn til, så fikk hun en nydelig liten gutt, og så er hun sånn. 

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal si tydelig ifra til henne at hun forskjellsbehandler barna sine. Noen trenger å høre det! Nå skal du jo ikke være venninne med henne lenger uansett, hvorfor ikke si det? Det hadde jeg gjort. Barn er uskyldige vesener som kommer til denne verden, gjør i det minste noe, siden du vet. Dette du beskriver her, kan gi problemadferd og psykiske problemer hos sønnen ( og evt datteren ) senere i livet

Anonymkode: d0065...445

[Gjest bruker83924]

Sikkert på hun ikke er psykisk syk? Du sier hun ble mer og mer sånn for 3 år siden. Var det noe som skjedde i livet hennes da som gjorde det, eller har hun alltid hatt tendensene? For meg høres det ut som dama er svært syk, kanskje litt paranoid eller noe lignende siden hun ikke liker sønnen sin. Jeg hadde kanskje tatt kontakt med eksmannen, for å snakke skikkelig med han. Vet han at hun forskjellsbehandler barna så til de grader? At han ikke får skikkelig omsorg, og hun nesten ikke bryr seg om noe skulle skjedd med han. Altså, for meg høres det nesten ut som en barnevernssak, men jeg tror du burde snakke om dine bekymringer med eksmannen først. Skriv ned alt på en lapp, altså kun diverse episoder du har opplevd med sønnen. Vær kort og presis, da er det lettere for han å forstå. Som sagt, kvinnen høres svært syk ut, og hun trenger nok hjelp. Kanskje det hadde vært en idè å få faren til å skaffe seg hovedansvaret for sønnen? 

En annen ting, det er ikke uvanlig at alvorlig psykisk sykdom fremtreder i 20-årene. Så det kan absolutt være den forandringen som gjorde henne rar. 

[AnonymBruker]

Hvordan var fødselen hennes da hun fødte gutten? Kan det ligge noe der?

Anonymkode: 8e54b...313

[Crembrule]

Jeg vet ikke, om hun hadde vært psykisk syk tror jeg kanskje hun hadde vært slik mot datteren også. Ikke godt å si. Både gutten og jenta har det de trenger av klær og utstyr, men det er den omsorgs/kjærlighetsbiten jeg tenker på i forhold til sønnen. Det er heller ikke ofte hun tar ham med seg hvis hun skal noe, som oftest tar hun med datteren. Jeg kommer nok til å si noe neste gang jeg treffer henne. 

Hun hadde keisersnitt med begge barna, uten noe dramatikk. Vet ikke om det kan ligge noe der. 

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 26.1.2016 den 13.32):

Hvordan var fødselen hennes da hun fødte gutten? Kan det ligge noe der?

Anonymkode: 8e54b...313

Ekspander  

At hun skal ære mindre omsorgsfull med sønnen fordi hun evt hadde et vanskeligere ks? 

Grenser for hvor mange unnskyldninger man skal finne på. Å forskjellsbehandle sine egne barn, kan ikke forsvares uansett.

Si ifra til henne ts.

Anonymkode: d0065...445

[Gjest bruker83924]

  SolAngelica! skrev (På 26.1.2016 den 13.45):

Jeg vet ikke, om hun hadde vært psykisk syk tror jeg kanskje hun hadde vært slik mot datteren også. Ikke godt å si. Både gutten og jenta har det de trenger av klær og utstyr, men det er den omsorgs/kjærlighetsbiten jeg tenker på i forhold til sønnen. Det er heller ikke ofte hun tar ham med seg hvis hun skal noe, som oftest tar hun med datteren. Jeg kommer nok til å si noe neste gang jeg treffer henne.

Hun hadde keisersnitt med begge barna, uten noe dramatikk. Vet ikke om det kan ligge noe der.

Ekspander  

Jeg fikk i hvert fall litt det inntrykket av psykisk sykdom. Bare det at hun har en slags barriere mellom seg og sønnen er jo ikke bra, selv om han får det matrielle han trenger, så trenger et barn kjærlighet. Jeg syns dette er ganske sterke varsellamper om en kvinne som er syk, og tydeligvis trenger hjelp.