Å bli enige om å få barn

[AnonymBruker]

Hvordan ble dere enige om å få barn? Ble det bare sånn, tok den ène iniativet, var den ene mer usikker enn den andre eller var dere helt enige om tidspunkt fra dag 1? 

 

Jeg er veldig klar og har et stort ønske om barn i nær fremtid men kjæresten min er mer tilbakeholden. Han sier han vil ha barn om ikke så lenge men at han ikke føler seg klar enda og vil vente litt. Det føles som jeg bare venter på han og at ingen andre har det sånn, men bare blir enige? Er det noen som kan avkrefte det, eventuelt? 

Anonymkode: 890c1...fa6

[lakrisbåten]

Min mann spurte meg ganske så tidlig i forholdet om jeg ønsket barn, noe jeg sa jeg ville, så lenge jeg var trygg på at forholdet skulle vare livet ut. Jeg glir frem og tilbake i følelsen av å være klar for barn. På en måte passer det dårlig, på en annen side "åååååh, se på alle de supersøte babyene" :D 
Jeg tror aldri man blir HELT klar for å få barn. På ett eller annet tidspunkt må man bare hoppe i det og satse på at naturen går sin gang. 

[Havrekjeksen]

For oss var det faktisk en veldig lang prosess, uten at vi på noe tidspunkt var uenige. Vi var sammen i mange år og planen våre var å reise, oppleve, studere og få gode jobber. Vi snakket ikke direkte om barn før første gang vi feiret jul sammen og satt i bilen på vei hjem fra fjellet og begynte å snakke. Da spurte vi litt hva det andre ville og håpet på. Om, når, hvor mange. Og fant da ut at vi begge ville, men ikke på en stund. Ingen klarte å spesifisere når. Og vi var enige om at 1-3 er bra, vi tar en om gangen. Tiden gikk og vi snakket i blant om det, men alltid veldig lite konkret. Da vi bestemte oss for å prøve, så var det helt logisk tenkt. "Hva som vi begynner å prøve når prøvetiden din er ute? Da er billånet nedbetalt før barnet blir født og...." Bare eksempel, men det falt oss bare inn at argumentene våre for å vente var nesten borte alle sammen.

For et par år siden fikk vi nr 1. Kolikkbaby. Både jeg og mannen sverget på at det blir bare en. Da gråten stilnet og permisjonen gikk over i kos, kjente jeg trangen etter en til. Luftet for mannen, som mente at nei, en er nok. Dette var slitsommere enn vi hadde forventet. Jeg aksepterte det. Mannen er enebarn og vet derfor godt hvordan det er å vokse opp uten søsken. Men så kom jula igjen..... Og vi satt igjen foran peisen, med en unge som hadde vært så sjarmerende og lett å legge på kvelden. Og det var da han som sa "Nei.... skal vi få en til da?". Jeg var ikke vanskelig å be, for jeg har jo innerst inne håpet på det lenge. 

Jeg tror ikke dette er noe som er lett å prate om, fordi man vet jo ikke helt hvordan det blir, om man får en eller to eller spesielle behov. Om man beholder jobben, holder sammen... Så det er vanskelig å si noe annet enn "tja" før den biologiske klokken begynner å hyle. Så mitt råd er å ha en samtale uten å tenke at samtalen må ha en konklusjon. Bare luft hvilke tanker dere måtte ha om emnet.

[AnonymBruker]

Samboer var litt sånn i starte han å. Men det tok ikke lang tid før han var klar. Skikkelig klar. Mer enn meg til og med 😉 han hadde sett små søte tøfler på en klesbutikk som han ville ha kjøpt til barnet vårt når den kom. 🙊såå han gleder seg som r unge. 😙

Anonymkode: c6522...373

[Fiberhusk]

Kjæresten min har alltid ønsket seg barn, men var usikker på når det var riktig. Jeg har aldri ønsket meg barn, men tenkte at hvis det skjer, så skjer det. 

Hos oss var det jeg som tok det opp. Jeg sa at for min del, kunne vi godt begynne å prøve. Han ble satt ut, helt stille, han så helt sjokkert ut, før han sa "OK... Men så gjør vi det da". Han ble veldig glad, for han trodde aldri at jeg skulle si det. Han trodde han måtte jobbe i årevis for å overbevise meg 

For min del var valget lett, fordi jeg visste hvor stort ønske han har for å få barn. 

Vi har begge jobb og inntekt. Vi har hus, mangler bare bilen. Jeg blir ikke yngre (har bikket tredve) og ønsker ikke sitte som 47-åring, og angre bittert. For meg kommer det aldri, det magiske "riktige tidspunktet" - Det må vi lage selv. 

[AnonymBruker]

Vi var begge enige om at vi skulle ha barn 'en gang' da vi møttes. Jeg måtte jobbe litt med samboer da jeg begynte å føle meg klar. Han måtte forklares at hvis vi skal ha tid til å få de barna vi ønsker oss før jeg kommer i overgangsalderen så må vi starte snart. Dette var ikke noe han hadde tenkt så mye på... Nå er vi enige om å starte prøvingen rett etter min 30 års dag om tre mnd....

Anonymkode: 7f791...03f

[AnonymBruker]

 Vi hadde vært sammen i mange år, var gift på andre året, men hadde aldri spesifikke samtalet om når vi ville ha barn egentlig.. Bare at vi sikkert ville ha en gang i fremtiden. Da jeg nærmet meg 30 ble jeg plutselig skikkelig verpesjuk og spurte om vi skulle droppe prevansjon og det syntes han var helt greit. Ca 7 mnd senere ble han dog litt sjokkert da jeg sa jeg var gravid (jøss, kan DET skje liksom  ). Men han ble veldig glad og nå har vi en fining på 14 mnd. Han vil gjerne ha en til og jeg kunne tenkt meg det selv om et par år, selv om fødsel pokker ikke frister til gjentaglese 

Anonymkode: cdd03...88d

[Gjest eksiltronder]

Jeg sa ifra på andre date om at jeg har tenkt å begynne å prøve å få barn innen 2 år, og dersom han ikke var interessert kunne vi like gjerne finne en annen måte å tilbringe kvelden på  Klokka tikker høyere enn hva som er behagelig, og etter å ha kasta bort 4 år på en eks som sa "tja" og "kanskje" hadde jeg ikke mer tid til overs. Like greit å legge lista først som sist.

Ble sammen tidlig i fjor, begynte å prøve nå i januar. Kjennes veldig riktig ut, selv om det er kjappere enn hva jeg hadde tenkt meg mtp gleden ved å være barnløse og frie sammen. Biologien kan man dog dessverre ikke gjøre noe med..

[AnonymBruker]

Jeg sa "nå slutter jeg på pillen". Så sa han "da blir du vel gravid snart da". Også ble jeg gravid  nå kommer jenta vår snart! Stor stas!

Anonymkode: a765c...f68

[Suta]

Vi var bare 19 da vi ble sammen og vi var alltid enige om at vi ville ha barn en gang, men ikke ennå. Hadde vi ventet til han tok iniativ så hadde vi kanskje aldri kommet igang. Vi er begge 26 år nå. Jeg begynte veldig forsiktig å si ifra i sommer at nå hadde det kanskje passet, men han skulle få tid til å bestemme seg, men tror eg bare han glemte hele greien Samboeren min er sånn at han alltid trenger mye betekningstid og kan bruke over en måned på bestemme seg for hvilke printer vi skal kjøpe, så store livsvalg er veldig vanskelig for ham. I oktober hadde vi besøk av en venninne og baby i en uke og jeg sa til ham at om vi skulle få baby på et greit tidspunkt i forhold til studie og jobb så hadde det vært greit og begynne prøvingen. Det ble snakket om i noen uker til og han sa han begynte å vende seg til tanken og vi begynte å prøve i november :D  Han har også vist fra starten av at jeg ikke ville bli med inn i et seriøst forhold med noen som aldri vil ha barn. 

Endret 25. januar 2016 av Suta

[lunamuna]

Vi ble sammen da vi var 15 og 16 år gamle - barn var ikke noe tema. Da jeg var 18, måtte jeg slutte på p-piller. Jeg hadde tenkt å bruke annen prevensjon, men av en eller annen grunn, uten at vi var verken enige eller uenige, lot vi prevensjonen - stort sett - ligge. Kondom av og til, hoppe av i svingen fra tid til annen... Vi var verken for eller imot. Skjer det, så skjer det. Så skjedde det selvfølgelig, men vi mistet i MA - og da begynte vi å prøve for alvor. Vi var enstemmige hele veien, uten at vi egentlig snakket så mye om vi faktisk ønsket barn eller ikke. Jeg tror nesten begge tok det for gitt at vi ønsket det, hehe. 

[Gjest Hjertesukk]

Vi avklarte tidlig i forholdet at utdanning, følelsen av å være "ferdig" med å reise, giftemål,  egen bolig med plass til unger, og fast 100% jobb for begge skulle være på plass før vi sluttet på prevensjon. Spesielt om dere er i tjueårene, så kan det være at han tenker i noenlunde samme bane? Noen har det å være over 30 også som "kriterie". Får jeg spørre hvor gamle dere er?  

[AnonymBruker]

Da jeg og mannen ble sammen, var han en god del eldre enn meg. Jeg har alltid ville ha barn, og han fikk klar beskjed om at hvis det ble oss to, kom det til å bli barn. Jeg ville ikke begynne et forhold med en som ikke var på samme planet som meg selv. Etter en stund ble det naturlig at vi begynte prøvingen. Han vill nok klart seg med et barn, siden han hadde et fra før, men vi var forsåvidt enig i at det måtte et søsken til. Så da ble det to. Han var helt bestemt på at nå var det stopp, ingen diskusjon. Jeg ønsket meg 3, men skjønte at han følte seg for gammel. 

Lengselen etter det siste barnet har vært der i bakgrunnen, men la det på is fordi jeg visste det var stopp nå.

Så blir minstejenta 4 år og 2 måneder etter sier mannen: "vi skulle vel kanskje prøve på 1 til?" Jeg var ikke hard å be! Så nå er vi i PP3! 

Anonymkode: 0d13f...1d8

[AnonymBruker]

Her var det motsatt. Samboern har alltid hatt lyst på barn, jeg har vært ganske i tvil om det er noe jeg har hatt lyst til. Han har prøvd å spørre noen ganger, men jeg har bare tulla det vekk, kommet med alle grunnene til at vi ikke burde få barn osv. Her rakk vi aldri å bli enige, ble gravid uplanlagt. Når det først skjedde så merket jeg at abort var helt uaktuelt for meg.

Er i uke 35 nå og gleder meg bare mer og mer til å møte han i magen  samboern har vært helt i hundre siden vi fant det ut!

Anonymkode: 76b2e...188

[Surriball]

Her har det vært en lang prosess, hvor jeg har vært babysjuk i årevis, mens han måtte overtales. Det gikk litt gradvis, men jeg slutta på piller pga kjipe bivirkninger tre år før jeg ble gravid. Da vi (etter mye diskusjon og overtalelse) slutta å hoppe av i svingen tok det ca tre måneder før jeg ble gravid, og det var først da jeg satt der med positiv test at han egentlig ble klar for barn. Nå gleder han seg så klart

[globalagogo]

Så utrolig koselige historier!!:-)

[Gjest incognita]

Den 25.1.2016 at 13.22, eksiltronder skrev:

Jeg sa ifra på andre date om at jeg har tenkt å begynne å prøve å få barn innen 2 år, og dersom han ikke var interessert kunne vi like gjerne finne en annen måte å tilbringe kvelden på  Klokka tikker høyere enn hva som er behagelig, og etter å ha kasta bort 4 år på en eks som sa "tja" og "kanskje" hadde jeg ikke mer tid til overs. Like greit å legge lista først som sist.

Ble sammen tidlig i fjor, begynte å prøve nå i januar. Kjennes veldig riktig ut, selv om det er kjappere enn hva jeg hadde tenkt meg mtp gleden ved å være barnløse og frie sammen. Biologien kan man dog dessverre ikke gjøre noe med..

Hvor gamle er dere? Hvis du ikke har noe imot at jeg spør da.  

[Gjest eksiltronder]

10 timer siden, incognita skrev:

Hvor gamle er dere? Hvis du ikke har noe imot at jeg spør da.  

Jeg var 30 og han 31 da vi ble sammen

[Gjest incognita]

1 time siden, eksiltronder skrev:

Jeg var 30 og han 31 da vi ble sammen

Ok. Takk for svar.  

[AnonymBruker]

Vi ble sammen når jeg var 20 år, og bestemte oss for å prøve når jeg var 31 år.

Før vi var 26 ville ingen av oss har barn før i 30årene.

Jeg ønsket barn fra jeg var 25-27. Så byttet rollene om(jeg ville vente grunnet masterstudier og ny jobb), og fra jeg var ca 28-31 så ville igrunnen begge to, men omstendighetene var ikke helt "perfekte", og vi følte vi burde vente.

Så gav vi opp å vente på perfekte omstendigheter grunnet økende alder, og begynte prøvingen med gjensidig enighet.Både jeg og han ønsket oss i perioder barn i forskjellige faser.

Han har ønsket barn nummer to ganske tett, mens jeg trenger å bli klar mentalt for å begynne prøving(samt usikker jobb). Så vi venter litt etter "mitt" ønske(dvs; jeg trenger ha avklart litt omstendigheter før jeg tør gå inn i ny eventuell graviditet med mye dårlig form osv, og mye søvnløshet ved barn nr.2 igjen). 

Anonymkode: bb907...cf1